Step in the right direction

This week the final part of the EU Directive against discrimination of air passengers with disabilities finally went into force. It means that the airlines cannot deny disabled people boarding aircraft, unless there are clear security reasons therefore, or this will from now on be deemed discrimination. In my Brussels days I actually saw the beginning of this process which now has finished from the part of EU. I was called by the Commission to see if there were any possible kinds of discrimination that disabled people might meet in air traffic as the EU was about to start working on a Directive on Air Passengers Rights. The only instance they could think of was that some passengers might lose connecting flights because disabled people often disembark after other passengers.

I sent a message to my network and soon had some 16 pages with inbelievable kinds of discriminating behaviour. The mildest type was refusing visibly disabled passengers the right to travel alone. The worst I believe the routine of certain airlines to require e.g. wheelchair users to sign a declaration that they would not cause any trouble for the crew or fellow passengers.. And in between a series of small and great insults like requiring extra payment for giving a bit of assistance, refusal to take more than one wheelchair user in the plane, destroying assistive technology like electric wheelchairs because of incompetent luggage handling etc. Because of this many disabled people just refuse to go travelling!

Well, all this is supposed to improve now with the new Directive. Airports are responsible for assisting disabled passengers, not airlines. This will ensure better services for all and it is illegal to demand extra payment for the services. It is illegal to deny a person the right to embark on a flight or treat her in any degrading way because of her disability. The airlines will of course be responsible for assistance during flights.But the European Disability Forum is not all happy because Article 4 still opens for "using safety reasons" to deny a disabled person boarding. It is not clear what these "safety reasons" are - and they have so many times been used and abused before.But still - it is the first European antidiscrimination law for all EU and EEA states to follow, which is directed exclusively towards disabled people. You can read it here: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/en/oj/2006/l_204/l_20420060726en00010009.pdf .

So fellow Norwegians - this is surely not a problem up here in the Land of the Good Will?? Well, did you read about this blind lady at Oslo Airport not too many days ago who was put in a wheelchair and left at the gate... and never was told that the gate had changed? She could obviously not read the monitor screen and does anyone understand what they say on the loudspeaker? Or did the staff at the gate worry even if she had checked in? No. She sat there for hours and hours until some police men interested themselves in her... probably because anxious relatives never met her in Paris. She missed her flight to Paris and everyone were sooooo sorry..

Traktat - og hva nå?

Den nye ”reformtraktaten” som ble vedtatt etter diverse tautrekking på det siste EU toppmøtet før sommeren er blitt omtalt som ”like forståelig som byggeplanen til en japansk pagode, oversatt til engelsk via en kinesisk mellommann”. Men det hersker dog en stor grad av optimisme over at traktaten er vedtatt, og at EU dermed er på skinner igjen, som den franske presidenten Sarkozy har uttalt. – Men hva er egentlig oppnådd?

Først og fremst må man ha klart for seg at en ny traktat var nødvendig for å få et fungerende beslutningssystem for et fellesskap av 27 tildels meget forskjellige land. For det andre måtte denne traktaten bidra til å styrke samhørigheten i EU og avspeile de nye oppgaver EU har i dag. Meget er allerede skrevet om ”Reformtraktaten” men likevel kan det være med en liten oversikt innledningsvis over hva man ble enige om:
v Det blir mer flertallsavgjørelser og mindre bruk av veto, nytt stemmesystem og mer utenrikspolitisk samordning
v Det er endringer i forhold til Grunnlovstraktaten:
o Det blir ingen felles utenriksminister men samordning av utenrikspolitikken gjennom en leder for det utenrikspolitiske råd
o Stemmerettsreglene vil først bli endret i perioden 2014 til 2017
o Alle medlemslandene får et charter for menneskerettigheter unntatt Storbritannia
o Fra 2014 innføres et rotasjonssystem med 15 kommissærer, ikke 27 som i dag
o Henvisningen til EUs flagg og felles ”Europahymne” ble fjernet fra traktaten
o Reformtraktaten endrer, ikke erstatter dagens traktatverk i EU

I denne artikkelen er det bare plass til en diskusjon av to spesielle vedtak på toppmøtet: at Frankrike ved president Sarkozy fikk fjernet henvisningen til fri konkurranse i traktaten og at Storbritannia ved statsminister Blair fikk reservere seg mot at Charteret for sosiale rettigheter skal være rettslig bindende.

Sarkozy uttalte at fjerningen hav henvisningen til fri og åpen konkurranse betydde ”slutten på at konkurranse skal være en ideologi og et dogme i Europa”. Fri konkurranse er ikke lenger et offisielt mål. Full sysselsetting og sosialt fremskritt forblir nøkkelmål for EU, mens omtalen av fri konkurranse overføres til en særprotokoll. Dette skal ifølge Sarkozy ”gi EU litt mer menneskelighet”.

Spørsmålet er nå om EF-domstolen må tolke konkurransereglene på en ny måte. Går EU tilbake til tiden med de nasjonale industri-favorittene – ”champions” i stedet for dagens strenge overholdelse av prinsippet om fri konkurranse? Fra britisk og tysk side har man prøvd å helle olje på bølgene ved å vise til at fri konkurranse fortsatt står nevnt 13 andre steder i EU-traktatverket. BBC har imidlertid i en kommentar bemerket at den nye teksten refererer til ”en sosial markedsøkonomi med sikte på full sysselsetting”, og at fjerningen av prinsippet om fri konkurranse som en av EUs hovedmålsettinger kan svekke Kommisjonens arbeid for å bryte opp monopoler i forbrukernes interesse. Fra Kommisjonens side er det imidlertid understreket av kommissær for konkurransesaker, Neelie Kroes, at man fortsatt vil håndheve konkurransereglene med fast hånd for å oppløse kartelldannelser og monopoler og ha kontroll med statssubsidier og sammenslutninger.

Hvorom er, er det klart at Sarkozy har hatt et fast blikk på årsakene bak det franske nei i folkeavstemningen om Grunnlovstraktaten i 2005. En av hovedgrunnene den gang var nettopp folks frykt for et ”anglosaksisk liberalistisk EU”. Det har også lenge vært en dragkamp mellom Kommisjonen og medlemslandenes regjeringer, som Tyskland og Frankrike, om retten til å beskytte nasjonal industri ved offentlig støtte. Et eksempel var nettopp konflikten mellom daværende finansminister Sarkozy og Kommisjonen i 2004 da han ville prøve å berge industrigruppen Alstom med statstilskudd på 3,2 milliarder Euro. Nå ser det ut som reglene er skrevet om, mener mange. Fra nå av kan nasjonalstatenes jurister henvise til målsettingen om full sysselsetting hver gang Kommisjonen vil slå ned på offentlig statsstøtte. Storbritannias regjering har ikke reagert på Sarkozys suksess, men det har Torypartiet og representanter for næringslivet, som Business Europe. De frykter at dette ikke bare er en symbolhandling, men vil lede til ”juridisk usikkerhet” på området.

Charteret om grunnleggende rettigheter var en annen het potet. Det har lenge vært et fyrtårn for sosialt ekskluderte grupper i Europa, som innvandrere, homofile/lesbiske, religiøse minoriteter og funksjonshemmede fordi det ville sikre folks rettigheter mot diskriminering så snart det ble en del av traktatverket. Også arbeidstakere vil få styrket sine rettigheter på en sterkere måte over hele EU. Storbritannia har gått imot dette og som et kompromiss vil Charteret ikke være en del av traktaten men en artikkel vil inneholde en kryssreferanse, og vil være juridisk bindende med unntak av for Storbritannia. Blair kunne ikke akseptere Charteret fordi det ville utløse krav om endring av britisk lovgivning mht. arbeidstakeres sosiale rettigheter. I en protokoll fra toppmøtet heter det at ”for å unngå tvil, er det intet i Charteret som skaper rettslige krav som binder Storbritannia med unntak av de tilfeller der Storbritannia selv har slike rettigheter i egen nasjonal lovgivning”. I tillegg har Irland og Polen antydet at de også vil ”holde døren åpen” for å reservere seg fra Charteret på samme vis som britene.

- Vi er altså i den paradoksale situasjon at en sosialdemokratisk regjering sier nei til sterkere rettigheter for arbeidstakerne, mens en høyreregjering fjerner EUs målsetting om fri markedsøkonomisk konkurranse.

Man må ikke i denne sammenheng glemme at EUs rolle har endret seg i retning av en sosialpolitisk aktør, ikke bare en regulator av fri markedsøkonomi. På samme måte som Kull- og stålfellesskapet i sin tid ble dannet for å gi de vesteuropeiske statene tilbake den legitimitet mange mente de hadde tapt ved demokratienes sammenbrudd under nazistenes angrep i 1940 (ifølge bl.a. professor Alan Milward) – så har EU i dag gått langt for å være en pådriver for felles sosial velferd i borgernes Europa, også for å sikre oppslutning. Mange anser også EU som det viktigste verktøy for å sikre et felles minstenivå for rettigheter og vern mot diskriminering.
Like viktig er det å ha i minne problemene med å lage et kompromiss ut av de mange stridende interesser i et fellesskap av 27 nasjoner.

Det er flere utilfredsstillende trekk ved reformtraktaten. Den erstatter ikke de gamle traktatene, som i dag fungerer utilfredsstillende for et fellesskap av 27 land, men limer inn nye avsnitt i den gamle teksten. For eksempel at man skal ha en felles utenriksminister som ikke skal kalles det, og en president som skal sitte i en lengre periode. Mer problematisk er det at man – av hensyn til Polen – beholder avstemningsreglene fra Nice-traktaten helt til reformene trer i kraft i 2017. På plussiden vil nå EU få en sterkere internasjonal rolle med den permanente lederen for det utenrikspolitiske rådet og kan lettere tale med én stemme internasjonalt i fremtiden.

Spørsmålet er om britenes reservasjon mot Charteret for grunnleggende rettigheter vil føre til det ”to-hastighets” Europa som mange frykter. Flere høytstående kommentatorer har uttalt at dette sikkert blir utfallet.

Men først skal Reformtraktaten skrives ut under det portugisiske formannskapet, og deretter ratifiseres. Problemene er ikke over for denne traktaten som mange har begjært og til tross for Angela Merkels utrettelige arbeid med å få i havn i løpet av sin tid som kaptein på EU-skuten og hennes suksess mot alle odds.

Vi tilhengere av et sosialt Europa

I disse dager er det mye oppmerksomhet om skjebnen til EUs grunnlovstraktat - to uker før Tyskland må overlate roret til Portugal som formannskapsland. En detalj som ble glemt i oppstyret rundt at Frankrike og Nederland stemte nei til traktaten i folkeavstemninger, er skjebnen til det sosiale Charter. Dersom traktaten var blitt vedtatt ville nemlig denne blitt en del av EUs lovgrunnlag, og ikke bare et retningsgivende dokument på linje med andre tilsvarende chartre. Det ville gitt innbyggerne betydelig bedre rettigheter og sosiale muligheter enn hva som er lovfestet i EU i dag. Ett eksempel er antidiskrimineringsbestemmelsene som var foreslått i grunnlovstraktaten.

Men ideen om et sosialt Europa er ikke død. Det er en uformell gruppe av medlemsland som i dag arbeider for at det sosiale aspektet i EU - i betydningen en balanse mellom økonomisk frihet og sosiale rettigheter - som nylig ble utvidet til 11 land ved at Østerrike og Slovakia sluttet seg til gruppen. Denne ble etablert i Paris i februar i år der landene møttes og vedtok at EU skal være noe mer enn et felles marked. De møttes igjen i slutten av mai samtidig med ministerrådsmøtet for arbeidsministrene i EU og diskuterte hvilke sosiale prioriteter man vil arbeide for. Til høsten vil disse landene møtes for å debattere "flexicurity" - den kjente sosialpolitiske modellen som gjør det lettere å gi folk midlertidig ansettelse kombinert med høyere arbeidsløshetstrygder, som i dag brukes i Danmark, Finland og Nederland. Et annet tema, melder euobserver.com, blir hvordan man skal organisere sosialpolitiske tjenester i EU.

Sosialpolitikk er i seg selv intet nytt i EU, men det har tradisjonelt vært forstått som forholdet mellom arbeidslivets parter. Det er kun siden midten av 1990-tallet at EU har etablert seg som en sterkere sosialpolitisk aktør, og som sagt ville dette blitt enda mer tydelig dersom grunnlovstraktaten hadde blitt vedtatt. Dersom EU skal bringes næremere folk flest er det nødvendig at man forstår hvordan EU påvirker den enkeltes hverdag og at folk engasjerer seg i debatten om hvilket sosialt Europa man vil ha. I Norge er dette aspektet helt borte, til tross for at vår hverdag er, og vil bli, påvirket av utviklingen i EU. At EU kan skape sosial solidaritet mellom land som er så forskjellige mht. bakgrunn og levekår som dagens 27 medlemsland, er etter min mening et av de beste ja-argumenter. Kanskje derfor det forties av den norske nei-siden?

Et mer politisert EU

Det meldes fra sivilisasjonens midte - Brussel - at Kommisjonen vil legge til rette for et mer politisert EU. Dette innebærer at partigrupperingene i Europaparlamentet skal få støtte til å utvikle nettverk for å drøfte europeiske politiske spørsmål. Hittil er det bare Tyskland som har velutviklede politiske diskusjonsgrupper av den typen man her tenker på, som Konrad Adenauer Stiftung for CDU og Friedrich-Ebert-Stiftung for SPD, men med litt EU-støtte skulle man kunne få igang liknende debattfora også i andre land.

Dette er en god ide dersom den fenger blant alminnelige folk som er interessert i politiske spørsmål og vil - som meningen er -kunne bidra til å brine EU nærmere borgerne. Rammene er jo der - vi har lenge hatt direkte valg til Europaparlamentet, Parlamentet har mer makt over beslutningsprosessen enn noensinne og det skulle være nok av informasjon for den som er interessert. I min tid i Brussel sendte man ofte en sak til rette parlamentskomite og oppfordret de nasjonale avdelinger av den organisasjonen jeg jobbet for, en oppfordring om å få de nasjonale representantene i EP til å stemme for vårt forslag.

Men samtidig har det vært en beklagelig liten oppslutning om valgene til Europaparlamentet og det er lite interesse for de politiske diskusjonene der selv om avgjørelsene berører folks hverdag direkte. Nå kan man vel ikke si at Ola nordmann sitter limt til aviser og TV under enhver stortingsdebatt heller - men den som er politisk interessert har ikke mangel på tilgang til informasjon her heller. - Problemet er forståelsen for at EU beslutter ting som berører oss alle i hverdagen - og at man faktisk burde bruke sin innflytelse på å påvirke beslutningsprosessen. Tenker vi fremdeles for nasjonalt?

Norge får ikke en Euro til dette men man burde likevel ta opp ideen med en debatt om de ulike politiske visjoner for EU blant de som kan og vil tenke hinsides skigarden. Det er på tide å diskutere "hvilket EU" ikke bare ja og nei i egeninteressens navn!

Frankrike tilbake i EU

”Tout ma vie, j’ai été européen (…) je crois sincèrement en la construction européenne” (Hele mitt liv har jeg vært europeer (…) jeg tror oppriktig på det europeiske prosjektet) var et av Nicolas Sarkozys slagord i den nylig avsluttede presidentvalgkampen. Som Frankrikes neste president ser vi også at EU får en sentral plass i hans fremtidige utenrikspolitikk, i følge avisen Le Figaro.

EU som problemløser for Frankrikes indre spenninger var et interessant trekk under valgkampen. Det er en del av en generell trend i mange EU-land at EU ikke bare er en hendig syndebukk når regjeringens politikk feiler, men også en støttespiller som kan brukes til å assistere i løsningen av indre problemer. Vi husker at Europakommisjonens president Barroso lovte at EU skulle gjøre sitt til å avhjelpe de problemene som utløste fjorårets opptøyer i Paris’ forsteder. I den siste franske valgkampen har det dreid seg om globaliseringens utfordringer, og det har vært en tverrpolitisk enighet om at det bare er gjennom samarbeid i EU at man kan berge nasjonale arbeidsplasser. Ifølge Morgenbladet karakteriserte sosialistenes kandidat Royal til EU som ”demningen som kan sikre at ”globaliseringselven” ikke går over sine bredder”. Sarkozy omtalte på sin side EU som ”et redskap mot spekulativ vulgærkapitalisme” og han vil bruke EU som en arena for å legge avgift på valutatransaksjoner.

Men kandidatene skilte seg fra hverandre når det gjaldt skjebnen til EUs grunnlovstraktat. Denne ble som kjent stanset ved det franske og nederlandske nei i folkeavstemningene i 2005. Royal, som i 2005 kjempet for ja-siden, ønsket en ny folkeavstemning uansett hvordan den nye traktaten ville se ut etter at den ble reforhandlet. Sarkozy vil heller ha en ”minitraktat” som ikke skal legges ut til folkeavtemning men ratifiseres av de nasjonale parlamentene. Dette vil være i overensstemmelse med Storbritannias politikk og den potensielt mest smertefri vei ut av problemene. Men det vil ikke øke den folkelige støtten til EU-prosjektet. Royal mente hun som president kunne overbevise det franske folk om å stemme ja, og ble støttet av kommentatorer som mente at bare dette ville løse EUs ”kredibilitetsproblem”, i hvert fall i Frankrike. – Vi bør i denne sammenheng heller ikke glemme sentrumskandidaten François Bayrou, som kanskje hadde de mest omfattende tanker om EUs politikk i første del av valgkampen. Han var også som Royal tilhenger av en ny fransk folkeavstemning om en reforhandlet traktat. ”Bare folket kan gjøre om på en beslutning som er fattet av folket”, sa han. Men Bayrou var også opptatt av at EU skal bli mer aktiv på områdene økonomi (budsjett- og skatteharmonisering), energi, klimapolitikk, bioteknologi, forskning, innvandring, utvikling og forsvar.

Fra eurobulimi til lavkaloridiett

Men hvor viktig var EU egentlig i den franske valgkampen? Var den enda et eksempel på europeiske politikeres behendige bruk av EU som syndebukk? Tross alt var Frankrikes ”Non” i 2005 like mye en protest mot den franske eliten, mot at innvandrere skulle oppta franske arbeidsplasser, mot tyrkisk EU-medlemskap – som mot selve grunnlovstraktaten? Gaëtane Ricard-Nihoul, som er generalsekretær for tenketanken Notre Europe kommenterte EUs betydning for den franske valgkampen med at ”EU var i alles tanker, men aldri i fokus”. Han viste i en artikkel hvordan Frankrike hadde beveget seg fra ”eurobulimi” til en ”lavkaloridiett”, om ikke full faste, i tiden før valgkampen. Det manglende fokus på EU var ifølge Ricard-Nihoul et resultat av at franske politikere og medier kun ga fragmenterte og ubalanserte uttalelser om EU. De bidro aldri til å holde EU levende i den daglige debatt fordi de ”ikke ville gi opp sin schizofrene modell med å fatte beslutninger den ene dagen i EUs Ministerråd, for så neste dag å legge skylden for sine problemer på EU som påtvinger nasjonen sine lover”. Samtidig følte den franske politiske elite på sitt eget tap av legitimitet etter folkeavstemningen i 2005 og ville ikke risikere ytterligere nederlag ved å fokusere for mye på EU.

Hvor går Sarkozy?

Sarkozy vant valget og han har sagt at Frankrike nå ”er tilbake i Europa”. Barroso kommenterte raskt på vegne av Kommisjonen at ”Frankrike har alltid hatt en sentral plass på den europeiske politiske scene og det er umulig å ha et sterkt Europa uten et europeisk Frankrike”. Sarkozy vil vise sitt europeiske engasjement ved straks etter sin tiltredelse som president den 16. mai til å reise til Brussel og Berlin for å diskutere Grunnlovstraktatens fremtidige skjebne mens Tyskland ennå har formannskapet i EU. – Men det betyr ikke at han har en rosenrød entusiasme for alle sider av EUs politikk. Også han har brukt EU som syndebukk: EU har ikke gjort nok for borgerne; man har støttet en uhemmet frimarkedspolitikk, og både han og Royal har kritisert den Europeiske Sentralbanken for ikke å gjøre nok for å skape arbeidsplasser og vekst ved å føre en mer intervensjonistisk politikk overfor markedet. Dessuten skader den sterke Euroen fransk eksport. ”EU må høre folkets ønske om å verne dem mot globaliseringen” uttalte han ifølge the EU Observer.

En ny ”minitraktat” som man tror vil bli kjøpt av så vel Storbritannia som Nederland og Frankrike og alle som ikke har stemt ja, skal ifølge Sarkozy kun inneholde institusjonelle reformer og ikke samle dagens traktatverk i EU. Den skal heller ikke endre dagens forhold mellom EU og medlemslandene. En minitraktat skal bare omfatte omlegging av det roterende formannskapet, styrking av EUs utenrikspolitiske ledelse og nye regler for flertallsavgjørelser, samt andre elementer som det stort sett er enighet om i EU-landene. Minitraktaten skal bare ratifiseres av parlamentene i 2009 etter en interguvernmental konferanse og ikke behøve å legges frem til folkeavstemning i noe land. Deretter skal et nytt Konvent møtes for å diskutere EUs fremtid etter valget til Europaparlamentet i 2009. - Sarkozys forslag innebærer minimalisering av betydningen av de mange hestehandlene og kompromissene som lå bak det forslaget til grunnlovstraktat som foreligger i dag. Problemet er på den ene side at folket ikke må få følelsen av å bli overkjørt eller stilt i skyggen – og på den annen side at man må unngå at de 18 EU-land som alt har sagt ja til grunnlovstraktaten ikke må føle at det oppstår et for stort gap mellom dagens og morgendagens traktater.

Samtidig er ikke alle EU-land like begeistret for Sarkozys sterke forsvar for nasjonale franske landbruksinteresser og sterke motstand mot tyrkisk EU-medlemskap. De ”fire store” i EU – Sarkozy, Brown, Merkel og Barroso skal nå møtes for å diskutere veien videre. Med unntak av Gordon Brown er alle fra høyre-partier. Det blir interessant å se hvordan de vil finne løsninger sammen på utfordringene man er enige om er felles for EU og ikke kun nasjonale: globalisering, pengepolitikken og sosiale problemer som arbeidsløshet, ved siden av behovet for et bedre fungerende beslutningssystem for EU.

Frankrike er tilbake i EU, og EU er tilbake i fransk politikk.

En meget stille uke

Ååååh så deilig det var å ta påskeferie! Ikke dro jeg til fjells og ikke hadde jeg sånne planker på benene man kaller ski. Men jeg sov og hvilte, og samlet krefter. Slik skal en ferie være etter en evigvarende vinter, mørke og lange arbeidsdager!

Men som god katolikk glemte jeg ikke påskebudskapet heller. Hvert år undrer man seg over den uendelige kjærligheten vår Skaper har vist ved at Han først viste seg blant oss mennesker i noe så svakt og sårbart som et lite barn - slik vi lærer i Juleevangeliet og som Paven talte om julaften, og deretter lot Ham lide døden for å løskjøpe oss mennesker for våre synder. Og deretter lot oss få føle det uendelige håp om noe bedre som ligger i oppstandelsen. Ufattelig, selv etter å ha hørt om det i 44 år - når vi tenker på all den ondskap som stadig preger menneskeheten 2000 år etter at alt dette hendte. Som en av prestene sa 1. påskedag i St. Olav: vi som er her er alle barn av det 20. århundre og kjenner til total krig, folkemord og uendelig ondskap som del av vår historie. Er det mulig å tro på noe godt med våre erfaringer? På den annen side: er det ikke selve Jesu ansikt vi ser i all den lidelse dette århundret kunne frembringe? Den lidelse Han led for oss menneskers skyld, kan gjenkjennes i konsentrasjonsleirenes grusomheter, i Saddams folkemord, i ruinene skapt av Hitlers bander. Så hvor er håpet?

Håpet ligger i troen, i beretningen om oppstandelsen, i ordene Jesus vant og jeg har vunnet! Og i vissheten om at det gode er akkurat så meget sterkere enn det onde - uansett hva vi mennesker tenker ut av ugjerninger mot hverandre - hat, rasisme, raseri bygget på uvitenhet og avvisning av kjærlighetsbudskapet. Kanskje er vi ikke verre i dag enn for 2000 år siden da Jesus var blant oss. Fra historieboken leser vi om supermakten Roma, folkemord mot andre folkeslag, etnisk rensning, tortur og forfølgelser - i antikkens verden. Men vi har fått mer effektive våpen og er i stand til å utrydde oss selv og vår verden med dem - det er kanskje hovedforskjellen.
Kanskje er det slik at vi må gjennom gjentatte ulykker og sorger for å forstå Guds kjærlighet og se håpet i oppstandelsen? Det er et gammelt ord at hver generasjon er dømt til å kjempe sin krig og gjenta sine forfedres feil. Er historien cyklisk eller lineær? Kan vi tro at det stadig er en utvikling fra generasjon til generasjon, eller gjentar historien seg bak stadig nye fasader? - Den tekniske utviklingen er utvilsom og den er stort sett til menneskehetens gode. Men den menneskelige? Vi er blitt flinkere til å kamuflere våre handlinger bak politisk korrekte termer, i stedet for det rene maktspråk antikkens herskere benyttet uten å bekymre seg over opinionsmålinger. Vi kan ikke lenger skylde på uvitenhet om konsekvensene av våre gjerninger fordi informasjon spres øyeblikkelig til alle som vil ha, nesten i samme øyeblikk som tingene skjer. Men er vi blitt bedre og klokere av det - eller er påskebudskapet fortsatt like aktuelt?

Jeg tror det er - fordi vi mennesker stadig trenger et håp om noe bedre. Ikke noe materielt bedre - det skaffer vi oss i mengder, iallefall i denne del av verden - men noe åndelig, noe som gir mening med livet. I alt det onde som stadig omgir oss - krig, terror, fattigdom - er det det enkle budskapet om Guds uendelige kjærlighet, manifistert gjennom Jesu lidelse og død på korset for å kjøpe oss fri for våre synder som trenges. Stormakter har kommet og gått, konger og presidenter har forherliget seg selv og blitt glemt... men det vergeløse barnet på Marias arm, og det budskap som ligger i Jesu død på korset og Oppstandelsen deretter har overlevet de siste 2000 år og er sterkere enn noensinne!

Hva betyr dette? At kjærligheten overvinner alt, at tross alt er det håp selv for oss mennesker dersom vi våger å tro, og at det gode Gud være lovet tross alt er akkurat så meget sterkere enn det onde - slik at vi, nærmest på tross av oss selv, fortsatt er her og lever, to tusen år etter at Han døde for vår skyld og sto opp fra de døde. Det er dette som lå i Pave Benedikts budskap - Jesus, Guds sønn, svak og sårbar som oss mennesker, men bringer av et budskap som er sterkere enn all ondskap og all krig og som gir oss det vi trenger for å gå videre. Så la oss vende tilbake til hverdagen med glede og fortrøstning!

En europeer i Berlin

Tilbake fra Berlin – og en fantastisk opplevelse blant tusenvis av EU-borgere som markerte 50-årsdagen for Romatraktaten! Det fyller deg med en sterk følelse av å oppleve et europeisk fellesskap uten like i verdenshistorien – men samtidig en uendelig frustrasjon over at ditt eget land ikke er en del av dette fellesskapet.

Det at man kan ha felles interesser og solidaritet med andre europeere er en fremmed tanke i Norge. Rent bortsett fra politisk korrekt u-hjelp til den tredje verden er det å arbeide sammen på tvers av landegrensene, med andre europeere, uten hele tiden å være opptatt av det unike ved å være norsk og å forsvare egne, nasjonal interesser, noe ukjent. EU fremstilles i norske medier – når man i det hele tatt nevner det – som noe stort, fremmed og byråkratisk, nesten komisk i sine stadige kriser. Folkene i EU landene er stort sett i opposisjon til EU og stakkarene må fø på et kjempebyråkrati som bare steller med uviktige ting som krumningen på bananer etc.

At EU er noe som fungerer og har en direkte, positiv effekt på folks hverdag – også i Norge – skal man ikke snakke for høyt om. Heller ikke at EU består av en serie viktige prosesser som foregår parallelt med hverandre og som stadig gir viktige resultater i å bygge opp Europas fred og velstand. Vi må bare brette opp ermene og fortsette å opplyse og informere – om igjen og om igjen. Uansett frustrasjoner!

Men en stakket stund – foran Brandenburger Tor – glemte jeg og de andre fra Norge alt dette og feiret blant de tusenvis av EU borgere som var kommet for å være med på markeringen. Alt var åpent, museene, utestedene og ikke minst Bundestag, der jeg fikk gå omkring i den historiske bygningen som har sett så mye av Europas mest dramatiske og tragiske fortid. Enhver som ikke forstår hva EU har betydd for europeernes liv og mulighet til å fortsette å leve i fred, bør besøke dette stedet. Jeg fikk også materiell fra en CDU-stand der man kunne lese hvor omfattende Høyres søsterparti satser på Europa som en arena for sin politikk, i tillegg til vanlig nasjonalt politisk arbeid. Her kunne man virkelig få forståelse for at politikk kan ha en overnasjonal dimensjon av like stor betydning som den nasjonale. Ikke minst må Angela Merkel og hennes formannskap i EU få full honnør for sine bestrebelser for å få EUs Grunnlovstraktat på bena igjen etter den lange pausen siden Nederlands og Frankrikes nei. I mellomtiden har 18 EU-land sagt ja, og det kan ikke i lengden være slik at mindretallet skal binde flertallet i en så viktig sak! Jeg håper virkelig det tyske formannskapet kommer i mål før de gir klubben videre til Portugal.

Takk til Europabevegelsen som fikk den geniale ide å legge landsmøtet til Berlin på denne historiske dagen, og for glimrende sightseeing, middag, flott ramme rundt møtet og anledningen til å være virkelig europeer en stakket stund!