...og så blir det kanskje EU valgkamp...?

Det har lenge ryktes at EU vil bli et sentralt tema i valgkampen 2009. Noen har endog blåst seg opp og hevdet at dette blir den viktigste saken. Det gjenstår å se om se om Ja-løven blir en skinnfell atter en gang - når man må velge mellom taburetter og idealer. Som regel varmer taburettene mest, enten man sitter i AP eller Høyre-regjering, skal man bygge på erfaringene hittil. Nå melder jo Aftenposten at "alle" er imot EU, uten å trekke noen konklusjoner av den grunn. Da er det tryggest ikke å snakke om Europa?

Men samtidig går EU sin gang. 18-19 oktober skal det holdes et uformelt toppmøte i Brussel der man skal bli enige om teksten i den såkalte Reformtraktaten. Toryene i Storbritannia raser over at det er den samme traktaten som Grunnlovstraktaten, bare med et nytt navn. At man tar bort henvisning til flagg og EU-hymne er bare staffasje mener de. Venstresidens nei-menn, som Jens Petter Bonde er enig og roper om folkeavstemning, som de eurofobiske toriene gjør det.

Det er nå ikke helt korrekt. Det er faktisk grunnleggende forskjeller - som ikke er så tydelige for hverken journalister/tabloidister eller liberalister/isolasjonister/venstresosialister. Kort sagt de som vil at man skal tenke enkelt. Det var ikke bare flagget og all annen "statssymbolikk" som forsvant. I stedet for én ny samlende traktat fikk man enda en traktat som ble lagt til de gamle, slik at Roma-, Maastricht-, Amsterdam- og Nicetraktatene fremdeles blir pensum for statsvitere og jurister som skal sette seg inn i det omfattende traktatverket som regulerer EU. EU-motstanderne som er så opptatt av det innfløkte EU-byråkratiet - sørget for at regelverket således ble enda mer innfløkt. Vi skal ikke ha "EU-lover" men fortsette med Direktiver og Forordninger.

Charteret for grunnleggende rettigheter - som ville styrket EU-borgernes personlige rettigheter i en grad man bare drømmer om i Norge - ble erstattet av korte referanser til grunnleggende verdier - og selv de betinget Storbritannia (og Polen) seg en unntaksrett fra. Det er trist, for Charteret ville vært det beste eksempel på hvor meget EU faktisk kan bety i den enkeltes hverdag og sikret arbeidstakeres, innvandreres, funksjonshemmedes, eldres og kvinners rettigheter i en påtagelig grad. Samtidig fikk Sarkozy som kjent tatt bort referansen til fri konkurranse. Som EU flagget vil den være der, men man skal ikke snakke om den?

Av nytilskudd til Reformtraktaten har vi referanse til nye utfordringer som klimaendringer og energisolidaritet, politisk korrekte "ordpastiller" som alle kan være enig i. For sikkerhets skyld er det muligheter for opt-outs for asylpolitikk, immigrasjon og grensekontroll også.

Det sørgelige er ikke bare detaljen med Charteret for grunnleggende rettigheter men at stoltheten over å være Europeer skal fjernes. I stedet for å ta problemene ved roten misforsto man signalene fra Nederland og Frankrike. Det var ikke EU og ideen om europeisk fellesskap som folk stemte nei til, men frykt for å miste jobben, få masse muslimske innbyggere med tyrkisk medlemskap i EU og irritasjon over "polske rørleggere". Det er økonomisk og sosial trygghet folk vil ha, ikke omdøping av "EUs utenriksminister" til "Høy representant for EU i utenrikssaker". Det er ikke de tolv stjernene på blå bakgrunn som skremmer, men arbeidsløshet. Så lenge man ikke tar en skikkelig debatt om hvordan EU kan skape et trygt sosiopolitisk grunnlag gjennom mer felles politikk og økonomisk samarbeid så trenger ikke ideen om verdien av at vi står sammen inn i folks bevissthet.

Dette kan vi i Norge stikke hodet i sanden overfor så lenge man kan, men påvirkningsmulighetene på utviklingen i vår egen verdensdel blir tilsvarende svak. Det er ikke nok med den gamle ja/nei debatten. Bare ved å diskutere ulike mål og visjoner for Europa og Norges plass deri, kan vi snu "nei-trenden" og likegyldigheten i Norge. Det er et positivt trekk at Stortingets fagkomiteer har forstått at EU-politikk gjelder norsk innenrikspolitikk også og at man skal inkorporere EU arbeidet i hver komites arbeid. Det vil øke bevisstheten blant toppolitikerne om EUs betydning. Men det den alminnelige innbygger det står på - utfordringen er å få Ola, Ali, Kari og Fatima nordmann til se betydningen av EU i hverdagen - og bekjempe neisidens isolasjon av vårt land fra det fellesskap vi hører hjemme i!

Nå gjelder det!

Det nærmer seg avgjørelsens dag og det er fremdeles mobiliseringstid. Valget i Oslo står mellom fortsatt valgfrihet eller at "noen skal tenke for deg"; mellom en god kunnskapsrettet Oslo-skole eller det fordummende gjennomsnittets tyranni; mellom trygghet i gatene eller likegyldighet overfor borgernes sikkerhet. Mellom blått, eller rødt.

To år med rødgrønn regjering burde vel fortelle de fleste hva vi kan vente med et sosialistisk bystyre av AP og SV, og med gamlefar RV i skyggen som ekstra maktfaktor. Da blir det ikke kvalitet i offentlige tjenester som skal gjelde men kvantitet. Det blir et mer maskinmessig samfunn der skjemaer og kald likegyldighet er det du møter når du er i en situasjon der du trenger hjelp enten det er på grunn av din alder, finansielle problemer, funksjonsnedsettelse eller andre faktorer. Skal vi nøye oss med at kommunen er eneste utvei, få et nummer i pannen, synge avmektig "NAV, NAV fra vugge til grav" - eller skal vi arbeide for at det skal finnes alternative, private tilbud slik at også det offentlige må skjerpe seg? Skal vi ha en skole man kjeder seg gjennom en "enhetsskole" der alle skal være like dårlige - eller en kunnskapsskole?

Og skal vi ha en by der man fortsatt er redd for å gå ut sent på kvelden, der du alltid må tenke sikkerhet for deg og tingene dine - eller et Oslo med trygge gater? Skal vi ha en ledelse av byen sammensatt av partier som etter 2 år har vist at de nedprioriterer det urbane Norge? Eller et parti som i mangfoldige år har vist at de bryr seg om oss som bor i byene?

Tenk på det, ha et godt valg, og stem Høyre!

Hva koster funksjonshemmede samfunnet?

Kanskje en provoserende tittel, men et lite hjertesukk er det også, etter at en (nå forhenværende) representant for Fremskrittspartiet, Charlotte B. Finnesand, brukte agurktiden til å kritisere de som vil bringe frem barn med funksjonshemning til verden. Årsaken til hennes utspill var først og fremst bekymring over de utgifter som disse barna påfører samfunnet - da først og fremst de offentlige budsjetter, antar vi. Vel, hun fikk kjeft av partiledelsen, FrP var kjapt ute og meldte at dette sto de ikke for og representanten meldte seg så ut. Er historien dermed slutt?

Det har vært nok av uttalelser om saken i pressen siden, som konsentrerte seg om to temaer: at Finnesand har et forkastelig menneskesyn (individrettet kritikk) og at FrP ikke står for noe slik, f.eks. partiets helsepolitiske talsmann Harald T. Nesvik (kollektiv rensing av partiets samvittighet). Men er dette kun Finnesands personlige problem, at en politiker dessverre "gikk av sporet" og er utstøtt som straff?

Først om holdninger. Det hun bl.a. gikk inn på var altså kostnadene for samfunnet ved at foreldre får barn med Downs syndrom i stedet for å abortere dem bort. Noe lignende har vi lest før: Den første Holocaust var ikke rettet mot jøder men mot funksjonshemmede. Undertegnede har selv sett en pamflett fra hitler-Tyskland om hva "de åndssvake" kostet samfunnet, den gang i Riksmark. Det var noen stygge bilder av mennesker med Downs syndrom og kalkyler over hva landet måtte ut med for å fø på den slags personer. En viktig forskjell er selvsagt at nazistene ville eliminere de som allerede var født mens dagens debatt handler om forebygging gjennom abort. Hverken Finnesand eller andre som støtter abort av fostre med omfattende funksjonsnedsettelser, har nazisympatier. Heller ikke kan dagens abortdebatt sammenlignes med nazistenes industrielle utryddelse av uønskede individer. Men er roten i diskusjonen ikke den at noen mennesker er en belastning for samfunnet og en uønsket kostnad?

Så til Fremskrittspartiet. De tok avstand fra Finnesands utsagn, og det er rosverdig. Men var hun et enkelttilfelle i rekkene? Jeg er redd hun ikke var det og at FrP heller ikke er det eneste partiet som rommer folk med negative holdninger til funksjonshemmede. Vi minnes en tidligere debatt i år der Arbeiderpartiets likestillingsminister uttrykte stor forståelse for de som aborterer bort et foster med Downs syndrom. (Uten at det skapte samme storm.)
Men vi blir for snevre dersom man konsentrerer diskusjonen kun om personer med Downs og ikke tar diskusjonen om funksjonshemmede i sin fulle bredde, slik Finnesands utspill kanskje var ment å føre til. Ta en annen FrP'er, Jan Blomseth i Tromsø, som i følge avisen Nordlys i februar i år uttalte seg i forbindelse med at lokalpolitikerne vedtok at kommunen skulle være et inkluderende samfunn og følge prinsippet om universell utforming:

"ingen tar innover seg de økonomiske konsekvensene av å skulle bygge et samfunn tilrettelagt for alle. Jeg tør ikke tenke på hvor mange titalls millioner kroner det ville betydd for Rådhuset dersom det skulle tilfredsstilt kravene". (Nordlys 27.02.2007)

Igjen er det kun snakk om utgifter knyttet til "disse funksjonshemmede". Det er mange motstandere av universell utforming - som gjerne misforstås som tiltak for noen og ikke det som prinsippet egentlig betyr: tilgjengelighet for alle borgere. Det er faktisk god økonomi - enhver politiker burde forstå at f.eks. tilgjengelige forretninger betyr flere kunder. Og det er ikke bare funksjonshemmede som har en bevegelseshemning - gravide, eldre, folk med tung bagasje, folk som har brukket benet - alle har glede av at det er lett å bevege seg rundt i samfunnet. Bevegelighet gir mulighet for alle til deltakelse, og dette skaper økonomisk virksomhet, som bl.a. fyller kommunekassen som Blomseth og hans likesinnede er bekymret for.

Alle mennesker er i seg selv et gode for samfunnet rundt seg, kan man normativt avslutte. Men i disse lokalvalgtider er det også sentralt å forstå for oss politikere at vi representerer hele befolkningen i vår kommune. Vi skal vise økonomisk ansvar og bidra til å styre lokalsamfunnet på en best mulig måte - men også arbeide for at alle føler seg som del av det samme fellesskap og at ikke enkeltgrupper omtales som utgiftsposter og en belastning for flertallet. Da vil politikken få et anstrøk av verdighet.

Step in the right direction

This week the final part of the EU Directive against discrimination of air passengers with disabilities finally went into force. It means that the airlines cannot deny disabled people boarding aircraft, unless there are clear security reasons therefore, or this will from now on be deemed discrimination. In my Brussels days I actually saw the beginning of this process which now has finished from the part of EU. I was called by the Commission to see if there were any possible kinds of discrimination that disabled people might meet in air traffic as the EU was about to start working on a Directive on Air Passengers Rights. The only instance they could think of was that some passengers might lose connecting flights because disabled people often disembark after other passengers.

I sent a message to my network and soon had some 16 pages with inbelievable kinds of discriminating behaviour. The mildest type was refusing visibly disabled passengers the right to travel alone. The worst I believe the routine of certain airlines to require e.g. wheelchair users to sign a declaration that they would not cause any trouble for the crew or fellow passengers.. And in between a series of small and great insults like requiring extra payment for giving a bit of assistance, refusal to take more than one wheelchair user in the plane, destroying assistive technology like electric wheelchairs because of incompetent luggage handling etc. Because of this many disabled people just refuse to go travelling!

Well, all this is supposed to improve now with the new Directive. Airports are responsible for assisting disabled passengers, not airlines. This will ensure better services for all and it is illegal to demand extra payment for the services. It is illegal to deny a person the right to embark on a flight or treat her in any degrading way because of her disability. The airlines will of course be responsible for assistance during flights.But the European Disability Forum is not all happy because Article 4 still opens for "using safety reasons" to deny a disabled person boarding. It is not clear what these "safety reasons" are - and they have so many times been used and abused before.But still - it is the first European antidiscrimination law for all EU and EEA states to follow, which is directed exclusively towards disabled people. You can read it here: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/en/oj/2006/l_204/l_20420060726en00010009.pdf .

So fellow Norwegians - this is surely not a problem up here in the Land of the Good Will?? Well, did you read about this blind lady at Oslo Airport not too many days ago who was put in a wheelchair and left at the gate... and never was told that the gate had changed? She could obviously not read the monitor screen and does anyone understand what they say on the loudspeaker? Or did the staff at the gate worry even if she had checked in? No. She sat there for hours and hours until some police men interested themselves in her... probably because anxious relatives never met her in Paris. She missed her flight to Paris and everyone were sooooo sorry..

Traktat - og hva nå?

Den nye ”reformtraktaten” som ble vedtatt etter diverse tautrekking på det siste EU toppmøtet før sommeren er blitt omtalt som ”like forståelig som byggeplanen til en japansk pagode, oversatt til engelsk via en kinesisk mellommann”. Men det hersker dog en stor grad av optimisme over at traktaten er vedtatt, og at EU dermed er på skinner igjen, som den franske presidenten Sarkozy har uttalt. – Men hva er egentlig oppnådd?

Først og fremst må man ha klart for seg at en ny traktat var nødvendig for å få et fungerende beslutningssystem for et fellesskap av 27 tildels meget forskjellige land. For det andre måtte denne traktaten bidra til å styrke samhørigheten i EU og avspeile de nye oppgaver EU har i dag. Meget er allerede skrevet om ”Reformtraktaten” men likevel kan det være med en liten oversikt innledningsvis over hva man ble enige om:
v Det blir mer flertallsavgjørelser og mindre bruk av veto, nytt stemmesystem og mer utenrikspolitisk samordning
v Det er endringer i forhold til Grunnlovstraktaten:
o Det blir ingen felles utenriksminister men samordning av utenrikspolitikken gjennom en leder for det utenrikspolitiske råd
o Stemmerettsreglene vil først bli endret i perioden 2014 til 2017
o Alle medlemslandene får et charter for menneskerettigheter unntatt Storbritannia
o Fra 2014 innføres et rotasjonssystem med 15 kommissærer, ikke 27 som i dag
o Henvisningen til EUs flagg og felles ”Europahymne” ble fjernet fra traktaten
o Reformtraktaten endrer, ikke erstatter dagens traktatverk i EU

I denne artikkelen er det bare plass til en diskusjon av to spesielle vedtak på toppmøtet: at Frankrike ved president Sarkozy fikk fjernet henvisningen til fri konkurranse i traktaten og at Storbritannia ved statsminister Blair fikk reservere seg mot at Charteret for sosiale rettigheter skal være rettslig bindende.

Sarkozy uttalte at fjerningen hav henvisningen til fri og åpen konkurranse betydde ”slutten på at konkurranse skal være en ideologi og et dogme i Europa”. Fri konkurranse er ikke lenger et offisielt mål. Full sysselsetting og sosialt fremskritt forblir nøkkelmål for EU, mens omtalen av fri konkurranse overføres til en særprotokoll. Dette skal ifølge Sarkozy ”gi EU litt mer menneskelighet”.

Spørsmålet er nå om EF-domstolen må tolke konkurransereglene på en ny måte. Går EU tilbake til tiden med de nasjonale industri-favorittene – ”champions” i stedet for dagens strenge overholdelse av prinsippet om fri konkurranse? Fra britisk og tysk side har man prøvd å helle olje på bølgene ved å vise til at fri konkurranse fortsatt står nevnt 13 andre steder i EU-traktatverket. BBC har imidlertid i en kommentar bemerket at den nye teksten refererer til ”en sosial markedsøkonomi med sikte på full sysselsetting”, og at fjerningen av prinsippet om fri konkurranse som en av EUs hovedmålsettinger kan svekke Kommisjonens arbeid for å bryte opp monopoler i forbrukernes interesse. Fra Kommisjonens side er det imidlertid understreket av kommissær for konkurransesaker, Neelie Kroes, at man fortsatt vil håndheve konkurransereglene med fast hånd for å oppløse kartelldannelser og monopoler og ha kontroll med statssubsidier og sammenslutninger.

Hvorom er, er det klart at Sarkozy har hatt et fast blikk på årsakene bak det franske nei i folkeavstemningen om Grunnlovstraktaten i 2005. En av hovedgrunnene den gang var nettopp folks frykt for et ”anglosaksisk liberalistisk EU”. Det har også lenge vært en dragkamp mellom Kommisjonen og medlemslandenes regjeringer, som Tyskland og Frankrike, om retten til å beskytte nasjonal industri ved offentlig støtte. Et eksempel var nettopp konflikten mellom daværende finansminister Sarkozy og Kommisjonen i 2004 da han ville prøve å berge industrigruppen Alstom med statstilskudd på 3,2 milliarder Euro. Nå ser det ut som reglene er skrevet om, mener mange. Fra nå av kan nasjonalstatenes jurister henvise til målsettingen om full sysselsetting hver gang Kommisjonen vil slå ned på offentlig statsstøtte. Storbritannias regjering har ikke reagert på Sarkozys suksess, men det har Torypartiet og representanter for næringslivet, som Business Europe. De frykter at dette ikke bare er en symbolhandling, men vil lede til ”juridisk usikkerhet” på området.

Charteret om grunnleggende rettigheter var en annen het potet. Det har lenge vært et fyrtårn for sosialt ekskluderte grupper i Europa, som innvandrere, homofile/lesbiske, religiøse minoriteter og funksjonshemmede fordi det ville sikre folks rettigheter mot diskriminering så snart det ble en del av traktatverket. Også arbeidstakere vil få styrket sine rettigheter på en sterkere måte over hele EU. Storbritannia har gått imot dette og som et kompromiss vil Charteret ikke være en del av traktaten men en artikkel vil inneholde en kryssreferanse, og vil være juridisk bindende med unntak av for Storbritannia. Blair kunne ikke akseptere Charteret fordi det ville utløse krav om endring av britisk lovgivning mht. arbeidstakeres sosiale rettigheter. I en protokoll fra toppmøtet heter det at ”for å unngå tvil, er det intet i Charteret som skaper rettslige krav som binder Storbritannia med unntak av de tilfeller der Storbritannia selv har slike rettigheter i egen nasjonal lovgivning”. I tillegg har Irland og Polen antydet at de også vil ”holde døren åpen” for å reservere seg fra Charteret på samme vis som britene.

- Vi er altså i den paradoksale situasjon at en sosialdemokratisk regjering sier nei til sterkere rettigheter for arbeidstakerne, mens en høyreregjering fjerner EUs målsetting om fri markedsøkonomisk konkurranse.

Man må ikke i denne sammenheng glemme at EUs rolle har endret seg i retning av en sosialpolitisk aktør, ikke bare en regulator av fri markedsøkonomi. På samme måte som Kull- og stålfellesskapet i sin tid ble dannet for å gi de vesteuropeiske statene tilbake den legitimitet mange mente de hadde tapt ved demokratienes sammenbrudd under nazistenes angrep i 1940 (ifølge bl.a. professor Alan Milward) – så har EU i dag gått langt for å være en pådriver for felles sosial velferd i borgernes Europa, også for å sikre oppslutning. Mange anser også EU som det viktigste verktøy for å sikre et felles minstenivå for rettigheter og vern mot diskriminering.
Like viktig er det å ha i minne problemene med å lage et kompromiss ut av de mange stridende interesser i et fellesskap av 27 nasjoner.

Det er flere utilfredsstillende trekk ved reformtraktaten. Den erstatter ikke de gamle traktatene, som i dag fungerer utilfredsstillende for et fellesskap av 27 land, men limer inn nye avsnitt i den gamle teksten. For eksempel at man skal ha en felles utenriksminister som ikke skal kalles det, og en president som skal sitte i en lengre periode. Mer problematisk er det at man – av hensyn til Polen – beholder avstemningsreglene fra Nice-traktaten helt til reformene trer i kraft i 2017. På plussiden vil nå EU få en sterkere internasjonal rolle med den permanente lederen for det utenrikspolitiske rådet og kan lettere tale med én stemme internasjonalt i fremtiden.

Spørsmålet er om britenes reservasjon mot Charteret for grunnleggende rettigheter vil føre til det ”to-hastighets” Europa som mange frykter. Flere høytstående kommentatorer har uttalt at dette sikkert blir utfallet.

Men først skal Reformtraktaten skrives ut under det portugisiske formannskapet, og deretter ratifiseres. Problemene er ikke over for denne traktaten som mange har begjært og til tross for Angela Merkels utrettelige arbeid med å få i havn i løpet av sin tid som kaptein på EU-skuten og hennes suksess mot alle odds.

Vi tilhengere av et sosialt Europa

I disse dager er det mye oppmerksomhet om skjebnen til EUs grunnlovstraktat - to uker før Tyskland må overlate roret til Portugal som formannskapsland. En detalj som ble glemt i oppstyret rundt at Frankrike og Nederland stemte nei til traktaten i folkeavstemninger, er skjebnen til det sosiale Charter. Dersom traktaten var blitt vedtatt ville nemlig denne blitt en del av EUs lovgrunnlag, og ikke bare et retningsgivende dokument på linje med andre tilsvarende chartre. Det ville gitt innbyggerne betydelig bedre rettigheter og sosiale muligheter enn hva som er lovfestet i EU i dag. Ett eksempel er antidiskrimineringsbestemmelsene som var foreslått i grunnlovstraktaten.

Men ideen om et sosialt Europa er ikke død. Det er en uformell gruppe av medlemsland som i dag arbeider for at det sosiale aspektet i EU - i betydningen en balanse mellom økonomisk frihet og sosiale rettigheter - som nylig ble utvidet til 11 land ved at Østerrike og Slovakia sluttet seg til gruppen. Denne ble etablert i Paris i februar i år der landene møttes og vedtok at EU skal være noe mer enn et felles marked. De møttes igjen i slutten av mai samtidig med ministerrådsmøtet for arbeidsministrene i EU og diskuterte hvilke sosiale prioriteter man vil arbeide for. Til høsten vil disse landene møtes for å debattere "flexicurity" - den kjente sosialpolitiske modellen som gjør det lettere å gi folk midlertidig ansettelse kombinert med høyere arbeidsløshetstrygder, som i dag brukes i Danmark, Finland og Nederland. Et annet tema, melder euobserver.com, blir hvordan man skal organisere sosialpolitiske tjenester i EU.

Sosialpolitikk er i seg selv intet nytt i EU, men det har tradisjonelt vært forstått som forholdet mellom arbeidslivets parter. Det er kun siden midten av 1990-tallet at EU har etablert seg som en sterkere sosialpolitisk aktør, og som sagt ville dette blitt enda mer tydelig dersom grunnlovstraktaten hadde blitt vedtatt. Dersom EU skal bringes næremere folk flest er det nødvendig at man forstår hvordan EU påvirker den enkeltes hverdag og at folk engasjerer seg i debatten om hvilket sosialt Europa man vil ha. I Norge er dette aspektet helt borte, til tross for at vår hverdag er, og vil bli, påvirket av utviklingen i EU. At EU kan skape sosial solidaritet mellom land som er så forskjellige mht. bakgrunn og levekår som dagens 27 medlemsland, er etter min mening et av de beste ja-argumenter. Kanskje derfor det forties av den norske nei-siden?

Et mer politisert EU

Det meldes fra sivilisasjonens midte - Brussel - at Kommisjonen vil legge til rette for et mer politisert EU. Dette innebærer at partigrupperingene i Europaparlamentet skal få støtte til å utvikle nettverk for å drøfte europeiske politiske spørsmål. Hittil er det bare Tyskland som har velutviklede politiske diskusjonsgrupper av den typen man her tenker på, som Konrad Adenauer Stiftung for CDU og Friedrich-Ebert-Stiftung for SPD, men med litt EU-støtte skulle man kunne få igang liknende debattfora også i andre land.

Dette er en god ide dersom den fenger blant alminnelige folk som er interessert i politiske spørsmål og vil - som meningen er -kunne bidra til å brine EU nærmere borgerne. Rammene er jo der - vi har lenge hatt direkte valg til Europaparlamentet, Parlamentet har mer makt over beslutningsprosessen enn noensinne og det skulle være nok av informasjon for den som er interessert. I min tid i Brussel sendte man ofte en sak til rette parlamentskomite og oppfordret de nasjonale avdelinger av den organisasjonen jeg jobbet for, en oppfordring om å få de nasjonale representantene i EP til å stemme for vårt forslag.

Men samtidig har det vært en beklagelig liten oppslutning om valgene til Europaparlamentet og det er lite interesse for de politiske diskusjonene der selv om avgjørelsene berører folks hverdag direkte. Nå kan man vel ikke si at Ola nordmann sitter limt til aviser og TV under enhver stortingsdebatt heller - men den som er politisk interessert har ikke mangel på tilgang til informasjon her heller. - Problemet er forståelsen for at EU beslutter ting som berører oss alle i hverdagen - og at man faktisk burde bruke sin innflytelse på å påvirke beslutningsprosessen. Tenker vi fremdeles for nasjonalt?

Norge får ikke en Euro til dette men man burde likevel ta opp ideen med en debatt om de ulike politiske visjoner for EU blant de som kan og vil tenke hinsides skigarden. Det er på tide å diskutere "hvilket EU" ikke bare ja og nei i egeninteressens navn!