AP+Høyre = EU-medlemskap

Dagens utspill fra Kristin Clemet om at det er tid for at AP og Høyre tenker samarbeid, ikke minst mhp. EU-medlemskap, gjorde dette til en god dag! I følge Aftenposten viste hverken Erna, Lars eller Jens noen utpreget entusiasme over ideen med å danne en Høyre-AP regjeringskoalisjon med det formål å få Norge inn i EU. Det forbauser ikke. Hvor mange ganger har vi ikke hørt store ord fra (la oss ikke nevne navn) om at "det er viktigere for oss med EU-medlemskap enn å sitte i regjering" - eller "vi vil være med der beslutningene tas"? Men når sjansen byr seg trekker alltid varmen fra taburettene dem som møll til lyset. Forstår ikke partilederne at man må komme ut av de tradisjonelle tankebaners frosne hjulspor og bryte med Rokkans høyre-venstre akse når det gjelder noe så sentralt som norsk medlemskap i EU? Må nye tanker alltid møtes med vantro og skuldertrekninger?

Vi har skravlet lenge nok, holdt tilstrekkelig mange taler i Europabevegelsen om hvor viktig man anser EU-medlemskap å være, for så å glemme det med det samme man er tilbake i Regjeringskvartalet. Det som trenges er vilje til å tenke nytt, så kan de andre følge med på lasset eller la være. Det er mange argumenter for en slik løsning:

1) Det er ikke nødvendig å bryte for godt med den tradisjonelle høyre-venstre aksen - dette kan man som Clemet sier, komme tilbake til i 2013. Jeg tror ikke en AP-H koalisjon er mer utopisk enn en borgerlig koalisjon mellom KrF, V og FrP -med H som en slags riksmeglingsmann i midten - synes å være i dag. Dersom man faktisk klarte å feste blikket mer enn forbigående på EU saken kunne man løst de praktiske problemene med en samling i midten - og sluppet både venstresosialistene i SV og liberalistene i FrP...

2) EU er i rask og konstant utvikling og jo lenger vi venter desto mer kommer Norge i en politisk, og etterhvert økonomisk, baklekse. Selv om norsk presse knapt gidder å nevne helt sentrale politiske og lovmessige initiativer i EU, f.eks. når det gjelder å løse utfordringer fra den demografiske utviklingen, globalisering, miljø og sysselsettingspolitikk - så er det et faktum at EU består av en serie prosesser som pågår parallellt, og som påvirker Norge på de aller fleste områder. Men uten at vi har annet enn en rent symbolsk påvirkningskraft.

3) Denne påvirkningskraften blir etterhvert enda mer redusert med at EU i større grad bruker den åpne samordningsmetoden (OMC) på sin beslutningsprosess. I korthet betyr dette at man starter f.eks. en lovgivningsprosess med å bli enige politikerne imellom i de 27 EU landene om grunnleggende verdier før man setter i gang den vanlige beslutningsprosessen fra EU kommisjonens side. (Uten et slikt system ville det bli svært vanskelig å samle 27 forskjellige land om én felles politikk). Det betyr at prosessen starter på Ministerrådsnivå, der Norge ikke har noen innflytelse - i stedet for på Kommisjonsnivå, der vi iallefall har rett til å gi våre innspill.

4) En slik koalisjon av Arbeiderpartiet og Høyre er ikke utenkelig - vi har nok av eksempler på det samme fra andre land i Europa. Man vil ikke ha store meningsforskjeller om utenriks- og sikkerhetspolitikk (ubetydelig i forhold til hva AP har i dag i forhold til SV), man kunne enes om velferds- og sosialpolitikk og resten kan man forhandle om. Forhandlingene ville trolig vært betydelig enklere enn å forene KrF, V, H og FrP i ett regjeringsalternativ?

5) Så er det spørsmål om folkeavstemning. Vi husker at man i 1994 mente det var politisk korrekt å la Arbeiderpartiet lede an i EU saken mens Høyre holdt lavere profil. Dersom man nå laget en historisk ny koalisjon mellom erkerivalene ville det gi et meget kraftig signal til folket om betydningen man omsider la på EU-saken fra landets ledende politikere! Trolig vil det få Venstre helt over på Ja-siden, føre til en debatt i KrF og man ville kanskje få EU-tilhengerne i SV og FrP ut av skapet og legge et press på ytterfløypartiene. EU ville gå fra en bisak til en hovedsak.

Kanskje er dette løsningen på dagens udemokratiske situasjon med norsk utenforskap, og samtidig løse den gordiske knuten på borgerlig side? Kanskje kunne Norge endelig vise solidaritet med sitt eget kontinent?

Men -hvordan blir man en vellykket profet i sitt eget land?

Mellom sjokk og vantro

Stakkars oss som har vår tilknytning i Høyre - mellom et Fremskrittsparti hvis leder ofte er sjokkert over alle annerledestenkende og en Arbeiderparti statsminister som ser vantro ut over all kritikk som slår som brenninger mot de rødgrønne kyster. Jeg har ofte nok kommentert FrPs gjøren og laden, til grilldressfolkets store irritasjon, nå er det tid for analyse av de rødgrønnes suksesser, så der ett års tid før valgkampen for alvor kommer i gang..

En god disposisjon kan være å rope høyt de rødgrønnes mest avskydde tabuord: EU! Privat! Hovedstad! Og mens de stikker hodet så dypt i sanden at de blir kvalt kan vi studere deres meritter.
EU: Det er alltid en fornøyelse å høre Jens' og Jonas' taler om at "Norge vil være der det skjer, i EU" men det er begrenset til Europabevegelsens årsmøter og lignende evenementer. Straks deres svarte limousiner har bragt dem tilbake til Regjeringskvartalet har vi "et aktivt forhold til EU", dvs. man snakker om det men ikke høyt fordi taburettene er så gode å sitte på. Åslaug, agrarfascistenes ansikt utad, blir både rød og hvit når noen forklarer at det ville gitt mer uttelling å kjempe for miljø og andre saker innenfor EU enn utenfor. At Norge som EU medlem ville hatt avgjørende innflytelse på europeisk energipolitikk, og en betydelig bedre økonomisk trygghet som del av et fellesskap enn som utenforland, er et ikke-tema. For ikke å snakke om EUs betydelig økte interesse for nord-områdene - der Norge er utelukket fra de avgjørende beslutningsprosessene - hysj!

Privat: Jeg tenker på det kjente sykehotellet og motviljen mot å la private løse floken ved Radiumhospitalet. Det ble en gåte like uløselig for Harlem og kameratene hennes som selve kreftgåten for legevitenskapen. Først etter betydelig utvist arroganse og høyrøstet mangel på innsikt ble denne saken løst. Det eneste ingen diskuterte var pasientenes interesser. Det er forferdelig nok å ha en kreftdiagnose om man ikke skal bli kasteball mellom ulike interesser og måtte flytte fra sted til sted fordi man ikke kan ha en skikkelig beslutningsprosess. Selvfølgelig er investorer interessert i å tjene penger men det var ikke noen grunn til å betvile at det lå et ekte engasjement for pasientene bak de private tilbud som ble gitt. Heller ikke her imponerer Jens med ektheten i sitt engasjement for de mennesker han og hans regjering skal være ombudsmenn for.

Hovedstad: Nå har det aldri vært pop å forsvare Oslos interesser i sosialistpartiene - hverken de med rød eller de med grønn etikett. Selv for en obskur lokalpolitiker som undertegnede er det synd å se på de fordommene som blir så mye mer åpenbare etter som tiden går. Tromsø OL er symbolsk både for sosialdemokratisk triksing og de grønne nasjonalistenes hat mot urbanitet og alt som smaker av hovedstad. Lite eller ingenting gjøres for å styrke kampen mot kriminalitet. Kampen mot fattigdommen har slått feil og selv Jens må innrømme det, i sin vantro at vi et økende antall innbyggere med alvorlige økonomiske problemer. Vi går mot et landbruksoppgjør der forbrukerne skal rammes skikkelig på pungen. Jens mener det er som det skal være - vi har råd til alt - og siden det er snart er valg skal skattene ikke økes. Bare prisene.

Fasit er - dette er ikke imponerende! Valgløfter bortforklares og glemmes. Sosialistene har bare solidaritet med seg selv og sine posisjoner. For de som stemte på dem må det føles som en lang blåmandag (ikke metaforisk ment).

I en slik stund burde det være klart for at opposisjonen samlet seg til motstøt - med ett år til å planlegge og drive langsiktig valgkamp. Her er det positivt at Høyre begynner på å fokusere på sin egen identitet. Konservatismen er og blir den tryggeste politiske strategien fordi den bygger på styringserfaring og kunnskap og ikke absolutte ideologier som sosialismen og liberalismen. Mange assosierer konservatisme med bakstreversk tro på fortiden - det er feil. Forandringer skal til der det trenges, men ikke for å endre terrenget slik at det skal stemme med det ideologiske kartet. Erfaring er en fordel når man skal finne løsninger på problemer, fordi man kan analysere hva som virker og ikke gjør det og handle deretter. Det gir også en balanse mellom det som trenger politisk styring og det som ikke gjør det. Konservatisme er ikke total statsstyring for styringens egen skyld (rødgrønne) eller å overlate alt til markedet og la de som taper skylde på seg selv (liberalister). Først og fremst er vi et troverdig alternativ. La oss tro på noe - oss selv!

Å kjempe EU-kampen

Igjen våkner man til nyhetene fra klokkeradioen, mens oppleseren forkynner at aldri har flere vært imot norsk EU medlemskap, hele 54 %. (I tillegg er det mandag, usj!)

NRK innhenter som alltid nei-sidens triumferende begrunnelser, ikke kommentarer om hvordan man anser saken på ja-siden.

Men jeg har jo denne bloggen, da, og kan gruble fritt selv.

1) La oss begynne med en positivistisk innfallsvinkel: Folk vet så mye om EU, dens beslutningsprosesser, politiske trender og lovgivning at man på et godt begrunnet, akademisk grunnlag finner at det er mer som taler mot, enn for, norsk EU-medlemskap. Kommentar: Neppe. Spør mannen i gata om han vet at 31-bussen er tilgjengelig for gamle med rullator pga. et EU-direktiv, og han svarer helst at "visste ikke det - men de skal nå regulere alt mulig". Eller at det er direkte valg til Europaparlamentet, at Lisboatraktaten og Charteret for grunnleggende rettigheter gir EU-borgere sterkere individuelle rettigheter enn norske borgere - alt er ukjent. Hvorfor? Fordi det ikke er fokus på positive sider ved EU-samarbeidet i media, politisk debatt eller f.eks. i kulturspaltene i det hele tatt. Det man aldri snakker om, vet man heller ikke mye om. Ett unntak er miljøkravene fra EU som motvillig anerkjennes som gode, men "Norge skal bli like bra som dem!" er en vanligere reaksjon - enn at man begriper at man oppnår mer gjennom forpliktende samarbeid enn alene.

2) En annen vinkling: EU har opptrådt "dumt" mot Norge og ingen vil være i det europeiske fellesskapet, der vi blir underlagt liberalistisk styrte kapitialist-stormakter. (Nasjonalistisk-sosialistisk synsvinkel). Kommentar: Jeg mener nå EU har opptrådt svært så forståelsesfullt overfor Norge, altfor imøtekommende spør du meg. (Sett at du ledet en organisasjon som skulle arbeide for medlemmenes beste. Medbestemmelse krevde at man var medlem, som vanlig er. Så er det en pappagutt som forlanger at han skal være med å bestemme i organisasjonens styre, men ikke melde seg inn, og som forkynner høylydt hvor mye flinkere han er enn alle de andre medlemmene til sammen. Han vet lite om organisasjonen men kritiserer den høylydt. Det mest komiske er at han betaler mange penger for å følge reglene til organisasjonen men blåser i å være med å utforme dem. Vel, som foreningsleder synes du han er en pain in the ass, men han betaler jo for å dumme seg ut.. ) Liberalisme... vel, EU er et fellesmarked og ble født som sådan, men man har for lengst innsett at man trenger en god, felles sosialpolitikk og miljøvern for at det nevnte markedet skal fungere. Men den viktige diskusjonen er gått hus forbi i Norge!

3) En tredje vinkling: Norge klarer seg best alene. Vi har jo NATO og Europarådet (noen som husker hva de driver med?), og først og fremst oljen. Med så god råd som "alle" har trenger vi ikke EU? (Naivistisk-narcissistisk vinkel). Kommentar: Utviklingen går mot flere sikkerhetspolitiske beslutninger fattet i Europa, som angår Europa. Da hadde det vært fint å kunne være med i de besluttende organer? I fjor ble det holdt et for Norge svært viktig møte om nordområdenes fremtid, men det var for EU-land og innbudte tredjeland. Ikke Norge. En episode som raskt ble fortiet av norsk presse men ganske så symbolsk. Europarådet er der, men det er sjelden man hører om dem for de kan ikke fatte beslutninger som binder medlemmene og produserer ikke mye mer enn rapporter og erklæringer som man kan følge om man vil. De har faktisk mindre å si over nasjonal styring enn FN, som iallefall kan lage konvensjoner man må følge! Skulle venstre- og ytre høyresiden angripe et europeisk supperåd, ville Europarådet være en mer relevant blink.. Men de forstyrrer oss ikke så why bother?!

4) En fjerde vinkling: EU er en venstreorientert byråkratmaskin som vil innføre sosialistisk markedskontroll. La oss melde oss inn i USA i stedet (liberalistisk synsvinkel). Kommentar: Vel, Norge er en landfast del av Europa. Vi har alltid vært en del av europeisk kultur og er i et skjebnefellesskap med våre nærmeste naboer, først og fremst. Det er korrekt at EU kommer med bestemmelser som kan virke irriterende på deler av næringslivet, f.eks. innen miljø, eller at man helst skal tenke universell utforming ved offentlige anskaffelser. Flyselskapene skal ikke lenger kreve penger for å assistere funksjonshemmede og annen styggedom. Men disse bestemmelsene er visselig fattet av de 27 medlemsregjeringene i fellesskap, hvorav ganske mange er utgått av høyrepartier?

Kort sagt, uvitenheten er nei-sidens beste våpen og venn. Så hva kan vi utdøende ja-folk gjøre? Holde motet oppe, og spre informasjon, kaste lys over så vel venstre- som høyresidens falske påstander om EU, og håpe på at denne selvtilfredse nasjonen en dag vil oppdage at også vi har et ansvar for Europas fremtid..

Brev til Kleppa om husleiereguleringen fra Rådet for funksjonshemmede

23. januar ble Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner informert om konsekvensene av oppheving av husleieregulering for en ikke ubetydelig del av bydelens - og byens - innbyggere. Av disse vil caa. 15 % være uføretrygdet. På bakgrunn av informasjonen, og et par forskningsrapporter som forsterker inntrykket, ble følgende brev oversendt kommunalminister Kleppa:

Konsekvenser av oppheving av husleiereguleringen fra 2010 for funksjonshemmede og eldre i bydel Frogner

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner vil med dette brevet uttrykke vår store bekymring for konsekvensene for innbyggere med nedsatt funksjonsevne og eldre i vår bydel. I forbindelse med Rådets møte den 23.01.2008 ble vi gitt orientering om konsekvensene av oppheving av husleiereguleringen i bydel Frogner. Basert på denne orienteringen retter vi herved denne henvendelsen til kommunalministeren for å be om en orientering om hvilke tiltak Departementet vil foreta seg for å avhjelpe at mange beboere uforskyldt havner i alvorlige sosiale og økonomiske problemer pga. avviklingen av husleiereguleringen.

Fra NIBR-rapport 2007:21 ”Husleieregulering – status før avvikling i 2010” kjenner vi til at det er i bydel Frogner man finner de fleste kjente regulerte leieboligene, 43 %, men at det totale antallet regulerte leieforhold imidlertid er betydelig høyere. Det regnes videre med at gjennomsnittsalderen for beboerne er 63 år, at 2 av 3 er enslige. Videre vet vi at 38 % av beboerne lever av alderspensjon, 33 % av lønn, 15 % av uførepensjon. Beboerne har i gjennomsnitt leid boligen i 30 år.

Når det gjelder gjengs leie i bydel Frogner, som leiene vil bli fastsatt etter ved oppheving av husleiereguleringen, er denne allerede meget høy i vår bydel:

1-roms kr 6 338,-

2-roms kr 8 122,-

3-roms kr 9 911,-

4-roms kr 12 867,-

5-roms kr 16 348,-

Prisene er pr. 3. kvartal 2007. Det sier seg selv at de inntektsgruppene som vil bli utsatt for en så voldsom husleieøkning fra 2010 vil ha uoverstigelige problemer med å klare sine boutgifter og at bydelen i realiteten sitter på en ”tikkende bombe” av sosiale problemer for mennesker som har tilbrakt det meste av livet her.Det kan gis statlig og kommunal bostøtte, men denne dekker bare delvis boutgiftene til personer med lave inntekter, henholdsvis 1 000 kroner pr. måned til de med under kr 14 000,- i månedlig inntekt og kr 4 000,- i statlig bostøtte for en enslig minstepensjonist. Med oppheving av husleiereguleringen blir det helt utilstrekkelig. Bydelsadministrasjonen oppgir at det regnes med at det er ca. 1 750 boliger med prisregulering i bydelen.

En av årsakene til at mange er havnet i dagens vanskelige situasjon er at man på 1980-tallet ga adgang til å omgjøre obligasjonsleiligheter til selveierleiligheter. Leieboerne kunne da kjøpe leilighetene eller utleierne kunne innløse obligasjonene og enten selge leilighetene som selveierleiligheter eller fortsette å leie ut. Fra denne perioden begynte en vanskelig økonomisk situasjon for mange, selv med husleiereguleringen for dem som bor i eldre gårder.Avvikling av husleiereguleringen betyr at det at det blir et stort press på kommunale botilbud (bydelen har i underkant av 500 boliger hvorav de fleste er leid ut på langtidsavtaler, og det vil derfor ikke være mulig å fremskaffe kommunale botilbud til denne gruppen). Det vil bli en betydelig økning i sosialhjelpsutbetalingene i bydel Frogner etter at beboerne har brukt opp alle sine sparepenger.. Det vil også oppstå store flyttebehov blant eldre og hjelpetrengende til mindre boliger med lavere leier. Det vil føre til et generelt press på husleiene i bydelen, som allerede er høyest i Oslo.

For funksjonshemmede vil dette utgjøre ytterligere problemer. ”Statusrapport 2007 om samfunnsutviklingen for personer med nedsatt funksjonsevne”, utgitt av Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne, viser at i Norge er kun 7 % av norske boliger helt tilgjengelige for funksjonshemmede. I tillegg stiller funksjonshemmede ofte svakt på boligmarkedet pga. lavere inntekt og fordommer om personer med nedsatt funksjonsevne som beboere.

Denne gruppen, samt eldre med ulike aldersrelaterte funksjonsnedsettelser, vil etter Rådets oppfatning altså kunne møte ytterligere stigmatisering og sterkt redusert livskvalitet ved siden av de problemer som rammer alle som blir berørt ved opphevingen av husleiereguleringen.

Vi vil også rette Statsrådens oppmerksomhet mot de tildels store psykiske belastninger som usikkerheten ved oppheving av husleiereguleringen påfører de som vil møte disse problemene. Rapporten ”En annen historie. Om det å bo i Oslo” av forsker Anne Helset viser gjennom intervjuer at mange av denne gruppen føler en psykisk press som går på helsen løs, etter at de har bodd i mange år av sitt liv i samme leilighet. Dette er en meget sterk beskrivelse av mennesker, ikke statistikk: ”I enkelte tilfeller må leietakere forholde seg til utleiere som vet å benytte seg av huller eller uklarheter i lovverket som omhandler boligsektoren. Eiernes ønske om økt fortjeneste på sine eiendommer kombinert med den lovbestemte økningen i leieprisen bidrar til å svekke leietakernes trygghet for eget hjem og gjør det ulikeverdige forholdet mellom utleier og leietaker tydelig”.

Sikkerhet avhenger av at man kan betale sin husleie og er denne for høy i forhold til inntekten forsvinner sikkerheten for å kunne bo, uansett hvor sterke rettigheter man har ihht. Husleieloven. Svært mange i bydel Frogner har ”uoppsigelige leiekontrakter”, noe som indikerer lang botid, og har lav leie sammenlignet med gjengs leie og markedsleie – likevel er den for mange i overkant av hva de kan klare å betale etter sin inntekt. Ikke alle har heller oppsparte midler og de fleste vil ikke lenge kunne klare dagens markedsleie i bydelen. Mange frykter sine huseiere, blir utsatt for press for å selge eller si opp sine kontrakter, eller har endog vært utsatt for fiktive ”visninger” for å legge ekstra psykisk press på dem.

Det er flere løsninger som er mulige – fortrinnsvis at de leietakere som ønsker det kan bli boende. Dette kan omfatte ”frysing” av regulerte leier til et fortsatt rimelig nivå, eller subsidiering av husleien på samme måte som eldre i dag får subsidierte eldreboliger, eller at bostøtten får et bredere grunnlag enn i dag for middelaldrende og eldre i private utleieboliger slik at de kan få bostøtte før de utsettes for en økonomisk nødssituasjon. Eventuelt kan det, slik Helsets rapport foreslår, etableres boltilbud og hjelpeordninger for det økonomiske mellomsjiktet av middelaldrende og eldre som ikke er i stand til å delta på det ordinære boligmarkedet med sine korttidskontrakter og høye leier, spesielt i bydel Frogner.

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner ber statsråden gjøre rede for hvilke tiltak og løsninger som kan finnes, mens det ennå er tid, til å hjelpe innbyggerne og forhindre sosial nød.

Vi ser frem til Statsrådens tilbakemelding.

Med hilsenRudolph BrynnLeder, Rådet for funksjonshemmede, bydel Frogner

...det skal bli spennende å se hva hun svarer...

2008 - nye muligheter

Dette blir et spennende år for oss som følger med på utviklingen i EU. Imorgen reiser jeg selv til Brussel for å delta i et europeisk møte om utvikling av standarder innen IKT som kan brukes som indikatorer for å måle universell utforming. Dette blir et viktig verktøy for alle som driver med offentlige anskaffelser i Europa, fordi det gir myndighetene noe konkret å måle etter. Selv har jeg laget en veileder i hvordan man stiller krav om universell utforming i offentlige anskaffelser, men det trenges bestemt mer konkrete og målbare kriterier. Og dette arbeidet er nå i gang flere steder.

I tillegg vil IKT bli et tema for EUs arbeid og det ryktes at man vil komme med en ny lov med krav om universell utforming av offentlige hjemmesider. Ikke for tidlig, ettersom man i flere år har hatt lovgivning med krav om tilgjengelighet til offentlig transport, og har laget diverse politiske retningslinjer og rapporter om eTilgjengelighet, uten å følge opp med lover.

En lov mot diskriminering av bestemte grupper i samfunnet er bebudet før sommeren, og den skal omfatte diskriminering på grunnlag av kjønn, alder, seksuell legning, religion, etnisk opprinnelse og funksjonshemning. I tillegg fortsetter arbeidet fra funksjonshemmedes side for å få en egen antidiskrimineringslov (disability specific Directive) slik man vil få det i Norge denne våren. Jeg var i Brussel da 1,3 millioner underskrifter ble overrakt Kommisjonen og Parlamentet for en slik lov, og det gjorde forhåpentlig inntrykk på EUs høye representanter. Dette har vært omdiskutert i mange år i EU - kanskje får vi en positiv utvikling dette året!

I det hele tatt betyr EU mer og mer for grupper som til nå ikke har merket for mye til det Europeiske Fellesskap fordi dette har konsentrert seg om tradisjonell fellesmarkedpolitikk. Men EU er en sosial aktør og Lisboatraktaten som ble vedtatt i fjor gir en ny og sterkere pådrift for videre utvikling. Jeg er heldig som kan følge med på dette og gi et lite bidrag - men tenker ofte på hvor mye mer dette landet kunne gjort i solidaritet med den verdensdelen vi tross alt er geografisk del av - dersom Norge var EU-medlem..

Fortsatt Godt Nyttår!

Ferdaminner frå Russland

Da er man tilbake fra en stor Russlandstur, den første på seks år. Jeg var spent på hva Putin hadde utført i sin tid som president, i det jeg godt kunne huske fattigdommen og den uvirkelige nøden som preget Jeltsins Russland fra mine mange turer i hans periode. Mine inntrykk fra den gang skyldtes selvsagt at det var taperne i det nye Russlands liberalistiske økonomisystem jeg besøkte - i Murmansk, Arkhangelsk, Moskva, St. Petersburg og Petrozavodsk. Etter at det kommunistiske regimet var brutt sammen - et regime som til dels ikke anerkjente funksjonshemning fordi det var et svakhetstegn ved samfunnet - var disse millioner av samfunnsborgere kastet på søppelhaugen. Det var ikke de nyrikes Russland jeg møtte, det var taperne på den andre siden av Norges grenser - det var de som bokstavelig talt sultet. Det fantes knapt noen uførepensjon, det offentliges holdning var at "det er så mange her i landet som har det vanskelig - så hvorfor skal vi bry oss spesielt om dere?" Et kaldt samfunn, som hadde gått fra kommunisme til liberalisme over natten med folk flest som jokere i det store spillet.

Hva var å se? Først og fremst økonomisk vekst. "Alle" hadde bil, som i Norge, og særlig St. Petersburg var blitt en vestlig metropol, som ville gledet grunnleggeren Peter 1. Du gikk ikke lenger gjennom flokker av skolebarn som enten tigget penger eller ville "veksle til god kurs". Boligprisene var like uvirkelig høye som i Oslo (1 million pluss for en to-romsleilighet) men inntektene var derimot nesten som i gamle dager. En akademiker jeg traff som jobbet som lærer i ukedagene og turistguide i helgene for å holde liv i datteren sin, tjente 650 kr i uken. Hva gjør folk flest da? De bor, som under Jeltsin, sammen med foreldre eller svigerforeldre i mange år, før de kan flytte inn i egen bolig. Resultatet er uunngåelige konflikter, skilsmisser, alkoholisme.

Men jeg så også en helt ny åpenhet og utadventhet blant de jeg snakket med som var forfriskende. Det var blitt mye mer humor og selvironi blant folk - omtrent som i Frankrike eller Italia. Satt alle og hyllet Putin, som norsk presse gjerne fremstiller det? Nei - ingen snakket om ham i det hele tatt. Man hadde nok med å klare seg, politikk ble ansett som noe fjernt som ikke angikk Ivan og Olga. Men det var klart at man observerte bedringene i samfunnet og stilltiende ga honnør til at man nå hadde et styre med et bedre grep om tingene.

Lenger nord, i Arkhangelsk, var det gamle Russland fremdeles synlig. Det var også her mange flere biler å se - de fleste vestlige - men veiene var like elendige som før! Det var huller og humper og falleferdige rønner som folk bodde i. Her er et lite eksempel..
Jeg holdt forelesning på det juridiske fakultet og igjen møtte jeg en interessant kontrast: studentene var kledt og opptrådte som de skulle vært på hvilket som helst norsk universitet, man hadde kurs i Europarett som i Oslo og det var intet problem med kommunikasjonen. Men bygningene var shabby, trappene gamle og bratte og studenttoalettet ubeskrivelig møkkete og uten toalettpapir (det må man fortsatt ta med hjemmefra). Jeg håper deres studier og arbeid vil bli lønnet med et enda bedre samfunn - Russland er det landet i verden som har høyest gjennomsnittlig gjennomsnitts utdannelsesnivå.

Det som undret meg minst var gjestfriheten og varmen, både fra dem jeg møtte for første gang og gamle venner som jeg møtte igjen og som husket hvert ord vi hadde snakket om den gang. Slik var det alltid. Det var utrolig fine kvelder med vodka og god mat, flotte nye restauranter og hoteller som gikk vesten en høy gang i standard og komfort. - Ok, jeg var priviligert, men det var ikke lenger det brutale skillet mellom russer og utlending som var så tydelig før. Den gang var det noen få, utvalgte etasjer i hvert hotell som var reservert utlendinger og så nedslitte rom og korridorer som ikke var blitt pusset opp siden Bresjnev for "de innfødte". Nå var det like mange middelklasse russere rundt meg som utlendinger.

Jeg ble i godt humør over den tydelige fremgangen Russland har gjort. Det er et europeisk land, vårt nærmeste naboland og en del av vår felles, europeiske identitet og kultur. Dette må vi ikke glemme, uansett hvor mye media prøver å blåse liv i en slags ny kald krig. En slik tragedie må unngås, og et botemiddel kan være mer samvær. Vi kan alle bidra -ta en tur du også!

Fredspris til enhver kjendis

Det er ikke ofte man er enig i detFrP uttaler men jeg istemmer i kritikken som de og mange andre ytrer når det gjelder årets "Freds"pris... Hvor har Nobelkomiteen hatt hodene, bortsett fra i synsespaltene? Miljø er en prisverdig og god og politisk korrekt sak, "klimakvote" er blitt Norgest beste ordpastill og "alle" er opptatt av miljø. Informasjonssamfunnet er blitt et massemeningssamfunn i den grad at selv Nobelkomiteen må mene det samme som andre. Fred oppnår man altså ved å hindre potensiell kamp om ressurser som blir knappe fordi den globale oppvarmingen ødelegger naturgrunnlaget. Greit nok, men har vi ikke litt mer nærværende affærer å vurdere faktisk har direkte med forhindring av håndfaste konflikter å gjøre?

Det alternativet som kommer de fleste av oss i hu er munkene i Burma som på en usedvanlig modig måte har protestert fredelig og ubevæpnet mot et uvanlig brutalt regime. De turte å stille åndsmakt mot militærmakt - en junta som både har kapitalistene i Thailand og kommunistene i Kina i ryggen. Våpenet deres var å vende en tiggerskål opp ned som tegn på forakt. I belønning fikk de død og fengsel og tortur. Ingen av dem hadde råd til å slenge opp med en bestselgerfilm (Hollywood vil nok senere tjene gode penger på å lage en..) og først og fremst: de hadde ingen kjendismunk i spissen. Tenk så meget bedre hvis Steven Seagal kunne ledet an munkene, dengt og sprengt de slemme juntamennene og reddet en pen burmesisk pike i sluttscenen.

Nei, fra nå av skal vi tenke langsiktig. Neste års fredspris bør gå til en agronom som har funnet en ny hvetetype som lar seg dyrke i ørkenen slik at folk ikke sulter og blir krakilske. Eller en kjemiker som lager en gass som gjør alle høflige mot hverandre?