Teltleir mot funksjonshemmede?

Det er noe som skurrer når de borgerlige ungdomspartiene slår leir når de mener det blir krevet, for å få ned boligprisene for ungdom.
Ikke fordi jeg ikke er enig i målsettingen - at et opphauset boligmarked ekskluderer såvel studenter som andre unge som ikke har godt bemidlede foreldre fra å få seg en bolig i Oslo og andre storbyer. Skurringen kommer når de samme initiativtakerne ønsker lemping på reglene om at boliger skal være universelt utformet, i henhold til bestemmelsene i plan- og bygningsloven og Teknisk Forskrift. Det er en videreføring av Unge Høyres krav om en "ungdomskampanje mot universell utforming" og man bruker samme argumentasjon som Selvaag og enkelte andre elementer av byggenæringen har stått for så lenge: at det er krav om universell utforming som bidrar til å presse prisene opp.

At man også kaller det "rullestolskrav" og dermed roper ut sin uvitenhet om at universell utforming er et prinsipp som er til gode for alle, inklusive eldre og andre som får midlertidig eller permanent funksjonsnedsettelse, er en ting. Det er verre når denne propagandaen tar i bruk funksjonshemmede som syndebukker, enten det gjelder studenter eller andre. Det er ikke krav til universell utforming som blåser opp prisene i boligmarkedet, det er markedskreftene og de næringsinteresser som har fordel av priseksplosjonen. At det offentlige har kommet med regler som skal rette opp de barrieremessige skjevhetene som ekskluderer funknsjonshemmede fra ca. 95 % av norske boliger, brukes som en beleilig avledningsmanøver. At denne taktikken fungerer vises av den oppslutningen kampanjen får fra studentmiljøet og de borgerlige ungdomspartiene, hvorav de fleste neppe har satt seg inn i sammenhengen.

Det er ikke vanskelig å få en ungdom eller en student (eller andre) til å være enig i at det er negativt at prisene stiger og at det ikke bygges nok boliger slik at det blir lettere for alle å kjøpe. Det er heller ikke vanskelig å få forståelse for at "det er da ikke så mange funksjonshemmede studenter - 20 % tilgjengelige boliger må være mer enn nok"? Ikke vanskelig, så lenge næringsinteressene fokuserer ensidig på de ovenstående punktene, kombinert med krokodilletårer over hvor vanskelig det er for ungdom å etablere seg. Det er paradoksalt at det er de samme kreftene som sto for opphevingen av husleiereguleringen og som tjener godt på prisstigningen, som nå bekjemper universell utforming for at folk flest skal ha råd til å komme inn i boligmarkedet!

Det som er utfordringen er å få folk flest til å se virkeligheten bak mytene og skinnargumentene:

- Status på boligmarkedet i dag er at det bare er 5-7 % av norske boliger som er tilgjengelige. Noe flere har såkalt besøkstilgjengelighet dvs. at man kommer inn i boligen men ikke så mye mer. For studentboliger er det 2 % av boligene som er tilgjengelige.

- Kravene til universell utforming gjelder nye boliger, som utgjør rundt 1 % av boligmarkedet. Det vil si at kravet om univerell utforming av nye boliger vil omfatte en liten del av boligmarkedet nå, men på sikt gi en mye større tilgang på boliger som kan brukes av alle.

- Vi vet at befolkningsutviklingen vil gjøre at ca. 25 % av Norges befolkning vil være over 67 år gamle om noen tiår. For at disse, og andre skal kunne fortsette å bo i egne hjem vil det da være en gigantisk samfunnsbesparelse å ha en større andel av boligmassen universelt utformet - alternativet er institusjonsplasser som vil koste samfunnet betydelig mer.

- Universell utforming er ikke en spesialordning for rullestolbrukere, men noe som kommer alle til gode.

- Selvaag &Co er ikke enerådende i sin argumentasjon mot universell utforming, andre deler av byggenæringen, forskningsinstitusjoner med mer er uenig i at disse kravene er spesielt fordyrende, og fokuserer i stedet på utfordringen som ligger i innovativ tenkning og nyskaping.

Det er ikke utvanning av kravene om universell utforming som er løsningen, men subsidierte boligprosjekter som er løsningen. Jeg støtter ungdom og andre som ønsker seg en bolig til en overkommelig pris. Alternativet er at at Oslo og andre storbyer blir et lukket reservat for de mest vellykkede. Det er dette man burde reise teltleir for, ikke i protest mot at ungdom med nedsatt funksjonsevne skal kunne leve et liv uten å bli diskriminert på boligmarkedet.

Jobbintervju - gjennom fordommenes nåløye

En gang leste man en svensk tegneserie der en arbeidsgiver mottar forskjellige arbeidssøkere. Første mann er en innvandrer, som straks får til svar at: “beklager, vi har ingen ledig jobb” mens arbeidsgiveren tenker: “svartskalle”. En ung, kvinnelig søker får samme avvisende svar, mens han tenker: “på tjukken innen et halvår”. Og så videre. Til slutt lykkønsker han seg selv med hvor godt hans innebygde intuisjon fungerer..

Disse dagers snakkis er at det er lagt frem en forskningsrapport som viser at sjansene til å bli innkalt til et jobbintervju synker med 25 % dersom du har et utenlandsk navn som klinger f.eks. pakistansk. Lysbakken kaller dette for en “skjult kvotering” – et godt uttrykk. Jeg støtter utvilsomt hans indignasjon over skapdiskrimineringen som florerer i norsk arbeidsliv.

Men jeg tillater meg å poengtere at diskriminering ikke bare handler om rasisme og kjønnsdiskriminering, men også andre fordommer mht. hvem arbeidsgiverne vil innkalle til jobbintervju. En tilsvarende undersøkelse som Lysbakken reagerer på i dag, ble lagt frem i 2007. Den viste at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville innkalle en blind person med førerhund til jobbintervju, og bare 1 av 3 ville innkalle en rullestolbruker. Dette forutsatt at de kjente til søkerens funksjonsnedsettelser. En annen rapport viste hvor utrolig vanskelig det er for synshemmede unge å komme over fra utdanning til arbeid, ikke bare pga. arbeidsgivernes fordommer om deres arbeidsevne, men pga. dårlig eller mangelfull kompetanse hos yrkesrådgiverne i NAV. Det var sterk lesing å lære om en jente som ville bli statsviter, men fikk beskjed av NAV rådgiveren om å bryte utdanningsløpet, fordi han kun kjente til at blinde kunne bli snekkere eller pianostemmere.

Rasistiske fordommer mot å innkalle innvandrere til jobbintervju har en enklere dimensjon enn fordommer mot personer med nedsatt funksjonsevne. I diskusjonene om rapporten fra 2007 ble det tatt opp forklaringsfaktorer som at arbeidsgiverne ikke mente de hadde råd til å tilrettelegge arbeidsplassen, eller at de ikke hadde kapasitet til å sette seg inn i hvilke støtteordninger som finnes fra det offentlige til å tilrettelegge for funksjonshemmede arbeidstakere. Noen mente at funksjonshemmede ikke kunne innpasses i den øvrige arbeidsstokken. Og sist, men ikke minst, det er en utbredt oppfatning at arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne ikke kan jobbe like godt og hardt som andre.

Alt dette skyldes ikke så mye direkte uvilje mot personer med nedsatt funksjonsevne, som frykt for ekstra utgifter til tilrettelegging, som man ikke venter seg å få noe igjen for, i form av arbeidskapasitet på linje med andre. Begge deler er ukorrekt; det er støtteordninger for å tilrettelegge arbeidsplasser, skaffe tekniske hjelpemidler etc. og erfaringen viser at ytelser fra arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne er minst like god – så lenge det vises fleksibilitet med hensyn til arbeidstid etc. Som man sier i Telenor: Du trenger ikke gå på jobb, så lenge du kommer. I dag er det mellom 70 000 og 80 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker å komme inn i arbeidslivet. Til nå har man gjort den feil å fokusere på individuelle arbeidstakere og satt i gang en mengde tiltak for yrkesrettet rehabilitering etc. – mens arbeidsløshetsstatistikken blant funksjonshemmede er uendret de siste 10 årene. Ingen har satt i gang holdnings- og informasjonskampanjer blant arbeidsgiverne.

Som sagt, det er ingen tvil om at rasisme i arbeidsmarkedet er et stort problem. Men det er svært viktig for at vi skal ha et samfunn med likeverdig tilgang til arbeid, at Lysbakken og andre forstår at “diskriminering” av arbeidssøkere også handler om personer med nedsatt funksjonsevne. De har ventet lenge på litt initiativ nå..

Funksjonshemmet student - bli på din hybel!

Det er med stor skuffelse vi leser Kommunaldepartementets høringsforslag om omfattende unntak fra krav om tilgjengelighet til studentboliger . Det virker tilforlatelig: det skal være tilgjengelig toalett i hver etasje i studentboligene og hele 20 % av nye boliger skal være tilgjengelige. Tallet gjenspeiler kanskje at 20 % av befolkningen offisielt har nedsatt funksjonsevne?

Realiteten er - og blir med dette forslaget - noe tristere. Som med andre boliger utgjør eksisterende studentboliger det store flertall og vil fortsatt gjøre det. Vi vet at bare 2 % av dagens studentboliger er tilgjengelige, med andre ord er studenter med nedsatt funksjonsevne eksludert fra å bo i, og besøke andre i 98 % av boligene. Med Navarsetes forslag vil 80 % av de nye boligene også være stengt for funksjonshemmede.

Departementet bruker argumentet at det er bare en del av livet man bor på studentbolig og at det jo blir så mange studenter at man må ta hensyn til økonomien. Begge disse argumentene er villedende. Det er ikke i fellesarealene eller på campus at alt studentliv foregår, men det sosiale livet er vel så viktig i denne delen av livet - man besøker hverandre, kollokverer sammen og har et sosialt liv sammen på hverandres hybler. Det vet enhver som noengang har vært student - samt at de vennskapsbåndene som knyttes ofte har betydning for den senere yrkeskarrieren og voksenlivet. Desto verre er det å være utestengt fra det som for ikke-funksjonshemmede er noe meget naturlig.
Argumentet med at man må ta hensyn til studentenes økonomi er plukket rett fra deler av byggenæringen. Navarsete &Co lytter åpenbart kun til de som hele tiden fremstiller tilgjengelighetskrav som fordyrende, i stedet for å se universell utforming som en markedstilpasning og som en utfordring til innovasjon. I tillegg tar hun ikke tak i at problemet ikke ligger hos funksjonshemmede og andre med behov for likeverdig tilgang til utdannelse og et sosialt liv, men i at boligmarkedet er ute av kontroll bl.a. etter at husleiereguleringen ble opphevet. Oslo og andre byer blir gradvis renset for de som ikke har høye inntekter eller rike foreldre, dette rammer ikke minst ungdommer som skal etablere seg på boligmarkedet. Det er full skivebom fra Navarsetes side implissit å støtte visse næringsinteresser som i lengre tid har arbeidet for å sette ungdom opp mot funksjonshemmede.

Det er også i direkte strid med intensjonene om universell utforming og likestilling som sto i Soria Moria erklæringen som Senterpartiet var en del av. Og i direkte konflikt med nylige uttalelser fra statsråd Lysbakken fra SV som gikk i rette med de elementer innen boligbransjen som prøver å legge skylden på prisstigningen i markedet på krav til tilgjengelighet (og miljøkrav). Dette er ikke hyggelige signaler for unge med nedsatt funksjonsevne som skal ta fatt på livet som student for å skape sin egen fremtid!

Ufyselig oppgulp av holdninger til funksjonshemmede

Stiftelsen Stopp Diskrimineringen, som i flere år har kjempet mot såvel hverdagsdiskriminering som hatkriminalitet rettet mot mennesker med nedsatt funksjonsevne, mottok nylig et anonymt brev. Det er tydeligvis skrevet av en eldre personer etter rettskrivingen å dømme, men holdningen vedkommende står for er dessverre gjenkjennelige fra mange av dagens debatter om diskriminering, rett til tilgjengelige boliger, arbeid og utdanning og mangt annet. For ikke å snakk om problemet med diskriminering mot pårørende til personer med nedsatt funksjonsevne.
Jeg gjengir "gullkornene" til skrekk og advarsel - og som en påminnelse om hvorfor det er nødvendig å kjempe for universell utforming, likeverdig tilgang til samfunnet og mot fordommer og dumhet:

"DETTE KOSTER DE FUNKSJONSHEMMEDE VÅRT SAMFUNN OG DINE OG MINE SKATTEPENGER!:
"Rett" til "spesialtilpasset" hjem.
"Rett" til sogar en MENGDE sogar KOSTBARE hjelpemidler og KOSTBART spesialutstyr, sogar også ofte SPESIALLAVET BARE for DEN ENE personen!
"Rett" til sogar GRATIS barnehaveplass.
"Rett" til "spesialutdannet" personell allerede i barnehaven.
"Rett" til skoleplass.
"Rett" til "spesialutdannnet" personell/"spesialutdannede "lærere" i ALLE,skoleårene!
"Rett" til "spesialtilpasset" arbeidsplass.
"Rett" til sogar SPESIALtransporl.
"Rett" til fast pleiepersonell24 timer i cl6gnet, 7 dager i uken, HELE ARET!,HELT FRA FØDSELEN!
"Rett" til "avlastning" for foreldrene, ENDA de altså ALLEREDE har GRATIS pleiepersonell HELE DØGNET, HELE UKEN, HELE ÅRET!, og altså IKKE gjør NOE, SELV!
"Rett" til GRATIS "ferie"turer for både den åndssvake og HELE vedkommendes familie!
"Rett" til GRATIS medisiner, i HAUGEVIS !
"Rett" til GRATIS og KOSTBART SPESIALUTSTYRT bolig!
SAMT MEGET, MEGET MER, SOM DU OG JEG BETALER GJENNOM VÅRE SKATTER, SOM VI BETALER AV VÅRT ARBEIDE!
VI arbeider, betaler skatter og avgifter, må SPARE til egen bolig, og får/har ALLIKEVEL IKKE RÅD TIL Å KJØPE EGEN BOLIG,ELLER MISTER DEN VI ALLEREDE HAR KJØPT FOR VÅRE EGNE SPAREPENGER! VI MÅ TA OPP LÅN OG BETALE AVDRAG OG RENTER MENS DE FÅR GRATIS BOLIG, UTEN LÅN,AVDRAG OG RENTER!

VI BIDRAR TIL SAMFUNNET, I ETT OG ALT, MENSDE BARE FÅR OG FÅR UTEN Å GJØRE DET DUST! Søppel skal faktisk på DYNGEN!"

- På en måte tragikomisk og skrevet av en som nok har litt problemer og gjerne vil la det gå utover noen han anser for mindreverdige. Men det er skrevet NÅ og ikke i 1938. Vi har ikke lov til å overse dette eller le det bort.

Universell utforming - kan man enes om betydningen?

I en ny bok av min svenske venn Lars Lindberg (Funktionshinderpolitik) skriver han at "Design för alla (tilsv. Design for All) ska därför ses som ett sätt att tänka snarare än som ett normativt system för hur produkter och byggnader ska se ut. Förespråkare för Design för Alla brukar mena att de mer betonar själva designprocessen medan Universell Design är inriktade på slutresultatet. I praktiken är det mer som förenar än som skiljer. En skillnad mellan tillgänglighetsarbete och Design för Alla är att tillgänglighet främst drivs utifrån rättighetskrav från personer med funktionsnedsättning medan Design för Alla oftare motiveras utifrån västvärldens demografiska utveckling och marknadsekonomiska resonemang".

Design for alle er det begrepet som mest brukes i Europa, og i Norge sidestiller vi det som regel med universell utforming, som er den norske oversettelsen av den amerikanske termen "universal design". Universell utforming er i Norge definert i bl.a. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som "utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig". En hovedløsning kan være alt fra et nettsted til en buss, og det står klart at vi snakker om fysiske forhold (ikke for eksempel ikke-fysiske som kundebetjening) og at målet er at flest mulig skal kunne benytte hovedløsningen. På sett og vis har man rett i Sverige i det at universell utforming retter seg mot sluttresultatet - f.eks. "universell utforming av offentlige bygg" - men i tillegg er vår forståelse at universell utforming også skal være en del av designprosessen. I Norge understrekes det at universell utforming er betydelig mindre kostnadskrevende når man tar høyde for dette prinsippet så tidlig som mulig i designprosessen, f.eks. 2 % av totalkostnadene ved nybygg. Universell utforming er altså en del av såvel prosess som mål på norsk. Jeg er forsåvidt enig med Lindberg at universell utforming avspeiler den demografiske utviklingen i vestlige land i betydningen at et økende antall eldre har økt forståelsen hos beslutningstakerne at det er nødvendig med et mer tilgjengelig samfunn.

Men skillet mellom termen tilgjengelighet som noe som gjelder rettigheter for funksjonshemmede, og universell utforming som en respons på en mer generell demografisk utvikling blir ikke så riktig i forhold til norsk forståelse. Her ses universell utforming som en integrert del av rettighetsspørsmål for personer med nedsatt funksjonsevne men også noe som er til gode for alle andre. Det er et rettsprinsipp at tilfeller av mangel på tilgjengelighet er et spørsmål om diskriminering. Termen "tilgjengelighet" defineres på norsk oftest som en form for spesielle tiltak for å gi spesielt personer med nedsatt funksjonsevne adgang til å bruke en fasilitet. For eksempel å legge metallskinner på en trapp slik at rullestolbrukere kan komme opp på neste nivå i et byggverk.
Sagt enklere: universell utforming er for alle, der dette ikke lykkes/er mulig er tilgjengelighet en måte å skape en avgrenset tilfredsstillende løsning. I tillegg opererer man med termen "tilrettelegging" som er tiltak for de personer som f.eks. har en så omfattende funksjonsnedsettelse at universell utformings- eller tilgjengelighetsløsninger ikke er mulige. Et eksempel her er personlig betjening og assistanse overfor vedkommende.

For å øke forvirringen opererer man såvel på norsk som på engelsk med termen "inkluderende design". Som regel blir dette begrepet i vårt land likestilt med "universell utforming. Men er disse termene helt like?

Jeg mener at mens universell utforming er for alle og skal gjøre ting generelt tilgjengelige for alle, så er "inkluderende design" noe som skal inkludere noen - med andre ord noen som i dag er ekskludert. Det ligger med andre ord en eksplisitt politisk valør i denne termen; det anerkjennes at noen - dvs. særlig personer med nedsatt funksjonsevne - er ekskludert ved design og må bli inkludert ved design. Inkluderende design er med andre ord et begrep som fokuserer mer på en bestemt målgruppe, enn universell utforming som er for alle.

Nå viser jo både norsk og internasjonal debatt om universell utforming/design for alle at "alle" dessverre fortolkes vidt og bredt som personer med nedsatt funksjonsevne (og eldre). Selvaag &Co er kroneksempel på vulgarisering av dette ved å kalle PBL og TEK 10 for "rullestolsbestemmelser".

(Men en australsk fagartikkel tok opp kampen for en stund siden for å få "alle" tilbake i Design for alle nettopp fordi begrepet overalt assosieres med personer med nedsatt funksjonsevne og derfor etter hennes mening var "utvannet". Det var forsåvidt betimelig men ble ikke fulgt opp siden).

Jeg heller vel til at man primært på norsk bruker universell utforming for å unngå forvirring, og heller følger hierarkisk inndeling
1 Universell utforming (for alle eller flest mulig)
2 Tilgjengelighet (spesialtiltak for noen, f.eks. løs rampe)
3 Tilrettelegging (der 1) og 2) ikke er tilstrekkelig eller mulig

... der inkluderende design ligger et sted mellom 1) og 2)?

Det stunder mot jul

Mens været er mørkt og grått og krisemeldingene fra Eurosonen strømmer på, kombinert med nervøse forsikringer om at norsk økonomi ikke vil bli rammet, iallfall ikke så mye og at den eneste krisen her er smørkrisen - ja så stunder det mot jul og litt fred.
Rikets tilstand er som den var forrige jul, minus snø mange steder. Vi er kommet noe lenger når det gjelder politisk vilje til å tilrettelegge samfunnet for alle, selv om Selvaag og OBOS og elementer av Høyre stadig driver kampanje mot at alle skal kunne velge bolig selv og kunne besøke venner og bekjente.
Vinteren er like glatt som før, for at gårdeierne i Oslo skal slippe unødvendige utgifter. Bøtenivået er tydeligvis stadig for lavt - selv om det var oppmuntrende å se eierne av gården i Frognerveien bli dømt for ikke å fjerne isen på taket slik at en ung mann fikk livet sitt fullstendig ødelagt.

Husleiereguleringen er for lengst opphevet men ikke konsekvensene, som blir mer og mer tydelige, kanskje spesielt i Oslo. I stillhet blir folk som har bodd i leiligheter i opp til 50 år fremdeles kastet ut når de ikke lenger har penger til å betale de ublu husleiene. I boligmeldingen NOU 2011:15 Rom for alle påpekte man at det er vanskelig å få regulert boligmarkedet og at prisene presser stadig flere ut av markedet. NOUen viser at alt som vi som kjempet mot husleiereguleringen sa ville skje, har skjedd. Også husleieprisene blir presset opp slik at unge uten bemidlede foreldre har store vanskeligheter med å leie, enn si eie. Større boliger blir delt opp i små kott som selges/leies ut til blodpris. Man blir igjen avhengig av kommunal boligbygging for at andre enn de rikeste skal kunne etablere seg. Slik ender selveieridealet..

Fattigdommen er på ingen måte blitt redusert, men ingen ser ut til å se støtte sammenhenger mellom de elementer som gjør det slik. Det føres en politikk som helt domineres av de økonomisk sterkeste interessene i samfunnet, med nedprioritering av mye annet. Dette er et tverrpolitisk problem. Situasjonen blir neppe bedre med den omseggripende krisen i Eurolandene.
Denne krisen har mange og kompliserte røtter som det er skrevet mye om, bl.a.bankvesenets uansvarlighet og enkelte regjeringers mangel på redelighet. Det kan dessverre også virke på folk flest som det gjøres mest for å berge investorer og banker og minst for å bekjempe arbeidsløshet og utkastelser av folks boliger. Krisen har skremmende effekter i form av en hel generasjon som føler seg berøvet for sin fremtid, tusenvis som kastes på gata når de ikke lenger kan betale ned på lånet til banken og andre tusener av nylig arbeidsløse. Raseriet rettes mot EU og ikke mot bankene og investorene og skal man tro norsk presse er dette det eneste som foregår i det Europeiske Fellesskap.

Dette er misvisende for å si det mildt, men takket være den ensidige nyhetsdekningen i god gammel stil her i landet, prøver Senterpartiet og nei-siden nå å piske opp en stemning for å oppheve EØS avtalen - husmannskontrakten som er vår eneste måte å han noen innflytelse på beslutninger vi må følge i alle fall. Det er nok å nevne alle EU direktiver som har gjort dette landet mye mer tilgjengelig (særlig innen transport) og miljøvennlig enn hva man ville ha oppnådd uten EØS avtalen. Det er vanskelig å få EU debatten inn på et saklig spor i disse tider.

Men nå faller snøen og nisseluene tas på, enten man får lov av lektor eller ikke. Vi fortjener en paue, og kanskje også å minnes det budskap om fred og håp - tross alt - som en gang ble assosiert med denne høytiden.

Fint innlegg fra Lysbakken om uredeligheten i kampanjen mot universell utforming

Meget bra uttalt av statsråd Lysbakken: "

Universell utforming. Debatten om små boliger

Kostnader ved universell utforming er et tema som har vært mye oppe i media. Spesielt har noen boligutbyggerne over lengre tid vært aktive med argumenter mot universell utforming. Det er viktig at vi har åpne og gode diskusjoner om samfunnsspørsmål, men jeg er meget kritisk til hvordan denne debatten føres. Jeg opplever at deler av bransjen ikke er redelige med sine kostnadstall, og kaller forskningsrapporter som imøtegår deres tall for bestillingsverk fra Regjeringen.

Jeg blir opprørt når det påstås at det ikke er mulige å bygge små boliger lenger på grunn av kostnadsøkninger ved kravene og det stadig henvises til rullestolbrukere som årsak til dette. Dette er en svært dårlig debattform og stigmatisering av personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er viktig å peke på her at store deler av bransjen ikke deler disse synspunktene, men jeg vil utfordre de utbyggerne som fører denne uverdige debatten til å legge fram ordentlige og dokumenterte argumenter for sine påstander, og opptre seriøst. Dette er viktige og alvorlige spørsmål."

Les hele talen her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/aktuelt/taler_artikler/ministeren/taler-og-artikler-av-barne--likestilling/2011/apningstale-pa-universell-utforming.html?id=665743

Det er oppmuntrende at en talsmann for regjeringen nå tar opp kampen mot hetsingen av funksjonshemmede som Selvaag, OBOS og andre, godt politisk støttet av enkelte representanter for Høyre og Unge Høyre, har fått bedrive over lengre tid. Universell utforming er et gode for alle og ikke en "rullestolsbestemmelse" som hetserne kaller det. Stjerne i boken til Lysbakken!