Nei til tilgjengelige boliger, ja til skjenking døgnet rundt og reptiler med blå regjering

Fremskrittspartiet vil gjeninnføre diskriminering av funksjonshemmede i boligmarkedet.

Som vi vet, vil en borgerlig valgseier innebære at Fremskrittspartiet kommer inn i regjeringskontorene. I den forbindelse er det interessant å lese deres "antibyråkratiske strakstiltak" i form av en 30 punktsliste over "tåpelige forbud og påbud" de vil fjerne når de kommer til makten. De er å lese her: http://www.tv2.no/nyheter/politisk/dette-vil-fremskrittspartiet-gjoere-lovlig-4109683.html

Det meste er vel mest til underholdning, som nei til forbud mot lakrispiper, majestetsfornærmelser, hjørneskap og reptiler (skal bli artig med ormer rundt i gangene) - men de vil også ha døgnet rundt-skjenking og fjerning av det de kaller

Påbud om rullestoltilgjengelighet i alle boliger

Som et studium i primitiv politisk propaganda er dette interessant. Ved å ta "rullestoltilgjengelighet" inn i en liste av bestemmelser som i sin helhet skal virke unødvendige og latterlige, vil "folk flest" atter en gang få banket inn at dette med at boliger skal være tilgjengelige for alle, det er noe (sosialistisk) byråkratisk tøv. Semantikken er viktig her: man bruker ikke begrepet "universell utforming" - som betyr at boligen skal kunne brukes av alle, uansett alder, bevegelsesevne og fysisk tilstand ellers - men "rullestoltilgjengelighet". Dette skal bringe tanken hen på de som er "skyldige" i påbudet. Fremskrittspartiet skal ha at det ikke er de som fant på begrepet "rullestolskrav", det ble kjent etter uttalelser fra Schumann i Selvaag. Det kom etter at Teknisk Forskrift til plan- og bygningsloven trådte i kraft i 2010. Det er mer tvilsomt Fremskrittspartiet viderefører løgnpropagandaen og nå tar den inn i sitt politiske program. Høyre, som har lovet Fremskrittspartiet varme taburetter dersom de skulle vinne valget, har også representanter som forfekter denne løgnpropagandaen, selv om Høyre også har representanter med noe videre horisont som har arbeidet godt for universell utforming.

For "folk flest" er det jo klart at siden de færreste av oss sitter i rullestol, kan det da ikke være nødvendig å ha plass til den i leiligheten? Tre-fire år med løgnpropaganda har også overbevist mange om at det er nettopp "rullestolkravene" som er skyld i prisstigningen på boligmarkedet. Det er de unødvendige, sosialistiske påbudene om snusirkel på badene som presser prisene oppover! Det må jo de deler av bolignæringen som forfekter denne løgnpropagandaen vite, det er jo de som bygger boligene? Og Selvaag og OBOS sier jo at forskning som påviser noe helt annet (at universell utforming utgjør maks 2 % av de totale kostnader) er "bestillingsverk"? Og at det er "rullestolkravene" som gjør boligene opp til 300 000 kroner dyrere (selv om andre boligbyggere opererer med ca. 40 000)? At disse aktørene selv har interesse av høye priser; at f.eks. Skanska og diverse arkitekter sier at det handler om evne til planlegging og innovasjon, og at det er helt andre faktorer som skaper et eksluderende boligmarked for de som ikke har meget god råd eller rike foreldre - ja det tier såvel Selvaag og OBOS som deres disipler i Høyre og Fremskrittspartiet om. De fortier at det i dag bare er 5 % boligene i Norge som er tilgjengelige, at det er 80 % sjanse for at bevegelseshemmede vil bo i en bolig i løpet av dens eksistens, at 1/4 av Norges befolkning om noen år er over 67 år gamle og vil måtte flytte ut av boligen fordi den ikke er tilgjengelig og inn på alders- og sykehjem som i dag koster ca. 700 000 kroner årlig pr. plass. Hvordan vil Fremskrittspartiet og liberalistene legitimere den kostnaden som de selv vil bli skyld i?

Det er ingen ny taktikk å peke ut syndebukker som stråmenn for å dekke over de egentlige sammenhenger i samfunnet. I det stalinistiske samfunnet hadde man innbildte "sabotører" som hadde satt kjepper i hjulene for staten hver gang det gikk galt med industrialisering og kollektivisering. Alle som man hadde noe uoppgjort med ble peket ut som sabotør og sendt i leier eller henrettet. Hitler hadde funksjonshemmede (vi husker plakatene med ariske tyskere som måtte bære et symbolsk åk med en funksjonshemmet på hver skulder, med undertekst om at hver av dem kostet hver arier tusenvis av riksmark) - og jøder, sigøynere og andre uønskede.

Nå er vi i gang igjen, med innvandrere som koster samfunnet en bråte penger mens man knapt nevner hva de tilføyer av økonomiske, kulturelle og menneskelige ressurser. Og så "rullestolbrukerne". Ingen fare i dag for dødsleirer og henrettelser, bare utfrysing og offentlig mobbing. Det blir et betydelig mer eksluderende og kaldere samfunn. Og det fra et parti som ser USA og Republikanerne som sitt store forbilde, landet som innførte universell utforming som ide, og som først lovfestet et samfunnn tilgjengelig for alle! Fremskrittspartiet og deres medløpere i Høyre gjør kunnskapsløsheten til en kunst.

Det er ikke lenger en akademisk debatt, fordi disse folkene nå kan komme til makten. Dersom Fremskrittspartiet kommer i regjeringsposisjon er det ikke bare krittpiper som blir synlige, men også en direkte diskriminering av mennesker som i dag opplever eksklusjon fra mange arenaer i samfunnet, ikke minst boligmarkedet.

Siv Jensen og de latterlige kravene om universell utforming

Som fryktet, blir universell utforming et politisk stridstema som partiene på høyresiden håper å score på. Atter en gang ønsket om boliger skal være tilgjengelig for alle, uansett alder og funksjonsevne fremstilles som det som fører til dyre boliger. Nettavisen siterer Siv Jensen på at kravene om universell utforming “er latterlige” .http://www.na24.no/article3664204.ece.
Dette begrunner hun med de utdaterte argumentene vi kjenner så godt, at det er kravene til universell utforming av nye boliger, at det er latterlig at små boliger skal bli dyre pga. ”rullestolskravene” og så videre.

Hele uttalelsen, og Fremskrittspartiets politikk på dette området, vitner om at man baserer seg på usanne påstander fra deler av byggeindustrien (les: Selvaag og OBOS) og viser med all tydelighet at man ikke forstår hva som ligger i begrepet universell utforming – nemlig design som gjør for eksempel boliger brukbare for alle uansett alder, funksjonsevne og fysisk tilstand for øvrig. Jensen & Co har stadig ikke fått med seg at universell utforming er et samfunnsgode og en markedstilpasning. Om noen år vil ¼ av Norges befolkning være over 67 år (SSBs befolkningsfremskrivning) og svært mange flere enn landets rullestolbrukere vil ha glede av universelt utformede boliger. Å utvanne lovfestede krav om universell utforming – noe som er et valgløfte fra Fremskrittspartiet – vil med andre år forverre situasjonen for de som trenger tilgjengelige boliger i forhold til i dag: Bare 5 % av boligmassen er tilgjengelig i dag, ikke universelt utformet.

Det er ikke første gang Fremskrittspartiet sliper knivene mot de lovfestede krav som skal skape likeverdig tilgang til boligmarkedet for alle. For eksempel uttalte Sivs partifelle Solvik-Olsen at det "vil bli enda større lempninger (på kravet om universell utforming) med FrP i regjeringen, sitert etter en konferanse i bladet Byggeindustrien 15. mai i år. At det finnes nok av forskningsrapporter fra for eksempel Sintef Byggforsk og andre norske og internasjonale ekspertsentra som viser at krav om universell utforming utgjør rundt 2 % av de totale utgiftene ved bygging av nye boliger har ikke gjort inntrykk på FrP-koryfeene. At andre aktører i bolignæringen ikke støtter påstandene til Selvaag og OBOS har faller også på klippegrunn hos dem.

Skanska har for eksempel poengtert at de har bygget universelt utformet allerede før reglene i Teknisk forskrift kom i 2010 (TEK 10). I en artikkel fra 2012 skrev adm.dir. Tore H. Mjaavatn i Skanska bolig at dette gjør de fordi ”vi mener det er til det beste for kjøperne at de kan åpne soveromsvinduet uten å måtte stå i sengen. Det siste er det uansett ikke alle som kan. At det bygges med en svingflate stor nok til å kunne snu en rullestol på soverommet og i entreen er ikke noe som øker kostnadene”. Og videre: ”målsetningen med universell utforming er å skape mest mulig like vilkår for alle”.

Tallene som Skanska med mange års erfaring viser til står i kraftig kontrast til Fremskrittspartiets og deres støttespilleres påstander: fire av fem leilighet trenger ikke bygges større for å tilfredsstille krav om tilgjengelighet; kostnadene er relativt beskjedne – i verste fall opp mot 40 000 kroner; det er absolutt mulig å oppfylle kravene om universell utforming i en leilighet på 30 kvadratmeter – men det krever at utbyggeren har god kompetanse på planlegging (min understrekning). Den samme kommentaren er også kommet fra andre arkitekter: utfordringen ved å bygge små, universelt utformede boliger ligger i utbyggerens kompetanse og planleggingsevne, ikke i at det er svært fordyrende. Det er viktig ved planlegging av bygninger og uteområder at man skaffer seg kunnskap om eventuelle utfordringer ulike brukergrupper kan møte i bruk av et nytt boliganlegg. Dette kan være å finne ut hvor stor del av befolkningen som vil få redusert mobilitet pga. utformingen av terrenget rundt bygningene, hvilke deler som skal være tilgjengelige for allmennheten osv. Det er derfor et spørsmål om grundig planlegging og prosjektering, og det er viktig å legge inn detaljerte krav om dette i for eksempel kravspesifikasjonene ved offentlige anskaffelser. Det er helt sentralt i kravspesifikasjoner at det er konsekvens og sammenheng i kravene til universell utforming og at dette ivaretas både i uterommet og i byggets ulike rom og funksjoner.

Et annet tema som også forsvinner i debatten, er den samfunnsmessige gevinsten som ligger i at flere kan ha likeverdig tilgang til boligmarkedet uten å måtte søke seg til spesialtilpassede boliger. Det er en investering for boligeierne fordi det øker verdien av boligen, det gjør det mulig å bli boende lenger i boligen (en svensk undersøkelse viser at i løpet av en boligs ”levetid” er det 80 % sjanse for at en person med nedsatt bevegelsesevne vil bo der – enten dette skyldes alder, ulykker, funksjonshemming, graviditet eller for eksempel bekkenløsning), og det gjør det lettere for flere å få bolig i nærheten av arbeidssted eller utdanningssted, kunne ha et sosialt fellesskap med andre osv. Gevinstene av dette overstiger langt de kostnadene enkelte entreprenører og høyresiden klager over.

Hvorfor er Siv Jensens utspill så alvorlig? Fordi Fremskrittspartiet kan komme i regjeringsposisjon sammen med Høyre, og fordi dette ikke er et enkeltutspill men en del av Fremskrittspartiets politikk. Hva vil så seniorpartneren Høyre mene? Høyre er ikke samstemmig kritisk til universell utforming – flere av deres representanter er gode forkjempere for dette prinsippet, men lederen Erna Solberg ble sitert 15. mai i samme blad som nevnt over at en eventuell borgerlig regjering vil ha en "boligminister" i Kommunaldepartementet og skal gjennomgå TEK 10 (som inneholder kravene om universell utforming) og "se om den inneholder unødig fordyrende elementer". Som eksempel nevnte hun unntak for universell utforming av studentboliger (kravene her er jo allerede utvannet fra 100 % til 20 % for nye boliger - i dag er kun 2 % av studentboligene tilgjengelige og nybygg utgjør 1 % av total boligmasse). Flere av Høyres representanter har også tidligere gått ut og gjentatt de uriktige påstandene om at universell utforming er fordyrende, bl.a. i kommunevalget for fire år siden.

Tilbake står personer med nedsatt funksjonsevne som syndebukker for en utvikling mot stadig mer vanvittige boligpriser – en villet utvikling drevet av helt andre faktorer enn kravene om universell utforming.

Ha et godt valg!

Forskrift om universell utforming av IKT trådt i kraft

Det er grunn til å markere 1. juli 2013 som dagen da forskriften om universell utforming av IKT trådte i kraft. Dette er en forskrift til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2009 og med ikrafttredelsen av forskriften er norsk lovverk komplett hva angår hovedområdene for universell utforming. Det eneste vi savner er område tjenester, men dette er et komplisert område.

Helt siden diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft, har man ventet på denne forskriften som gir mer konkrete veiledninger for hva universell utforming av IKT innebærer. Dette ikke minst fordi IKT spiller en stadig større rolle i vårt samfunn. IKT og tilgjengelighet til denne betyr likeverdig tilgang til utdannelse, til arbeid, til å kunne planlegge og gjennomføre en reise og i økende grad til å ha et sosialt liv. Men det har tatt lang tid – forskriften kommer fire og et halvt år etter at loven trådte i kraft.

Om forskriftens innhold
Forskriften har som formål “å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger, uten at det medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Med universell utforming menes at utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi er slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig”. Dette er en alminnelig definisjon for alle områder der det er relevant å kreve universell utforming.

For- og baksider
I seg selv er det selvsagt en stor fordel at vi har fått en forskrift som krever universell utforming av IKT i Norge. Selv om andre land, som Frankrike og Storbritannia har hatt dette siden 2005 er Norge et foregangsland: Den viktigste fordelen ved den norske forskriften er at den – i motsetning til kommende EU direktiv om universell utforming av IKT – dekker både privat og offentlig sektor.

Dokumentasjonsplikt og pålegg om iverksetting av tiltak dersom en virksomhet ikke oppfyller kravene i de standardene som utgjør grunnlaget for forskriften virker også positivt.

De viktigste ulempene (slik noen av interesseorganisasjonene ser det) er unntakene fra kravene i WCAG 2.0, eller standard NS-ISO 40500 (kravene 2.3, 1.2.4 og 1.2.5). Disse kravene gjelder synstolking og direkteteksting. Et tilleggsproblem for norske myndigheter blir at et kommende EU-direktiv om universell utforming av IKT viser til kommende europeisk EN ETSI 301 549 som tar opp krav til universell utforming av IKT for offentlige anskaffelser. Denne standarden – og dermed direktivet - har ikke de samme unntakene fra WCAG 2.0 som den norske forskriften. Ettersom direktivet også vil gjelde i Norge gjennom EØS avtalen får man et potensielt problem. Jeg har spurt en representant for Fornyings- og administrasjonsdepartementet om denne problematikken men han svarte at det vil løse seg teknisk.

En annen potensiell ulempe er at forskriften ikke dekker IKT som hører inn under annen sektorlovgivning. Dette er i seg ikke problematisk ut fra sektoransvarsprinsippet, men problemet kan oppstå når sektorlovgivningen ikke selv tar opp IKT. Et eksempel er Teknisk Forskrift til plan- og bygningsloven, som ikke tar opp IKT og dermed heller ikke universell utforming av IKT knyttet til bygninger – som blir et stadig viktigere element i moderne bygninger.
I høringsrunden ble det også tatt opp at flere anså det som problematisk at det er DIFI og ikke LDO som skal følge opp forskriften. På den ene side har DIFI kompetanse på hva som er og ikke er universell utforming rent teknisk. På den annen side kan det være vanskelig for enkeltpersoner å ta opp saker, slik man i dag f.eks. kan ved manglende tilgjengelighet til en bygning. Vedtak fra DIFI kan innklages til FAD. Det vil dermed virke som forvaltningen skal overvåke seg selv, i stedet for et uavhengig ombud.

Forskriftens betydning
Det er viktig at vi nå har en forskrift som krever universell utforming av IKT. Tilgjengelig IKT er essensielt for å ta del i utdanning, utføre de fleste typer jobber, skaffe seg informasjon og i flere sammenhenger delta sosialt i samfunnet. I tillegg styrer IKT moderne transport, bygninger og stadig flere tjenester er IKT baserte. Det betyr at mangel på universell utforming av IKT i økende grad virker ekskluderende på de som ikke kan benytte løsningene.

Med den utviklingen som nå skjer i EU vil det innen forholdsvis kort tid bli nødvendig å revidere forskriften for å ta med de europeiske standardene og direktivet som er nevnt over, ettersom Norge må følge EØS regelverket. I mellomtiden blir det interessant å se hvordan konkrete saker blir behandlet i DIFI og hvordan man kommer til å begrunne eventuelle dispensasjonssaker når de kommer.

Norsk lovgivning har potensiale til å gjøre oss til et meget integrerende samfunn – nå gjenstår det å se hvordan virkeligheten skal se ut.

Når mennesker blir en anbudsvare

Dagens Dagsavisen har viktige oppslag om Oslo kommunes praksis når det gjelder å sette personer med nedsatt funksjonsevne ut på anbud, for å sikre dem det for kommunen mest kostnadssvarende tilbudet.

Dette skal være for å følge EØS regelverket om at offentlige anskaffelser - i dette tilfellet omsorgs- og helsetjenester - over en viss verdi skal legges ut på anbud. Eksemplet som tas opp er en mor til en datter som når hun fyller 18 skal ut på anbud. Hvilket tilbud hun skal få bestemmes av kommunen, ikke av de pårørende. Moren hevder at når det gjelder et slikt omsorgstilbud må det være kvalitetsregler, lovgivning om helsetjenester og ikke minst brukermedvirkning som må telle mer enn prismessige aspekter som er viktige når anbudsrunder skal utføres. Det er i seg selv også noe nedverdigende når en person skal annonseres overfor mulige "budgivere" som byr sine tjenester overfor "auksjonarius" - Oslo kommune - som så velger ut fra pris, ikke angjeldende persons behov. Brukermedvirkning vil ofte i denne sammenheng være foreldrenes og de pårørendes forståelse av hva som vil være best for den det gjelder, siden personen ikke alltid selv er i stand til å uttrykke dette.

Men har Oslo kommune rett i at anbudsprinsippet er det overordnete prinsippet som skal følges, og at det er prisen som gjelder for å sikre at offentlige kostnader ikke skal bli for høye? EU direktivet, som er førende for norsk lov om offentlige anskaffelser, som trådte i kraft 1. januar 2007, sier at det er tillatt å legge vekt på andre hensyn - sosiale hensyn er det mest relevante her - så lenge det er klart spesifisert. I EU systemet er det prejudikatdommer som teller, og den viktigste er Lycee de Paris saken. Denne gjaldt en entreprenør som saksøkte kommunen fordi de hadde levert inn det billigste anbudet, men tilslaget hadde gått til en annen tilbyder som hadde et lagt frem et forslag om universelt utformet løsning. Saken kom for EF-domstolen som slo fast at kommunen hadde vært klare på at de ønsket en universelt utformet løsning, og at dette var overordnet pris.

Dette er et viktig prinsipp som ofte glemmes i norsk transponering og implementering av EØS regelverket. Hvis det er politisk vilje til det, kan en offentlig myndighet vektlegge i så vel planlegging som utlysing av et anbud andre hensyn enn pris, så lenge man er klar på kriteriene overfor tilbyderne. I denne sammenhengen gjelder det kvalitet på tjenestene ut fra individets behov. Når det gjelder prinsippet om brukermedvirkning kan også dette etter min mening tas med i kravene fra offentlig myndighet. Vi mangler prinsipielle retningslinjer for hvordan en god brukermedvirkningsprosess skal gjennomføres i såvel offentlig som privat sektor. Hva betyr for eksempel brukermedvirkning når brukeren selv ikke er i stand til å artikulere sine behov og ønsker? Da er det de pårørende som må ha rett til å forsvare vedkommendes interesser.

Jeg jobber for tiden i Standard Norge med et prosjekt for en standard for forsvarlig brukermedvirkning når det gjelder IKT. Denne standarden vil også ha betydning for andre samfunnsområder når det gjelder å lage klare kriterier for hva som er en god og likeverdig brukermedvirkningsprosess og den kan være et godt bidrag.

Men til syvende og sist er det spørsmål om politisk vilje til å bestemme om det er sosialøkonomien eller individets rett til en verdig tilværelse, uansett funksjonsevne, som skal telle mest. I et demokratisk samfunn er det poltikerne som skal legge premissene i form av hvilke verdier som skal være førende for hvordan samfunnet fungerer. At mennesker blir en anbudsvare taler ikke til fordel for dagens beslutningstakere i Oslo kommune.

Mer utvanning av krav til tilgjengelige studentboliger fra Navarsete

Det er med bekymring vi ser Kommunaldepartementets og Navarsetes nye utspill for utvanning av kravet til likeverdig tilgang til studentboliger for alle, jfr. I korthet går forslaget ut på at man vil følge opp at tilgjengelighetskrav til nye studentboliger ble redusert med 80 % av boligene fra 1. april 2012, med at dette skal omfatte alle aktører som bygger utleieboliger for studenter. Dagens bestemmelse er begrenset til boliger som er oppført av studentsamskipnadene og studentboligstiftelser som har mottatt tilsagn om tilskudd til studentboliger.

Det åpner i beste fall opp for at flere utilgjengelige boliger bygges med henvisning til at de er “studentboliger” – og for et omfattende byråkrati for å kontrollere at beboerne har gyldig studiekort. I verste fall kan Navarsetes nye utspill starte en bølge av unntak fra bestemmelsene som skulle gi lik adgang for alle til boligmarkedet, uansett funksjonsevne.

I dag er kun 2 % av studentboligene i Norge tilgjengelige (ikke universelt utformet). Det betyr at det ikke bare er vanskelig for studenter med nedsatt funksjonsevne på dagens boligmarked å skaffe seg en tilgjengelig bolig, men at denne trenden skal fortsette. Nybygging utgjør bare 1 % av boligmassen, og skal 80 % av disse fortsatt være utilgjengelige styrker Navarsete problemene og potensiell utestenging av funksjonshemmede studenter fra høyere utdanning. I tillegg kommer den sosiale belastningen det er for unge studenter med nedsatt funksjonsevne ikke å kunne besøke andre studenter, kollokvere og fungere sosialt fordi deres boliger fortsatt blir utilgjengelige.

Dette er en dårlig ide fra Kommunaldepartementet, og vil styrke utvanningen av et lovverk som i utgangspunktet var lovende.

Fredspris til EU - omsider

Selv om det kan se ut som pussig timing at fredsprisen deles ut til EU midt i en av fellesskapets svarteste kriser, er det historiske dimensjoner over dagens utdeling. Det er de siste 60 års europeisk historie som får prisen – en pris for et fellesskap som har sikret og garantert fred på et kontinent som i to runder har vært revet opp av kriger av ufattelige dimensjoner.

Det er derfor mest opplysende å rette blikket bakover for å forstå bakgrunnen for at det som i dag er EU fortjener en fredspris. Etter annen verdenskrig lå vårt kontinent i ruiner og millioner på millioner av europeere var drept, invalidisert eller hadde mistet alt de eide. Det er ikke mulig å forstå bakgrunnen for opprettelsen av det europeiske fellesskap uten å huske dette. De åndelige fedrene bak tanken om et europeisk fellesskap tok utgangspunkt i at for å føre krig trenges kull og stål. Navn som Schumann, Adenauer, Spaak og Spinelli var sentrale i denne tiden. Derfor var ideen at en felles økonomisk styring av disse ressursene mellom de gamle fiendene Tyskland og Frankrike, fulgt av BeNeLux landene, var et viktig instrument for å sikre fred. I tillegg prøvde man seg på et fellesskap for atomenergi og et forsvarssamarbeid. Det siste forsøket slo feil, samtidig som man forsto at flere områder måtte fokuseres på for at et europeisk fellesskap skulle bidra til vekst og velstand i et ødelagt Europa. Også USA støttet denne tanken, bl.a. for å få samarbeidet amerikansk økonomisk assistanse. Romatraktaten av 1957 tok utgangspunkt i Kull- og Stålfellesskapet av 1952 men utvidet det økonomiske fellesskapet til de områder som i dag er en del av det Indre Marked.

Men i tillegg til gjennom integrasjon å umuliggjøre en krig mellom de opprinnelige medlemslandene (Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg og Italia), har EU gjennom krav til nye medlemsland om åpen økonomi og demokratisk styreform spilt en enormt viktig rolle for utviklingen av Europa som et kontinent preget av individuell frihet fra forfølgelse, garantert rettstat og demokrati i medlemslandene. Disse fundamentale rettighetene ble grunnfestet i land som Hellas, Spania og Portugal da de etter å ha avskaffet diktaturer og oberstjuntaer ble medlem i EU. Senere har det hatt samme effekt i Øst-Europa etter 1989, da Sovjetunionen ikke lenger kontrollerte disse landene. Ingen land kan bli medlem av EU uten å oppfylle klare krav til demokrati, rettsstat og markedsøkonomi, de såkalte Københavnkriteriene. Det er da også i sum de grunnleggende forutsetninger for at borgere skal kunne leve i frihet i eget land.
EU er også arena for en solidaritet i det daglige mellom mennesker som andre former for internasjonalt samarbeid ikke har maken til. Allerede fra Romatraktatens dager har sosialpolitikk vært et grunnleggende element i det europeiske fellesskap. I begynnelsen innbefattet dette tiltak mot sosial dumping og forholdet mellom arbeidslivets parter – men siden også alle de elementer vi i dag regner som del av et lands sosialpolitiske agenda.

Mitt kanskje viktigste interesseområde er politikk overfor personer med nedsatt funksjonsevne og likeverdig tilgang til arbeid, utdanning og samfunnsliv for øvrig. Fra 1995 har EU fungert som en arena som har utviklet mellomnasjonalt samarbeid mellom de som kjemper for like rettigheter for funksjonshemmede, som ingen annen internasjonal organisasjon kan tilby. Årsaken er at EU gir en plattform for direkte debatt mellom politikere og borgere i medlemslandene som ikke bare legger føringer for overnasjonal politikk, men også lovgivning. Det er EU som har gitt den lovgivningen som i dag sikrer tilgjengelige busser i norske byer, som sikrer flypassasjerer med nedsatt funksjonsevne rettigheter de ikke hadde før, og som har skapt antidiskrimineringslovgivning som Norge ikke har noen problemer med å kopiere. EU er forutsetningen for internasjonal solidaritet i Europa.

Et eksempel på den innflytelsen man får gjennom europeisk samarbeid var at medlemskap for Bulgaria og Romania ble utsatt etter krav fra organisasjoner av funksjonshemmede som ønsket at man ved siden av de nevnte Københavnkriteriene også skulle se på sosialpolitiske forhold i søkerland. Forholdene i de to landene for personer med nedsatt funksjonsevne var på den tid så kritikkverdige at det ble tatt med i EUs beslutningsgrunnlag for å utsette medlemskap inntil tiltak var gjort i Bulgaria og Romania. Selv om forholdene i dag er langt fra tilfredsstillende etter norsk målestokk, har de bedret seg og det er fungerende interesseorganisasjoner som er aktive i de to landene.

Disse, og mange andre eksempler viser alminnelige borgere at samarbeid er bedre enn konflikt for å finne gode løsninger for alle. EU møter i dag nye og svære utfordringer pga. økonomisk krise, men bare en solid organisasjon som det europeiske fellesskap er, kan takle utfordringene og overleve. Det er dette som aldri kommer klart frem i norsk presse.

Etter min mening er årets fredspris noe av det mest treffsikre og riktige Nobelkomiteen har kommet med på lenge. Gratulerer, EU!

Boligproblemet kan løses - hvis vi slakker på tilgjengelighetskravene?

Direktør Schumann i Selvaag har en lengre kronikk i dagens Aftenposten (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Boligproblemet-kan-loses-6986420.html

10. september) der han atter en gang mener at boligproblemet kan løses, først og fremst ved å slakke på "myndighetenes krav" - dvs. miljø, energi og først og fremst tilgjengelighet. Denne gang brukes ikke uttrykket "rullestolkrav" direkte - det hele uttrykkes mer forsiktig:

Den største prisøkningen på nye boliger de siste årene skyldes nye offentlige krav og forskrifter. Folk må betale for alt myndighetene ønsker seg. Det er positivt at det tas grep for å heve standarden på boliger, men det er problematisk at alt kommer samtidig, og at en del av kravene synes unødvendige. Kravene gjør en leilighet som før kostet to millioner kroner hele 600 000 kroner dyrere. Det er mange som ikke har råd til å betale for dette. Noen av kravene bør fjernes for å holde prisene nede.

Siden Selvaag & Co hittil har operert med 200 000 kroner pr. leilighet må det enten ha vært en kraftig prisøkning siste uke for tilgjengelighetskravene i teknisk forskrift, eller man har rekalkulert miljø- og energikravene? At "noen av kravene bør fjernes" gjelder tilgjengelighetskrav er ikke vanskelig å gjette for den som har lest Schumanns uttalelser siden teknisk forskrift ble vedtatt.

Det er trist at de næringsinteressene som har nytte av priseksplosjonen i boligmarkedet er de første til å peke på funksjonshemmede - primært landets rullestolbrukere - som syndebukk. Igjen og igjen settes grupper opp mot hverandre, for eksempel ungdom som ikke kommer inn på boligmarkedet opp mot ungdom med funksjonsnedsettelser. Det hele minner om de mørkeste 1930-årene.

Man trikser med tall som "bevis" - og tall som sier noe annet avfeies som "bestillingsverk" fra den "sosialistiske staten". Såvel EU som f.eks. SINTEF har for lengst vist at kostnadene ved tilgjengelighet utgjør fra 1-2% av byggekostnadene - m.a.o. 20 000 kroner av kostnadene til en 2 millioner kroners leiligehet. Schumann påstår jevnlig at SINTEFs tall er et bestillingsverk fra Kommunal- og regionaldepartementet, antagelig har regjeringen bestilt tallene fra EU også?

Det verste er at når disse løgnene fra Selvaag & Co gjentas ofte nok, blir de kjøpt av politikerne på høyresiden som støtter de samme næringsinteressene. I verste fall kan dette slå ut i borgerlig politikk dersom vi får et regjeringsskifte, og mange års arbeid for et tilgjengelig og inkluderende samfunn der alle borgere har likeverdig tilgang på samfunnsgodene blir satt i revers. Det er på tide med en motreaksjon!