Ferdaminner frå Russland

Da er man tilbake fra en stor Russlandstur, den første på seks år. Jeg var spent på hva Putin hadde utført i sin tid som president, i det jeg godt kunne huske fattigdommen og den uvirkelige nøden som preget Jeltsins Russland fra mine mange turer i hans periode. Mine inntrykk fra den gang skyldtes selvsagt at det var taperne i det nye Russlands liberalistiske økonomisystem jeg besøkte - i Murmansk, Arkhangelsk, Moskva, St. Petersburg og Petrozavodsk. Etter at det kommunistiske regimet var brutt sammen - et regime som til dels ikke anerkjente funksjonshemning fordi det var et svakhetstegn ved samfunnet - var disse millioner av samfunnsborgere kastet på søppelhaugen. Det var ikke de nyrikes Russland jeg møtte, det var taperne på den andre siden av Norges grenser - det var de som bokstavelig talt sultet. Det fantes knapt noen uførepensjon, det offentliges holdning var at "det er så mange her i landet som har det vanskelig - så hvorfor skal vi bry oss spesielt om dere?" Et kaldt samfunn, som hadde gått fra kommunisme til liberalisme over natten med folk flest som jokere i det store spillet.

Hva var å se? Først og fremst økonomisk vekst. "Alle" hadde bil, som i Norge, og særlig St. Petersburg var blitt en vestlig metropol, som ville gledet grunnleggeren Peter 1. Du gikk ikke lenger gjennom flokker av skolebarn som enten tigget penger eller ville "veksle til god kurs". Boligprisene var like uvirkelig høye som i Oslo (1 million pluss for en to-romsleilighet) men inntektene var derimot nesten som i gamle dager. En akademiker jeg traff som jobbet som lærer i ukedagene og turistguide i helgene for å holde liv i datteren sin, tjente 650 kr i uken. Hva gjør folk flest da? De bor, som under Jeltsin, sammen med foreldre eller svigerforeldre i mange år, før de kan flytte inn i egen bolig. Resultatet er uunngåelige konflikter, skilsmisser, alkoholisme.

Men jeg så også en helt ny åpenhet og utadventhet blant de jeg snakket med som var forfriskende. Det var blitt mye mer humor og selvironi blant folk - omtrent som i Frankrike eller Italia. Satt alle og hyllet Putin, som norsk presse gjerne fremstiller det? Nei - ingen snakket om ham i det hele tatt. Man hadde nok med å klare seg, politikk ble ansett som noe fjernt som ikke angikk Ivan og Olga. Men det var klart at man observerte bedringene i samfunnet og stilltiende ga honnør til at man nå hadde et styre med et bedre grep om tingene.

Lenger nord, i Arkhangelsk, var det gamle Russland fremdeles synlig. Det var også her mange flere biler å se - de fleste vestlige - men veiene var like elendige som før! Det var huller og humper og falleferdige rønner som folk bodde i. Her er et lite eksempel..
Jeg holdt forelesning på det juridiske fakultet og igjen møtte jeg en interessant kontrast: studentene var kledt og opptrådte som de skulle vært på hvilket som helst norsk universitet, man hadde kurs i Europarett som i Oslo og det var intet problem med kommunikasjonen. Men bygningene var shabby, trappene gamle og bratte og studenttoalettet ubeskrivelig møkkete og uten toalettpapir (det må man fortsatt ta med hjemmefra). Jeg håper deres studier og arbeid vil bli lønnet med et enda bedre samfunn - Russland er det landet i verden som har høyest gjennomsnittlig gjennomsnitts utdannelsesnivå.

Det som undret meg minst var gjestfriheten og varmen, både fra dem jeg møtte for første gang og gamle venner som jeg møtte igjen og som husket hvert ord vi hadde snakket om den gang. Slik var det alltid. Det var utrolig fine kvelder med vodka og god mat, flotte nye restauranter og hoteller som gikk vesten en høy gang i standard og komfort. - Ok, jeg var priviligert, men det var ikke lenger det brutale skillet mellom russer og utlending som var så tydelig før. Den gang var det noen få, utvalgte etasjer i hvert hotell som var reservert utlendinger og så nedslitte rom og korridorer som ikke var blitt pusset opp siden Bresjnev for "de innfødte". Nå var det like mange middelklasse russere rundt meg som utlendinger.

Jeg ble i godt humør over den tydelige fremgangen Russland har gjort. Det er et europeisk land, vårt nærmeste naboland og en del av vår felles, europeiske identitet og kultur. Dette må vi ikke glemme, uansett hvor mye media prøver å blåse liv i en slags ny kald krig. En slik tragedie må unngås, og et botemiddel kan være mer samvær. Vi kan alle bidra -ta en tur du også!

Fredspris til enhver kjendis

Det er ikke ofte man er enig i detFrP uttaler men jeg istemmer i kritikken som de og mange andre ytrer når det gjelder årets "Freds"pris... Hvor har Nobelkomiteen hatt hodene, bortsett fra i synsespaltene? Miljø er en prisverdig og god og politisk korrekt sak, "klimakvote" er blitt Norgest beste ordpastill og "alle" er opptatt av miljø. Informasjonssamfunnet er blitt et massemeningssamfunn i den grad at selv Nobelkomiteen må mene det samme som andre. Fred oppnår man altså ved å hindre potensiell kamp om ressurser som blir knappe fordi den globale oppvarmingen ødelegger naturgrunnlaget. Greit nok, men har vi ikke litt mer nærværende affærer å vurdere faktisk har direkte med forhindring av håndfaste konflikter å gjøre?

Det alternativet som kommer de fleste av oss i hu er munkene i Burma som på en usedvanlig modig måte har protestert fredelig og ubevæpnet mot et uvanlig brutalt regime. De turte å stille åndsmakt mot militærmakt - en junta som både har kapitalistene i Thailand og kommunistene i Kina i ryggen. Våpenet deres var å vende en tiggerskål opp ned som tegn på forakt. I belønning fikk de død og fengsel og tortur. Ingen av dem hadde råd til å slenge opp med en bestselgerfilm (Hollywood vil nok senere tjene gode penger på å lage en..) og først og fremst: de hadde ingen kjendismunk i spissen. Tenk så meget bedre hvis Steven Seagal kunne ledet an munkene, dengt og sprengt de slemme juntamennene og reddet en pen burmesisk pike i sluttscenen.

Nei, fra nå av skal vi tenke langsiktig. Neste års fredspris bør gå til en agronom som har funnet en ny hvetetype som lar seg dyrke i ørkenen slik at folk ikke sulter og blir krakilske. Eller en kjemiker som lager en gass som gjør alle høflige mot hverandre?

Europa på sitt beste

Det var en stor opplevelse å være med i Brussel den 4. oktober og markere to begivenheter: overrekkelsen av 1,3 millioner underskrifter samlet inn over hele Europa, og feire 10 årsdagen til European Disability Forum. Representanter for funksjonshemmede over hele Europa var der og fylte området rundt Schuman-rundkjøringen. 29 lands flagg satte farge på begivenheten.

De 1,3 millioner underskrifter var for en egen europeisk antidiskrimineringslov for funksjonshemmede. Det har kostet mye arbeid å samle inn fra alle de 27 medlemslandene i EU samt Norge og Island, både elektroniske og manuelle. Kravet om en slik lov har vært holdt levende omtrent helt siden EU fikk kompetanse til å drive politikk overfor funksjonshemmede da Amsterdamtraktaten trådte i kraft i 1999. Året etter kom Direktivet mot diskriminering i arbeidslivet på bakgrunn av bl.a. nedsatt funksjonsevne. I dag gjelder dette i norsk lov gjennom arbeidsmiljølovens § 54. Takket være EU har Norge i dag en lov som beskytter arbeidstakere og -søkere med funksjonsnedsettelse mot å bli diskriminert på arbeidsmarkedet. Men kravet om en egen antidiskrimineringslov som også skal omfatte andre samfunnsområder i EU har tatt tid. Det er flere årsaker.

For det første er det fremdeles krav om ensstemmige beslutninger for å innføre nye lover bygget på Amsterdamtraktatens Artikkel 13, som ga EU fullmakt til å bekjempe diskriminering. Det betyr at et hvert av EUs 27 medlemsland kan nedlegge veto mot en antidiskrimineringslov. Og med de mange kulturer som EU i dag består av har man nølt med å foreslå en ny lov.For det andre tok det lang tid å få implementert Direktivet mot diskriminering i arbeidslivet. Noen land ba om utsettelse, noen gjennomførte ikke Direktivet fullt ut. Og EU har måttet gå ut med sanksjoner mot de verste unnasluntrerne. Men i mellomtiden er det stor grad av arbeidsløshet blant Europas ca. 50 millioner funksjonshemmede. I Norge er det rundt 48 % av personer i arbeidsfør alder med nedsatt funksjonsevne som er i arbeid, mot 78 % av resten av befolkningen. Og av disse 48 % er ca halvparten i deltidsarbeid. I andre land er situasjonen ikke en gang såpass.

Og diskriminering overfor funksjonshemmede i form av barrierer, fordommer og direkte overgrep er et faktum overalt i vår verdensdel. EU har allerede gjort mye, ikke bare i form av Direktivet mot diskriminering i arbeidsmarkedet, men gjennom det Europeiske Året for Funksjonshemmede i 2003, gjennom Direktiv om rettigheter for flypassasjerer med nedsatt funksjonsevne, Direktiv om tilgjengelighet til busser i byene, om sikkerhet og tilgjengelighet til maritim transport og kommende lovgivning om rettigheter for passasjerer med funksjonsnedsettelser i internasjonal tog- og busstrafikk. Alt dette er Europa og EU på sitt beste.

Med antidiskrimineringsdirektivet henger igjen pga. frykt for medlemslandenes motvilje. I 2003 skulle et forslag blitt lagt frem, men det ble utsatt. Så ble det flere utsettelser av grunner nevnt ovenfor. Den nye kommissæren for arbeid og sosialpolitikk, Spidla fra Tsjekkia erklærte seg positiv. 2007 er Året for like muligheter og samtidig 10-årsjubileet for European Disability Forums -EDFs -opprettelse. Og man bestemte seg for å legge nytt press på EU ved en underskriftskampanje.

Jeg var der da EDF ble opprettet for 10 år siden, og i 4 år jobbet jeg for dem. Det var en utrolig givende tid fordi man opplevde hvordan det er å jobbe for samme sak side ved side med mennesker av andre europeiske nasjonaliteter - i et miljø der det er saken og ikke nasjonaliteten som teller. Alle har sitt å bidra med, og den norske Nei til EU-selvgodheten og nasjonalistiske selvtilfredsheten ville virke fullstendig malplassert i en slik sammenheng. Det er dette som er EU: et fellesskap av nasjoner og først og fremst mennesker som samarbeider om felles mål, i fred og samarbeid. Det er Europa, og solidarisk fellesskap som teller.

Og ingenting illustrerte dette bedre enn den 4. oktober da Margot Wahlström, visepresident i Europakommisjonen, fikk overlevert de 1,3 millioner underskrifter for en felles, europeisk antidiskrimineringslov. Og hun svarte med å love at et forslag til en slik lov blir lagt frem i 2008. Mer enn 50 millioner mennesker kommer til å kreve at hun og EU holder dette løftet.Det vil være en stor ting å gi alle en grunnleggende rettslig beskyttelse mot diskriminering. Men det er bare EU som kan gjøre en slik utvikling mulig. Jeg er glad for at jeg fikk være til stede og oppleve Europa på sitt beste..

...og så blir det kanskje EU valgkamp...?

Det har lenge ryktes at EU vil bli et sentralt tema i valgkampen 2009. Noen har endog blåst seg opp og hevdet at dette blir den viktigste saken. Det gjenstår å se om se om Ja-løven blir en skinnfell atter en gang - når man må velge mellom taburetter og idealer. Som regel varmer taburettene mest, enten man sitter i AP eller Høyre-regjering, skal man bygge på erfaringene hittil. Nå melder jo Aftenposten at "alle" er imot EU, uten å trekke noen konklusjoner av den grunn. Da er det tryggest ikke å snakke om Europa?

Men samtidig går EU sin gang. 18-19 oktober skal det holdes et uformelt toppmøte i Brussel der man skal bli enige om teksten i den såkalte Reformtraktaten. Toryene i Storbritannia raser over at det er den samme traktaten som Grunnlovstraktaten, bare med et nytt navn. At man tar bort henvisning til flagg og EU-hymne er bare staffasje mener de. Venstresidens nei-menn, som Jens Petter Bonde er enig og roper om folkeavstemning, som de eurofobiske toriene gjør det.

Det er nå ikke helt korrekt. Det er faktisk grunnleggende forskjeller - som ikke er så tydelige for hverken journalister/tabloidister eller liberalister/isolasjonister/venstresosialister. Kort sagt de som vil at man skal tenke enkelt. Det var ikke bare flagget og all annen "statssymbolikk" som forsvant. I stedet for én ny samlende traktat fikk man enda en traktat som ble lagt til de gamle, slik at Roma-, Maastricht-, Amsterdam- og Nicetraktatene fremdeles blir pensum for statsvitere og jurister som skal sette seg inn i det omfattende traktatverket som regulerer EU. EU-motstanderne som er så opptatt av det innfløkte EU-byråkratiet - sørget for at regelverket således ble enda mer innfløkt. Vi skal ikke ha "EU-lover" men fortsette med Direktiver og Forordninger.

Charteret for grunnleggende rettigheter - som ville styrket EU-borgernes personlige rettigheter i en grad man bare drømmer om i Norge - ble erstattet av korte referanser til grunnleggende verdier - og selv de betinget Storbritannia (og Polen) seg en unntaksrett fra. Det er trist, for Charteret ville vært det beste eksempel på hvor meget EU faktisk kan bety i den enkeltes hverdag og sikret arbeidstakeres, innvandreres, funksjonshemmedes, eldres og kvinners rettigheter i en påtagelig grad. Samtidig fikk Sarkozy som kjent tatt bort referansen til fri konkurranse. Som EU flagget vil den være der, men man skal ikke snakke om den?

Av nytilskudd til Reformtraktaten har vi referanse til nye utfordringer som klimaendringer og energisolidaritet, politisk korrekte "ordpastiller" som alle kan være enig i. For sikkerhets skyld er det muligheter for opt-outs for asylpolitikk, immigrasjon og grensekontroll også.

Det sørgelige er ikke bare detaljen med Charteret for grunnleggende rettigheter men at stoltheten over å være Europeer skal fjernes. I stedet for å ta problemene ved roten misforsto man signalene fra Nederland og Frankrike. Det var ikke EU og ideen om europeisk fellesskap som folk stemte nei til, men frykt for å miste jobben, få masse muslimske innbyggere med tyrkisk medlemskap i EU og irritasjon over "polske rørleggere". Det er økonomisk og sosial trygghet folk vil ha, ikke omdøping av "EUs utenriksminister" til "Høy representant for EU i utenrikssaker". Det er ikke de tolv stjernene på blå bakgrunn som skremmer, men arbeidsløshet. Så lenge man ikke tar en skikkelig debatt om hvordan EU kan skape et trygt sosiopolitisk grunnlag gjennom mer felles politikk og økonomisk samarbeid så trenger ikke ideen om verdien av at vi står sammen inn i folks bevissthet.

Dette kan vi i Norge stikke hodet i sanden overfor så lenge man kan, men påvirkningsmulighetene på utviklingen i vår egen verdensdel blir tilsvarende svak. Det er ikke nok med den gamle ja/nei debatten. Bare ved å diskutere ulike mål og visjoner for Europa og Norges plass deri, kan vi snu "nei-trenden" og likegyldigheten i Norge. Det er et positivt trekk at Stortingets fagkomiteer har forstått at EU-politikk gjelder norsk innenrikspolitikk også og at man skal inkorporere EU arbeidet i hver komites arbeid. Det vil øke bevisstheten blant toppolitikerne om EUs betydning. Men det den alminnelige innbygger det står på - utfordringen er å få Ola, Ali, Kari og Fatima nordmann til se betydningen av EU i hverdagen - og bekjempe neisidens isolasjon av vårt land fra det fellesskap vi hører hjemme i!

Nå gjelder det!

Det nærmer seg avgjørelsens dag og det er fremdeles mobiliseringstid. Valget i Oslo står mellom fortsatt valgfrihet eller at "noen skal tenke for deg"; mellom en god kunnskapsrettet Oslo-skole eller det fordummende gjennomsnittets tyranni; mellom trygghet i gatene eller likegyldighet overfor borgernes sikkerhet. Mellom blått, eller rødt.

To år med rødgrønn regjering burde vel fortelle de fleste hva vi kan vente med et sosialistisk bystyre av AP og SV, og med gamlefar RV i skyggen som ekstra maktfaktor. Da blir det ikke kvalitet i offentlige tjenester som skal gjelde men kvantitet. Det blir et mer maskinmessig samfunn der skjemaer og kald likegyldighet er det du møter når du er i en situasjon der du trenger hjelp enten det er på grunn av din alder, finansielle problemer, funksjonsnedsettelse eller andre faktorer. Skal vi nøye oss med at kommunen er eneste utvei, få et nummer i pannen, synge avmektig "NAV, NAV fra vugge til grav" - eller skal vi arbeide for at det skal finnes alternative, private tilbud slik at også det offentlige må skjerpe seg? Skal vi ha en skole man kjeder seg gjennom en "enhetsskole" der alle skal være like dårlige - eller en kunnskapsskole?

Og skal vi ha en by der man fortsatt er redd for å gå ut sent på kvelden, der du alltid må tenke sikkerhet for deg og tingene dine - eller et Oslo med trygge gater? Skal vi ha en ledelse av byen sammensatt av partier som etter 2 år har vist at de nedprioriterer det urbane Norge? Eller et parti som i mangfoldige år har vist at de bryr seg om oss som bor i byene?

Tenk på det, ha et godt valg, og stem Høyre!

Hva koster funksjonshemmede samfunnet?

Kanskje en provoserende tittel, men et lite hjertesukk er det også, etter at en (nå forhenværende) representant for Fremskrittspartiet, Charlotte B. Finnesand, brukte agurktiden til å kritisere de som vil bringe frem barn med funksjonshemning til verden. Årsaken til hennes utspill var først og fremst bekymring over de utgifter som disse barna påfører samfunnet - da først og fremst de offentlige budsjetter, antar vi. Vel, hun fikk kjeft av partiledelsen, FrP var kjapt ute og meldte at dette sto de ikke for og representanten meldte seg så ut. Er historien dermed slutt?

Det har vært nok av uttalelser om saken i pressen siden, som konsentrerte seg om to temaer: at Finnesand har et forkastelig menneskesyn (individrettet kritikk) og at FrP ikke står for noe slik, f.eks. partiets helsepolitiske talsmann Harald T. Nesvik (kollektiv rensing av partiets samvittighet). Men er dette kun Finnesands personlige problem, at en politiker dessverre "gikk av sporet" og er utstøtt som straff?

Først om holdninger. Det hun bl.a. gikk inn på var altså kostnadene for samfunnet ved at foreldre får barn med Downs syndrom i stedet for å abortere dem bort. Noe lignende har vi lest før: Den første Holocaust var ikke rettet mot jøder men mot funksjonshemmede. Undertegnede har selv sett en pamflett fra hitler-Tyskland om hva "de åndssvake" kostet samfunnet, den gang i Riksmark. Det var noen stygge bilder av mennesker med Downs syndrom og kalkyler over hva landet måtte ut med for å fø på den slags personer. En viktig forskjell er selvsagt at nazistene ville eliminere de som allerede var født mens dagens debatt handler om forebygging gjennom abort. Hverken Finnesand eller andre som støtter abort av fostre med omfattende funksjonsnedsettelser, har nazisympatier. Heller ikke kan dagens abortdebatt sammenlignes med nazistenes industrielle utryddelse av uønskede individer. Men er roten i diskusjonen ikke den at noen mennesker er en belastning for samfunnet og en uønsket kostnad?

Så til Fremskrittspartiet. De tok avstand fra Finnesands utsagn, og det er rosverdig. Men var hun et enkelttilfelle i rekkene? Jeg er redd hun ikke var det og at FrP heller ikke er det eneste partiet som rommer folk med negative holdninger til funksjonshemmede. Vi minnes en tidligere debatt i år der Arbeiderpartiets likestillingsminister uttrykte stor forståelse for de som aborterer bort et foster med Downs syndrom. (Uten at det skapte samme storm.)
Men vi blir for snevre dersom man konsentrerer diskusjonen kun om personer med Downs og ikke tar diskusjonen om funksjonshemmede i sin fulle bredde, slik Finnesands utspill kanskje var ment å føre til. Ta en annen FrP'er, Jan Blomseth i Tromsø, som i følge avisen Nordlys i februar i år uttalte seg i forbindelse med at lokalpolitikerne vedtok at kommunen skulle være et inkluderende samfunn og følge prinsippet om universell utforming:

"ingen tar innover seg de økonomiske konsekvensene av å skulle bygge et samfunn tilrettelagt for alle. Jeg tør ikke tenke på hvor mange titalls millioner kroner det ville betydd for Rådhuset dersom det skulle tilfredsstilt kravene". (Nordlys 27.02.2007)

Igjen er det kun snakk om utgifter knyttet til "disse funksjonshemmede". Det er mange motstandere av universell utforming - som gjerne misforstås som tiltak for noen og ikke det som prinsippet egentlig betyr: tilgjengelighet for alle borgere. Det er faktisk god økonomi - enhver politiker burde forstå at f.eks. tilgjengelige forretninger betyr flere kunder. Og det er ikke bare funksjonshemmede som har en bevegelseshemning - gravide, eldre, folk med tung bagasje, folk som har brukket benet - alle har glede av at det er lett å bevege seg rundt i samfunnet. Bevegelighet gir mulighet for alle til deltakelse, og dette skaper økonomisk virksomhet, som bl.a. fyller kommunekassen som Blomseth og hans likesinnede er bekymret for.

Alle mennesker er i seg selv et gode for samfunnet rundt seg, kan man normativt avslutte. Men i disse lokalvalgtider er det også sentralt å forstå for oss politikere at vi representerer hele befolkningen i vår kommune. Vi skal vise økonomisk ansvar og bidra til å styre lokalsamfunnet på en best mulig måte - men også arbeide for at alle føler seg som del av det samme fellesskap og at ikke enkeltgrupper omtales som utgiftsposter og en belastning for flertallet. Da vil politikken få et anstrøk av verdighet.

Step in the right direction

This week the final part of the EU Directive against discrimination of air passengers with disabilities finally went into force. It means that the airlines cannot deny disabled people boarding aircraft, unless there are clear security reasons therefore, or this will from now on be deemed discrimination. In my Brussels days I actually saw the beginning of this process which now has finished from the part of EU. I was called by the Commission to see if there were any possible kinds of discrimination that disabled people might meet in air traffic as the EU was about to start working on a Directive on Air Passengers Rights. The only instance they could think of was that some passengers might lose connecting flights because disabled people often disembark after other passengers.

I sent a message to my network and soon had some 16 pages with inbelievable kinds of discriminating behaviour. The mildest type was refusing visibly disabled passengers the right to travel alone. The worst I believe the routine of certain airlines to require e.g. wheelchair users to sign a declaration that they would not cause any trouble for the crew or fellow passengers.. And in between a series of small and great insults like requiring extra payment for giving a bit of assistance, refusal to take more than one wheelchair user in the plane, destroying assistive technology like electric wheelchairs because of incompetent luggage handling etc. Because of this many disabled people just refuse to go travelling!

Well, all this is supposed to improve now with the new Directive. Airports are responsible for assisting disabled passengers, not airlines. This will ensure better services for all and it is illegal to demand extra payment for the services. It is illegal to deny a person the right to embark on a flight or treat her in any degrading way because of her disability. The airlines will of course be responsible for assistance during flights.But the European Disability Forum is not all happy because Article 4 still opens for "using safety reasons" to deny a disabled person boarding. It is not clear what these "safety reasons" are - and they have so many times been used and abused before.But still - it is the first European antidiscrimination law for all EU and EEA states to follow, which is directed exclusively towards disabled people. You can read it here: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/en/oj/2006/l_204/l_20420060726en00010009.pdf .

So fellow Norwegians - this is surely not a problem up here in the Land of the Good Will?? Well, did you read about this blind lady at Oslo Airport not too many days ago who was put in a wheelchair and left at the gate... and never was told that the gate had changed? She could obviously not read the monitor screen and does anyone understand what they say on the loudspeaker? Or did the staff at the gate worry even if she had checked in? No. She sat there for hours and hours until some police men interested themselves in her... probably because anxious relatives never met her in Paris. She missed her flight to Paris and everyone were sooooo sorry..

Traktat - og hva nå?

Den nye ”reformtraktaten” som ble vedtatt etter diverse tautrekking på det siste EU toppmøtet før sommeren er blitt omtalt som ”like forståelig som byggeplanen til en japansk pagode, oversatt til engelsk via en kinesisk mellommann”. Men det hersker dog en stor grad av optimisme over at traktaten er vedtatt, og at EU dermed er på skinner igjen, som den franske presidenten Sarkozy har uttalt. – Men hva er egentlig oppnådd?

Først og fremst må man ha klart for seg at en ny traktat var nødvendig for å få et fungerende beslutningssystem for et fellesskap av 27 tildels meget forskjellige land. For det andre måtte denne traktaten bidra til å styrke samhørigheten i EU og avspeile de nye oppgaver EU har i dag. Meget er allerede skrevet om ”Reformtraktaten” men likevel kan det være med en liten oversikt innledningsvis over hva man ble enige om:
v Det blir mer flertallsavgjørelser og mindre bruk av veto, nytt stemmesystem og mer utenrikspolitisk samordning
v Det er endringer i forhold til Grunnlovstraktaten:
o Det blir ingen felles utenriksminister men samordning av utenrikspolitikken gjennom en leder for det utenrikspolitiske råd
o Stemmerettsreglene vil først bli endret i perioden 2014 til 2017
o Alle medlemslandene får et charter for menneskerettigheter unntatt Storbritannia
o Fra 2014 innføres et rotasjonssystem med 15 kommissærer, ikke 27 som i dag
o Henvisningen til EUs flagg og felles ”Europahymne” ble fjernet fra traktaten
o Reformtraktaten endrer, ikke erstatter dagens traktatverk i EU

I denne artikkelen er det bare plass til en diskusjon av to spesielle vedtak på toppmøtet: at Frankrike ved president Sarkozy fikk fjernet henvisningen til fri konkurranse i traktaten og at Storbritannia ved statsminister Blair fikk reservere seg mot at Charteret for sosiale rettigheter skal være rettslig bindende.

Sarkozy uttalte at fjerningen hav henvisningen til fri og åpen konkurranse betydde ”slutten på at konkurranse skal være en ideologi og et dogme i Europa”. Fri konkurranse er ikke lenger et offisielt mål. Full sysselsetting og sosialt fremskritt forblir nøkkelmål for EU, mens omtalen av fri konkurranse overføres til en særprotokoll. Dette skal ifølge Sarkozy ”gi EU litt mer menneskelighet”.

Spørsmålet er nå om EF-domstolen må tolke konkurransereglene på en ny måte. Går EU tilbake til tiden med de nasjonale industri-favorittene – ”champions” i stedet for dagens strenge overholdelse av prinsippet om fri konkurranse? Fra britisk og tysk side har man prøvd å helle olje på bølgene ved å vise til at fri konkurranse fortsatt står nevnt 13 andre steder i EU-traktatverket. BBC har imidlertid i en kommentar bemerket at den nye teksten refererer til ”en sosial markedsøkonomi med sikte på full sysselsetting”, og at fjerningen av prinsippet om fri konkurranse som en av EUs hovedmålsettinger kan svekke Kommisjonens arbeid for å bryte opp monopoler i forbrukernes interesse. Fra Kommisjonens side er det imidlertid understreket av kommissær for konkurransesaker, Neelie Kroes, at man fortsatt vil håndheve konkurransereglene med fast hånd for å oppløse kartelldannelser og monopoler og ha kontroll med statssubsidier og sammenslutninger.

Hvorom er, er det klart at Sarkozy har hatt et fast blikk på årsakene bak det franske nei i folkeavstemningen om Grunnlovstraktaten i 2005. En av hovedgrunnene den gang var nettopp folks frykt for et ”anglosaksisk liberalistisk EU”. Det har også lenge vært en dragkamp mellom Kommisjonen og medlemslandenes regjeringer, som Tyskland og Frankrike, om retten til å beskytte nasjonal industri ved offentlig støtte. Et eksempel var nettopp konflikten mellom daværende finansminister Sarkozy og Kommisjonen i 2004 da han ville prøve å berge industrigruppen Alstom med statstilskudd på 3,2 milliarder Euro. Nå ser det ut som reglene er skrevet om, mener mange. Fra nå av kan nasjonalstatenes jurister henvise til målsettingen om full sysselsetting hver gang Kommisjonen vil slå ned på offentlig statsstøtte. Storbritannias regjering har ikke reagert på Sarkozys suksess, men det har Torypartiet og representanter for næringslivet, som Business Europe. De frykter at dette ikke bare er en symbolhandling, men vil lede til ”juridisk usikkerhet” på området.

Charteret om grunnleggende rettigheter var en annen het potet. Det har lenge vært et fyrtårn for sosialt ekskluderte grupper i Europa, som innvandrere, homofile/lesbiske, religiøse minoriteter og funksjonshemmede fordi det ville sikre folks rettigheter mot diskriminering så snart det ble en del av traktatverket. Også arbeidstakere vil få styrket sine rettigheter på en sterkere måte over hele EU. Storbritannia har gått imot dette og som et kompromiss vil Charteret ikke være en del av traktaten men en artikkel vil inneholde en kryssreferanse, og vil være juridisk bindende med unntak av for Storbritannia. Blair kunne ikke akseptere Charteret fordi det ville utløse krav om endring av britisk lovgivning mht. arbeidstakeres sosiale rettigheter. I en protokoll fra toppmøtet heter det at ”for å unngå tvil, er det intet i Charteret som skaper rettslige krav som binder Storbritannia med unntak av de tilfeller der Storbritannia selv har slike rettigheter i egen nasjonal lovgivning”. I tillegg har Irland og Polen antydet at de også vil ”holde døren åpen” for å reservere seg fra Charteret på samme vis som britene.

- Vi er altså i den paradoksale situasjon at en sosialdemokratisk regjering sier nei til sterkere rettigheter for arbeidstakerne, mens en høyreregjering fjerner EUs målsetting om fri markedsøkonomisk konkurranse.

Man må ikke i denne sammenheng glemme at EUs rolle har endret seg i retning av en sosialpolitisk aktør, ikke bare en regulator av fri markedsøkonomi. På samme måte som Kull- og stålfellesskapet i sin tid ble dannet for å gi de vesteuropeiske statene tilbake den legitimitet mange mente de hadde tapt ved demokratienes sammenbrudd under nazistenes angrep i 1940 (ifølge bl.a. professor Alan Milward) – så har EU i dag gått langt for å være en pådriver for felles sosial velferd i borgernes Europa, også for å sikre oppslutning. Mange anser også EU som det viktigste verktøy for å sikre et felles minstenivå for rettigheter og vern mot diskriminering.
Like viktig er det å ha i minne problemene med å lage et kompromiss ut av de mange stridende interesser i et fellesskap av 27 nasjoner.

Det er flere utilfredsstillende trekk ved reformtraktaten. Den erstatter ikke de gamle traktatene, som i dag fungerer utilfredsstillende for et fellesskap av 27 land, men limer inn nye avsnitt i den gamle teksten. For eksempel at man skal ha en felles utenriksminister som ikke skal kalles det, og en president som skal sitte i en lengre periode. Mer problematisk er det at man – av hensyn til Polen – beholder avstemningsreglene fra Nice-traktaten helt til reformene trer i kraft i 2017. På plussiden vil nå EU få en sterkere internasjonal rolle med den permanente lederen for det utenrikspolitiske rådet og kan lettere tale med én stemme internasjonalt i fremtiden.

Spørsmålet er om britenes reservasjon mot Charteret for grunnleggende rettigheter vil føre til det ”to-hastighets” Europa som mange frykter. Flere høytstående kommentatorer har uttalt at dette sikkert blir utfallet.

Men først skal Reformtraktaten skrives ut under det portugisiske formannskapet, og deretter ratifiseres. Problemene er ikke over for denne traktaten som mange har begjært og til tross for Angela Merkels utrettelige arbeid med å få i havn i løpet av sin tid som kaptein på EU-skuten og hennes suksess mot alle odds.

Vi tilhengere av et sosialt Europa

I disse dager er det mye oppmerksomhet om skjebnen til EUs grunnlovstraktat - to uker før Tyskland må overlate roret til Portugal som formannskapsland. En detalj som ble glemt i oppstyret rundt at Frankrike og Nederland stemte nei til traktaten i folkeavstemninger, er skjebnen til det sosiale Charter. Dersom traktaten var blitt vedtatt ville nemlig denne blitt en del av EUs lovgrunnlag, og ikke bare et retningsgivende dokument på linje med andre tilsvarende chartre. Det ville gitt innbyggerne betydelig bedre rettigheter og sosiale muligheter enn hva som er lovfestet i EU i dag. Ett eksempel er antidiskrimineringsbestemmelsene som var foreslått i grunnlovstraktaten.

Men ideen om et sosialt Europa er ikke død. Det er en uformell gruppe av medlemsland som i dag arbeider for at det sosiale aspektet i EU - i betydningen en balanse mellom økonomisk frihet og sosiale rettigheter - som nylig ble utvidet til 11 land ved at Østerrike og Slovakia sluttet seg til gruppen. Denne ble etablert i Paris i februar i år der landene møttes og vedtok at EU skal være noe mer enn et felles marked. De møttes igjen i slutten av mai samtidig med ministerrådsmøtet for arbeidsministrene i EU og diskuterte hvilke sosiale prioriteter man vil arbeide for. Til høsten vil disse landene møtes for å debattere "flexicurity" - den kjente sosialpolitiske modellen som gjør det lettere å gi folk midlertidig ansettelse kombinert med høyere arbeidsløshetstrygder, som i dag brukes i Danmark, Finland og Nederland. Et annet tema, melder euobserver.com, blir hvordan man skal organisere sosialpolitiske tjenester i EU.

Sosialpolitikk er i seg selv intet nytt i EU, men det har tradisjonelt vært forstått som forholdet mellom arbeidslivets parter. Det er kun siden midten av 1990-tallet at EU har etablert seg som en sterkere sosialpolitisk aktør, og som sagt ville dette blitt enda mer tydelig dersom grunnlovstraktaten hadde blitt vedtatt. Dersom EU skal bringes næremere folk flest er det nødvendig at man forstår hvordan EU påvirker den enkeltes hverdag og at folk engasjerer seg i debatten om hvilket sosialt Europa man vil ha. I Norge er dette aspektet helt borte, til tross for at vår hverdag er, og vil bli, påvirket av utviklingen i EU. At EU kan skape sosial solidaritet mellom land som er så forskjellige mht. bakgrunn og levekår som dagens 27 medlemsland, er etter min mening et av de beste ja-argumenter. Kanskje derfor det forties av den norske nei-siden?

Et mer politisert EU

Det meldes fra sivilisasjonens midte - Brussel - at Kommisjonen vil legge til rette for et mer politisert EU. Dette innebærer at partigrupperingene i Europaparlamentet skal få støtte til å utvikle nettverk for å drøfte europeiske politiske spørsmål. Hittil er det bare Tyskland som har velutviklede politiske diskusjonsgrupper av den typen man her tenker på, som Konrad Adenauer Stiftung for CDU og Friedrich-Ebert-Stiftung for SPD, men med litt EU-støtte skulle man kunne få igang liknende debattfora også i andre land.

Dette er en god ide dersom den fenger blant alminnelige folk som er interessert i politiske spørsmål og vil - som meningen er -kunne bidra til å brine EU nærmere borgerne. Rammene er jo der - vi har lenge hatt direkte valg til Europaparlamentet, Parlamentet har mer makt over beslutningsprosessen enn noensinne og det skulle være nok av informasjon for den som er interessert. I min tid i Brussel sendte man ofte en sak til rette parlamentskomite og oppfordret de nasjonale avdelinger av den organisasjonen jeg jobbet for, en oppfordring om å få de nasjonale representantene i EP til å stemme for vårt forslag.

Men samtidig har det vært en beklagelig liten oppslutning om valgene til Europaparlamentet og det er lite interesse for de politiske diskusjonene der selv om avgjørelsene berører folks hverdag direkte. Nå kan man vel ikke si at Ola nordmann sitter limt til aviser og TV under enhver stortingsdebatt heller - men den som er politisk interessert har ikke mangel på tilgang til informasjon her heller. - Problemet er forståelsen for at EU beslutter ting som berører oss alle i hverdagen - og at man faktisk burde bruke sin innflytelse på å påvirke beslutningsprosessen. Tenker vi fremdeles for nasjonalt?

Norge får ikke en Euro til dette men man burde likevel ta opp ideen med en debatt om de ulike politiske visjoner for EU blant de som kan og vil tenke hinsides skigarden. Det er på tide å diskutere "hvilket EU" ikke bare ja og nei i egeninteressens navn!

Frankrike tilbake i EU

”Tout ma vie, j’ai été européen (…) je crois sincèrement en la construction européenne” (Hele mitt liv har jeg vært europeer (…) jeg tror oppriktig på det europeiske prosjektet) var et av Nicolas Sarkozys slagord i den nylig avsluttede presidentvalgkampen. Som Frankrikes neste president ser vi også at EU får en sentral plass i hans fremtidige utenrikspolitikk, i følge avisen Le Figaro.

EU som problemløser for Frankrikes indre spenninger var et interessant trekk under valgkampen. Det er en del av en generell trend i mange EU-land at EU ikke bare er en hendig syndebukk når regjeringens politikk feiler, men også en støttespiller som kan brukes til å assistere i løsningen av indre problemer. Vi husker at Europakommisjonens president Barroso lovte at EU skulle gjøre sitt til å avhjelpe de problemene som utløste fjorårets opptøyer i Paris’ forsteder. I den siste franske valgkampen har det dreid seg om globaliseringens utfordringer, og det har vært en tverrpolitisk enighet om at det bare er gjennom samarbeid i EU at man kan berge nasjonale arbeidsplasser. Ifølge Morgenbladet karakteriserte sosialistenes kandidat Royal til EU som ”demningen som kan sikre at ”globaliseringselven” ikke går over sine bredder”. Sarkozy omtalte på sin side EU som ”et redskap mot spekulativ vulgærkapitalisme” og han vil bruke EU som en arena for å legge avgift på valutatransaksjoner.

Men kandidatene skilte seg fra hverandre når det gjaldt skjebnen til EUs grunnlovstraktat. Denne ble som kjent stanset ved det franske og nederlandske nei i folkeavstemningene i 2005. Royal, som i 2005 kjempet for ja-siden, ønsket en ny folkeavstemning uansett hvordan den nye traktaten ville se ut etter at den ble reforhandlet. Sarkozy vil heller ha en ”minitraktat” som ikke skal legges ut til folkeavtemning men ratifiseres av de nasjonale parlamentene. Dette vil være i overensstemmelse med Storbritannias politikk og den potensielt mest smertefri vei ut av problemene. Men det vil ikke øke den folkelige støtten til EU-prosjektet. Royal mente hun som president kunne overbevise det franske folk om å stemme ja, og ble støttet av kommentatorer som mente at bare dette ville løse EUs ”kredibilitetsproblem”, i hvert fall i Frankrike. – Vi bør i denne sammenheng heller ikke glemme sentrumskandidaten François Bayrou, som kanskje hadde de mest omfattende tanker om EUs politikk i første del av valgkampen. Han var også som Royal tilhenger av en ny fransk folkeavstemning om en reforhandlet traktat. ”Bare folket kan gjøre om på en beslutning som er fattet av folket”, sa han. Men Bayrou var også opptatt av at EU skal bli mer aktiv på områdene økonomi (budsjett- og skatteharmonisering), energi, klimapolitikk, bioteknologi, forskning, innvandring, utvikling og forsvar.

Fra eurobulimi til lavkaloridiett

Men hvor viktig var EU egentlig i den franske valgkampen? Var den enda et eksempel på europeiske politikeres behendige bruk av EU som syndebukk? Tross alt var Frankrikes ”Non” i 2005 like mye en protest mot den franske eliten, mot at innvandrere skulle oppta franske arbeidsplasser, mot tyrkisk EU-medlemskap – som mot selve grunnlovstraktaten? Gaëtane Ricard-Nihoul, som er generalsekretær for tenketanken Notre Europe kommenterte EUs betydning for den franske valgkampen med at ”EU var i alles tanker, men aldri i fokus”. Han viste i en artikkel hvordan Frankrike hadde beveget seg fra ”eurobulimi” til en ”lavkaloridiett”, om ikke full faste, i tiden før valgkampen. Det manglende fokus på EU var ifølge Ricard-Nihoul et resultat av at franske politikere og medier kun ga fragmenterte og ubalanserte uttalelser om EU. De bidro aldri til å holde EU levende i den daglige debatt fordi de ”ikke ville gi opp sin schizofrene modell med å fatte beslutninger den ene dagen i EUs Ministerråd, for så neste dag å legge skylden for sine problemer på EU som påtvinger nasjonen sine lover”. Samtidig følte den franske politiske elite på sitt eget tap av legitimitet etter folkeavstemningen i 2005 og ville ikke risikere ytterligere nederlag ved å fokusere for mye på EU.

Hvor går Sarkozy?

Sarkozy vant valget og han har sagt at Frankrike nå ”er tilbake i Europa”. Barroso kommenterte raskt på vegne av Kommisjonen at ”Frankrike har alltid hatt en sentral plass på den europeiske politiske scene og det er umulig å ha et sterkt Europa uten et europeisk Frankrike”. Sarkozy vil vise sitt europeiske engasjement ved straks etter sin tiltredelse som president den 16. mai til å reise til Brussel og Berlin for å diskutere Grunnlovstraktatens fremtidige skjebne mens Tyskland ennå har formannskapet i EU. – Men det betyr ikke at han har en rosenrød entusiasme for alle sider av EUs politikk. Også han har brukt EU som syndebukk: EU har ikke gjort nok for borgerne; man har støttet en uhemmet frimarkedspolitikk, og både han og Royal har kritisert den Europeiske Sentralbanken for ikke å gjøre nok for å skape arbeidsplasser og vekst ved å føre en mer intervensjonistisk politikk overfor markedet. Dessuten skader den sterke Euroen fransk eksport. ”EU må høre folkets ønske om å verne dem mot globaliseringen” uttalte han ifølge the EU Observer.

En ny ”minitraktat” som man tror vil bli kjøpt av så vel Storbritannia som Nederland og Frankrike og alle som ikke har stemt ja, skal ifølge Sarkozy kun inneholde institusjonelle reformer og ikke samle dagens traktatverk i EU. Den skal heller ikke endre dagens forhold mellom EU og medlemslandene. En minitraktat skal bare omfatte omlegging av det roterende formannskapet, styrking av EUs utenrikspolitiske ledelse og nye regler for flertallsavgjørelser, samt andre elementer som det stort sett er enighet om i EU-landene. Minitraktaten skal bare ratifiseres av parlamentene i 2009 etter en interguvernmental konferanse og ikke behøve å legges frem til folkeavstemning i noe land. Deretter skal et nytt Konvent møtes for å diskutere EUs fremtid etter valget til Europaparlamentet i 2009. - Sarkozys forslag innebærer minimalisering av betydningen av de mange hestehandlene og kompromissene som lå bak det forslaget til grunnlovstraktat som foreligger i dag. Problemet er på den ene side at folket ikke må få følelsen av å bli overkjørt eller stilt i skyggen – og på den annen side at man må unngå at de 18 EU-land som alt har sagt ja til grunnlovstraktaten ikke må føle at det oppstår et for stort gap mellom dagens og morgendagens traktater.

Samtidig er ikke alle EU-land like begeistret for Sarkozys sterke forsvar for nasjonale franske landbruksinteresser og sterke motstand mot tyrkisk EU-medlemskap. De ”fire store” i EU – Sarkozy, Brown, Merkel og Barroso skal nå møtes for å diskutere veien videre. Med unntak av Gordon Brown er alle fra høyre-partier. Det blir interessant å se hvordan de vil finne løsninger sammen på utfordringene man er enige om er felles for EU og ikke kun nasjonale: globalisering, pengepolitikken og sosiale problemer som arbeidsløshet, ved siden av behovet for et bedre fungerende beslutningssystem for EU.

Frankrike er tilbake i EU, og EU er tilbake i fransk politikk.

En meget stille uke

Ååååh så deilig det var å ta påskeferie! Ikke dro jeg til fjells og ikke hadde jeg sånne planker på benene man kaller ski. Men jeg sov og hvilte, og samlet krefter. Slik skal en ferie være etter en evigvarende vinter, mørke og lange arbeidsdager!

Men som god katolikk glemte jeg ikke påskebudskapet heller. Hvert år undrer man seg over den uendelige kjærligheten vår Skaper har vist ved at Han først viste seg blant oss mennesker i noe så svakt og sårbart som et lite barn - slik vi lærer i Juleevangeliet og som Paven talte om julaften, og deretter lot Ham lide døden for å løskjøpe oss mennesker for våre synder. Og deretter lot oss få føle det uendelige håp om noe bedre som ligger i oppstandelsen. Ufattelig, selv etter å ha hørt om det i 44 år - når vi tenker på all den ondskap som stadig preger menneskeheten 2000 år etter at alt dette hendte. Som en av prestene sa 1. påskedag i St. Olav: vi som er her er alle barn av det 20. århundre og kjenner til total krig, folkemord og uendelig ondskap som del av vår historie. Er det mulig å tro på noe godt med våre erfaringer? På den annen side: er det ikke selve Jesu ansikt vi ser i all den lidelse dette århundret kunne frembringe? Den lidelse Han led for oss menneskers skyld, kan gjenkjennes i konsentrasjonsleirenes grusomheter, i Saddams folkemord, i ruinene skapt av Hitlers bander. Så hvor er håpet?

Håpet ligger i troen, i beretningen om oppstandelsen, i ordene Jesus vant og jeg har vunnet! Og i vissheten om at det gode er akkurat så meget sterkere enn det onde - uansett hva vi mennesker tenker ut av ugjerninger mot hverandre - hat, rasisme, raseri bygget på uvitenhet og avvisning av kjærlighetsbudskapet. Kanskje er vi ikke verre i dag enn for 2000 år siden da Jesus var blant oss. Fra historieboken leser vi om supermakten Roma, folkemord mot andre folkeslag, etnisk rensning, tortur og forfølgelser - i antikkens verden. Men vi har fått mer effektive våpen og er i stand til å utrydde oss selv og vår verden med dem - det er kanskje hovedforskjellen.
Kanskje er det slik at vi må gjennom gjentatte ulykker og sorger for å forstå Guds kjærlighet og se håpet i oppstandelsen? Det er et gammelt ord at hver generasjon er dømt til å kjempe sin krig og gjenta sine forfedres feil. Er historien cyklisk eller lineær? Kan vi tro at det stadig er en utvikling fra generasjon til generasjon, eller gjentar historien seg bak stadig nye fasader? - Den tekniske utviklingen er utvilsom og den er stort sett til menneskehetens gode. Men den menneskelige? Vi er blitt flinkere til å kamuflere våre handlinger bak politisk korrekte termer, i stedet for det rene maktspråk antikkens herskere benyttet uten å bekymre seg over opinionsmålinger. Vi kan ikke lenger skylde på uvitenhet om konsekvensene av våre gjerninger fordi informasjon spres øyeblikkelig til alle som vil ha, nesten i samme øyeblikk som tingene skjer. Men er vi blitt bedre og klokere av det - eller er påskebudskapet fortsatt like aktuelt?

Jeg tror det er - fordi vi mennesker stadig trenger et håp om noe bedre. Ikke noe materielt bedre - det skaffer vi oss i mengder, iallefall i denne del av verden - men noe åndelig, noe som gir mening med livet. I alt det onde som stadig omgir oss - krig, terror, fattigdom - er det det enkle budskapet om Guds uendelige kjærlighet, manifistert gjennom Jesu lidelse og død på korset for å kjøpe oss fri for våre synder som trenges. Stormakter har kommet og gått, konger og presidenter har forherliget seg selv og blitt glemt... men det vergeløse barnet på Marias arm, og det budskap som ligger i Jesu død på korset og Oppstandelsen deretter har overlevet de siste 2000 år og er sterkere enn noensinne!

Hva betyr dette? At kjærligheten overvinner alt, at tross alt er det håp selv for oss mennesker dersom vi våger å tro, og at det gode Gud være lovet tross alt er akkurat så meget sterkere enn det onde - slik at vi, nærmest på tross av oss selv, fortsatt er her og lever, to tusen år etter at Han døde for vår skyld og sto opp fra de døde. Det er dette som lå i Pave Benedikts budskap - Jesus, Guds sønn, svak og sårbar som oss mennesker, men bringer av et budskap som er sterkere enn all ondskap og all krig og som gir oss det vi trenger for å gå videre. Så la oss vende tilbake til hverdagen med glede og fortrøstning!

En europeer i Berlin

Tilbake fra Berlin – og en fantastisk opplevelse blant tusenvis av EU-borgere som markerte 50-årsdagen for Romatraktaten! Det fyller deg med en sterk følelse av å oppleve et europeisk fellesskap uten like i verdenshistorien – men samtidig en uendelig frustrasjon over at ditt eget land ikke er en del av dette fellesskapet.

Det at man kan ha felles interesser og solidaritet med andre europeere er en fremmed tanke i Norge. Rent bortsett fra politisk korrekt u-hjelp til den tredje verden er det å arbeide sammen på tvers av landegrensene, med andre europeere, uten hele tiden å være opptatt av det unike ved å være norsk og å forsvare egne, nasjonal interesser, noe ukjent. EU fremstilles i norske medier – når man i det hele tatt nevner det – som noe stort, fremmed og byråkratisk, nesten komisk i sine stadige kriser. Folkene i EU landene er stort sett i opposisjon til EU og stakkarene må fø på et kjempebyråkrati som bare steller med uviktige ting som krumningen på bananer etc.

At EU er noe som fungerer og har en direkte, positiv effekt på folks hverdag – også i Norge – skal man ikke snakke for høyt om. Heller ikke at EU består av en serie viktige prosesser som foregår parallelt med hverandre og som stadig gir viktige resultater i å bygge opp Europas fred og velstand. Vi må bare brette opp ermene og fortsette å opplyse og informere – om igjen og om igjen. Uansett frustrasjoner!

Men en stakket stund – foran Brandenburger Tor – glemte jeg og de andre fra Norge alt dette og feiret blant de tusenvis av EU borgere som var kommet for å være med på markeringen. Alt var åpent, museene, utestedene og ikke minst Bundestag, der jeg fikk gå omkring i den historiske bygningen som har sett så mye av Europas mest dramatiske og tragiske fortid. Enhver som ikke forstår hva EU har betydd for europeernes liv og mulighet til å fortsette å leve i fred, bør besøke dette stedet. Jeg fikk også materiell fra en CDU-stand der man kunne lese hvor omfattende Høyres søsterparti satser på Europa som en arena for sin politikk, i tillegg til vanlig nasjonalt politisk arbeid. Her kunne man virkelig få forståelse for at politikk kan ha en overnasjonal dimensjon av like stor betydning som den nasjonale. Ikke minst må Angela Merkel og hennes formannskap i EU få full honnør for sine bestrebelser for å få EUs Grunnlovstraktat på bena igjen etter den lange pausen siden Nederlands og Frankrikes nei. I mellomtiden har 18 EU-land sagt ja, og det kan ikke i lengden være slik at mindretallet skal binde flertallet i en så viktig sak! Jeg håper virkelig det tyske formannskapet kommer i mål før de gir klubben videre til Portugal.

Takk til Europabevegelsen som fikk den geniale ide å legge landsmøtet til Berlin på denne historiske dagen, og for glimrende sightseeing, middag, flott ramme rundt møtet og anledningen til å være virkelig europeer en stakket stund!

EU 50 år - 50 grunner til å elske EU!

The Independent har i dag offentliggjort 50 gode grunner til at vi europeere bør være takknemlige for EU og for det som Fellesskapet faktisk har gjort for den alminnelige borger. Blant disse 50 punktene finner vi mange gode ja-argumenter selv om noen av dem er rettet mot britiske borgere spesielt:

1. slutt på kriger mellom de europeiske landene
2. demokrati i de 27 medlemslandene
3. tidligere fattige land som Irland, Hellas og Portugal har økonomier som blomstrer i dag
4. verdens største indre marked for handel er et faktum
5. rettigheter for forbrukere i Europa som er unike i verden
6. samarbeid om felles innvandringspolitikk for hele verdensdelen
7. samarbeid mot kriminalitet, gjennom Europol
8. lover som gjør det lettere å kjøpe eiendom i andre europeiske land
9. renere strender og elver over hele Europa
10. fire ukers obligatorisk ferie for arbeidstakere i Europa
11. ingen dødsstraff (det er uforenlig med medlemsskap i EU
12. konkurranse mellom private selskaper gir billigere telefonsamtaler
13. lite EU byråkrati (24000 ansatte - færre enn BBC)
14. EU gjorde at franskmennene igjen spiser britisk biff
15. minoritetsspråk, som irsk, walisisk og katalansk er anerkjent og beskyttet i EU
16. EU hjelper til med å berge planeten vår ved lovfestede kutt i CO2 utslippene
17. en felles valuta fra Bantry til Berlin, men ikke i Storbritannia og Skandinavia
18. felles europeisk innreiseforbud for tyranner som Robert Mugabe i Zimbabwe
19. EU gir dobbelt så mye i u-hjelp som USA
20. strenge sikkerhetsregler for biler, busser og fly
21. gratis medisinsk hjelp for turister
22. EUs fredsstyrker opererer over hele verden i utsatte områder
23. EUs Indre marked har gitt alle tilgang til billige flyreiser og har bragt nytt liv til glemte byer
24. pass for kjæledyr er innført
25. det tar bare 2 timer og 35 minutter fra London til Paris med Eurostar
26. muligheten for medlemskap har tvunget Tyrkia til å modernisere
27. shopping uten grenser gir forbrukerne mer makt til å forme markedene
28. billige reiser og studieprogrammer betyr mer mobilitet for europeisk ungdom
29. merking av mat er blitt meget klarere
30. ingen langsomme grensekontroller (unntatt i Storbritannia) (- vel, men på flyplassene...)
31. kompensasjon for flypassasjerer som er utsatt for forsinkelser
32. strengt forbud mot utprøving på dyr i kosmetikkindustrien
33. bedre beskyttelse for europas naturlige dyreliv
34. det Regionale Utviklingsfondet har hjulpet fraflytningsområdene i Storbritannia
35. europeiske førerkort er gyldige over hele EU
36. britene føler seg mye mindre som isolerte øyboere (nå er det bare nordmenn igjen??)
37. europeiske bananer forblir bøyd, til tross for skeptikernes frykt for det motsatte
38. sterk økonomisk vekst - større enn USAs i 2006
39. Enhetsmarkedet har bragt de beste fotballspillerne fra kontinentet til Storbritannia!
40. menneskerettighetslovgivning har ført til bedre beskyttelse av individuelle rettigheter
41. Europaparlamentet sikrer en demokratisk kontroll av EU-lovgivningen
42. EU gir mer, ikke mindre suverenitet til nasjonalstatene
43. et modent og integrert EU er den beste motvekt mot USA og Kina
44. europeiske innvandring har gitt en viteamininnsprøytning til britisk økonomi
45. europeerne har blitt mer flerspråklige, unntatt britene som er blitt mindre
46. Europa har vist Storbritannia eksempler på hvordan man kan finansiere en nasjonal helsetjeneste på en skikkelig måte
47. britiske restauranter er blitt mer kosmopolitiske
48. total mobilitet for arbeidstakere med høy utdannelse over hele Europa
49. Europa har revolusjonert britiske holdninger til god mat og matlaging (ikke dårlig)
50. lister som dette gjør euroskeptikerne GALE! (Jess!!!)

Dette er en fin liste - jeg ville føyd til småting som tilgjengelige busser for bevegelseshemmede i byene, rettigheter for flypassasjerer med funksjonsnedsettelser, vern mot diskriminering på bakgrunn av kjønn, alder, seksuell legning, rase og funksjonshemning på arbeidsplassene osv. La oss i tiden som kommer få ut mange slike lister for riktig å gjøre nei-folkene GALE!!

EU fødselsdagserklæring - sterk vekt på den sosiale dimensjon

Det gleder oss å høre dagens lekkasje fra utenriksminister Frank-Walter Steinmeier i Tyskland som sier at EUs bebudede erklæring på 50-årsdagen neste helg vil legge sterk vekt på den sosiale dimensjon og at "EU står for en sosial modell bygget på økonomisk konkurranse med tilpasset sosialt og økologisk ansvar". En sterk vektlegging av sosialpolitikk blir svært viktig for Frankrike som i 2005 avviste Grunnlovstraktaten bl.a. pga. for sterkt markedsliberalistisk innhold. - Ikke overraskende advarer samtidig Storbritannia og den Tsjekkiske Republikk mot for mye sosialpolitikk i 50-årserklæringen, jfr. min forrige artikkel på denne blogg.

Forøvrig vil 50-års erklæringen bestå av fire deler, ifølge Steinmeier: 1) Hva EU har oppnådd frem til i dag på områder som fred, stabilitet, velstand og viktige utvidelsesprosesser samt integrasjon mellom medlemslandene. 2) EUs grunnleggende verdier: Menneskerrettigheter, frihet, toleranse og solidaritet. 3) Dagens og morgendagens utfordringer - herunder klimaforandringer, felles utenrikspolitikk, innvandring og integrasjon samt bekjempelse av kriminalitet og terrorisme. Det er i denne delen at vektleggingen på sosialpolitikk kommer inn. 4) Et (vagt) løfte om å foreta de nødvendige tiltak for en reformprosess frem til 2009 - dvs. det tyske arbeidet for å få liv i Grunnlovstraktaten igjen.

Jeg skal til Berlin for å feire EU-fødselsdagen neste helg så det vil følge mye om markeringen her på bloggen!

Tsjekkisk formannskap - noe å glede seg til?

Tsjekkias statsminister Mirek Topolanek har sagt klart fra at det vil være helt utelukket å ta inn den sosiale protokollen i en revidert grunnlovstraktat for EU. Topolanek, som sammen med Cameron bryter ut av European People's Party EPP, viser dermed sitt liberalistiske sinnelag. I stedet for å lovfeste en felles sosial- og velferdspolitikk for EU går han heller for å "oppløse medlemslandenes velferdsstatssystemer, slik at Europa ikke sakter akterut i forhold til de asiatiske økonomiene".

Tsjekkia skal ha sitt første formannskap våren 2009 og statsministeren har lovet mer liberalisering, i form av fjerning av hindre for fri bevegelse av arbeidskraft (fra øst til vest) samt fjerning av barrierer mot at firmaer kan tilby sine tjenester over hele EU-området. Disse uttalelsene har ikke vekket begeistring hos den franske og tyske politiske ledelsen som ønsker at den sosiale protokollen nettopp må innlemmes for å få oppslutning fra folk flest om en ny grunnlovstraktat. Årsaken til at franskmennene avviste grunnlovstraktaten var nettopp frykt for arbeidsløshet, tap av arbeidsplasser og avstanden mellom styrende og de styrte i Frankrike - ikke mot EU som sådan. EU må bety noe for folk i deres hverdag og da er felles tiltak for en fungerende velferdsstat og en god sosialpolitikk selve fundamentet. Å true med å gjøre EU til en ren liberalistisk markedsplass der land med lavest velferdsnivå og lønninger trekker bedriftene til seg, vil helt sikkert ikke bidra til større oppslutning om Fellesskapet blant folk flest.

EU er ikke bare et fredsprosjekt men også en mulighet til å skape felles europeisk vern mot sosial eksklusjon. Det var selve basisen for Kull- og stålfellesskapet i 1950-årene da befolkningen var svært skeptisk til sine vesteuropeiske nasjonalstater som ikke engang hadde utført sin basale oppgave med å trygge folks liv og helse i 1940. For å redde statenes legitimitet og hindre en revolusjonær utvikling satset statslederne i det opprinnelige EEC på å skape et felles marked og få kontroll over strategiske produksjonsfelt som kull og stål som var avgjørende for å kunne føre krig. Professor Alan Milward har i boken "The European resque of the nation-state" analysert denne kausalmodellen for etableringen av EEC for 50 år siden. I dag kreves noe mer: velferd, arbeidsplasser og vern mot sosial ekskludering i en verden som preges av en aldrende befolkning, globalisering og uro pga. immigrasjon krever felles løsninger, ikke liberalistisk laissez-faire.

Dette krever våkenhet fra beslutningstakerne den dagen tsjekkerne tar roret i EU!

Gjenvalgt i styret til Europabevegelsen!

Hurra, da ble jeg gjenvalgt til styret for Europabevegelsen i Oslo. Dessuten har jeg fått æren av å være en av delegatene til landsmøtet til den sentrale Europabevegelsen, som skal møtes i Berlin - under feiringen av EUs 50-års dag! Det blir strålande og artig å følge med på markeringene, gatefesten og alt det som skal skje. Ikke minst å se på den formelle fødselsdagserklæringen som Merkel driver og skriver på!

Det blir en stor opplevelse, det er jeg sikker på, og reportasje vil følge på denne siden. EU er en sak som nærmest er fraværende i avisen, i partiene og stort sett i folks hoder her i utenforlandet. Desto mer påvirker det den enkeltes hverdag og det er dette som vi på ja-siden må terpe på uten å miste motet. Våre motstandere har store ressurser, Tine-finansiering og en aktiv propagandakvern. Vi har kunnskaper, entusiasme og stå på-vilje - men det hadde gjort godt med litt opp-backing fra høyere makter også... Men, stå på og brett opp ermene - Berlin vil gi inspirasjon!

Europabrevet mars 2007

Siden Europabrevet for mars er skrevet av meg selv, gir jeg hermed meg selv tillatelse til å gjengi det fullt ut her:

Er EU et sosialdemokratisk eller et nyliberalt prosjekt?

Rudolph Brynn, leder, Oslo Høyres EU-utvalg

I den grad EU-debatten pågår i Norge er den fremdeles preget av argumentasjon omkring fordeler og ulemper ved norsk medlemskap i EU – mens diskusjon om hva slags Europa man ønsker å delta i er fraværende. Følger ja-tilhengere på venstre- og høyresiden i Norge helt forskjellige visjoner for Europa? Er det venstresidens visjon om et markedsregulerende EU som ligger nærmest virkeligheten, eller er det høyresidens ønske om et godt fungerende felles marked?

Allerede her vil jeg understreke at EU ikke er én, men mange forskjellige prosesser som foregår samtidig. På samme måte er ikke EU en organisasjon som følger én bestemt, ideologisk linje. Tvert imot blir EU oppfattet på helt forskjellige måter alt etter ideologisk ståsted, noe som kan illustreres med et par sitater:
“It is our sincerest belief that the European Union has been built on socialist or social democratic principles, which can only mean that united we can do better, and therefore we should continue developing in harmony and assist one another.” (Bulgarias statsminister Sergei Stanishev i et radiointervju)Eller kort og fyndig, som Torbjørn Jagland i “Ti teser om EU og Norge”:”Dannelse av sterke regionale organisasjoner som EU er helt nødvendig i kampen for å gjenvinne demokratisk kontroll over kapitalen og bekjempe mafiatilstander i verden”.
Som kontrast har vi uttalelsen fra kommunisten Christian Pierrel som i et intervju om det franske nei til EUs grunnlovstraktat sa at: ” The campaign put a great emphasis on explaining the economical aspect of the neo liberal policy which the (EU) constitution «engraves in marble», as it was said, around the concept of «free competition in all sectors» and the transformation of all activities into «merchandise» (health, education, social protection, etc.), submitted to the overall competition.” - Det synes ikke enkelt for tilhengerne av et konservativt parti å orientere seg overfor et EU som vekker så vidt tilsynelatende motsatte håp, forventninger og sterke følelser…
EUs historie rommer begge elementer For å få en bedre forståelse av hva EU som “prosjekt” innebærer, er det viktig å ha et overblikk over de sentrale trekkene i EUs historie. Helt fra begynnelsen hadde EU kimen i seg til å underbygge begge de to motstridende standpunktene. EEC var og er et felles marked, som ble opprettet bl.a. med henblikk på å danne en tollunion, rydde unna konkurransehindringer medlemslandene imellom og skape økt vekst.
Men samtidig ble EU også i utgangspunktet et sosialt prosjekt for å skape mer velferd for Fellesskapets innbyggere. Sosialpolitikk har vært en del av det Europeiske Fellesskapets politikk siden EEC ble opprettet i 1957 - definert som det som berørte forholdet mellom arbeidslivets parter. Først og fremst var dette tiltak for å sikre like vilkår for arbeidstakere i det Europeiske Fellesskapet og unngå sosial dumping ved at arbeidsplasser ble overført til lavkostnadsland. Dette ble ikke sett på som en motsetning til et mest mulig åpent og fungerende marked - det ble tidlig anerkjent at man trengte felles regler, eller i det minste gjensidig anerkjennelse av nasjonale regler og systemer, for at alle medlemsland skulle konkurrere på like vilkår. Ved felles regelverk for arbeidsvilkår etc. ville man også hindre sosial dumping. EECs forgjengere - Kull- og stålfellesskapet av 1951 og Atomenergi Fellesskapet fra 1957 – var i utgangspunktet mer ”sosialpolitisk innrettet” enn EEC. EEC hadde som utgangspunkt markedsøkonomisk tenkning som basis for Romatraktaten i 1957. Det ble ansett som tilstrekkelig at bedriftene i EEC kunne konkurrere på like vilkår, så ville distribusjonen av ressurser optimaliseres og økonomisk vekst følge av dette.
Europas utfordringer krever fri markedsøkonomi, men også en fungerende velferdsstat
I dag er den utvidete Europeiske Union verdens viktigste institusjonelle symbol og manifestasjon av Europa etter avslutningen av den kalde krigen. EU utgjør en samling av institusjonelle, politiske og økonomiske instrumenter for besvare de felles utfordringer med en felles, internasjonal politikk. Men EU er også et rammeverk for å takle de sammensatte og gjensidig avhengige forholdene mellom medlemsstatene i Europa.

EU – og Norge - står internasjonalt overfor globaliseringens utfordringer. To av de viktigste elementer i denne utfordringen utgjør etter min oppfatning det økonomiske og det sosialpolitiske, velferdsstatsrelaterte element. Man kan si at oppfatningen i Europa beveget seg en oppfatning av markedets primære posisjon, med sosial- og velferdspolitikk som en spillover-effekt, til en forståelse av at en fungerende velferdsstat og sosialpolitikk er en forutsetning for konkurransedyktighet og et fungerende marked.

De økonomiske utfordringer som globaliseringen stiller kan sammenfattes i fire hovedpunkter: handel med varer og tjenester over grensene, direkte investeringer og kjøp av bedrifter og utstyr i andre land; kapitalstrøm og migrasjon av mennesker på tvers av landegrensene. EUs respons på disse utfordringene har i første hånd vært markedsøkonomisk relaterte. Ikke minst fremveksten av sterke konkurrenter i Asia førte til en opphetet debatt om årsaken til 70- og 80-årenes ”Eurosklerose”, som igjen avfødte den Europeiske Enhetsakten av 1986 og revitaliseringen av EF, ikke minst takket være (sosialdemokraten) Jacques Delors som leder av Europakommisjonen – og opprettelsen av det Indre Marked (støttet av Margaret Thatcher). Viktigst her var liberaliseringen av kapitalmarkedet og kampen for en Økonomisk og Monetær Union (ØMU). Maastrichttraktaten markerte overgangen fra et Europeisk Fellesskap (EF) til en Europeisk Union (EU) og iverksatte det største regionale økonomiske institusjonsbyggende prosjektet i verden. I tillegg kom den europeiske Stabilitets- og vekstpakten (SGP) som et rammeverk for medlemslandenes fiskale politikk for å hindre at statene skapte store underskudd på sine budsjetter. I mars 2000 kom Lisboastrategien som en overordnet strukturell reform av EU for å nå målet om å gjøre EU til den mest konkurransedyktige økonomien i verden. Man ønsket å styrke båndene mellom økonomisk koordinering innenfor EU og en politisk koordinering mellom EU og de landene som var omfattet av utvidelsen – som er den siste delen av ”pakken” som utgjør EUs svar på globaliseringsutfordringen.

Samtidig som man kunne observere at markedsliberaliseringen vitaliserte handel med varer og tjenester innenfor EU, og forenklet migrasjon av arbeidstakere over grensene, kunne man også observere lav arbeidsproduktivitet, arbeidsløshet og utilstrekkelig vekst i brutto nasjonalproduktene. Maastrichttraktaten hadde krevet at man ikke benyttet underskudd på statsbudsjettene for å bedre medlemslandenes økonomiske ytelser, men også at statene skulle ha lave inflasjonsrater. Skaperne av ØMU var bekymret over den vedvarende høye arbeidsløsheten. Sosialpolitikk ble ”utvidet” til å omfatte bekjempelse av arbeidsløshet, og etter hvert, fra midten av 1990-tallet til alle de områder vi regner som en naturlig del av nasjonal sosialpolitikk i f.eks. de nordiske velferdsstatene. Det er en utfordring å knytte sammen de ulike nasjonale idealtypiske sosialpolitiske ”modellene” som finnes i dagens Europa – den ”skandinaviske”, den anglo-saksiske liberale, den kontinentale ”Bismarckmodellen” og den sydeuropeiske – og endelig de nye medlemslandenes, som inneholder elementer av flere av de ulike vesteuropeiske ”modellene”.

Men forsøkene på å utvikle en ”europeisk modell for sysselsetting og sosialpolitikk” møter problemer: er utvikling av felles politikk til fordel for de nasjonale velferdsstatene, når de ulike modellene er så forskjellige og forsøk på samordning bare fører til politisk fragmentering og overflatiske løsninger? Siden midten av 1990 tallet har alle de europeiske landene, uansett sosialpolitisk modell, tatt initiativ til å forandre sine velferdsstatssystemer fra reaktive, korrigerende og kompenserende løsninger til proaktive sosialpolitiske strategier – vesentlig for å skape flere arbeidsplasser og med derav følgende tiltak for å virke preventive mot en økning i antall uføretrygdede, samt aktivisering av de som alt er uføretrygdede. Men til tross for at det er slike felles trekk blant de europeiske landenes strategiske mål, er metodene fremdeles forskjellige og gjenspeiler de ulike nasjonale tradisjoner og velferdspolitiske systemer. Disse forskjellene er blitt større med utvidelsen av EU. En annen sak er at man kan oppnå samme mål – vekst og sysselsetting – uansett om man følger ulike nasjonale modeller; både de skandinaviske land og Storbritannia har oppnådd vekst og lav arbeidsløshet selv om de utgjør velferdspolitiske kontraster.

Uansett har EU de siste femti år utviklet seg fra å konsentrere kreftene om å bli et fungerende indre marked, til å strebe mot et helhetlig styringssystem som omfatter tilsynelatende ikke-markedsrelaterte policyfelter som sosial- og velferdspolitikk, bekjempelse av arbeidsløshet, rasisme, diskriminering m.v. Betyr dette at EU har beveget seg fra et markedsliberalistisk til et sosialdemokratisk prosjekt?

Så hva er EU – og hvilken visjon har vi i Høyre?
Jeg tror EU helt siden 1957 – og egentlig lenger dersom vi regner med EECs forgjengere – har inneholdt begge elementer, på samme måte som nasjonalstaten selv. Det mangfoldige i utfordringene som møter prosjektet Europeisk Fellesskap gjør at man må ta i bruk de samme virkemidlene som de tradisjonelle nasjonalstatene for å møte utfordringene. Forskjellen er at EU omfatter så mange divergerende og forskjellige tradisjoner og kulturer, og at globaliseringen påtvinger fellesskapet å tre inn på politiske områder som før var nasjonalstatens prerogativ. Nasjonalstatens grenser er mer og mer irrelevant som ramme rundt statenes instrumenter for å løse globaliseringens utfordring. Dette er en tanke som bare langsomt synes å bli forstått i vårt land, noe motviljen mot deltagelse i den europeiske integrasjonsprosessen tyder på.

Som medlemmer av et konservativt parti vet vi at et samfunn som det norske trenger en godt fungerende markedsøkonomi, med et statlig sektor som modererende element og som sikkerhet for at alle landets innbyggere er sikret nødvendig velferd. Et konservativt parti setter grenser både for staten (som sosialistene vil gjøre så sterk som mulig) og for markedet (som liberalistene setter som det primære). Vi har respekt for den naturlige utvikling av et samfunn og følger verken sosialistenes eller liberalistenes utopi for en styrt samfunnsutvikling. På samme måte må vår visjon være norsk deltakelse og medlemskap i et EU som både sikrer et godt fungerende indre marked – det mest konkurransedyktige i verden – OG som, der det er naturlig, sørger for felles tiltak for å sikre velferden for innbyggerne.

På samme måte som vi som konservative respekterer en nasjons rett til å utvikle seg på en naturlig måte uten ideologisk funderte inngrep for å tilpasse det til en eller annen utopi, må vi erkjenne oss som del av det europeiske kulturelle fellesskap. Tanken om å være en del av fremtidens EU og delta i en visjon om Borgernes Europa, må være Høyres svar på utfordringene, i pakt med våre beste tradisjoner.

Toryene danner nytt parti i Europaparlamentet

Trist men ikke overraskende nyhet i dag: Toryene under sin nye leder Cameron har slått seg sammen med tsjekkerne og vil bryte med European People's Party EPP - som Høyre er medlem av- og danne et nytt. Tiltaket skal gjøre EU mer "tilpasset det 21. århundre" i følge herrene Cameron og Topolanek, sistnevnte statsminister i den tsjekkiske republikk. Det nye partiet skal stå for åpne markeder, Europa av nasjonalstater og et sterkt transatlantisk forhold, i henhold til deres felles uttalelse. De uttrykte også skepsis til en ny EU Grunnlovstraktat (selvsagt kalt konstitusjon) og at EU alltid svarer på utfordringer med å "prøve å skaffe seg mer makt". For ordens skyld tilføyde Topolanek en passus om at han ikke vil motsette seg en traktat så lenge den var "kort og fornuftig".

For de som har fulgt britisk og europeisk politikk en stund er vel ikke nyheten en bombe. Toryene har jo lene følt seg stive i nakken i trekken fra UK Independence Party og euroskeptikerne i egne rekker, og Cameron har en stund tatt til orde for å alliere seg med østeuropeerne for å danne en utbrytergruppe.Men samtidig har han med dette trekket bidratt til flere meget negative utviklingstrekk i fremtiden:

• Skulle de konservative vinne neste valg i Storbritannia har regjeringen alt på forhånd fraskrevet seg en konstruktiv rolle i den videre utvikling av EU. Det blir tilbake til Thatchers gamle liberalistiske, USA-vennlige og EU-kritiske linje. Denne linjen burde ha spilt falitt med Thatchers fall, selv om den i en viss grad er videreført med Tony Blair.
• Ved å bryte ut splitter Toryene EPP som nå er det største partiet i Europaparlamentet og svekker dermed på sikt konservatives og kristeligdemokraters innflytelse på EUs politikk. Dette kan bare komme sosialistene til gode. Med økt innflytelse for Europaparlamentet i fremtidens EU Toryene og tsjekkerne ha bidratt til svekket konservativ innflytelse på vedtakene.
• Det er også trist at Toryene igjen slår på Thatchers gamle nasjonaltstatlige stortromme i stedet for å gi et bidrag til europeisk mangfold i fellesskapet. Globaliseringen burde ha frembragt bedre forståelse for nødvendigheten av samhold og fellesskap. Det hjelper lite å komme med gamle løsninger på nye problemer selv om det er politisk opportunt i hjemlandet.
  

Det er hyggelig med et godt transatlantisk forhold men heller ikke av veien at Europa jobber for å finne seg selv og en enhet på tvers av grensene. Konservative burde arbeide for respekt for vår felles, europeiske kultur og fellesskap på tvers av grensene, ikke oppmuntre til nygammel nasjonalisme og pukke på Storbritannias "spesielle" forhold til USA. Det har alltid vekket motvilje på kontinentet og at integrasjonstoget går videre mens britene står igjen på perrongen, nå sammen med tsjekkerne.

Heldigvis: Høyre vil fortsatt bli i EPP!

Et fleksibelt arbeidsmarked i Europa?

EU står overfor store utfordringer når det gjelder å oppnå et felles minstenivå for sosiale ytelser og sosial standard i de 27 medlemslandene. En rapport som ble gitt ut igår 19. februar viser at en av seks europeere lever under den nasjonale fattigdomsgrensen, som beregnes til 60 % av gjennomsnittsinntekten. Dette spenner fra 9-10 % i Sverige til 21 % i Polen og Litauen. Neste måned skal EU lederne møtes for å få presentert rapporten offentlig og kommissæren for sosialpolitikk, Spidla, har uttalt seg om "de store utfordringer som venter".

Det viktigste EU må bidra til er at de sosiale systemene i medlemslandene blir mer bærekraftige både når det gjelder skattepolitikk og sosiale tiltak men ikke minst på arbeidsmarkedet. Da er det interessant at Spidla satser klart på det danske "Flexicurity" systemet. Som kjent er dette et system for større fleksibilitet på arbeidsmarkedet ved at det blir bedre mulighet for midlertidige ansettelser og ulike typer arbeidskontrakter (easy hiring and firing) - kombinert med bedre yrkesrettet opplæring, arbeidsløshetstrygder og sosialt sikkerhetsnett. F.eks. har mange pekt på at de alvorlige problemene med arbeidsløs (innvandrer-)ungdom i Frankrike skyldtes de rigide reglene man der har pga. det sterke oppsigelsesvernet. Siden 2005 har EU hatt en sterk vekst i sysselsettingsraten men det mangler ikke mindre enn 22 millioner jobber for å nå sysselsettingsmålene for 2010. Da kan flexicurity være en løsning for at EU skal kunne takle utfordringene fra globaliseringsprosessen, samt den demografiske utfordringen ved at det blir stadig færre europeere i yrkesaktiv alder.

Fleksibilitet er bra og det er mang en nyutdannet person som ville være takknemlig for en midlertidig jobb i henhold til egne kvalifikasjoner, som alternativ til ingen eller en ukvalifisert jobb. For ofte ser vi folk med embedseksamen måtte jobbe i sekretærstillinger på deltid fordi arbeidsgiverne bare ansetter folk som alt er aktive i yrkeslivet. Det blir en ond sirkel! Alle må få anledning til å starte i jobber som er overensstemmende med deres kvalifikasjoner. Da vil mer bruk av midlertidig ansettelse være en måte å få flere arbeidsgivere til å akseptere nyutdannede, samtidig som disse lettere får yrkeserfaring og dermed mulighet til å få seg bedre og bedre jobber senere.

Men "den andre delen" av danskenes Flexicurity må ikke utelates - det med at man har levedyktige arbeidsløshetssatser i de perioden folk står uten arbeid. Ellers kan det lett bli en oppskrift på sysselsetting i gode tider og massearbeidsløshet i dårlige. Heller ikke må det glemmes at en del ikke kommer inn på arbeidsmarkedet på grunn av andre typer hindringer, som fordommer eller frykt for at tilrettelegging - særlig for funksjonshemmede - skal bli for dyrt. Skal vi få løst arbeidskraftsproblemet i fremtidens Europa må alle som vil, kunne få seg arbeid og ikke utestenges pga. bevegelighet, syn eller hørsel - det er helt unødvendig og dårlig sosialøkonomi. Det er også viktig å sikre at de som er mest sårbare er de første som ryker ut med et mer fleksibelt system. Du har rett, Spidla, utfordringene er mange.

Konservativ ideologi og EU-saken

I går fikk jeg til min glede inn en artikkel om ulike konservative modeller for EUs videre utvikling, og hvordan vi i Høyre skal forholde oss til disse visjonenen. I artikkelen Ja til hvilket EU, som du finner her: http://www.minerva.as/?vis=nyhet&id=911, kan man lese om hvordan ulike politikere og filosofer med merkelappen "konservativ" fra Thatcher til Bildt har forestilt seg målet for EUs videre utvikling, forholdt seg til dikotomien føderalistisk vs. nasjonalstatdominert utvikling og til slutt, hvor man i Høyre kan legge seg i denne debatten. Det er viktig at man ikke bidrar til å holde EU debatten "død" men tvert imot er i forkant med en skikkelig debatt om partiets visjon, informerer om diskusjonen blant andre europeiske partier og utfordrer nei-sidens forsøk på knebling av enhver debatt!

I dag er EØS-avtalen "frosset" fordi man ikke kan bli enig om kontingenten som Norge skal betale for å få tilgang til markedene i Bulgaria og Romania. Dette innebærer en risiko for at norske forskningsmiljøer bl.a. kan bli ekskludert fra EUs forskningsprogrammer som Norge lenge faktisk har vært netto bidragsmottagere fra - vi betaler mindre inn enn forskningsmiljøene tar ut i form av prosjektstøtte! Dette er bare ett lite eksempel på svakheten i vår posisjon. Men man må våge å si det høyt!

Famous at last!

Det var en stor oppmuntring av Michael Tetzschner på årsmøtet i Oslo Høyre ga honnør til meg personlig og til EU-utvalget for innsatsen det siste året! EU er ikke det hotteste på Høyres dagsorden - heller ikke på den norske politiske agenda. Hvilket er synd, for mens Norge stikker hodet kollektivt i sanden vedtas det ene direktivet etter det andre, uten at vi har noen innflytelse. Det er visst ikke mange som bekymrer seg over det akutte demokratiske underskuddet vi har opparbeidet de siste 13 år, fordi det ikke fokuseres på det. Det er egentlig ikke vanskelig å se, dersom man finleser media. Mange tror EU har stått stille siden Frankrike og Nederland sa nei til Grunnlovstraktaten. Det har ikke det - EU er mange parallelle pågående prosesser, og selv om Nice-traktaten nå styrer EU og det fare for mer stans i beslutningsprosessen - har EU likevel blitt en aktør som ved medlemslandenes felles innsats i økende grad setter bedre standarder for folks hverdag.

Vi noterer med bekymring at norsk næringsliv heller ikke bekymrer seg syndelig så lenge handelen går bra. Men marked og handel fungerer ikke uten at de politiske rammene rundt fungerer godt. 80 % av norsk eksport går til EU, og så lenge vi er "medlem" av det indre marked synes visst alt fred og velstand for næringslivet. Men det er ikke vanskelig å se farene ved konflikter i næring- og handelsinteresser mellom Norge og EU eller noen av EUs medlemsland! Lakseembargo, energileveranser, og andre eksempler burde overbevise næringslivet om at 4,5 millioner ikke er så mye å stille opp mot EUs 500 millioner borgere dersom våre økonomiske - og politiske interesser kommer i konflikt.

Nå har jo som oftest ting gått greit på overflaten. Men da er det så lett å se bort fra alle de prosesser som til sammen fører EU videre på en utvikling som vi ikke er en del av. Standardisering, sosialpolitikk, miljøvernpolitikk - alt sammen områder som påvirker oss i vår hverdag, men Norge er maktesløst som utenforland. Noen roper i ørkenen, det er oss i EU-utvalget i Oslo Høyre. Takk for støtten, Michael, og for at du påpekte at "det er et demokratisk problem at Norge står utenfor EU". En leder som snakker ut er uvurderlig for kampmoralen. Og vi skal fortsette å slåss...

FN for strutser - EU for de som vil noe!

Hanne Skartveit hadde 25. januar en god artikkel i VG kalt "Det norske FN-trikset". Poenget hennes er at FN brukes som et mantra for sentrale norske politikere som Bondevik som brukes for å slippe å diskutere hvorfor Norge ikke er medlem i EU. Da er det bedre å late som FN er tilstrekkelig for å løse verdens problemer. ..

Bakgrunnen for Skartveits artikkel er at Bondevik kritiserte USAs egenrådige stormaktspolitikk og satte opp FN som et legitimt verdenspoliti.
Jeg skal ikke snakke om FN - det er utvilsomt et legitimt forum der verdens små kan komme til orde på en likeverdig måte. Folkeforbundets sammenbrudd og fascistenes seier i slutten av 30-årene viste hvor viktig et slikt forum er.

Men FN har alvorlige svakheter, i det man ikke kan fatte beslutninger som kan binde medlemmene og faktisk bidra til en positiv utvikling. Det er bare EU som er en regional organisasjon som kan gi et utslag i verdenssamfunnet. Selv uten at grunnlovstraktaten er på plass kan EU i dag samordne medlemslandenes utenrikspolitikk og utgjøre en maktfaktor vis a vis verdens store og små maktpolitikere. Europa er i ferd med å finne seg selv, og alt må gjøres for å styrke en felles europeisk indentitet som grunnlag for en felles politikk. Klager man over USAs egenrådighet er det jo desto mer logisk å styrke vårt Europa - med EU som felles styringsorgan som taler våre interesser som europeere?

Norske politikere må slutte å være "tilbakeholdne", men tørre å tale åpent ut om Norges demokratiske underskudd - at vi faktisk står uten stemmerett i vår egen verdensdels viktigste forum, at vi er utenfor den beslutningsprosessen som påvirker norske borgeres hverdag. For ærlighet - for Europa!

De pro-konstitusjonelle samler seg

Da er dagen kommet for at de 18 nasjonale tilhengerne av EUs grunnlovstraktat (når skal man slutte å kalle det en konstitusjon??!) samler seg i Madrid. Skulle gjerne vært der, men jeg er hverken minister eller fra et EU land, alas! De har fått mye kjeft av dem som mener de splitter EU ved ikke å tie musestille om støtten sin til grunnlovstraktaten. Faktisk også av Merkel som har formannskapet i EU! Og dette av hensyn til to land som stemte mot, samt antiintegrasjonistene i Storbritannia.

Varm EU-tilhenger som jeg er mener jeg dette er feil av toppfolkene i Berlin. Det må være tillatt å anskueliggjøre at det faktisk er et flertall som er for grunnlovstraktaten, som vil ha fart i EUs dybdeintegrasjon før organisasjonen går helt i stå og vi får en ny "eurosklerose" med 27 medlemsland. Uten grunnlovstraktaten ingen flertallsavgjørelser - og dermed risikerer man veto, stans i beslutningsprosessen på områder som ikke er helt trivielle, og for eksempel ingen europeisk felles sosial- og rettighetspolitikk.

Dersom man merer alvor med ønsket om en felles velferdsnivå for borgerne i EU må man gi EU de verktøy som trenges for å sikre det. Pr. i dag er for eksempel rettighetslovgivning fremdeles underlagt regelen om ensstemmige avgjørelser, noe som gjør at Europakommisjonen ikke våger å ta noe initiativer i retning av nye lovforslag for å beskytte folks fundamentale rettigheter utover i arbeidslivet. Bare med grunnlovstraktaten kan man sikre at EU går et skritt videre, betyr noe for vern av folks integritet og verdighet - og dermed får en styrket legitimitet for folk flest!

Valerie Plame-saken starter omsider

Dagbladet minner i dag (http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/01/15/488941.html?tipsmsg=1#tips) om at Valerie Plame saken starter i morgen. Sant å si har jeg fulgt denne saken helt siden den begynte, fordi vi studerte sammen i Belgia og jeg hadde en del kontakt med henne siden, før hun ble offer for Bush-regjeringens intriger som opptakt til Irakkrigen. Det er en føderal forbrytelse å angi en CIA agents identitet og dermed sette henne selv og hennes nettverk i ytterste livsfare. Hun hadde til oppdrag å sjekke ut mulige masseødeleggelsesvåpen og opererte under dekke av å drive Brusselkontoret for et amerikansk oljefirma. Hennes "forbrytelse" var at mannen hennes, John Wilson dro til Afrika for å finne ut om Saddam kjøpte masseødeleggelsesvåpen der. Han kom tilbake med "feil svar" - det var intet å finne! Og verre: Han sa det høyt til pressen.

Og nå var det at Bush-regjeringen tok sin hevn - mot hans kone - og avslørte i pressen at hun var CIA-agent, at hun hadde ordnet med Hr. Wilsons reise osv. Og hun måtte gå i dekning og ba endog sine venner om unnskyldning for at hun hadde operert under falskt flagg!
Herregud, det var ikke hun som burde unnskylde men den nasjonen som hun hadde tjent, og som nå svek henne. Sporene etter denne forbrytelsen gikk direkte til visepresidenten Dick Cheney og Bushs rådgiver Karl Rove - men man har valgt å bruke stabssjefen hans, Lewis "Scooter" Libby, som syndebukk. Dette som burde vært president Bushs Watergatesak, er kokt ned til anklage om å skjule sannheten for etterforskerne og falske forklaringer - ikke det å avsløre en av nasjonens modigste tjenestekvinner og sette henne og nettverket hennes i livsfare. Det kan Scooter få inntil 30 år for, men de færreste tror det blir så strengt. Det hele er dysset ned mest mulig for ikke å skade anseelsen til den presidenten som virkelig har gjort en innsats for å fjerne alle illusjoner om ærlighet i politikk, og gitt oss forståelse for innholdet i at "hensikten helliger midlet".

På pluss-siden er åpenheten ved det amerikanske samfunnet - at vi alle får høre om de ulike sidene ved denne skandalen, og at Val får sin sak for retten og talt ut, noe hun neppe ville fått i mange andre land. Vi vet noe om hvordan f.eks. dagens Russland bringer sine gamle agenter til taushet.. Men Valeries karriere er ødelagt, hennes nettverk borte og Bush har ofret enda en av sine patriotiske landsmenn for sine internasjonale ambisjoner.