Ferdaminner frå Russland

Da er man tilbake fra en stor Russlandstur, den første på seks år. Jeg var spent på hva Putin hadde utført i sin tid som president, i det jeg godt kunne huske fattigdommen og den uvirkelige nøden som preget Jeltsins Russland fra mine mange turer i hans periode. Mine inntrykk fra den gang skyldtes selvsagt at det var taperne i det nye Russlands liberalistiske økonomisystem jeg besøkte - i Murmansk, Arkhangelsk, Moskva, St. Petersburg og Petrozavodsk. Etter at det kommunistiske regimet var brutt sammen - et regime som til dels ikke anerkjente funksjonshemning fordi det var et svakhetstegn ved samfunnet - var disse millioner av samfunnsborgere kastet på søppelhaugen. Det var ikke de nyrikes Russland jeg møtte, det var taperne på den andre siden av Norges grenser - det var de som bokstavelig talt sultet. Det fantes knapt noen uførepensjon, det offentliges holdning var at "det er så mange her i landet som har det vanskelig - så hvorfor skal vi bry oss spesielt om dere?" Et kaldt samfunn, som hadde gått fra kommunisme til liberalisme over natten med folk flest som jokere i det store spillet.

Hva var å se? Først og fremst økonomisk vekst. "Alle" hadde bil, som i Norge, og særlig St. Petersburg var blitt en vestlig metropol, som ville gledet grunnleggeren Peter 1. Du gikk ikke lenger gjennom flokker av skolebarn som enten tigget penger eller ville "veksle til god kurs". Boligprisene var like uvirkelig høye som i Oslo (1 million pluss for en to-romsleilighet) men inntektene var derimot nesten som i gamle dager. En akademiker jeg traff som jobbet som lærer i ukedagene og turistguide i helgene for å holde liv i datteren sin, tjente 650 kr i uken. Hva gjør folk flest da? De bor, som under Jeltsin, sammen med foreldre eller svigerforeldre i mange år, før de kan flytte inn i egen bolig. Resultatet er uunngåelige konflikter, skilsmisser, alkoholisme.

Men jeg så også en helt ny åpenhet og utadventhet blant de jeg snakket med som var forfriskende. Det var blitt mye mer humor og selvironi blant folk - omtrent som i Frankrike eller Italia. Satt alle og hyllet Putin, som norsk presse gjerne fremstiller det? Nei - ingen snakket om ham i det hele tatt. Man hadde nok med å klare seg, politikk ble ansett som noe fjernt som ikke angikk Ivan og Olga. Men det var klart at man observerte bedringene i samfunnet og stilltiende ga honnør til at man nå hadde et styre med et bedre grep om tingene.

Lenger nord, i Arkhangelsk, var det gamle Russland fremdeles synlig. Det var også her mange flere biler å se - de fleste vestlige - men veiene var like elendige som før! Det var huller og humper og falleferdige rønner som folk bodde i. Her er et lite eksempel..
Jeg holdt forelesning på det juridiske fakultet og igjen møtte jeg en interessant kontrast: studentene var kledt og opptrådte som de skulle vært på hvilket som helst norsk universitet, man hadde kurs i Europarett som i Oslo og det var intet problem med kommunikasjonen. Men bygningene var shabby, trappene gamle og bratte og studenttoalettet ubeskrivelig møkkete og uten toalettpapir (det må man fortsatt ta med hjemmefra). Jeg håper deres studier og arbeid vil bli lønnet med et enda bedre samfunn - Russland er det landet i verden som har høyest gjennomsnittlig gjennomsnitts utdannelsesnivå.

Det som undret meg minst var gjestfriheten og varmen, både fra dem jeg møtte for første gang og gamle venner som jeg møtte igjen og som husket hvert ord vi hadde snakket om den gang. Slik var det alltid. Det var utrolig fine kvelder med vodka og god mat, flotte nye restauranter og hoteller som gikk vesten en høy gang i standard og komfort. - Ok, jeg var priviligert, men det var ikke lenger det brutale skillet mellom russer og utlending som var så tydelig før. Den gang var det noen få, utvalgte etasjer i hvert hotell som var reservert utlendinger og så nedslitte rom og korridorer som ikke var blitt pusset opp siden Bresjnev for "de innfødte". Nå var det like mange middelklasse russere rundt meg som utlendinger.

Jeg ble i godt humør over den tydelige fremgangen Russland har gjort. Det er et europeisk land, vårt nærmeste naboland og en del av vår felles, europeiske identitet og kultur. Dette må vi ikke glemme, uansett hvor mye media prøver å blåse liv i en slags ny kald krig. En slik tragedie må unngås, og et botemiddel kan være mer samvær. Vi kan alle bidra -ta en tur du også!

Fredspris til enhver kjendis

Det er ikke ofte man er enig i detFrP uttaler men jeg istemmer i kritikken som de og mange andre ytrer når det gjelder årets "Freds"pris... Hvor har Nobelkomiteen hatt hodene, bortsett fra i synsespaltene? Miljø er en prisverdig og god og politisk korrekt sak, "klimakvote" er blitt Norgest beste ordpastill og "alle" er opptatt av miljø. Informasjonssamfunnet er blitt et massemeningssamfunn i den grad at selv Nobelkomiteen må mene det samme som andre. Fred oppnår man altså ved å hindre potensiell kamp om ressurser som blir knappe fordi den globale oppvarmingen ødelegger naturgrunnlaget. Greit nok, men har vi ikke litt mer nærværende affærer å vurdere faktisk har direkte med forhindring av håndfaste konflikter å gjøre?

Det alternativet som kommer de fleste av oss i hu er munkene i Burma som på en usedvanlig modig måte har protestert fredelig og ubevæpnet mot et uvanlig brutalt regime. De turte å stille åndsmakt mot militærmakt - en junta som både har kapitalistene i Thailand og kommunistene i Kina i ryggen. Våpenet deres var å vende en tiggerskål opp ned som tegn på forakt. I belønning fikk de død og fengsel og tortur. Ingen av dem hadde råd til å slenge opp med en bestselgerfilm (Hollywood vil nok senere tjene gode penger på å lage en..) og først og fremst: de hadde ingen kjendismunk i spissen. Tenk så meget bedre hvis Steven Seagal kunne ledet an munkene, dengt og sprengt de slemme juntamennene og reddet en pen burmesisk pike i sluttscenen.

Nei, fra nå av skal vi tenke langsiktig. Neste års fredspris bør gå til en agronom som har funnet en ny hvetetype som lar seg dyrke i ørkenen slik at folk ikke sulter og blir krakilske. Eller en kjemiker som lager en gass som gjør alle høflige mot hverandre?

Europa på sitt beste

Det var en stor opplevelse å være med i Brussel den 4. oktober og markere to begivenheter: overrekkelsen av 1,3 millioner underskrifter samlet inn over hele Europa, og feire 10 årsdagen til European Disability Forum. Representanter for funksjonshemmede over hele Europa var der og fylte området rundt Schuman-rundkjøringen. 29 lands flagg satte farge på begivenheten.

De 1,3 millioner underskrifter var for en egen europeisk antidiskrimineringslov for funksjonshemmede. Det har kostet mye arbeid å samle inn fra alle de 27 medlemslandene i EU samt Norge og Island, både elektroniske og manuelle. Kravet om en slik lov har vært holdt levende omtrent helt siden EU fikk kompetanse til å drive politikk overfor funksjonshemmede da Amsterdamtraktaten trådte i kraft i 1999. Året etter kom Direktivet mot diskriminering i arbeidslivet på bakgrunn av bl.a. nedsatt funksjonsevne. I dag gjelder dette i norsk lov gjennom arbeidsmiljølovens § 54. Takket være EU har Norge i dag en lov som beskytter arbeidstakere og -søkere med funksjonsnedsettelse mot å bli diskriminert på arbeidsmarkedet. Men kravet om en egen antidiskrimineringslov som også skal omfatte andre samfunnsområder i EU har tatt tid. Det er flere årsaker.

For det første er det fremdeles krav om ensstemmige beslutninger for å innføre nye lover bygget på Amsterdamtraktatens Artikkel 13, som ga EU fullmakt til å bekjempe diskriminering. Det betyr at et hvert av EUs 27 medlemsland kan nedlegge veto mot en antidiskrimineringslov. Og med de mange kulturer som EU i dag består av har man nølt med å foreslå en ny lov.For det andre tok det lang tid å få implementert Direktivet mot diskriminering i arbeidslivet. Noen land ba om utsettelse, noen gjennomførte ikke Direktivet fullt ut. Og EU har måttet gå ut med sanksjoner mot de verste unnasluntrerne. Men i mellomtiden er det stor grad av arbeidsløshet blant Europas ca. 50 millioner funksjonshemmede. I Norge er det rundt 48 % av personer i arbeidsfør alder med nedsatt funksjonsevne som er i arbeid, mot 78 % av resten av befolkningen. Og av disse 48 % er ca halvparten i deltidsarbeid. I andre land er situasjonen ikke en gang såpass.

Og diskriminering overfor funksjonshemmede i form av barrierer, fordommer og direkte overgrep er et faktum overalt i vår verdensdel. EU har allerede gjort mye, ikke bare i form av Direktivet mot diskriminering i arbeidsmarkedet, men gjennom det Europeiske Året for Funksjonshemmede i 2003, gjennom Direktiv om rettigheter for flypassasjerer med nedsatt funksjonsevne, Direktiv om tilgjengelighet til busser i byene, om sikkerhet og tilgjengelighet til maritim transport og kommende lovgivning om rettigheter for passasjerer med funksjonsnedsettelser i internasjonal tog- og busstrafikk. Alt dette er Europa og EU på sitt beste.

Med antidiskrimineringsdirektivet henger igjen pga. frykt for medlemslandenes motvilje. I 2003 skulle et forslag blitt lagt frem, men det ble utsatt. Så ble det flere utsettelser av grunner nevnt ovenfor. Den nye kommissæren for arbeid og sosialpolitikk, Spidla fra Tsjekkia erklærte seg positiv. 2007 er Året for like muligheter og samtidig 10-årsjubileet for European Disability Forums -EDFs -opprettelse. Og man bestemte seg for å legge nytt press på EU ved en underskriftskampanje.

Jeg var der da EDF ble opprettet for 10 år siden, og i 4 år jobbet jeg for dem. Det var en utrolig givende tid fordi man opplevde hvordan det er å jobbe for samme sak side ved side med mennesker av andre europeiske nasjonaliteter - i et miljø der det er saken og ikke nasjonaliteten som teller. Alle har sitt å bidra med, og den norske Nei til EU-selvgodheten og nasjonalistiske selvtilfredsheten ville virke fullstendig malplassert i en slik sammenheng. Det er dette som er EU: et fellesskap av nasjoner og først og fremst mennesker som samarbeider om felles mål, i fred og samarbeid. Det er Europa, og solidarisk fellesskap som teller.

Og ingenting illustrerte dette bedre enn den 4. oktober da Margot Wahlström, visepresident i Europakommisjonen, fikk overlevert de 1,3 millioner underskrifter for en felles, europeisk antidiskrimineringslov. Og hun svarte med å love at et forslag til en slik lov blir lagt frem i 2008. Mer enn 50 millioner mennesker kommer til å kreve at hun og EU holder dette løftet.Det vil være en stor ting å gi alle en grunnleggende rettslig beskyttelse mot diskriminering. Men det er bare EU som kan gjøre en slik utvikling mulig. Jeg er glad for at jeg fikk være til stede og oppleve Europa på sitt beste..

...og så blir det kanskje EU valgkamp...?

Det har lenge ryktes at EU vil bli et sentralt tema i valgkampen 2009. Noen har endog blåst seg opp og hevdet at dette blir den viktigste saken. Det gjenstår å se om se om Ja-løven blir en skinnfell atter en gang - når man må velge mellom taburetter og idealer. Som regel varmer taburettene mest, enten man sitter i AP eller Høyre-regjering, skal man bygge på erfaringene hittil. Nå melder jo Aftenposten at "alle" er imot EU, uten å trekke noen konklusjoner av den grunn. Da er det tryggest ikke å snakke om Europa?

Men samtidig går EU sin gang. 18-19 oktober skal det holdes et uformelt toppmøte i Brussel der man skal bli enige om teksten i den såkalte Reformtraktaten. Toryene i Storbritannia raser over at det er den samme traktaten som Grunnlovstraktaten, bare med et nytt navn. At man tar bort henvisning til flagg og EU-hymne er bare staffasje mener de. Venstresidens nei-menn, som Jens Petter Bonde er enig og roper om folkeavstemning, som de eurofobiske toriene gjør det.

Det er nå ikke helt korrekt. Det er faktisk grunnleggende forskjeller - som ikke er så tydelige for hverken journalister/tabloidister eller liberalister/isolasjonister/venstresosialister. Kort sagt de som vil at man skal tenke enkelt. Det var ikke bare flagget og all annen "statssymbolikk" som forsvant. I stedet for én ny samlende traktat fikk man enda en traktat som ble lagt til de gamle, slik at Roma-, Maastricht-, Amsterdam- og Nicetraktatene fremdeles blir pensum for statsvitere og jurister som skal sette seg inn i det omfattende traktatverket som regulerer EU. EU-motstanderne som er så opptatt av det innfløkte EU-byråkratiet - sørget for at regelverket således ble enda mer innfløkt. Vi skal ikke ha "EU-lover" men fortsette med Direktiver og Forordninger.

Charteret for grunnleggende rettigheter - som ville styrket EU-borgernes personlige rettigheter i en grad man bare drømmer om i Norge - ble erstattet av korte referanser til grunnleggende verdier - og selv de betinget Storbritannia (og Polen) seg en unntaksrett fra. Det er trist, for Charteret ville vært det beste eksempel på hvor meget EU faktisk kan bety i den enkeltes hverdag og sikret arbeidstakeres, innvandreres, funksjonshemmedes, eldres og kvinners rettigheter i en påtagelig grad. Samtidig fikk Sarkozy som kjent tatt bort referansen til fri konkurranse. Som EU flagget vil den være der, men man skal ikke snakke om den?

Av nytilskudd til Reformtraktaten har vi referanse til nye utfordringer som klimaendringer og energisolidaritet, politisk korrekte "ordpastiller" som alle kan være enig i. For sikkerhets skyld er det muligheter for opt-outs for asylpolitikk, immigrasjon og grensekontroll også.

Det sørgelige er ikke bare detaljen med Charteret for grunnleggende rettigheter men at stoltheten over å være Europeer skal fjernes. I stedet for å ta problemene ved roten misforsto man signalene fra Nederland og Frankrike. Det var ikke EU og ideen om europeisk fellesskap som folk stemte nei til, men frykt for å miste jobben, få masse muslimske innbyggere med tyrkisk medlemskap i EU og irritasjon over "polske rørleggere". Det er økonomisk og sosial trygghet folk vil ha, ikke omdøping av "EUs utenriksminister" til "Høy representant for EU i utenrikssaker". Det er ikke de tolv stjernene på blå bakgrunn som skremmer, men arbeidsløshet. Så lenge man ikke tar en skikkelig debatt om hvordan EU kan skape et trygt sosiopolitisk grunnlag gjennom mer felles politikk og økonomisk samarbeid så trenger ikke ideen om verdien av at vi står sammen inn i folks bevissthet.

Dette kan vi i Norge stikke hodet i sanden overfor så lenge man kan, men påvirkningsmulighetene på utviklingen i vår egen verdensdel blir tilsvarende svak. Det er ikke nok med den gamle ja/nei debatten. Bare ved å diskutere ulike mål og visjoner for Europa og Norges plass deri, kan vi snu "nei-trenden" og likegyldigheten i Norge. Det er et positivt trekk at Stortingets fagkomiteer har forstått at EU-politikk gjelder norsk innenrikspolitikk også og at man skal inkorporere EU arbeidet i hver komites arbeid. Det vil øke bevisstheten blant toppolitikerne om EUs betydning. Men det den alminnelige innbygger det står på - utfordringen er å få Ola, Ali, Kari og Fatima nordmann til se betydningen av EU i hverdagen - og bekjempe neisidens isolasjon av vårt land fra det fellesskap vi hører hjemme i!

Nå gjelder det!

Det nærmer seg avgjørelsens dag og det er fremdeles mobiliseringstid. Valget i Oslo står mellom fortsatt valgfrihet eller at "noen skal tenke for deg"; mellom en god kunnskapsrettet Oslo-skole eller det fordummende gjennomsnittets tyranni; mellom trygghet i gatene eller likegyldighet overfor borgernes sikkerhet. Mellom blått, eller rødt.

To år med rødgrønn regjering burde vel fortelle de fleste hva vi kan vente med et sosialistisk bystyre av AP og SV, og med gamlefar RV i skyggen som ekstra maktfaktor. Da blir det ikke kvalitet i offentlige tjenester som skal gjelde men kvantitet. Det blir et mer maskinmessig samfunn der skjemaer og kald likegyldighet er det du møter når du er i en situasjon der du trenger hjelp enten det er på grunn av din alder, finansielle problemer, funksjonsnedsettelse eller andre faktorer. Skal vi nøye oss med at kommunen er eneste utvei, få et nummer i pannen, synge avmektig "NAV, NAV fra vugge til grav" - eller skal vi arbeide for at det skal finnes alternative, private tilbud slik at også det offentlige må skjerpe seg? Skal vi ha en skole man kjeder seg gjennom en "enhetsskole" der alle skal være like dårlige - eller en kunnskapsskole?

Og skal vi ha en by der man fortsatt er redd for å gå ut sent på kvelden, der du alltid må tenke sikkerhet for deg og tingene dine - eller et Oslo med trygge gater? Skal vi ha en ledelse av byen sammensatt av partier som etter 2 år har vist at de nedprioriterer det urbane Norge? Eller et parti som i mangfoldige år har vist at de bryr seg om oss som bor i byene?

Tenk på det, ha et godt valg, og stem Høyre!

Hva koster funksjonshemmede samfunnet?

Kanskje en provoserende tittel, men et lite hjertesukk er det også, etter at en (nå forhenværende) representant for Fremskrittspartiet, Charlotte B. Finnesand, brukte agurktiden til å kritisere de som vil bringe frem barn med funksjonshemning til verden. Årsaken til hennes utspill var først og fremst bekymring over de utgifter som disse barna påfører samfunnet - da først og fremst de offentlige budsjetter, antar vi. Vel, hun fikk kjeft av partiledelsen, FrP var kjapt ute og meldte at dette sto de ikke for og representanten meldte seg så ut. Er historien dermed slutt?

Det har vært nok av uttalelser om saken i pressen siden, som konsentrerte seg om to temaer: at Finnesand har et forkastelig menneskesyn (individrettet kritikk) og at FrP ikke står for noe slik, f.eks. partiets helsepolitiske talsmann Harald T. Nesvik (kollektiv rensing av partiets samvittighet). Men er dette kun Finnesands personlige problem, at en politiker dessverre "gikk av sporet" og er utstøtt som straff?

Først om holdninger. Det hun bl.a. gikk inn på var altså kostnadene for samfunnet ved at foreldre får barn med Downs syndrom i stedet for å abortere dem bort. Noe lignende har vi lest før: Den første Holocaust var ikke rettet mot jøder men mot funksjonshemmede. Undertegnede har selv sett en pamflett fra hitler-Tyskland om hva "de åndssvake" kostet samfunnet, den gang i Riksmark. Det var noen stygge bilder av mennesker med Downs syndrom og kalkyler over hva landet måtte ut med for å fø på den slags personer. En viktig forskjell er selvsagt at nazistene ville eliminere de som allerede var født mens dagens debatt handler om forebygging gjennom abort. Hverken Finnesand eller andre som støtter abort av fostre med omfattende funksjonsnedsettelser, har nazisympatier. Heller ikke kan dagens abortdebatt sammenlignes med nazistenes industrielle utryddelse av uønskede individer. Men er roten i diskusjonen ikke den at noen mennesker er en belastning for samfunnet og en uønsket kostnad?

Så til Fremskrittspartiet. De tok avstand fra Finnesands utsagn, og det er rosverdig. Men var hun et enkelttilfelle i rekkene? Jeg er redd hun ikke var det og at FrP heller ikke er det eneste partiet som rommer folk med negative holdninger til funksjonshemmede. Vi minnes en tidligere debatt i år der Arbeiderpartiets likestillingsminister uttrykte stor forståelse for de som aborterer bort et foster med Downs syndrom. (Uten at det skapte samme storm.)
Men vi blir for snevre dersom man konsentrerer diskusjonen kun om personer med Downs og ikke tar diskusjonen om funksjonshemmede i sin fulle bredde, slik Finnesands utspill kanskje var ment å føre til. Ta en annen FrP'er, Jan Blomseth i Tromsø, som i følge avisen Nordlys i februar i år uttalte seg i forbindelse med at lokalpolitikerne vedtok at kommunen skulle være et inkluderende samfunn og følge prinsippet om universell utforming:

"ingen tar innover seg de økonomiske konsekvensene av å skulle bygge et samfunn tilrettelagt for alle. Jeg tør ikke tenke på hvor mange titalls millioner kroner det ville betydd for Rådhuset dersom det skulle tilfredsstilt kravene". (Nordlys 27.02.2007)

Igjen er det kun snakk om utgifter knyttet til "disse funksjonshemmede". Det er mange motstandere av universell utforming - som gjerne misforstås som tiltak for noen og ikke det som prinsippet egentlig betyr: tilgjengelighet for alle borgere. Det er faktisk god økonomi - enhver politiker burde forstå at f.eks. tilgjengelige forretninger betyr flere kunder. Og det er ikke bare funksjonshemmede som har en bevegelseshemning - gravide, eldre, folk med tung bagasje, folk som har brukket benet - alle har glede av at det er lett å bevege seg rundt i samfunnet. Bevegelighet gir mulighet for alle til deltakelse, og dette skaper økonomisk virksomhet, som bl.a. fyller kommunekassen som Blomseth og hans likesinnede er bekymret for.

Alle mennesker er i seg selv et gode for samfunnet rundt seg, kan man normativt avslutte. Men i disse lokalvalgtider er det også sentralt å forstå for oss politikere at vi representerer hele befolkningen i vår kommune. Vi skal vise økonomisk ansvar og bidra til å styre lokalsamfunnet på en best mulig måte - men også arbeide for at alle føler seg som del av det samme fellesskap og at ikke enkeltgrupper omtales som utgiftsposter og en belastning for flertallet. Da vil politikken få et anstrøk av verdighet.

Step in the right direction

This week the final part of the EU Directive against discrimination of air passengers with disabilities finally went into force. It means that the airlines cannot deny disabled people boarding aircraft, unless there are clear security reasons therefore, or this will from now on be deemed discrimination. In my Brussels days I actually saw the beginning of this process which now has finished from the part of EU. I was called by the Commission to see if there were any possible kinds of discrimination that disabled people might meet in air traffic as the EU was about to start working on a Directive on Air Passengers Rights. The only instance they could think of was that some passengers might lose connecting flights because disabled people often disembark after other passengers.

I sent a message to my network and soon had some 16 pages with inbelievable kinds of discriminating behaviour. The mildest type was refusing visibly disabled passengers the right to travel alone. The worst I believe the routine of certain airlines to require e.g. wheelchair users to sign a declaration that they would not cause any trouble for the crew or fellow passengers.. And in between a series of small and great insults like requiring extra payment for giving a bit of assistance, refusal to take more than one wheelchair user in the plane, destroying assistive technology like electric wheelchairs because of incompetent luggage handling etc. Because of this many disabled people just refuse to go travelling!

Well, all this is supposed to improve now with the new Directive. Airports are responsible for assisting disabled passengers, not airlines. This will ensure better services for all and it is illegal to demand extra payment for the services. It is illegal to deny a person the right to embark on a flight or treat her in any degrading way because of her disability. The airlines will of course be responsible for assistance during flights.But the European Disability Forum is not all happy because Article 4 still opens for "using safety reasons" to deny a disabled person boarding. It is not clear what these "safety reasons" are - and they have so many times been used and abused before.But still - it is the first European antidiscrimination law for all EU and EEA states to follow, which is directed exclusively towards disabled people. You can read it here: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/en/oj/2006/l_204/l_20420060726en00010009.pdf .

So fellow Norwegians - this is surely not a problem up here in the Land of the Good Will?? Well, did you read about this blind lady at Oslo Airport not too many days ago who was put in a wheelchair and left at the gate... and never was told that the gate had changed? She could obviously not read the monitor screen and does anyone understand what they say on the loudspeaker? Or did the staff at the gate worry even if she had checked in? No. She sat there for hours and hours until some police men interested themselves in her... probably because anxious relatives never met her in Paris. She missed her flight to Paris and everyone were sooooo sorry..