Brev til Kleppa om husleiereguleringen fra Rådet for funksjonshemmede

23. januar ble Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner informert om konsekvensene av oppheving av husleieregulering for en ikke ubetydelig del av bydelens - og byens - innbyggere. Av disse vil caa. 15 % være uføretrygdet. På bakgrunn av informasjonen, og et par forskningsrapporter som forsterker inntrykket, ble følgende brev oversendt kommunalminister Kleppa:

Konsekvenser av oppheving av husleiereguleringen fra 2010 for funksjonshemmede og eldre i bydel Frogner

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner vil med dette brevet uttrykke vår store bekymring for konsekvensene for innbyggere med nedsatt funksjonsevne og eldre i vår bydel. I forbindelse med Rådets møte den 23.01.2008 ble vi gitt orientering om konsekvensene av oppheving av husleiereguleringen i bydel Frogner. Basert på denne orienteringen retter vi herved denne henvendelsen til kommunalministeren for å be om en orientering om hvilke tiltak Departementet vil foreta seg for å avhjelpe at mange beboere uforskyldt havner i alvorlige sosiale og økonomiske problemer pga. avviklingen av husleiereguleringen.

Fra NIBR-rapport 2007:21 ”Husleieregulering – status før avvikling i 2010” kjenner vi til at det er i bydel Frogner man finner de fleste kjente regulerte leieboligene, 43 %, men at det totale antallet regulerte leieforhold imidlertid er betydelig høyere. Det regnes videre med at gjennomsnittsalderen for beboerne er 63 år, at 2 av 3 er enslige. Videre vet vi at 38 % av beboerne lever av alderspensjon, 33 % av lønn, 15 % av uførepensjon. Beboerne har i gjennomsnitt leid boligen i 30 år.

Når det gjelder gjengs leie i bydel Frogner, som leiene vil bli fastsatt etter ved oppheving av husleiereguleringen, er denne allerede meget høy i vår bydel:

1-roms kr 6 338,-

2-roms kr 8 122,-

3-roms kr 9 911,-

4-roms kr 12 867,-

5-roms kr 16 348,-

Prisene er pr. 3. kvartal 2007. Det sier seg selv at de inntektsgruppene som vil bli utsatt for en så voldsom husleieøkning fra 2010 vil ha uoverstigelige problemer med å klare sine boutgifter og at bydelen i realiteten sitter på en ”tikkende bombe” av sosiale problemer for mennesker som har tilbrakt det meste av livet her.Det kan gis statlig og kommunal bostøtte, men denne dekker bare delvis boutgiftene til personer med lave inntekter, henholdsvis 1 000 kroner pr. måned til de med under kr 14 000,- i månedlig inntekt og kr 4 000,- i statlig bostøtte for en enslig minstepensjonist. Med oppheving av husleiereguleringen blir det helt utilstrekkelig. Bydelsadministrasjonen oppgir at det regnes med at det er ca. 1 750 boliger med prisregulering i bydelen.

En av årsakene til at mange er havnet i dagens vanskelige situasjon er at man på 1980-tallet ga adgang til å omgjøre obligasjonsleiligheter til selveierleiligheter. Leieboerne kunne da kjøpe leilighetene eller utleierne kunne innløse obligasjonene og enten selge leilighetene som selveierleiligheter eller fortsette å leie ut. Fra denne perioden begynte en vanskelig økonomisk situasjon for mange, selv med husleiereguleringen for dem som bor i eldre gårder.Avvikling av husleiereguleringen betyr at det at det blir et stort press på kommunale botilbud (bydelen har i underkant av 500 boliger hvorav de fleste er leid ut på langtidsavtaler, og det vil derfor ikke være mulig å fremskaffe kommunale botilbud til denne gruppen). Det vil bli en betydelig økning i sosialhjelpsutbetalingene i bydel Frogner etter at beboerne har brukt opp alle sine sparepenger.. Det vil også oppstå store flyttebehov blant eldre og hjelpetrengende til mindre boliger med lavere leier. Det vil føre til et generelt press på husleiene i bydelen, som allerede er høyest i Oslo.

For funksjonshemmede vil dette utgjøre ytterligere problemer. ”Statusrapport 2007 om samfunnsutviklingen for personer med nedsatt funksjonsevne”, utgitt av Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne, viser at i Norge er kun 7 % av norske boliger helt tilgjengelige for funksjonshemmede. I tillegg stiller funksjonshemmede ofte svakt på boligmarkedet pga. lavere inntekt og fordommer om personer med nedsatt funksjonsevne som beboere.

Denne gruppen, samt eldre med ulike aldersrelaterte funksjonsnedsettelser, vil etter Rådets oppfatning altså kunne møte ytterligere stigmatisering og sterkt redusert livskvalitet ved siden av de problemer som rammer alle som blir berørt ved opphevingen av husleiereguleringen.

Vi vil også rette Statsrådens oppmerksomhet mot de tildels store psykiske belastninger som usikkerheten ved oppheving av husleiereguleringen påfører de som vil møte disse problemene. Rapporten ”En annen historie. Om det å bo i Oslo” av forsker Anne Helset viser gjennom intervjuer at mange av denne gruppen føler en psykisk press som går på helsen løs, etter at de har bodd i mange år av sitt liv i samme leilighet. Dette er en meget sterk beskrivelse av mennesker, ikke statistikk: ”I enkelte tilfeller må leietakere forholde seg til utleiere som vet å benytte seg av huller eller uklarheter i lovverket som omhandler boligsektoren. Eiernes ønske om økt fortjeneste på sine eiendommer kombinert med den lovbestemte økningen i leieprisen bidrar til å svekke leietakernes trygghet for eget hjem og gjør det ulikeverdige forholdet mellom utleier og leietaker tydelig”.

Sikkerhet avhenger av at man kan betale sin husleie og er denne for høy i forhold til inntekten forsvinner sikkerheten for å kunne bo, uansett hvor sterke rettigheter man har ihht. Husleieloven. Svært mange i bydel Frogner har ”uoppsigelige leiekontrakter”, noe som indikerer lang botid, og har lav leie sammenlignet med gjengs leie og markedsleie – likevel er den for mange i overkant av hva de kan klare å betale etter sin inntekt. Ikke alle har heller oppsparte midler og de fleste vil ikke lenge kunne klare dagens markedsleie i bydelen. Mange frykter sine huseiere, blir utsatt for press for å selge eller si opp sine kontrakter, eller har endog vært utsatt for fiktive ”visninger” for å legge ekstra psykisk press på dem.

Det er flere løsninger som er mulige – fortrinnsvis at de leietakere som ønsker det kan bli boende. Dette kan omfatte ”frysing” av regulerte leier til et fortsatt rimelig nivå, eller subsidiering av husleien på samme måte som eldre i dag får subsidierte eldreboliger, eller at bostøtten får et bredere grunnlag enn i dag for middelaldrende og eldre i private utleieboliger slik at de kan få bostøtte før de utsettes for en økonomisk nødssituasjon. Eventuelt kan det, slik Helsets rapport foreslår, etableres boltilbud og hjelpeordninger for det økonomiske mellomsjiktet av middelaldrende og eldre som ikke er i stand til å delta på det ordinære boligmarkedet med sine korttidskontrakter og høye leier, spesielt i bydel Frogner.

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner ber statsråden gjøre rede for hvilke tiltak og løsninger som kan finnes, mens det ennå er tid, til å hjelpe innbyggerne og forhindre sosial nød.

Vi ser frem til Statsrådens tilbakemelding.

Med hilsenRudolph BrynnLeder, Rådet for funksjonshemmede, bydel Frogner

...det skal bli spennende å se hva hun svarer...

2008 - nye muligheter

Dette blir et spennende år for oss som følger med på utviklingen i EU. Imorgen reiser jeg selv til Brussel for å delta i et europeisk møte om utvikling av standarder innen IKT som kan brukes som indikatorer for å måle universell utforming. Dette blir et viktig verktøy for alle som driver med offentlige anskaffelser i Europa, fordi det gir myndighetene noe konkret å måle etter. Selv har jeg laget en veileder i hvordan man stiller krav om universell utforming i offentlige anskaffelser, men det trenges bestemt mer konkrete og målbare kriterier. Og dette arbeidet er nå i gang flere steder.

I tillegg vil IKT bli et tema for EUs arbeid og det ryktes at man vil komme med en ny lov med krav om universell utforming av offentlige hjemmesider. Ikke for tidlig, ettersom man i flere år har hatt lovgivning med krav om tilgjengelighet til offentlig transport, og har laget diverse politiske retningslinjer og rapporter om eTilgjengelighet, uten å følge opp med lover.

En lov mot diskriminering av bestemte grupper i samfunnet er bebudet før sommeren, og den skal omfatte diskriminering på grunnlag av kjønn, alder, seksuell legning, religion, etnisk opprinnelse og funksjonshemning. I tillegg fortsetter arbeidet fra funksjonshemmedes side for å få en egen antidiskrimineringslov (disability specific Directive) slik man vil få det i Norge denne våren. Jeg var i Brussel da 1,3 millioner underskrifter ble overrakt Kommisjonen og Parlamentet for en slik lov, og det gjorde forhåpentlig inntrykk på EUs høye representanter. Dette har vært omdiskutert i mange år i EU - kanskje får vi en positiv utvikling dette året!

I det hele tatt betyr EU mer og mer for grupper som til nå ikke har merket for mye til det Europeiske Fellesskap fordi dette har konsentrert seg om tradisjonell fellesmarkedpolitikk. Men EU er en sosial aktør og Lisboatraktaten som ble vedtatt i fjor gir en ny og sterkere pådrift for videre utvikling. Jeg er heldig som kan følge med på dette og gi et lite bidrag - men tenker ofte på hvor mye mer dette landet kunne gjort i solidaritet med den verdensdelen vi tross alt er geografisk del av - dersom Norge var EU-medlem..

Fortsatt Godt Nyttår!

Ferdaminner frå Russland

Da er man tilbake fra en stor Russlandstur, den første på seks år. Jeg var spent på hva Putin hadde utført i sin tid som president, i det jeg godt kunne huske fattigdommen og den uvirkelige nøden som preget Jeltsins Russland fra mine mange turer i hans periode. Mine inntrykk fra den gang skyldtes selvsagt at det var taperne i det nye Russlands liberalistiske økonomisystem jeg besøkte - i Murmansk, Arkhangelsk, Moskva, St. Petersburg og Petrozavodsk. Etter at det kommunistiske regimet var brutt sammen - et regime som til dels ikke anerkjente funksjonshemning fordi det var et svakhetstegn ved samfunnet - var disse millioner av samfunnsborgere kastet på søppelhaugen. Det var ikke de nyrikes Russland jeg møtte, det var taperne på den andre siden av Norges grenser - det var de som bokstavelig talt sultet. Det fantes knapt noen uførepensjon, det offentliges holdning var at "det er så mange her i landet som har det vanskelig - så hvorfor skal vi bry oss spesielt om dere?" Et kaldt samfunn, som hadde gått fra kommunisme til liberalisme over natten med folk flest som jokere i det store spillet.

Hva var å se? Først og fremst økonomisk vekst. "Alle" hadde bil, som i Norge, og særlig St. Petersburg var blitt en vestlig metropol, som ville gledet grunnleggeren Peter 1. Du gikk ikke lenger gjennom flokker av skolebarn som enten tigget penger eller ville "veksle til god kurs". Boligprisene var like uvirkelig høye som i Oslo (1 million pluss for en to-romsleilighet) men inntektene var derimot nesten som i gamle dager. En akademiker jeg traff som jobbet som lærer i ukedagene og turistguide i helgene for å holde liv i datteren sin, tjente 650 kr i uken. Hva gjør folk flest da? De bor, som under Jeltsin, sammen med foreldre eller svigerforeldre i mange år, før de kan flytte inn i egen bolig. Resultatet er uunngåelige konflikter, skilsmisser, alkoholisme.

Men jeg så også en helt ny åpenhet og utadventhet blant de jeg snakket med som var forfriskende. Det var blitt mye mer humor og selvironi blant folk - omtrent som i Frankrike eller Italia. Satt alle og hyllet Putin, som norsk presse gjerne fremstiller det? Nei - ingen snakket om ham i det hele tatt. Man hadde nok med å klare seg, politikk ble ansett som noe fjernt som ikke angikk Ivan og Olga. Men det var klart at man observerte bedringene i samfunnet og stilltiende ga honnør til at man nå hadde et styre med et bedre grep om tingene.

Lenger nord, i Arkhangelsk, var det gamle Russland fremdeles synlig. Det var også her mange flere biler å se - de fleste vestlige - men veiene var like elendige som før! Det var huller og humper og falleferdige rønner som folk bodde i. Her er et lite eksempel..
Jeg holdt forelesning på det juridiske fakultet og igjen møtte jeg en interessant kontrast: studentene var kledt og opptrådte som de skulle vært på hvilket som helst norsk universitet, man hadde kurs i Europarett som i Oslo og det var intet problem med kommunikasjonen. Men bygningene var shabby, trappene gamle og bratte og studenttoalettet ubeskrivelig møkkete og uten toalettpapir (det må man fortsatt ta med hjemmefra). Jeg håper deres studier og arbeid vil bli lønnet med et enda bedre samfunn - Russland er det landet i verden som har høyest gjennomsnittlig gjennomsnitts utdannelsesnivå.

Det som undret meg minst var gjestfriheten og varmen, både fra dem jeg møtte for første gang og gamle venner som jeg møtte igjen og som husket hvert ord vi hadde snakket om den gang. Slik var det alltid. Det var utrolig fine kvelder med vodka og god mat, flotte nye restauranter og hoteller som gikk vesten en høy gang i standard og komfort. - Ok, jeg var priviligert, men det var ikke lenger det brutale skillet mellom russer og utlending som var så tydelig før. Den gang var det noen få, utvalgte etasjer i hvert hotell som var reservert utlendinger og så nedslitte rom og korridorer som ikke var blitt pusset opp siden Bresjnev for "de innfødte". Nå var det like mange middelklasse russere rundt meg som utlendinger.

Jeg ble i godt humør over den tydelige fremgangen Russland har gjort. Det er et europeisk land, vårt nærmeste naboland og en del av vår felles, europeiske identitet og kultur. Dette må vi ikke glemme, uansett hvor mye media prøver å blåse liv i en slags ny kald krig. En slik tragedie må unngås, og et botemiddel kan være mer samvær. Vi kan alle bidra -ta en tur du også!

Fredspris til enhver kjendis

Det er ikke ofte man er enig i detFrP uttaler men jeg istemmer i kritikken som de og mange andre ytrer når det gjelder årets "Freds"pris... Hvor har Nobelkomiteen hatt hodene, bortsett fra i synsespaltene? Miljø er en prisverdig og god og politisk korrekt sak, "klimakvote" er blitt Norgest beste ordpastill og "alle" er opptatt av miljø. Informasjonssamfunnet er blitt et massemeningssamfunn i den grad at selv Nobelkomiteen må mene det samme som andre. Fred oppnår man altså ved å hindre potensiell kamp om ressurser som blir knappe fordi den globale oppvarmingen ødelegger naturgrunnlaget. Greit nok, men har vi ikke litt mer nærværende affærer å vurdere faktisk har direkte med forhindring av håndfaste konflikter å gjøre?

Det alternativet som kommer de fleste av oss i hu er munkene i Burma som på en usedvanlig modig måte har protestert fredelig og ubevæpnet mot et uvanlig brutalt regime. De turte å stille åndsmakt mot militærmakt - en junta som både har kapitalistene i Thailand og kommunistene i Kina i ryggen. Våpenet deres var å vende en tiggerskål opp ned som tegn på forakt. I belønning fikk de død og fengsel og tortur. Ingen av dem hadde råd til å slenge opp med en bestselgerfilm (Hollywood vil nok senere tjene gode penger på å lage en..) og først og fremst: de hadde ingen kjendismunk i spissen. Tenk så meget bedre hvis Steven Seagal kunne ledet an munkene, dengt og sprengt de slemme juntamennene og reddet en pen burmesisk pike i sluttscenen.

Nei, fra nå av skal vi tenke langsiktig. Neste års fredspris bør gå til en agronom som har funnet en ny hvetetype som lar seg dyrke i ørkenen slik at folk ikke sulter og blir krakilske. Eller en kjemiker som lager en gass som gjør alle høflige mot hverandre?

Europa på sitt beste

Det var en stor opplevelse å være med i Brussel den 4. oktober og markere to begivenheter: overrekkelsen av 1,3 millioner underskrifter samlet inn over hele Europa, og feire 10 årsdagen til European Disability Forum. Representanter for funksjonshemmede over hele Europa var der og fylte området rundt Schuman-rundkjøringen. 29 lands flagg satte farge på begivenheten.

De 1,3 millioner underskrifter var for en egen europeisk antidiskrimineringslov for funksjonshemmede. Det har kostet mye arbeid å samle inn fra alle de 27 medlemslandene i EU samt Norge og Island, både elektroniske og manuelle. Kravet om en slik lov har vært holdt levende omtrent helt siden EU fikk kompetanse til å drive politikk overfor funksjonshemmede da Amsterdamtraktaten trådte i kraft i 1999. Året etter kom Direktivet mot diskriminering i arbeidslivet på bakgrunn av bl.a. nedsatt funksjonsevne. I dag gjelder dette i norsk lov gjennom arbeidsmiljølovens § 54. Takket være EU har Norge i dag en lov som beskytter arbeidstakere og -søkere med funksjonsnedsettelse mot å bli diskriminert på arbeidsmarkedet. Men kravet om en egen antidiskrimineringslov som også skal omfatte andre samfunnsområder i EU har tatt tid. Det er flere årsaker.

For det første er det fremdeles krav om ensstemmige beslutninger for å innføre nye lover bygget på Amsterdamtraktatens Artikkel 13, som ga EU fullmakt til å bekjempe diskriminering. Det betyr at et hvert av EUs 27 medlemsland kan nedlegge veto mot en antidiskrimineringslov. Og med de mange kulturer som EU i dag består av har man nølt med å foreslå en ny lov.For det andre tok det lang tid å få implementert Direktivet mot diskriminering i arbeidslivet. Noen land ba om utsettelse, noen gjennomførte ikke Direktivet fullt ut. Og EU har måttet gå ut med sanksjoner mot de verste unnasluntrerne. Men i mellomtiden er det stor grad av arbeidsløshet blant Europas ca. 50 millioner funksjonshemmede. I Norge er det rundt 48 % av personer i arbeidsfør alder med nedsatt funksjonsevne som er i arbeid, mot 78 % av resten av befolkningen. Og av disse 48 % er ca halvparten i deltidsarbeid. I andre land er situasjonen ikke en gang såpass.

Og diskriminering overfor funksjonshemmede i form av barrierer, fordommer og direkte overgrep er et faktum overalt i vår verdensdel. EU har allerede gjort mye, ikke bare i form av Direktivet mot diskriminering i arbeidsmarkedet, men gjennom det Europeiske Året for Funksjonshemmede i 2003, gjennom Direktiv om rettigheter for flypassasjerer med nedsatt funksjonsevne, Direktiv om tilgjengelighet til busser i byene, om sikkerhet og tilgjengelighet til maritim transport og kommende lovgivning om rettigheter for passasjerer med funksjonsnedsettelser i internasjonal tog- og busstrafikk. Alt dette er Europa og EU på sitt beste.

Med antidiskrimineringsdirektivet henger igjen pga. frykt for medlemslandenes motvilje. I 2003 skulle et forslag blitt lagt frem, men det ble utsatt. Så ble det flere utsettelser av grunner nevnt ovenfor. Den nye kommissæren for arbeid og sosialpolitikk, Spidla fra Tsjekkia erklærte seg positiv. 2007 er Året for like muligheter og samtidig 10-årsjubileet for European Disability Forums -EDFs -opprettelse. Og man bestemte seg for å legge nytt press på EU ved en underskriftskampanje.

Jeg var der da EDF ble opprettet for 10 år siden, og i 4 år jobbet jeg for dem. Det var en utrolig givende tid fordi man opplevde hvordan det er å jobbe for samme sak side ved side med mennesker av andre europeiske nasjonaliteter - i et miljø der det er saken og ikke nasjonaliteten som teller. Alle har sitt å bidra med, og den norske Nei til EU-selvgodheten og nasjonalistiske selvtilfredsheten ville virke fullstendig malplassert i en slik sammenheng. Det er dette som er EU: et fellesskap av nasjoner og først og fremst mennesker som samarbeider om felles mål, i fred og samarbeid. Det er Europa, og solidarisk fellesskap som teller.

Og ingenting illustrerte dette bedre enn den 4. oktober da Margot Wahlström, visepresident i Europakommisjonen, fikk overlevert de 1,3 millioner underskrifter for en felles, europeisk antidiskrimineringslov. Og hun svarte med å love at et forslag til en slik lov blir lagt frem i 2008. Mer enn 50 millioner mennesker kommer til å kreve at hun og EU holder dette løftet.Det vil være en stor ting å gi alle en grunnleggende rettslig beskyttelse mot diskriminering. Men det er bare EU som kan gjøre en slik utvikling mulig. Jeg er glad for at jeg fikk være til stede og oppleve Europa på sitt beste..

...og så blir det kanskje EU valgkamp...?

Det har lenge ryktes at EU vil bli et sentralt tema i valgkampen 2009. Noen har endog blåst seg opp og hevdet at dette blir den viktigste saken. Det gjenstår å se om se om Ja-løven blir en skinnfell atter en gang - når man må velge mellom taburetter og idealer. Som regel varmer taburettene mest, enten man sitter i AP eller Høyre-regjering, skal man bygge på erfaringene hittil. Nå melder jo Aftenposten at "alle" er imot EU, uten å trekke noen konklusjoner av den grunn. Da er det tryggest ikke å snakke om Europa?

Men samtidig går EU sin gang. 18-19 oktober skal det holdes et uformelt toppmøte i Brussel der man skal bli enige om teksten i den såkalte Reformtraktaten. Toryene i Storbritannia raser over at det er den samme traktaten som Grunnlovstraktaten, bare med et nytt navn. At man tar bort henvisning til flagg og EU-hymne er bare staffasje mener de. Venstresidens nei-menn, som Jens Petter Bonde er enig og roper om folkeavstemning, som de eurofobiske toriene gjør det.

Det er nå ikke helt korrekt. Det er faktisk grunnleggende forskjeller - som ikke er så tydelige for hverken journalister/tabloidister eller liberalister/isolasjonister/venstresosialister. Kort sagt de som vil at man skal tenke enkelt. Det var ikke bare flagget og all annen "statssymbolikk" som forsvant. I stedet for én ny samlende traktat fikk man enda en traktat som ble lagt til de gamle, slik at Roma-, Maastricht-, Amsterdam- og Nicetraktatene fremdeles blir pensum for statsvitere og jurister som skal sette seg inn i det omfattende traktatverket som regulerer EU. EU-motstanderne som er så opptatt av det innfløkte EU-byråkratiet - sørget for at regelverket således ble enda mer innfløkt. Vi skal ikke ha "EU-lover" men fortsette med Direktiver og Forordninger.

Charteret for grunnleggende rettigheter - som ville styrket EU-borgernes personlige rettigheter i en grad man bare drømmer om i Norge - ble erstattet av korte referanser til grunnleggende verdier - og selv de betinget Storbritannia (og Polen) seg en unntaksrett fra. Det er trist, for Charteret ville vært det beste eksempel på hvor meget EU faktisk kan bety i den enkeltes hverdag og sikret arbeidstakeres, innvandreres, funksjonshemmedes, eldres og kvinners rettigheter i en påtagelig grad. Samtidig fikk Sarkozy som kjent tatt bort referansen til fri konkurranse. Som EU flagget vil den være der, men man skal ikke snakke om den?

Av nytilskudd til Reformtraktaten har vi referanse til nye utfordringer som klimaendringer og energisolidaritet, politisk korrekte "ordpastiller" som alle kan være enig i. For sikkerhets skyld er det muligheter for opt-outs for asylpolitikk, immigrasjon og grensekontroll også.

Det sørgelige er ikke bare detaljen med Charteret for grunnleggende rettigheter men at stoltheten over å være Europeer skal fjernes. I stedet for å ta problemene ved roten misforsto man signalene fra Nederland og Frankrike. Det var ikke EU og ideen om europeisk fellesskap som folk stemte nei til, men frykt for å miste jobben, få masse muslimske innbyggere med tyrkisk medlemskap i EU og irritasjon over "polske rørleggere". Det er økonomisk og sosial trygghet folk vil ha, ikke omdøping av "EUs utenriksminister" til "Høy representant for EU i utenrikssaker". Det er ikke de tolv stjernene på blå bakgrunn som skremmer, men arbeidsløshet. Så lenge man ikke tar en skikkelig debatt om hvordan EU kan skape et trygt sosiopolitisk grunnlag gjennom mer felles politikk og økonomisk samarbeid så trenger ikke ideen om verdien av at vi står sammen inn i folks bevissthet.

Dette kan vi i Norge stikke hodet i sanden overfor så lenge man kan, men påvirkningsmulighetene på utviklingen i vår egen verdensdel blir tilsvarende svak. Det er ikke nok med den gamle ja/nei debatten. Bare ved å diskutere ulike mål og visjoner for Europa og Norges plass deri, kan vi snu "nei-trenden" og likegyldigheten i Norge. Det er et positivt trekk at Stortingets fagkomiteer har forstått at EU-politikk gjelder norsk innenrikspolitikk også og at man skal inkorporere EU arbeidet i hver komites arbeid. Det vil øke bevisstheten blant toppolitikerne om EUs betydning. Men det den alminnelige innbygger det står på - utfordringen er å få Ola, Ali, Kari og Fatima nordmann til se betydningen av EU i hverdagen - og bekjempe neisidens isolasjon av vårt land fra det fellesskap vi hører hjemme i!

Nå gjelder det!

Det nærmer seg avgjørelsens dag og det er fremdeles mobiliseringstid. Valget i Oslo står mellom fortsatt valgfrihet eller at "noen skal tenke for deg"; mellom en god kunnskapsrettet Oslo-skole eller det fordummende gjennomsnittets tyranni; mellom trygghet i gatene eller likegyldighet overfor borgernes sikkerhet. Mellom blått, eller rødt.

To år med rødgrønn regjering burde vel fortelle de fleste hva vi kan vente med et sosialistisk bystyre av AP og SV, og med gamlefar RV i skyggen som ekstra maktfaktor. Da blir det ikke kvalitet i offentlige tjenester som skal gjelde men kvantitet. Det blir et mer maskinmessig samfunn der skjemaer og kald likegyldighet er det du møter når du er i en situasjon der du trenger hjelp enten det er på grunn av din alder, finansielle problemer, funksjonsnedsettelse eller andre faktorer. Skal vi nøye oss med at kommunen er eneste utvei, få et nummer i pannen, synge avmektig "NAV, NAV fra vugge til grav" - eller skal vi arbeide for at det skal finnes alternative, private tilbud slik at også det offentlige må skjerpe seg? Skal vi ha en skole man kjeder seg gjennom en "enhetsskole" der alle skal være like dårlige - eller en kunnskapsskole?

Og skal vi ha en by der man fortsatt er redd for å gå ut sent på kvelden, der du alltid må tenke sikkerhet for deg og tingene dine - eller et Oslo med trygge gater? Skal vi ha en ledelse av byen sammensatt av partier som etter 2 år har vist at de nedprioriterer det urbane Norge? Eller et parti som i mangfoldige år har vist at de bryr seg om oss som bor i byene?

Tenk på det, ha et godt valg, og stem Høyre!