Uføretrygd - et valg?

Civita-stipendiat og medredaktør i Minerva, Anne Siri Koksrud forsterker mange fordommer om uføretrygdede i sin kronikk i Aftenposten 8. august. Hovedpoenget hennes synes å være at de 300 000 uføretrygdede i Norge ikke bare er en belastning for andre som må “betale for deres livsopphold”, men at deres situasjon er et resultat av deres egne valg. Koksrud hevder videre at uføretrygdede hovedsakelig er folk som ikke har funksjonsnedsettelser (!); det er et fåtall av de uføretrygdede som ikke “kan og bør ikke jobbe, for ikke å gamble med deres helse”, et annet mindretall er de som direkte misbruker systemet. Konklusjonen må bli at flertallet av de 300 000 velger å leve på en “raus” uføretrygd og belaster oss andre med utgiftene til deres livsopphold – “samtidig som vi går glipp av den arbeidsinnsatsen de kunne bidratt med”.

Jeg er enig med Koksrud at det er mye disse menneskene kan bidra med i samfunnet når det gjelder potensiell arbeidsinnsats, selv om jeg ikke støtter grunnpremisset om at et menneskes verdi for samfunnet kun er å måle i vedkommendes arbeidsevne. Det som er det største problemet med Koksruds fremstilling er at den fortsetter trenden med å fokusere på individene som mottar uføretrygd og ikke på de samfunnsforholdene som hindrer at folk faktisk får arbeid som ønsker det. Koksrud er inne på en god forklaringsfaktor når hun bemerker at “man kan gjerne få seg en deltidsstilling, men man kan ikke få en stilling hvor man jobber 100 prosent av tiden mot lavere betaling, i bytte mot forståelse for at man ikke kan løfte like tungt eller jobbe like raskt som de andre. Det er ikke plass til dem som ikke kan yte fullt ut”.
Det siste er korrekt, men utfordringen ligger da visselig i arbeidsmarkedet og hos arbeidsgiverne, og ikke hos uføretrygdede? En Synovate undersøkelse fra 2007 viste at bare én av 10 arbeidsgivere ville innkalle en blind person til jobbintervju, bare én av tre ville innkalle en rullestolbruker, etc. Ved siden av disse holdningene er det et like stort problem med behovet for tilrettelegging av arbeidsplasser, selv om det gis støtte til dette fra det offentlige. Mange arbeidsgivere oppgir at de ikke har “ressurser til å sette seg inn i ordningene” eller de vil ikke ta utgifter og bryderi med tilrettelegging. Statistikken er uforandret siden 2000: sysselsettingsraten blant registrerte med nedsatt funksjonsevne i arbeidsdyktig alder er ca. 48 % (for andre ca. 78 %) og av disse har rundt halvparten deltidsstillinger. I henhold til Statistisk Sentralbyrå er det rundt 78 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker å komme i arbeid men møter for store barrierer. Har de “valgt” å gå på uføretrygd?

Et annet problem som Koksrud ikke tar opp er det faktum at uføretrygd ikke velges av den enkelte men må godtas av NAV på grunnlag av helsevurdering. Med mindre hun og hennes meningsfeller mener at det norske trygdesystemet ikke arbeider etter objektive kriterier men at det avgjørende er individets eget ønske og valg, er dette en noe underlig virkelighetsoppfatning. Dette handler ikke om et valg men om en rekke faktorer som 1) systemets, dvs. NAV saksbehandlernes forståelse av individets faktiske evner og muligheter og 2) arbeidsmarkedets vilje til å ta inn personer med nedsatt funksjonsevne. Når det gjelder 1) har vi nok av forskningsrapporter om ungdom med nedsatt funksjonsevne som ikke har fått støtte f.eks. til studier i fag de ønsket og mestret fordi NAV veilederne manglet kompetanse på hva man kan utføre i arbeidslivet med nødvendig tilrettelegging. Noen har måttet avbryte eller skifte utdanningsløp fordi de fikk ny saksbehandler som eksempelvis mente at blinde bare kan arbeide som håndverker eller pianostemmer, og ikke ville støtte utdannelse i statsvitenskap. Når det gjelder forklaringsfaktor 2) er også dette forsket grundig i, men ikke fulgt opp av politikerne f.eks. ved gjennomgang av IA-avtalesystemet.

Koksrud peker på løsninger som har som premiss å bidra til mistenkeliggjøring av de fleste uføretrygdede, samtidig som de ordningene hun foreslår for å sysselsette uføre vil gjøre disse menneskene til et definert B-lag i arbeidsmarkedet. Hun mener åpenbart at uføretrygden til nå er så rikelig at det er et reelt valg å leve på den i stedet for å jobbe. At noen gjerne ville tjent litt på arbeid ved siden av trygden men ikke kan, fordi de da risikerer å miste uføretrygd, er ikke problematisert. At det kan være “mer lønnsomt å være trygdet enn å arbeide” er en utrolig myte i de høyreorientertes verden som dessverre er blitt en etablert sannhet.

Koksruds løsning er ikke tilrettelegging, fleksibilitet i arbeidstid og holdningsskapende arbeid, men fleksible lønnsordninger. Den ene løsningen er faktisk å frata funksjonshemmede arbeidstakere rettigheter ved unntak fra tariffordninger, begrunnet med at de er mindre produktive enn “friske”. For å unngå misnøye i fagbevegelsen kan man sikre at ordningen blir begrenset i tid og i antall. At dette vil styrke heller enn å svekke utbredte fordommer mot funksjonshemmedes arbeidsevne, og virke sterkt stigmatiserende og direkte diskriminerende er tydeligvis ikke et tema.

Personer med nedsatt funksjonsevne har like stor lyst og kompetanse til arbeid som andre så fremt forholdene ligger til rette i form av fysiske betingelser og forståelse av individuelle behov. At de skal gis lavere lønninger, være en del av begrensede kvoter og kun ha midlertidige kontrakter vil virke diskriminerende og forsterke stemplet som et B-lag innen arbeidslivet. I stedet for å mistenkeliggjøre og styrke fordommene mot uføretrygdede vil det være betydelig bedre om man i stedet fokuserte på de trekk ved norsk arbeidsmarked som utestenger mennesker som vil arbeide – hvis de fikk velge.

Om jødehat og muslimhets

Høyres leder Erna Solberg uttalte i dag at muslimhetsingen i dagens samfunn, som har gitt seg et så grotesk utslag som Breiviks massakre den 22. juli, minner om forfølgelsen av jøder i mellomkrigstiden. Jeg er langt på vei enig i dette, og har antydet noe lignende i en tidligere bloggartikkel, selv om det blir innvendt fra så vel muslimsk som mosaisk hold at tidspunktet var feil.

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom jødehat og hets mot muslimer, ikke minst at det ene dreide seg vesentlig om rase og forskjellige trekk som ”folk flest” mente var typisk for den, mens det andre handler om religion og trekk ”folk flest” mener er typisk for denne.

For 80 år siden var det ikke anstøtelig å omtale en kjøpmann som ”dyr som en jøde” eller kommentere sleipe folk som ”jødeaktige” og så videre. Dette foregikk i vårt land, og i andre, noe som ga seg mer eller mindre ekstreme utslag som pogromene i Russland der mange var overbevist om at jødene mesket seg med blod fra uskyldige russiske barn.

Alt dette hadde røtter tilbake til middelalderens kristenhet der jødene som en fremmedartet minoritet var gode syndebukker, ikke minst fordi de drev utlån av penger (åger) – fordi kristne ikke kunne bedrive den slags geskjeft. Den mildeste formen for jødehat var at man altså hadde et indre bilde av jødene som griske og grådige, den groveste var periodiske utrenskninger og pogromer. På 1800 tallet kom mer eller mindre ”vitenskapelige” utredninger om jødetrusselen mot samfunnet og man fikk en politisk antisemittisme som ble plukket opp av nazistene og for alltid forbundet med dem. Det var det industrielle massemordet på 6 millioner jøder fra hele det tyskokkuperte Europa, bl.a. Norge, som ga verden et så brutalt sjokk at den ”folkelige antisemittismen” - som skapte en tankeverden som til syvende og sist var grunnlaget og forutsetningen for at nazistene kunne gjøre det de gjorde – forsvant. (Vi hører riktignok i dagens Norge om skolebarn som bruker ”jøde” som skjellsord, men dette er knyttet til staten Israel og ikke til rasehat).

Vi er dessverre i dag i ferd med å etablere et tilsvarende ”bilde” av muslimer i det vestlige samfunn som gir et tilsvarende fremmedgjørende resultat og som har skapt grobunn for hat og fanatisme som Breiviks forbrytelser er et ekstremt utslag av. Vi har utviklet assosiasjoner når det gjelder muslimene som vold, terrorisme, kjønnslemlestelse og – mest ekstremt, planmessig overtakelse av den vestlige kultur. 22. juli var dette i ferd med å tenne en gnist i det norske samfunn som kunne ha hatt alvorlige følger dersom massemorderens identitet som norsk nordmann ikke raskt var kringkastet. Norske muslimers tilbakeholdenhet og solidaritet i den situasjonen som er oppstått er eksemplarisk og gjør til skamme alle dem som straks tenkte ”islamittiske terrorister” da Regjeringskvartalet ble sprengt.

Det som er skjedd er at alle tilhengere av Islam skjæres over en kam – på grunn av noen fanatikeres gjerninger. Osama bin Laden og hans folk drev og driver terror i Allahs navn, Taliban er en muslimsk gruppe som står for den strengeste fortolkning av Islam og foretar stadig terrorangrep og så videre. Altså – muslimer er fanatikere og terrorister! Og dessuten skiller de seg ut ved klesdrakten sin og er et skummelt fremmedelement. Akkurat som jødene i sin tid? Det var folk som man kunne se var muslimer som ble dyttet av bussen den 22. juni. Det finnes en Facebookgruppe som oppfordrer til ikke å kjøre i taxier som er ført av muslimer – og det kan gjøres for de synes jo? De er mørkhudete og noen har rare plagg. Mange hater hijab – offisielt fordi det er et kvinneundertrykkende symbol, uoffisielt fordi det plager dem at noen er annerledes, en del av ”terrorbanden i blant oss”. Når det gjaldt jødene bar de en ”kollektiv skyld” for korsfestelsen av Jesus. Muslimene har i dag en ”kollektiv skyld” for 11. september og alt det der.

Alt dette er avhengig av mangel på kunnskap om våre medmennesker, for å kunne vokse frem. Det er sjelden man i disse tider hører om at mye av den medisinske kunnskapen vi har bygger på muslimsk vitenskap, at vi bruker arabiske tall, at vi kjenner vår egen klassiske antikke kultur fordi muslimene oversatte den, at noe av verdens vakreste arkitektur og kunst er inspirert av Islam. Jeg må tenke på en barnebok jeg leste som liten der en engelsk gutt (på 1600-tallet)blir undervist av en katolsk munk som beretter om ”maurernes” storhetstid og vitenskapelige landevinninger i Spania. ”Det er mulig at de en gang var så flinke” tenker gutten, ”men nå er de bare fryktelige pirater”.

Det er lettvint å tenke om andre gruppevis, og i klisjeer. Enhver av oss er ikke fri for å gjøre dette. Men negative klisjeer som slår rot en gang for alle i ”folkesjelen” kan bli farlige når de kombineres med frykt og man får dem daglig ”bekreftet” i form av uttalelser og kommentarer som styrker det mer og mer grumsete bilde man har av ”de andre”.

Vi kan ikke la de drepte fra 22. juli 2011 gå i sin grav uten å våge å ta et oppgjør med de vrangforestillinger og den hatske ideologiske idéverden som skapte et monster som Breivik. Noen mener at det er for tidlig å snakke om dette – vel, det er betydelig bedre enn å la debatten komme for sent. Ellers gjør vi skam på oss selv og vår evne til å lære av historien.

De som ikke blir invitert til te-selskap

USA har besluttet å heve gjeldstaket gjennom et kompromiss, resultatet av en tautrekking som i manges øyne har skandalisert landets ansvarlige politikere. Ingen er glad for kompromisset, hverken Demokratene som har måttet gi slipp på kjernesaker som at landets rikeste skal betale skatt, Republikanerne som er splittet mellom de som arbeidet for et kompromiss eller den ytterliggående Tea Party bevegelsen som bare vil redusere det offentliges utgifter slik at de rike kan bli enda rikere og slippe å betale skatt. Likevel er det tydelig at det er Tea Party gjengen som vant denne tautrekkingen.

Taperne er de ressurssvake i den ressurssterke staten USA. Når det offentlige skal spare inn der i landet er det ikke for eksempel forsvaret som vil tape på det (selv om det skal komme nedskjæringer også der) men de sårbare gruppene som eldre og personer med nedsatt funksjonsevne. Atter en gang. USA er på randen av å måtte skifte nasjonalsang til den gamle, triste slageren fra depresjonsårene "Brother can you spare me a dime?". Denne tiden var - som kompromissets USA blir - preget av at staten ikke vil hjelpe de hjelpetrengende men vil stole på at "markedet ordner dette", slik president Hoover mumlet til en journalist den gangen.. Men markedet ordnet ingenting - også den gang var det spekulanter som startet hele ulykken, men det hele ble løst gjennom Roosevelts New Deal som ga staten en aktiv rolle i å skape arbeidsplasser og fikk landet på rett kjøl.

I dag har USA ingen Franklin D. Roosevelt ved roret, selv om mange hadde store håp til Obama da han overtok. Han har hatt en tung jobb etter å ha arvet president Bushs og Republikanernes enorme gjeld som resultat av kostbare kriger og skattelettelser til de rikeste, som hadde støttet Republikanerne. Men Bush-regimet hadde også svekket situasjonen for svake grupper som bl.a. funksjonshemmede ved å utnevne republikanske dommere som i en økende rekke saker dømte i disfavør av personer med nedsatt funksjonsevne som påberopte seg den amerikanske antidiskrimineringsloven, Americans with Disabilities Act eller ADA. Dette er i seg selv en god lov, som bl.a. lovfester standarder for universell utforming på føderalt nivå, den såkalte Section 508 lovgivningen. Men den er ikke fulgt opp av det vi i Norden ser på som en selvfølge, grunnleggende velferdsgoder som sikrer en god levestandard for personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er sagt at ADA lovgivningen sikrer tilgjengelighet til det amerikanske samfunnet, men at den aldri har skapt en arbeidsplass. Dette har mye for seg selv om USA i gode tider har gjort mye for at funksjonshemmede kommer i arbeid. Men også arbeidsløsheten er høy, og dette er et problem som nå kan bli forverret. Erfaringsmessig er personer med nedsatt funksjonsevne de første som blir utestengt når arbeidsmarkedet blir hardere. Med nye innstramminger er det ikke vanskelig å tenke følgene for de som på forhånd stiller svakt. Obama burde som det er sagt spilt kortene sine bedre ved ikke å gi etter for de mest ressurssterkes talsmenn, Tea Party bevegelsen. Kanskje blir han ikke gjenvalgt - selv om det blir en mager trøst for det amerikanske samfunnets mange tapere.

Det blir svært mange som ikke blir invitert i det teselskapet, men må stemme i den gamle melodien "Brother, can you spare me a dime" i stedet...

Hvorfor?

"Hva er galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur? SOm er rotløshet satt i system og vil rive landet vårt i filler". Dette er ikke et sitat fra massemorderen Breivik, men fra representantene for Fremskrittspartiet Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen. De skrev dette i en artikkel som fikk stor oppmerksomhet i august 2010 men dessverre ble glemt bort i debatten siden. Før den i dag får ny aktualitet av flere grunner - at det har vekket en del oppmerksomhet at Breivik tidligere var FrP aktiv, noe Siv Jensen naturlig nok ikke liker å bli minnet om, men også fordi den er et symbol på den mye bredere fiendtligheten til det flerkulturelle Norge enn det fantasten Breivik står for.

Mange vil helst unngå en debatt om disse tingene, det skyldes på at vi er i en sorgperiode, og for Fremskrittspartiet er enhver assosiasjon med terroristen Breivik selvsagt meget skadelig i forkant av en valgkamp der partiet allerede er svekket av diverse skandaler av mer fredelig type. Jeg synes heller ikke at det er riktig å laste FrP på noen måte for den grusomme terrorhandlingen som rammet Norge 22. juli 2011 - de har aldri stått for noe som ligner på den voldsforherligende fantasiverdenen som Breivik tydeligvis befinner seg i.

Likevel er det ikke til å komme forbi at FrP - og andre lignende partier i Europa - er med på å nøre opp under en fremmedfiendtlighet som forgifter samfunnet. Den første reaksjonen hos en del folk 22. juli var å angripe innvandrere, fordi man trodde islamistiske grupper hadde slått til mot Regjeringskvartalet og dermed det norske demokratiet. Det varte ikke lenge før man fikk vite at det i stedet var en ressurssterk nordmann fra Oslo Vest som sto bak - men disse glimtene av rasistisk motivert trakassering gir oss et glimt av hva som kunne ha skjedd. Gjennom utallige kanaler har mange fått et kollektivt fiendebilde, et vrengebilde av det multikulturelle samfunn der alle med mørk hud står for en potensiell trussel mot det "ekte norske" - hva nå det er. Vi skjærer alle over en kam, på samme måten som det var "greit" å hetse jøder i 1930 tallet.

Ingen gikk til politiaksjon mot FrP da de brukte valgplakater om "kriminelle innvandrere" i en tidligere valgkamp. Ingen reagerte annet enn med indignasjon da Tybring-Gjedde kom med ovenstående påstander. Høyre, som burde ta sterk avstand fra slike uttalelser, ivrer etter å komme i posisjon sammen med Fremskrittspartiet. Det betyr at de enten er villige til å glemme et av hovedprinsippene ved konservatismen - respekten for andre kulturer - for å vinne taburetter, eller at partiet er på glid mot de samme standpunktene som FrP?

Vrangforestillingene til Breivik er ikke oppstått av ingenting og angrepene hans blir av ham selv erkjent som en direkte aksjon rettet mot Arbeiderpartiet fordi de er viktige forkjempere for et flerkulturelt samfunn - og dermed forrædere mot det norske (eller mot den norske kultur som Tybring-Gjedde uttalte det i 2010). Midt i den nasjonale sorgen er det ingen som har villet gå nærmere inn på denne siden av saken - hvorfor får Fremskrittspartiet og andre europeiske partier som har fiendtlighet til integrasjon og multikulturelt samfunn på sin politiske agenda økende oppslutning? Hvorfor er vi tilbake til en tenkemåte der en gruppe skjæres over en kam og medlemmene av denne gruppen - muslimene - skal bære en kollektiv "skyld"? Hvorfor er vi så naive at vi nærmest overser uttalelser av den typen bl.a. FrP kommer med - og ikke ser sammenhengen når enkelt tilfeller av rasistisk vold forekommer?

Jeg gjentar: Fremskrittspartiet er ikke voldsforherligende eller direkte rasistisk i sin ideologi. Men de har funnet en fremstillingsmåte som i likhet med deres europeiske søsterpartier er "stueren" i sin kritikk av det multikulturelle samfunn. Og dersom vi ikke ser sammenhengen mellom denne "milde formen" for innvandrerfiendtlighet og skepsis mot et multikulturelt samfunn og de mer ekstreme utslagene av overgrep mot innvandrere eller de som politisk kjemper for et flerkulturelt samfunn - risikerer vi å stå like uforberedt neste gang et forskrudd individ vil gjøre tanker til handling.

De døde fra Utøya og fra Regjeringskvartalet vil ikke kunne få et bedre gravmonument enn at vi alle kjemper mot fremmedfiendtlighet og nasjonalistisk propaganda, også den som er kledt i politisk korrekte rober. Dersom vi går i dybden på det kollektive tankegrums som rasisme og ondartet skepsis mot andre kulturer er - og klarer å kjempe like effektivt mot det - da har vi svaret på hvorfor en slik tragedie som 22. juli kunne forekomme og hvordan vi kan unngå at det skjer igjen.

Inkludering - tross hat og terror!

Mange ord er sagt og skrevet og flere vil komme, om den ufattelige tragedien som på en svært ubehagelig måte har satt Norge på verdenskartet den 22. juli 2011. Det som mange først trodde var enda et terroristanslag fra radikale islamister (som forøvrig prøvde å ta "æren" for terroren) viser seg å være et sykt massemord utført av en ressurssterk, tydeligvis skolert og idelogisk bevisst person fra Oslo Vest. Det er tragisk nok at norsk statsforvaltning blir angrepet med en bilbombe som til nå er bekreftet å ha kostet syv mennesker livet.

Men det kalde mordet på 85 tenåringer, kanskje fler, og skuddskader og psykiske skader på mange flere, får følelsene til å tippe over for mange. 91 familier er ødelagt ved at det kjæreste er tatt fra dem, mange andre er berørt. Det er mye uoppklart rundt gjerningsmannen - hvis det er bare en - men det er tydelig at dette er et politisk motivert anslag av en som føler seg høyt hevet over andre; som forakter svakhet og ikke minst de som står for et inkluderende samfunn. Han har rettet sitt hat mot "snikislamiseringen" i Norge og Europa og har åpenbart funnet det riktig å slå til mot de som er "skyldige" i denne utviklingen, Arbeiderpartiets regjeringsapparat og den ungdomsorganisasjonen som rekrutterer nye medlemmer av dagens største regjeringsparti.

Det er jo en rasjonalitet bak dette dersom man er avstumpet nok - "man slår ikke bare ihjel rottene men også ungene i rottereiret" som en nazist sikkert ville uttrykt det. Dette forteller mye om hvilke tanker som får utvikle seg åpent i et åpent samfunn som det norske. Vi oversvømmes av informasjon og for et sykt nok sinn er det nok av påvirkningsmuligheter, fora for utveksling av tanker med likesinnede og å psyke seg opp gjennom nettspill og annet. Oklahomaattentatet, ikke 11. september, er den beste parallellen her.

Men vi snakker ikke om en ensom skrulling men om et symptpom. Vi i Arbeiderpartiet skal være "stolte" over at det nettopp er det som vi står for som er det fremste hatobjektet til denne personen: toleranse, støtte til et multietnisk samfunn, inkludering og solidaritet. Og ikke minst et åpent demokrati, ikke minst symbolisert av ungdommens sommerleier på Utøya, som ble åstedet for en ufattelig og syk massakre. Regjeringen Stoltenberg gjør noe veldig bra når forstyrrede eks-FrP'ere kan bygge opp et så sykelig hat som 22. juli 2011 vitner om. Og det samfunnet vi kjemper for skal vi uredd fortsette å kjempe for.

Et samfunn der alle har like rettigheter og der mennesker fortsatt skal vise solidaritet med hverandre. Et samfunn som kjemper mot diskriminering på grunn av etnisk bakgrunn, religion, seksuell legning, kjønn, alder eller nedsatt funksjonsevne. Det er det landet som omverdenen kjenner og som mange internasjonalt nå frykter at skal miste sin identitet, på grunn av de grufulle hendelsene. Vi har alle et ansvar for politisk å kjempe for at vårt solidariske samfunn ikke bare skal fortsette som før, men bli sterkere og enda mer tydelig. Ikke glem sorgen, ikke glem raseriet - men bruk det aktivt til noe godt!

EU ønsker felles europeiske tjenestestandarder

Europakommisjonen tar initiativ til standarder for alle slags tjenesteområder.
I dag eksisterer det mange standarder for produkter i Europa, som fastsettes av de tre standardiseringsorganisasjonene CEN, CENELEC og ETSI. Disse får i mandat fra Europakommisjonen å utvikle standarder og tekniske krav til produkter fra biler og kjøleskap til mobiltelefoner. Kommisjonen ønsker nå å ta initiativ til å få laget felles europeiske standarder på tjenesteområdet, som skal dekke alt fra turismetjenester til logistikk. Dette initiativet tas gjennom en forordning som ble lagt frem 2011-06-01 som gir Kommisjonen anledning til å presentere mandater for utvikling av tjenestestandarder. Dette kan også omfatte krav om universell utforming eller design for alle. Også juridiske tjenester eller ulike typer rådgivningstjenester vil bli dekket av forordningen.

Målsettingen er at standarder skal bidra til økonomisk vekst fordi de påvirker industrien til å utvikle sammenlignbare produkter og fjerne usikkerhet i forbindelse med investeringer. Et eksempel på vekst som er skapt gjennom standardisering er GSM, den europeiske standarden for mobiltelefoner, som ga europeiske produsenter som Nokia en fordel i forhold til konkurrenter i Asia og USA da GSM standarden ble global.

Tjenesteområdet utgjør i dag ca. tre fjerdedeler av EUs brutto nasjonalprodukt og det eksisterer allerede enkelte sektorvise standarder i Europa på områdene posttjenester, transport, logistikk og elektroniske kommunikasjonsnettverk. Men Kommisjonen oppfatter utviklingen av standarder på tjenesteområdet som for langsom, spesielt i forhold til utviklingen av nasjonale standarder i EU-landene (453 nasjonale standarder mot 24 felles europeiske i perioden 2005-2009). Dette kan føre til nye barrierer mot felles utveksling av varer i det Indre Marked fordi man må forholde seg til en rekke ulike nasjonale krav. Standarder som er felles vil motvirke dette fordi europeiske standarder utgjør en sterk føring på produsenter selv om de er frivillige å følge. Dette er fordi standarder utarbeides på grunnlag av konsensus mellom sentrale aktører. På den annen side er det også mange protester fra ulike tjenesteprodusenter som mener at det må være forbrukerne som skal bestemme hvilke varer og tjenester som best ivaretar deres behov. Også små og mellomstore bedrifter i EU er skeptiske til Europakommisjonens initiativ, bl.a. fordi forordningen ikke gir dem, men bare medlemslandene stemmerett når standardene skal fastsettes. I tillegg har mange små og mellomstore bedrifter problemer med å avsette ressurser til å delta i standardiseringsarbeid.

På sin side har ANEC, som er den europeiske interesseorganisasjonen som ivaretar forbrukernes interesser i forhold til standardisering, uttrykt klar støtte til standardiseringsinitiativet fordi standarder “påvirker oss hver dag og over alt. For forbrukerne er standarder viktige fordi de, når de er skikkelig utviklet og anvendt, kan gjøre livet lettere og produktene som vi kjøper sikrere, de har bedre samvirkningsevne og er tilgjengelige for alle uansett alder og funksjonsdyktighet”, i følge lederen for ANEC, Stephen Russel. Andre kommentarer er også positive fordi tjenestestandardisering vil gi bedre innsyn i markedet for forbrukerne og vil øke innovasjon. Dessuten er standardisering markedsdrevet og konsensusbasert og er en fordel, ikke en trussel.

Den nye forordningen er planlagt å skulle gjelde fra 2013-01-01.
Standard Norge driver standardiseringsarbeid på flere tjenesteområder, bl.a. innen universell utforming og tilgjengelighet knyttet til tjenester. Standard Norge komité SN/K 531 arbeider nå med en standard på dette området for å sikre at det stilles krav som sikrer at så vel rammene rundt tjenester av ulike typer som tjenestene skal være tilgjengelige for alle.

Standarder for universell utforming innen jernbanesektoren

Jernbanesektoren er den viktigste innen offentlig transport i Europa, både når det gjelder fornyelse og innovasjon og når det gjelder størrelsen på markedet som er verdt flere titalls milliarder Euro. For å nå målsetting fri bevegelighet av varer, tjenester og passasjerer innen EU har Europakommisjonen utgitt to direktiver om interoperabilitet for høyhastighets- og vanlig jernbane, og en del av oppfølgingen er gjennom standardisering. Standardisering innen jernbane har generelt høy prioritet i EU og det er laget over 165 standarder, ved siden av mange som i dag er under utvikling.

Når det gjelder universell utforming har EU også lagt stor vekt på lovgivning og det finnes i dag så vel rettighetslovgivning for togpassasjerer med redusert mobilitet, som en teknisk spesifikasjon for interoperabilitet (TSI) for funksjonshemmede i det transeuropeiske jernbanesystemet for konvensjonelle tog og høyhastighetstog (også gjeldende i Norge, jfr. EØS-komitevedtak av 2011-05-20). I tillegg arbeides det i dag med en serie standarder som skal bidra til bedre tilgjengelighet innen togtransport.

Teknisk Spesifikasjon for Interoperabilitet (TSI)
Dette dokumentet er først og fremst utarbeidet for å ivareta interoperabilitet, eller samtrafikkevnen, innen jernbanetransport. Bakgrunnen var ønsket om å harmonisere bestemmelsene som lages for å øke tilgjengeligheten for personer med nedsatt funksjonsevne innen togtransport, både for konvensjonelle tog og høyhastighetstog. TSIen definerer tiltak for delsystemene infrastruktur og rullende materiell som på en effektiv måte skal forbedre tilgjengelighet for jernbanetransport for denne gruppen. Den omfatter krav til tilrettelegging av så vel infrastruktur som rullende materiell. Målet er å sikre togpassasjerer med nedsatt funksjonsevne samme tilgang til jernbane i hele det transeuropeiske jernbanesystemet. TSIen består av minimumskrav, slik at den enkelte nasjonalstat kan stille tilleggskrav for å bedre tilgjengeligheten så fremt dette ikke medfører uforholdsmessige byrder for jernbaneselskapene eller hindrer samtrafikkevnen på det transeuropeiske jernbanenettet. Det er også målet at økt tilgjengelighet vil føre til større antall togpassasjerer. I hvilke tilfeller TSIen vil få anvendelse eller ikke vil være en konkret vurdering av tiltakshaver og godkjennende myndighet (i Norge: Statens jernbanetilsyn) i den enkelte sak. Den vil ikke gjelde for arbeid som innebærer en ren utskifting av komponenter og ordinære vedlikeholdsaktiviteter. Se:.

Standarder for tilgjengelighet
En standard er et dokument som beskriver et produkt, et system, en arbeidsprosess eller deler av disse. Standarder utarbeides av interessegrupper som ønsker felles spilleregler i markedet eller etter bestilling fra myndighetene knyttet til behov. Standarder er frivillige å bruke.

På jernbaneområdet er det CEN/TC 256 (TC er Technical Committee) som er ansvarlig for å utarbeide standarder bl.a. etter bestilling fra EU. CEN/TC 256 har sekretariat i den tyske standardiseringsorganisasjonen DIN. En TC er delt inn i underkomiteer og arbeidsgrupper, og i denne er det arbeidsgruppen WG 44 som arbeider med standarder for tilgjengelighet for Personer med Redusert Mobilitet som er vanlig term for funksjonshemmede i transportsammenheng. WG 44 ble etablert i 2009 og har 40 registrerte eksperter som medlemmer.

De standardene som spesielt gjelder tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne er:

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Generelle krav- Del 1: Kontraster. Denne standarden omhandler krav til rullende materiell og infrastruktur i Europa som er dekket av TSI (Teknisk Spesifikasjon for Interoperabilitet) for personer med nedsatt funksjonsevne. Den definerer elementer som er universelt relevante for barrierefri reise, som belysning, anti-gli tiltak, kontraster, taktil informasjon, formidling av visuell og akustisk informasjon (piktogrammer) etc.

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Generelle krav- Del 2: Informasjon

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Generelle krav- Del 3: Optiske og friksjonsrelaterte egenskaper

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Utstyr og Komponenter om bord på Rullende Materiell – Del 2: Elementer for å sitte, stå og bevege seg

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Utstyr og Komponenter om bord på Rullende Materiell – Del 3: Passasjer og innvendige dører

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Tilgjengelighet for Personer med Redusert Mobilitet til rullende materiell – Del 1: Trinn for av- og påstigning

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Tilgjengelighet for Personer med Redusert Mobilitet til rullende materiell – Del 2: Ombordstigningshjelpemidler

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Krav til frie atkomstveier (kun infrastruktur)

Alle disse standardene er planlagt å være ferdigstilt i desember 2013. Som man ser gjelder de den fysiske utformingen hovedsakelig av rullende materiell men også infrastruktur. I Norge vil for øvrig norsk standard NS 11001:2009 Universell utforming av byggverk Del 1: Arbeids- og publikumsbygninger være meget relevant for utformingen av infrastruktur som stasjoner, når det gjelder jernbanetransport.