Rudolph Brynn

Universell utforming lønner seg

2012-01-27T07:49:00.005+01:00

Som man vil ha lagt merke til har det vært mye fokus på universell utforming, der spesielt kostnadene i forbindelse med krav i plan- og bygningsloven og Teknisk Forskrift til nye byggverk og boliger urettmessig har fått skylden for prisstigningen i markedet. De lovmessige kravene gjelder nye bygninger og diverse studier har gått inn på reelle kostnader når krav til universell utforming legges inn i designet av slike bygninger.

Krav om oppgradering av eksisterende bygg og uteområder har det derimot hittil ikke vært gjort mange studier på, utover at man er enig i at dette er dyrere enn å legge universell utforming inn i designprosessen for nye byggverk.

Nå har Analyse & Strategi, Vista Utredning og WSP Analys&Strategi laget rapporten “Tiltak for universell utforming i bygg og uteområder – Veileder i samfunnsøkonomisk analyse”, på oppdrag av Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet.
Rapporten konkluderer med at også på dette området overstiger verdien ved universell utforming raskt kostnadene knyttet til de nødvendige tiltak. Det har vært lagt vekt på at gevinstene like klart skal komme frem som kostnadene, som det i stor grad fokuseres på i dag.

Veilederen beskriver 18 tiltak innen bygg og uteområder, der det beskrives ulike virkninger av hvert tiltak og de anbefalte nytte- og kostnadskomponentene. Innledningsvis er det beskrevet forutsetninger og prinsipper for beregningene ved siden av en omtale av hvert enkelt tiltak. Det er videre utviklet et regneark for nytte/kostnadsanalyse for hvert av tiltakene basert på de anbefalte verdiene knyttet til nytte og kostnader; disse gir også mulighet for å beregne nettonytte og nettonytte per budsjettkrone for hvert av tiltakene.

Tiltakene som slik blir gjort til gjenstand for beregningene er:
• Jevnt belegg på gangveier
• Markering av gangveier
• Ledelinjer inne
• Håndlist i trapper
• Automatisk åpning av inngangsdører
• Visuell markering av inngangsdører
• Rampe i inngangspartiet
• Rampe ned i vannet i svømmebasseng
• Rampe ned i vannet på badestrand
• Markering av glassflater på vegger, dører og sidefelt
• Lav betjeningsskranke
• Handicaptoalett
• Installering av heis
• Modernisering av eksisterende heis
• Belysning inne
• Belysning ute
• Teleslynge
• Plass for person i rullestol

Rapporten er interessant lesning, fordi man i like stor grad fokuserer på nytteverdi som på kostnader. Det er trist at dette ikke blir gjort i mye større grad på alle områder som er berørt av universell utforming - offentlige bygninger og arbeidsbygg, men også boliger, informasjons- og kommunikasjonsteknologi og transport for ikke å forglemme tjenester. Det er mye retorikk om dette og få beregninger, noe som gjør at politikerne bl.a. slår bakk i maskinen i disse dager når det gjelder krav til nye studentboliger.

Forskriften for universell utforming av IKT som skulle vært lagt frem 1. juli 2011 er ennå ikke vedtatt, enda det også på dette området er foretatt utredninger som klart viser at kostnadene ved universell utforming av nettsteder og andre IKT områder er klart mindre enn de samfunnsmessige og komersielle gevinstene. For en bedrift som lever av elektronisk salg burde det være interessant at søkemotorer gir høyere score for tilgjengelige nettsteder. For det offentlige burde det være interessant at IKT kan bidra til at flere kan gjøre seg nytte av elektronisk basert opplæring, få IKT-baserte jobber og ellers delta i samfunnet som økonomiske aktører. I stedet er man bekymret for kostnadene, som en slags bivirkning av debatten om universell utforming av boliger..

Teltleir mot funksjonshemmede?

2012-01-12T08:24:00.005+01:00

Det er noe som skurrer når de borgerlige ungdomspartiene slår leir når de mener det blir krevet, for å få ned boligprisene for ungdom.
Ikke fordi jeg ikke er enig i målsettingen - at et opphauset boligmarked ekskluderer såvel studenter som andre unge som ikke har godt bemidlede foreldre fra å få seg en bolig i Oslo og andre storbyer. Skurringen kommer når de samme initiativtakerne ønsker lemping på reglene om at boliger skal være universelt utformet, i henhold til bestemmelsene i plan- og bygningsloven og Teknisk Forskrift. Det er en videreføring av Unge Høyres krav om en "ungdomskampanje mot universell utforming" og man bruker samme argumentasjon som Selvaag og enkelte andre elementer av byggenæringen har stått for så lenge: at det er krav om universell utforming som bidrar til å presse prisene opp.

At man også kaller det "rullestolskrav" og dermed roper ut sin uvitenhet om at universell utforming er et prinsipp som er til gode for alle, inklusive eldre og andre som får midlertidig eller permanent funksjonsnedsettelse, er en ting. Det er verre når denne propagandaen tar i bruk funksjonshemmede som syndebukker, enten det gjelder studenter eller andre. Det er ikke krav til universell utforming som blåser opp prisene i boligmarkedet, det er markedskreftene og de næringsinteresser som har fordel av priseksplosjonen. At det offentlige har kommet med regler som skal rette opp de barrieremessige skjevhetene som ekskluderer funknsjonshemmede fra ca. 95 % av norske boliger, brukes som en beleilig avledningsmanøver. At denne taktikken fungerer vises av den oppslutningen kampanjen får fra studentmiljøet og de borgerlige ungdomspartiene, hvorav de fleste neppe har satt seg inn i sammenhengen.

Det er ikke vanskelig å få en ungdom eller en student (eller andre) til å være enig i at det er negativt at prisene stiger og at det ikke bygges nok boliger slik at det blir lettere for alle å kjøpe. Det er heller ikke vanskelig å få forståelse for at "det er da ikke så mange funksjonshemmede studenter - 20 % tilgjengelige boliger må være mer enn nok"? Ikke vanskelig, så lenge næringsinteressene fokuserer ensidig på de ovenstående punktene, kombinert med krokodilletårer over hvor vanskelig det er for ungdom å etablere seg. Det er paradoksalt at det er de samme kreftene som sto for opphevingen av husleiereguleringen og som tjener godt på prisstigningen, som nå bekjemper universell utforming for at folk flest skal ha råd til å komme inn i boligmarkedet!

Det som er utfordringen er å få folk flest til å se virkeligheten bak mytene og skinnargumentene:

- Status på boligmarkedet i dag er at det bare er 5-7 % av norske boliger som er tilgjengelige. Noe flere har såkalt besøkstilgjengelighet dvs. at man kommer inn i boligen men ikke så mye mer. For studentboliger er det 2 % av boligene som er tilgjengelige.

- Kravene til universell utforming gjelder nye boliger, som utgjør rundt 1 % av boligmarkedet. Det vil si at kravet om univerell utforming av nye boliger vil omfatte en liten del av boligmarkedet nå, men på sikt gi en mye større tilgang på boliger som kan brukes av alle.

- Vi vet at befolkningsutviklingen vil gjøre at ca. 25 % av Norges befolkning vil være over 67 år gamle om noen tiår. For at disse, og andre skal kunne fortsette å bo i egne hjem vil det da være en gigantisk samfunnsbesparelse å ha en større andel av boligmassen universelt utformet - alternativet er institusjonsplasser som vil koste samfunnet betydelig mer.

- Universell utforming er ikke en spesialordning for rullestolbrukere, men noe som kommer alle til gode.

- Selvaag &Co er ikke enerådende i sin argumentasjon mot universell utforming, andre deler av byggenæringen, forskningsinstitusjoner med mer er uenig i at disse kravene er spesielt fordyrende, og fokuserer i stedet på utfordringen som ligger i innovativ tenkning og nyskaping.

Det er ikke utvanning av kravene om universell utforming som er løsningen, men subsidierte boligprosjekter som er løsningen. Jeg støtter ungdom og andre som ønsker seg en bolig til en overkommelig pris. Alternativet er at at Oslo og andre storbyer blir et lukket reservat for de mest vellykkede. Det er dette man burde reise teltleir for, ikke i protest mot at ungdom med nedsatt funksjonsevne skal kunne leve et liv uten å bli diskriminert på boligmarkedet.

Jobbintervju - gjennom fordommenes nåløye

2012-01-11T11:31:00.002+01:00

En gang leste man en svensk tegneserie der en arbeidsgiver mottar forskjellige arbeidssøkere. Første mann er en innvandrer, som straks får til svar at: “beklager, vi har ingen ledig jobb” mens arbeidsgiveren tenker: “svartskalle”. En ung, kvinnelig søker får samme avvisende svar, mens han tenker: “på tjukken innen et halvår”. Og så videre. Til slutt lykkønsker han seg selv med hvor godt hans innebygde intuisjon fungerer..

Disse dagers snakkis er at det er lagt frem en forskningsrapport som viser at sjansene til å bli innkalt til et jobbintervju synker med 25 % dersom du har et utenlandsk navn som klinger f.eks. pakistansk. Lysbakken kaller dette for en “skjult kvotering” – et godt uttrykk. Jeg støtter utvilsomt hans indignasjon over skapdiskrimineringen som florerer i norsk arbeidsliv.

Men jeg tillater meg å poengtere at diskriminering ikke bare handler om rasisme og kjønnsdiskriminering, men også andre fordommer mht. hvem arbeidsgiverne vil innkalle til jobbintervju. En tilsvarende undersøkelse som Lysbakken reagerer på i dag, ble lagt frem i 2007. Den viste at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville innkalle en blind person med førerhund til jobbintervju, og bare 1 av 3 ville innkalle en rullestolbruker. Dette forutsatt at de kjente til søkerens funksjonsnedsettelser. En annen rapport viste hvor utrolig vanskelig det er for synshemmede unge å komme over fra utdanning til arbeid, ikke bare pga. arbeidsgivernes fordommer om deres arbeidsevne, men pga. dårlig eller mangelfull kompetanse hos yrkesrådgiverne i NAV. Det var sterk lesing å lære om en jente som ville bli statsviter, men fikk beskjed av NAV rådgiveren om å bryte utdanningsløpet, fordi han kun kjente til at blinde kunne bli snekkere eller pianostemmere.

Rasistiske fordommer mot å innkalle innvandrere til jobbintervju har en enklere dimensjon enn fordommer mot personer med nedsatt funksjonsevne. I diskusjonene om rapporten fra 2007 ble det tatt opp forklaringsfaktorer som at arbeidsgiverne ikke mente de hadde råd til å tilrettelegge arbeidsplassen, eller at de ikke hadde kapasitet til å sette seg inn i hvilke støtteordninger som finnes fra det offentlige til å tilrettelegge for funksjonshemmede arbeidstakere. Noen mente at funksjonshemmede ikke kunne innpasses i den øvrige arbeidsstokken. Og sist, men ikke minst, det er en utbredt oppfatning at arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne ikke kan jobbe like godt og hardt som andre.

Alt dette skyldes ikke så mye direkte uvilje mot personer med nedsatt funksjonsevne, som frykt for ekstra utgifter til tilrettelegging, som man ikke venter seg å få noe igjen for, i form av arbeidskapasitet på linje med andre. Begge deler er ukorrekt; det er støtteordninger for å tilrettelegge arbeidsplasser, skaffe tekniske hjelpemidler etc. og erfaringen viser at ytelser fra arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne er minst like god – så lenge det vises fleksibilitet med hensyn til arbeidstid etc. Som man sier i Telenor: Du trenger ikke gå på jobb, så lenge du kommer. I dag er det mellom 70 000 og 80 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker å komme inn i arbeidslivet. Til nå har man gjort den feil å fokusere på individuelle arbeidstakere og satt i gang en mengde tiltak for yrkesrettet rehabilitering etc. – mens arbeidsløshetsstatistikken blant funksjonshemmede er uendret de siste 10 årene. Ingen har satt i gang holdnings- og informasjonskampanjer blant arbeidsgiverne.

Som sagt, det er ingen tvil om at rasisme i arbeidsmarkedet er et stort problem. Men det er svært viktig for at vi skal ha et samfunn med likeverdig tilgang til arbeid, at Lysbakken og andre forstår at “diskriminering” av arbeidssøkere også handler om personer med nedsatt funksjonsevne. De har ventet lenge på litt initiativ nå..

Funksjonshemmet student - bli på din hybel!

2012-01-05T21:48:00.007+01:00

Det er med stor skuffelse vi leser Kommunaldepartementets høringsforslag om omfattende unntak fra krav om tilgjengelighet til studentboliger . Det virker tilforlatelig: det skal være tilgjengelig toalett i hver etasje i studentboligene og hele 20 % av nye boliger skal være tilgjengelige. Tallet gjenspeiler kanskje at 20 % av befolkningen offisielt har nedsatt funksjonsevne?

Realiteten er - og blir med dette forslaget - noe tristere. Som med andre boliger utgjør eksisterende studentboliger det store flertall og vil fortsatt gjøre det. Vi vet at bare 2 % av dagens studentboliger er tilgjengelige, med andre ord er studenter med nedsatt funksjonsevne eksludert fra å bo i, og besøke andre i 98 % av boligene. Med Navarsetes forslag vil 80 % av de nye boligene også være stengt for funksjonshemmede.

Departementet bruker argumentet at det er bare en del av livet man bor på studentbolig og at det jo blir så mange studenter at man må ta hensyn til økonomien. Begge disse argumentene er villedende. Det er ikke i fellesarealene eller på campus at alt studentliv foregår, men det sosiale livet er vel så viktig i denne delen av livet - man besøker hverandre, kollokverer sammen og har et sosialt liv sammen på hverandres hybler. Det vet enhver som noengang har vært student - samt at de vennskapsbåndene som knyttes ofte har betydning for den senere yrkeskarrieren og voksenlivet. Desto verre er det å være utestengt fra det som for ikke-funksjonshemmede er noe meget naturlig.
Argumentet med at man må ta hensyn til studentenes økonomi er plukket rett fra deler av byggenæringen. Navarsete &Co lytter åpenbart kun til de som hele tiden fremstiller tilgjengelighetskrav som fordyrende, i stedet for å se universell utforming som en markedstilpasning og som en utfordring til innovasjon. I tillegg tar hun ikke tak i at problemet ikke ligger hos funksjonshemmede og andre med behov for likeverdig tilgang til utdannelse og et sosialt liv, men i at boligmarkedet er ute av kontroll bl.a. etter at husleiereguleringen ble opphevet. Oslo og andre byer blir gradvis renset for de som ikke har høye inntekter eller rike foreldre, dette rammer ikke minst ungdommer som skal etablere seg på boligmarkedet. Det er full skivebom fra Navarsetes side implissit å støtte visse næringsinteresser som i lengre tid har arbeidet for å sette ungdom opp mot funksjonshemmede.

Det er også i direkte strid med intensjonene om universell utforming og likestilling som sto i Soria Moria erklæringen som Senterpartiet var en del av. Og i direkte konflikt med nylige uttalelser fra statsråd Lysbakken fra SV som gikk i rette med de elementer innen boligbransjen som prøver å legge skylden på prisstigningen i markedet på krav til tilgjengelighet (og miljøkrav). Dette er ikke hyggelige signaler for unge med nedsatt funksjonsevne som skal ta fatt på livet som student for å skape sin egen fremtid!

Ufyselig oppgulp av holdninger til funksjonshemmede

2012-01-05T15:49:00.003+01:00

Stiftelsen Stopp Diskrimineringen, som i flere år har kjempet mot såvel hverdagsdiskriminering som hatkriminalitet rettet mot mennesker med nedsatt funksjonsevne, mottok nylig et anonymt brev. Det er tydeligvis skrevet av en eldre personer etter rettskrivingen å dømme, men holdningen vedkommende står for er dessverre gjenkjennelige fra mange av dagens debatter om diskriminering, rett til tilgjengelige boliger, arbeid og utdanning og mangt annet. For ikke å snakk om problemet med diskriminering mot pårørende til personer med nedsatt funksjonsevne.
Jeg gjengir "gullkornene" til skrekk og advarsel - og som en påminnelse om hvorfor det er nødvendig å kjempe for universell utforming, likeverdig tilgang til samfunnet og mot fordommer og dumhet:

"DETTE KOSTER DE FUNKSJONSHEMMEDE VÅRT SAMFUNN OG DINE OG MINE SKATTEPENGER!:
"Rett" til "spesialtilpasset" hjem.
"Rett" til sogar en MENGDE sogar KOSTBARE hjelpemidler og KOSTBART spesialutstyr, sogar også ofte SPESIALLAVET BARE for DEN ENE personen!
"Rett" til sogar GRATIS barnehaveplass.
"Rett" til "spesialutdannet" personell allerede i barnehaven.
"Rett" til skoleplass.
"Rett" til "spesialutdannnet" personell/"spesialutdannede "lærere" i ALLE,skoleårene!
"Rett" til "spesialtilpasset" arbeidsplass.
"Rett" til sogar SPESIALtransporl.
"Rett" til fast pleiepersonell24 timer i cl6gnet, 7 dager i uken, HELE ARET!,HELT FRA FØDSELEN!
"Rett" til "avlastning" for foreldrene, ENDA de altså ALLEREDE har GRATIS pleiepersonell HELE DØGNET, HELE UKEN, HELE ÅRET!, og altså IKKE gjør NOE, SELV!
"Rett" til GRATIS "ferie"turer for både den åndssvake og HELE vedkommendes familie!
"Rett" til GRATIS medisiner, i HAUGEVIS !
"Rett" til GRATIS og KOSTBART SPESIALUTSTYRT bolig!
SAMT MEGET, MEGET MER, SOM DU OG JEG BETALER GJENNOM VÅRE SKATTER, SOM VI BETALER AV VÅRT ARBEIDE!
VI arbeider, betaler skatter og avgifter, må SPARE til egen bolig, og får/har ALLIKEVEL IKKE RÅD TIL Å KJØPE EGEN BOLIG,ELLER MISTER DEN VI ALLEREDE HAR KJØPT FOR VÅRE EGNE SPAREPENGER! VI MÅ TA OPP LÅN OG BETALE AVDRAG OG RENTER MENS DE FÅR GRATIS BOLIG, UTEN LÅN,AVDRAG OG RENTER!

VI BIDRAR TIL SAMFUNNET, I ETT OG ALT, MENSDE BARE FÅR OG FÅR UTEN Å GJØRE DET DUST! Søppel skal faktisk på DYNGEN!"

- På en måte tragikomisk og skrevet av en som nok har litt problemer og gjerne vil la det gå utover noen han anser for mindreverdige. Men det er skrevet NÅ og ikke i 1938. Vi har ikke lov til å overse dette eller le det bort.

Universell utforming - kan man enes om betydningen?

2011-12-21T10:10:00.007+01:00

I en ny bok av min svenske venn Lars Lindberg (Funktionshinderpolitik) skriver han at "Design för alla (tilsv. Design for All) ska därför ses som ett sätt att tänka snarare än som ett normativt system för hur produkter och byggnader ska se ut. Förespråkare för Design för Alla brukar mena att de mer betonar själva designprocessen medan Universell Design är inriktade på slutresultatet. I praktiken är det mer som förenar än som skiljer. En skillnad mellan tillgänglighetsarbete och Design för Alla är att tillgänglighet främst drivs utifrån rättighetskrav från personer med funktionsnedsättning medan Design för Alla oftare motiveras utifrån västvärldens demografiska utveckling och marknadsekonomiska resonemang".

Design for alle er det begrepet som mest brukes i Europa, og i Norge sidestiller vi det som regel med universell utforming, som er den norske oversettelsen av den amerikanske termen "universal design". Universell utforming er i Norge definert i bl.a. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som "utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig". En hovedløsning kan være alt fra et nettsted til en buss, og det står klart at vi snakker om fysiske forhold (ikke for eksempel ikke-fysiske som kundebetjening) og at målet er at flest mulig skal kunne benytte hovedløsningen. På sett og vis har man rett i Sverige i det at universell utforming retter seg mot sluttresultatet - f.eks. "universell utforming av offentlige bygg" - men i tillegg er vår forståelse at universell utforming også skal være en del av designprosessen. I Norge understrekes det at universell utforming er betydelig mindre kostnadskrevende når man tar høyde for dette prinsippet så tidlig som mulig i designprosessen, f.eks. 2 % av totalkostnadene ved nybygg. Universell utforming er altså en del av såvel prosess som mål på norsk. Jeg er forsåvidt enig med Lindberg at universell utforming avspeiler den demografiske utviklingen i vestlige land i betydningen at et økende antall eldre har økt forståelsen hos beslutningstakerne at det er nødvendig med et mer tilgjengelig samfunn.

Men skillet mellom termen tilgjengelighet som noe som gjelder rettigheter for funksjonshemmede, og universell utforming som en respons på en mer generell demografisk utvikling blir ikke så riktig i forhold til norsk forståelse. Her ses universell utforming som en integrert del av rettighetsspørsmål for personer med nedsatt funksjonsevne men også noe som er til gode for alle andre. Det er et rettsprinsipp at tilfeller av mangel på tilgjengelighet er et spørsmål om diskriminering. Termen "tilgjengelighet" defineres på norsk oftest som en form for spesielle tiltak for å gi spesielt personer med nedsatt funksjonsevne adgang til å bruke en fasilitet. For eksempel å legge metallskinner på en trapp slik at rullestolbrukere kan komme opp på neste nivå i et byggverk.
Sagt enklere: universell utforming er for alle, der dette ikke lykkes/er mulig er tilgjengelighet en måte å skape en avgrenset tilfredsstillende løsning. I tillegg opererer man med termen "tilrettelegging" som er tiltak for de personer som f.eks. har en så omfattende funksjonsnedsettelse at universell utformings- eller tilgjengelighetsløsninger ikke er mulige. Et eksempel her er personlig betjening og assistanse overfor vedkommende.

For å øke forvirringen opererer man såvel på norsk som på engelsk med termen "inkluderende design". Som regel blir dette begrepet i vårt land likestilt med "universell utforming. Men er disse termene helt like?

Jeg mener at mens universell utforming er for alle og skal gjøre ting generelt tilgjengelige for alle, så er "inkluderende design" noe som skal inkludere noen - med andre ord noen som i dag er ekskludert. Det ligger med andre ord en eksplisitt politisk valør i denne termen; det anerkjennes at noen - dvs. særlig personer med nedsatt funksjonsevne - er ekskludert ved design og må bli inkludert ved design. Inkluderende design er med andre ord et begrep som fokuserer mer på en bestemt målgruppe, enn universell utforming som er for alle.

Nå viser jo både norsk og internasjonal debatt om universell utforming/design for alle at "alle" dessverre fortolkes vidt og bredt som personer med nedsatt funksjonsevne (og eldre). Selvaag &Co er kroneksempel på vulgarisering av dette ved å kalle PBL og TEK 10 for "rullestolsbestemmelser".

(Men en australsk fagartikkel tok opp kampen for en stund siden for å få "alle" tilbake i Design for alle nettopp fordi begrepet overalt assosieres med personer med nedsatt funksjonsevne og derfor etter hennes mening var "utvannet". Det var forsåvidt betimelig men ble ikke fulgt opp siden).

Jeg heller vel til at man primært på norsk bruker universell utforming for å unngå forvirring, og heller følger hierarkisk inndeling
1 Universell utforming (for alle eller flest mulig)
2 Tilgjengelighet (spesialtiltak for noen, f.eks. løs rampe)
3 Tilrettelegging (der 1) og 2) ikke er tilstrekkelig eller mulig

... der inkluderende design ligger et sted mellom 1) og 2)?

Det stunder mot jul

2011-12-16T12:37:00.004+01:00

Mens været er mørkt og grått og krisemeldingene fra Eurosonen strømmer på, kombinert med nervøse forsikringer om at norsk økonomi ikke vil bli rammet, iallfall ikke så mye og at den eneste krisen her er smørkrisen - ja så stunder det mot jul og litt fred.
Rikets tilstand er som den var forrige jul, minus snø mange steder. Vi er kommet noe lenger når det gjelder politisk vilje til å tilrettelegge samfunnet for alle, selv om Selvaag og OBOS og elementer av Høyre stadig driver kampanje mot at alle skal kunne velge bolig selv og kunne besøke venner og bekjente.
Vinteren er like glatt som før, for at gårdeierne i Oslo skal slippe unødvendige utgifter. Bøtenivået er tydeligvis stadig for lavt - selv om det var oppmuntrende å se eierne av gården i Frognerveien bli dømt for ikke å fjerne isen på taket slik at en ung mann fikk livet sitt fullstendig ødelagt.

Husleiereguleringen er for lengst opphevet men ikke konsekvensene, som blir mer og mer tydelige, kanskje spesielt i Oslo. I stillhet blir folk som har bodd i leiligheter i opp til 50 år fremdeles kastet ut når de ikke lenger har penger til å betale de ublu husleiene. I boligmeldingen NOU 2011:15 Rom for alle påpekte man at det er vanskelig å få regulert boligmarkedet og at prisene presser stadig flere ut av markedet. NOUen viser at alt som vi som kjempet mot husleiereguleringen sa ville skje, har skjedd. Også husleieprisene blir presset opp slik at unge uten bemidlede foreldre har store vanskeligheter med å leie, enn si eie. Større boliger blir delt opp i små kott som selges/leies ut til blodpris. Man blir igjen avhengig av kommunal boligbygging for at andre enn de rikeste skal kunne etablere seg. Slik ender selveieridealet..

Fattigdommen er på ingen måte blitt redusert, men ingen ser ut til å se støtte sammenhenger mellom de elementer som gjør det slik. Det føres en politikk som helt domineres av de økonomisk sterkeste interessene i samfunnet, med nedprioritering av mye annet. Dette er et tverrpolitisk problem. Situasjonen blir neppe bedre med den omseggripende krisen i Eurolandene.
Denne krisen har mange og kompliserte røtter som det er skrevet mye om, bl.a.bankvesenets uansvarlighet og enkelte regjeringers mangel på redelighet. Det kan dessverre også virke på folk flest som det gjøres mest for å berge investorer og banker og minst for å bekjempe arbeidsløshet og utkastelser av folks boliger. Krisen har skremmende effekter i form av en hel generasjon som føler seg berøvet for sin fremtid, tusenvis som kastes på gata når de ikke lenger kan betale ned på lånet til banken og andre tusener av nylig arbeidsløse. Raseriet rettes mot EU og ikke mot bankene og investorene og skal man tro norsk presse er dette det eneste som foregår i det Europeiske Fellesskap.

Dette er misvisende for å si det mildt, men takket være den ensidige nyhetsdekningen i god gammel stil her i landet, prøver Senterpartiet og nei-siden nå å piske opp en stemning for å oppheve EØS avtalen - husmannskontrakten som er vår eneste måte å han noen innflytelse på beslutninger vi må følge i alle fall. Det er nok å nevne alle EU direktiver som har gjort dette landet mye mer tilgjengelig (særlig innen transport) og miljøvennlig enn hva man ville ha oppnådd uten EØS avtalen. Det er vanskelig å få EU debatten inn på et saklig spor i disse tider.

Men nå faller snøen og nisseluene tas på, enten man får lov av lektor eller ikke. Vi fortjener en paue, og kanskje også å minnes det budskap om fred og håp - tross alt - som en gang ble assosiert med denne høytiden.

Fint innlegg fra Lysbakken om uredeligheten i kampanjen mot universell utforming

2011-12-08T09:46:00.003+01:00

Meget bra uttalt av statsråd Lysbakken: "

Universell utforming. Debatten om små boliger

Kostnader ved universell utforming er et tema som har vært mye oppe i media. Spesielt har noen boligutbyggerne over lengre tid vært aktive med argumenter mot universell utforming. Det er viktig at vi har åpne og gode diskusjoner om samfunnsspørsmål, men jeg er meget kritisk til hvordan denne debatten føres. Jeg opplever at deler av bransjen ikke er redelige med sine kostnadstall, og kaller forskningsrapporter som imøtegår deres tall for bestillingsverk fra Regjeringen.

Jeg blir opprørt når det påstås at det ikke er mulige å bygge små boliger lenger på grunn av kostnadsøkninger ved kravene og det stadig henvises til rullestolbrukere som årsak til dette. Dette er en svært dårlig debattform og stigmatisering av personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er viktig å peke på her at store deler av bransjen ikke deler disse synspunktene, men jeg vil utfordre de utbyggerne som fører denne uverdige debatten til å legge fram ordentlige og dokumenterte argumenter for sine påstander, og opptre seriøst. Dette er viktige og alvorlige spørsmål."

Les hele talen her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/aktuelt/taler_artikler/ministeren/taler-og-artikler-av-barne--likestilling/2011/apningstale-pa-universell-utforming.html?id=665743

Det er oppmuntrende at en talsmann for regjeringen nå tar opp kampen mot hetsingen av funksjonshemmede som Selvaag, OBOS og andre, godt politisk støttet av enkelte representanter for Høyre og Unge Høyre, har fått bedrive over lengre tid. Universell utforming er et gode for alle og ikke en "rullestolsbestemmelse" som hetserne kaller det. Stjerne i boken til Lysbakken!

All god sparing starter med de små..

2011-10-07T13:16:00.002+02:00

Det er en sørgelig nyhet at Fri Rettshjelp og Juss Buss nå trues med nedleggelse etter at Høyre-byrådet vil fjerne den offentlige støtten til disse svært viktige hjelperne for de svakeste i samfunnet. Tilgang på gratis rettshjelp har i mange år vært et svært viktig bidrag til å sikre grunnleggende rettigheter og rettferdighet for de som ikke har ressurser til å betale skyhøye advokatsalærer. Ikke bare rusmisbrukere og andre ressurssvake grupper, men også folk som er utsatt for gårdeieres og utleieres ofte ulovlige og urettmessige krav vil få det svært mye vanskeligere dersom høyrebudsjettet nå fratar dem muligheten for et rimelig rettsvern.

Dette er en logisk videreføring av høyresidens politikk med å få husleiereguleringen opphevet, noe som har drevet mange eldre og personer med nedsatt funksjonsevne ut av sine hjem fordi de ikke hadde råd til "markedsregulerte" husleier på 23 000 kroner i måneden eller mer. Samtidig strever mange unge, som overhode ikke har råd til å kjøpe bolig, med å klare seg i et leiemarked som etter reguleringens opphevelse, nå har tatt helt av. I slike situasjoner oppstår mange rettslige tvister, og de som knapt har råd til å bo, har rimeligvis heller ikke råd til å betale for dyr advokathjelp. Dermed blir det full pott til eiersiden og de rikeste, fullt i tråd med Høyres ideologi men også et bidrag til forskjells-Oslo og en delt hovedstad.

I motsetning til statsbudsjettet som ble lagt frem 6. oktober, har Høyrebyrådet virkelig lagt frem et stramt budsjett. Med Høyrevalgseieren i Oslo har de tilsynelatende anledning å holde fram som de stevner, under mottoet "All god sparing starter med de små".

- De som nå kan miste enda en mulighet til å forsvare sine rettigheter. Med Høyres politikk vil "rettferdigheten" kun være på de mest pengesterkes side.

For mye universell utforming?!

2011-08-21T18:02:00.002+02:00

”Den universelle utformingen har gått for langt” – denne for funksjonshemmede noe overraskende påstanden står i et innlegg av Gamle Oslo Høyres bystyrekandidat, Erik Lundesgaard, på nettstedet Ditt Oslo.

Argumentasjonen hans er gammel og velkjent for oss som har prøvd å komme bort fra tilsvarende avlegs tankegang ytret av bl.a. Selvaag, Obos, andre Høyrefolk samt Unge Høyre (som ønsker et ”ungdomsopprør mot universell utforming”). Hovedtrekkene er: det er mangel på boliger pga. stor befolkningsvekst i Oslo, og dette skaper en ubalanse i boligmarkedet som øker risikoen for at prisene blir ”unaturlig høye” og at det dermed oppstår en ”risiko for at førstegangskjøpere ikke skal komme seg inn i boligmarkedet og at normale lønnsmottakere ikke kan bo sentralt” – og at det er først og fremst de unge og ubemidlede som vil lide under det. Så langt er det ikke vanskelig å følge med, selv om dagens prisnivå i Oslo allerede ligger godt over ”det normale” og at det for lengst er blitt svært hardt for unge og ”ubemidlede” å henge med på rotteracet.

Men så har Lundesgaard og Høyres representanter funnet at syndebukken ikke er markedet i seg selv eller at problemet er de knøttsmå leilighetene som nå bygges.Som han sier, problemet er at ”et av de store hindrene for en effektiv boligutbygging er kravene staten setter til universell utforming av nybygg med den nye Plan- og bygningsloven fra 2010”. Som sannhetsvitne brukes (selvsagt) Selvaags gamle påstander om prisøkning som følge av disse kravene, som allerede er motbevist av forskere på området.

Lundesgaard definerer universell utforming som at ”bygninger og offentlige rom utformes inkluderende for rullestolbrukere og funksjonshemmede”. Dette er som enhver med innsikt i feltet vet, feil. Universell utforming er ikke for rullestolbrukere men for at produkter og tjenester – som bygg – skal kunne brukes av alle uten behov for spesialtilpasning. Det er muligens mangel på kunnskap, muligens bevisst diskriminerende retorikk, å kalle norsk politikk på området for noe som skal ”inkludere rullestolbrukere”.

Men om vi enda overser denne misvisende forståelsen - som ikke er ualminnelig - av begrepet universell utforning, så er Lundesgaards og hans likesinnedes argumentasjon at selv om universell utforming er viktig, så behøver vel ikke alle boliger å tilpasses denne gruppen (les: rullestolsbrukere og funksjonshemmede)? Igjen fremstilles altså universell utforming som noe som bare er til gode for rullestolsbrukere og man ønsker ikke å forstå at det som er til gode for mennesker med nedsatt funksjonsevne er til gode for alle andre.
Universell utforming vil ikke bare spare samfunnet for store utgifter til ombygging av boliger ettersom Norges befolkning blir eldre (25 % vil være over 67 år rundt 2040) men det ville for bolignæringen være en effektiv markedstilpasning som vil lønne seg godt på sikt. For eksempel vil en universelt utformet bolig gjøre det mulig for et eldre menneske å fortsette å bo hjemme, mens en sykehjemsplass i dag koster samfunnet over 600 000 Kroner i året. Er universell utforming en dårlig investering? Vi kan alle komme ut for ulykker som kan gjøre oss midlertidig eller permanent bevegelseshemmede, personer med barnevogn, gravide og andre har alle glede av så vel boliger som uteområder som er fullt tilgjengelig. Dette er langt fra en selvfølgelighet i dagens Norge.

Nybygging utgjør i dag 1 % av boligmassen i Norge, resten av denne boligmassen utgjøres av eksisterende boligbygg. Og vi vet at bare 5 %(!) av de eksisterende byggene er fullt tilgjengelige og dermed oppfyller kravene til universell utforming. All den stund ca. 20 % av befolkningen har nedsatt funksjonsevne i dag, ved siden av alle eldre som har aldersrelatert funksjonsnedsettelse, er det på ingen måte et statlig overgrep å kreve at nybygging omfatter universell utforming. I tillegg har så vel norske som internasjonale undersøkelser vist at universell utforming utgjør maksimum 2 % av de samlede byggekostnader så lenge man inkluderer det under nybygging. Ombygging er langt dyrere.

Men Lundesgaard og hans partifeller mangler ikke bare forståelse av faktisk statistikk og hva innholdet i prinsippet om universell utforming faktisk går ut på, de har heller ikke noen innsikt i hva det betyr ikke å ha frihet til å kunne bo der man vil som følge av egen funksjonsnedsettelse, og ikke å kunne besøke venner og ha et sosialt liv fordi man ikke kommer inn i deres boliger. Særlig for unge funksjonshemmede er dette en belastning og virker stigmatiserende. Lundesgaard og hans partifeller bidrar i stedet til å øke denne stigmatiseringen med aktivt å prøve å sette opp funksjonshemmede mot ungdom som prøver å komme seg inn på boligmarkedet!

I stedet for å hvilke følger deres egen markedsliberalistiske ideologi og politikk medfører i det prisene skyves lenger og lenger opp, boligene blir mindre og mindre og markedet ekskluderer flere og flere, finner man seg altså en syndebukk i kravene om universell utforming og i en gruppe som allerede opplever grov nok diskriminering som det er. Dette er i beste fall tåpelig, i verste fall en bevisst politikk for å rakke ned på en gruppe av befolkningen og påføre dem et stigma i form av trekk ved egen person: at de bruker rullestol. Svært ille er Lundesgaards konklusjon om at ”Handikapforbundene må ta selvkritikk, for det er absurd å tilpasse alle nye boliger til landets drøye 30 000 rullestolbrukere (min understrekning). Etter dagens krav ville storparten av Oslos bebyggelse som på Frogner eller Torshov aldri vært bygget”. - Med litt overdrivelse kan man si det minner om da Nero ga de kristne skylden for Romas brann..

- En ekte Høyreløsning på "problemet" er etter hans mening å lempe på lovverket ved mer lokalt selvstyre. Ve den funksjonshemmede person som bor i bydeler som er styrt av Høyre da! Hans avslutning er også trist lesning for den som er opptatt av et samfunn med like muligheter for alle, ”Vi trenger ikke boliger med dårlige kvaliteter (universell utforming??) og unødig høy pris. Vi trenger fleksibilitet og lokal tilspasning”.
Høyre går inn for det lokale selvstyre, men det er skremmende at dette skal brukes som et verktøy for mer diskriminering av funksjonshemmede. Partiet som Lundesgaard vil representere har selv universell utforming på programmet (tross liberalistiske politikeres ønske om å fjerne det, fordi diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og plan- og bygningsloven allerede krever universell utforming – at de nå som Lundesgaard så klart viser, ønsker å svekke den eksisterende lovgivningen sier ganske meget om den politikken Oslo Høyre faktisk følger, bak fasaden). Men disse og tilsvarende utspill viser at man for det første ikke forstår hva begrepet inneholder, og for det andre vil føre en politikk som vil skru klokken tilbake og styrke en mentalitet der hensyn til funksjonshemmede er et spørsmål om veldedighet – samfunnet skal ikke være for alle, men for de ”spreke, aktive og vellykkede”.

Men selv om dette er trist og nedstemmende lesning er Lundesgaards utspill meget godt timet – det er lokalvalg og Oslo Høyre viser da klart hva de står for av menneskesyn og de faktiske følger av politikken deres i posisjon. La oss alle bruke stemmeseddelen for å sikre at de ikke får gjennomført dette! Ha et godt valg!

Voldsbølgen i Storbritiannia - kunne det skje her?

2011-08-16T23:50:00.002+02:00

To uvante bilder av det tradisjonelt flegmatiske Storbritannia dominerer nyhetsbildet om dagen – ett av ungdommer som sloss mot politiet og herjer og plyndrer forretninger i en voldsorgie som startet i London, og et annet av statsminister Cameron som raser og truer med all slags gjengjeldelse. Det er overraskende, ikke bare fordi frustrasjonen og volden er så omfattende og raskt sprer seg fra by til by, men også fordi landets politiske ledelse bruker samme språk som makthavere i langt mindre demokratiske land benytter, når folket gjør opprør.

Cameron vil helst operere uten å bekymre seg over noen diagnose – bortsett fra “ren ondskap” - og det er tydelig at det heller ikke har vært gjort mye for å forebygge anfallet. Man har foretrukket å importere hardhendte politieksperter fra USA fremfor å gå ut med noe som kunne smake av selvransakelse over hva som er feil med et samfunn som åpenbart er så splittet som Storbritannia nå er. Vi leser ikke bare at man vurderer å sensurere/sperre sosiale medier som Facebook etc. på samme måte som Syria og Kina, men også at de som blir pågrepet, OG deres slektninger, kastes ut av kommunale leiligheter som en hevn.

Dette viser på en måte hvor forskjellige det britiske og det norske samfunnet er, i form av mangel på basale velferdsgoder. Ting som i Norge er organisert gjennom det offentlige er ofte underlagt privat veldedighet (charities) eller private forsikringsordninger. Dette har holdt ved like klasseforskjeller som i stor grad ikke eksisterer i vårt land. Dette er en paradoksal utvikling når man tenker på at ideen om velferdsstaten oppsto i Storbritannia som en del av planleggingen for etterkrigstiden, og National Health Service var for eksempel et forbilde for andre. Men problemene er forsterket av privatiseringsbølgen under Margaret Thatcher som skapte sosial uro på 1980 tallet, og de nye kuttene i velferdsordninger som er kommet under Toryenes og de liberales regjering. Det farlige i situasjonen er at nedskjæringene har fungert som en fenghette på et sosialt sprengstoff som har bygget seg opp lenge, også under Blair-regjeringen. Som det er skrevet om mange steder er det mange som ikke lenger føler verken tilhørighet til sitt bosted eller til noen av de politiske partiene. Da er veien ikke lang til å utøve tilsynelatende blind gatevold og plyndring.

Men likevel er det interessant å spørre seg om noe slikt kunne skje i Norge, f.eks. i Oslo? Ved første øyekast er det lite sannsynlig fordi man har sikret seg et sosialt minstemål når det gjelder sikkerhet for livsopphold som ligger over gjennomsnittet i mange andre land det er naturlig å sammenligne oss med. På overflaten har terroren 22. juli også fått frem en nasjonal enighet heller enn gatevold og uro som for eksempel en del av utenlandsk presse nærmest forventet som etterspill.

Men mulighetene for en slik utvikling over tid er ikke helt utenkelig også i byer som Oslo. Det har lenge vært diskusjon om hvorfor hovedstaden er en delt by hva levestandard, forventet levealder og andre forhold. Mange års borgerlig styre i Oslo har ikke dempet disse forskjellene. Som i mange andre storbyer har det skjedd en konsentrasjon av innvandrere i de østlige bydelene. Skoleklasser i disse bydelene består ofte utelukkende av innvandrere, ikke minst fordi norske foreldre tar sine barn til andre skoler. Før 22. juli var det diskusjoner om hvordan dette kan løses, for eksempel ved ”bussing” (som i de amerikanske sørstatene på 1960-tallet) – men integrasjon er en utfordring som politikerne må ta mye mer alvorlig fremover.
Men opptøyene i Storbritannia er ikke av typisk etnisk karakter, fordi så vel etnisk britisk som innvandrerungdom tar like stor del i volden og plyndringen. Er det fordi de er ”ondsinnet” som Cameron diagnostiserer?

Det at de ”skyldige” ungdommene nå kastes ut av sine kommunale boliger – som ikke er spesielt luksuriøse i Storbritannia – gir et indirekte bilde av de forholdene disse menneskene lever under. Vi har i dagens olje-Norge ikke en så stor arbeidsløshet som for eksempel i nabolandet i vest. Men boligpolitikken i Oslo gjør det ikke spesielt enkelt for ungdom som ikke står høyt på den sosiale rangstigen her, heller. Etter at husleiereguleringen ble fjernet på et tidspunkt da prisene føk i været har det gått hardt utover så vel eldre leietakere som ble kastet ut av sine boliger i all stillhet, som ungdom som ikke har penger til å kjøpe. Løsningen ville være å igangsette mer kommunal boligbygging, men det borgerlige byrådet ønsker ikke dette. I stedet for å rette fokus mot det oppblåste boligmarkedet skylder byrådet på de mange kravene til boliger som staten kommer med, les krav til universell utforming og miljømessig bygging. Krav som skal gi fortsatt mulighet for Norges aldrende befolkning og bl.a. ungdom med nedsatt funksjonsevne brukes som en syndebukk for det en markedsstyrt liberalistisk ideologi har ført til – et boligmarked som ekskluderer alle som ikke har svært høy inntekt eller svært velstående foreldre. Høyresidens holdninger er symbolisert ved Unge Høyres ønske om et ”ungdomsopprør mot universell utforming”.

Det er ikke vanskelig å se for seg hva et ekskluderende boligmarked og mangel på rimelige alternativer vil føre med seg av sosial uro blant norsk ungdom dersom borgerlig politikk i Oslo får anledning til å fortsette.
De borgerlige er glad i å poengtere ”valgfrihet” og unngår å drøfte hvorfor denne i økende grad er reservert for de mest ressurssterke. Vi ønsker alle at eldre og pasienter på sykehjem skal ha det best mulig, men Adecco skandalen viste at vi er i ferd med å bygge opp et samfunn der noen har elendige og til dels lovstridige arbeidsforhold, for at andre skal få oppfylt sine materielle krav. Vi bygger opp en underklasse av utenlandske arbeidere med ulovlige kontraktsforhold og arbeidstider, ofte i private institusjoner. I stedet for å se på de langsiktige konsekvenser av en slik politikk har høyresiden overbevist seg selv om at selv en luselønn rekker langt i de landene disse menneskene kommer fra. Arbeidsgiverne deres har kjempet hardt mot at disse arbeiderne organiserer seg – prøver de på det blir de ofte sendt hjem igjen. Igjen bidrar borgerlig politikk til å bygge opp sosiale motsetningsforhold som det ikke er utenkelig at kan føre til ”britiske tilstander” dersom politikken ikke endres.

Vi som politikere har et ansvar for å peke på trekk i samfunnet som ikke er fullt så vakre som den solidariteten Norge fremviste etter 22. juli. Tiden leger alle sår, men selvtilfreds politisk blindhet skaper raskt nye. Noe kan gjøres med stemmeseddelen!

Ny politisk profilside på Facebook

2011-08-15T11:28:00.002+02:00

I dag har jeg opprettet en egen profilside på Facebook i forbindelse med valget. Der vil jeg legge ut tanker (fra denne bloggen for eksempel) og annet stoff knyttet til valgkampen, samt fokusere på egne sentrale politiske saker. Siden finner du på

http://www.facebook.com/profile.php?id=674450442#!/pages/Rudolph-Brynn/261547080539815

. God lesing - både her og der!

Veien videre langs gjengrodde stier

2011-08-12T12:21:00.002+02:00

Som de fleste interesserte vil ha merket har leder for Oslo Fremskrittsparti, Tybring-Gjedde, uttalt seg gjennom kronikk og intervju om effektene av den berømmelige antimuslimske artikkelen han produserte i 2010 og som tidligere er omtalt i denne blogg. Hans kommentarer, som er sett i lys av at enkelte mener han bidro til den generelle anti-muslimske stemningen som Breivik kunne vokse og trives i her i vårt land, er en innrømmelse av han vel brukte kraftige vendinger. Som han sier, “vi har alle opp gjennom tidene ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt”. Men selv om hans kronikk var “i overkant krass og kategorisk” står samtidig kronikken “fjellstøtt politisk”. Med andre ord, han mener akkurat det samme som før, bare at det kunne vært sagt penere.

Det har vært mange kommentarer om dette, mest interessant er vel kommentarene fra FrPs sentrale ledelse om at det er fint at Tybring-Gjedde nå har ryddet opp i sine uttalelser (samt en diskret kritikk om at han var litt krass i sin tid). Det er interessant, ettersom Oslo FrPs leder utvilsomt fortsatt står for det han tidligere uttalte; en kritikk av det flerkulturelle samfunn i Norge og at ansvaret for tingenes tilstand primært ligger hos Arbeiderpartiet. Med andre ord er dette en linje FrP fortsatt vil stå for bl.a. i hovedstaden, med Oslo Høyre ved sin side.
Selv om jeg selvsagt ikke vil på noen måte støtte det han står for, synes jeg at Tybring-Gjedde skal ha honnør for ikke å ha prøvd å bortforklare sine uttalelser eller si at han i dag står for noe annet etter massakrene i Oslo og Utøya. Hverken Tybring-Gjedde eller Fremskrittspartiet står for eller støtter mord og terror. Jeg er – med de samme forbehold – også enig i det han skriver om at “vi må aldri komme dit at det å “ha sine meningers mot” møtes av moralsk indignasjon og samfunnets kollektive fordømmelse. En av de største farene når Norge skal gjenreise det politiske ordskiftet fremover, er selvsensuren. Frykt for spisse debatter må ikke føre til konformitet eller at vi ikke våger å diskutere ømfintlige temaer”.

- Hvem er ikke enig i dette? Men så er det viktig å dypdykke i hva Oslo FrPs leder faktisk skriver. Essensen er at samfunnet må ha felles verdier i bunn, og at helt ulike kulturer ikke kan leve sammen uten at de har et felles verdigrunnlag. Men for ham blir det et likhetstegn mellom kultur og verdier, slik at de som følger en for Norge fremmed kultur, pr. definisjon “tramper” på de norske verdiene. Disse overtrampene - kjønnslemlestelse og brudd på religiøs frihet og ytringsfrihet - som i realiteten hører under kriminallovgivningen, mener Tybring-Gjedde og hans meningsfeller er kulturelt betinget. Eksemplene som tas frem forekommer “særlig i Oslos drabantbyer”, m.a.o. i innvandrerstrøkene. Slike overgrep forekommer uten tvil, men de utføres heller av personer med fanatiske religiøse oppfatninger, heller enn at de representerer noe som er felles for enhver som tilhører den kultursfæren de tilhører.

Oslo FrPs leder poengterer at “vi kan ikke akseptere at brudd på menneskerettighetene begrunnes og forsvares ut ifra prinsippet om religionsfrihet. Det gjelder selvfølgelig uansett hvilken religion man skjuler seg bak.”
Men: Tilsvarende religiøst betingede over grep forekommer vel så meget i kulturelt norske, kristne miljøer. Man skal ikke langt inn i kristent sektmiljø for å oppdage mishandling av barn, knebling av ytringsfrihet, direkte vold og tvang mot annerledestenkende, som er like ille som noe fanatiske muslimer bedriver. Men de som utfører slike kriminelle handlinger i norske kristne miljøer, er etniske nordmenn og de tilhører ikke minst den norske kultursfære. Hvorfor går ikke Tybring-Gjedde og hans meningsfeller inn i en debatt om at overgrep i religionens navn strider mot sanne norske verdier?

Fordi det for ham ikke dreier seg om en religionskap, men en kamp om vi skal godta at mennesker med en ikke-norsk (les: ikke-europeisk/nord-amerikansk) kulturtilhørighet, som gir dem visse felles trekk, skal kunne bo i vårt samfunn uten at de gir opp den han mener er tradisjoner og praksis som bryter med vårt norske verdigrunnlag. Med andre ord, i 40 år har norsk innvandringspolitikk, spesielt Arbeiderpartiets, medført at man har sluppet inn folk som driver med kjønnslemlestelse, krenker likestilling og ytringsfrihet, religiøs frihet etc. og som til slutt er blitt et truende fremmedelement? Og latt dem bryte norsk lov uforstyrret?

Dette er en kjent, men primitiv argumentasjon. Å sette likhetstegn mellom fremmed kulturtilhørighet og at man begår overgrep, en taktikk som også bl.a. følges av Human Rights Service og Hege Storhaug, er å bevege seg på en hårfin grense mot å sette likhetstegn mellom f.eks. etnisk tilhørighet og bestemte karaktertrekk. Vi har skremmende historisk presedens for dette.

Tybring-Gjedde tar høyrepolitikerne Sarkozy, Merkel og Cameron som sannhetsvitner på at multikulturalismen har feilet. De representerer alle samfunn der innvandrere utgjør en gruppe som svært ofte er blitt et B-lag i samfunnet, noe som periodevis eksploderer i gatevold og sammenstøt med politiet. Men det er en grov feil å stemple dette som kulturbetinget – det er for det første tegn på feilslått integrasjon fra vertsnasjonenes side når det gjelder muligheter i arbeidsmarkedet, kamp mot rasistiske fordommer hos arbeidsgivere og andre, og for det andre omfatter denne frustrasjonen i minst like stor grad de etnisk tyske, franske og britiske ungdommene selv. Brannene i London og Manchester er ikke feilslått multikulturalisme, men feilslått høyrepolitikk.

Det er et tegn på Oslo FrPs leders overforenklede retorikk at han ikke problematiserer hvilke verdier som er så typisk norske at mennesker med annen kulturbakgrunn ikke kan leve opp til dem. Er det bare det norske kulturfellesskap som står for ytringsfrihet, likeverd, personlig frihet etc.? Er en person fra det pakistanske, tyrkiske, irakiske og andre utenomeuropeiske kultursamfunn pr. definisjon i mot? Er Fremskrittspartiet et parti som står for likestilling?

Det er også et tegn på Høyres vei fra konservatisme, som tradisjonelt har hatt som grunnverdi at man skal respektere andre kulturer, til en langt mer høyrevridd politikk, at partiet velger å samarbeide stadig tettere med Fremskrittspartiet, selv når de står for en slik type retorikk.

Å hevde at multikulturalismen har feilet er bevisst å se bort fra alle andre samfunnsfaktorer og politikk som fører til at noen mennesker ikke føler seg integrert eller endog velkomne i et samfunn. Tybring-Gjedde og hans meningsfeller peker ut en gruppe som er annerledes etter god, gammeldags oppskrift som problemet, i stedet for det samfunnet som omgir disse personene. Og som feiler i å integrere. Dette er ikke et spørsmål om enkeltes kulturbakgrunn men om bevisste politiske valg i det norske samfunnet. Det er alles ansvar å velge en politikk for integrasjon og likestilling i samfunnet som gjør at alle føler seg som en del av dette samfunnet.

For Fremskrittspartiet går veien videre langs gjengrodde stier.

Uføretrygd - et valg?

2011-08-10T11:23:00.002+02:00

Civita-stipendiat og medredaktør i Minerva, Anne Siri Koksrud forsterker mange fordommer om uføretrygdede i sin kronikk i Aftenposten 8. august. Hovedpoenget hennes synes å være at de 300 000 uføretrygdede i Norge ikke bare er en belastning for andre som må “betale for deres livsopphold”, men at deres situasjon er et resultat av deres egne valg. Koksrud hevder videre at uføretrygdede hovedsakelig er folk som ikke har funksjonsnedsettelser (!); det er et fåtall av de uføretrygdede som ikke “kan og bør ikke jobbe, for ikke å gamble med deres helse”, et annet mindretall er de som direkte misbruker systemet. Konklusjonen må bli at flertallet av de 300 000 velger å leve på en “raus” uføretrygd og belaster oss andre med utgiftene til deres livsopphold – “samtidig som vi går glipp av den arbeidsinnsatsen de kunne bidratt med”.

Jeg er enig med Koksrud at det er mye disse menneskene kan bidra med i samfunnet når det gjelder potensiell arbeidsinnsats, selv om jeg ikke støtter grunnpremisset om at et menneskes verdi for samfunnet kun er å måle i vedkommendes arbeidsevne. Det som er det største problemet med Koksruds fremstilling er at den fortsetter trenden med å fokusere på individene som mottar uføretrygd og ikke på de samfunnsforholdene som hindrer at folk faktisk får arbeid som ønsker det. Koksrud er inne på en god forklaringsfaktor når hun bemerker at “man kan gjerne få seg en deltidsstilling, men man kan ikke få en stilling hvor man jobber 100 prosent av tiden mot lavere betaling, i bytte mot forståelse for at man ikke kan løfte like tungt eller jobbe like raskt som de andre. Det er ikke plass til dem som ikke kan yte fullt ut”.
Det siste er korrekt, men utfordringen ligger da visselig i arbeidsmarkedet og hos arbeidsgiverne, og ikke hos uføretrygdede? En Synovate undersøkelse fra 2007 viste at bare én av 10 arbeidsgivere ville innkalle en blind person til jobbintervju, bare én av tre ville innkalle en rullestolbruker, etc. Ved siden av disse holdningene er det et like stort problem med behovet for tilrettelegging av arbeidsplasser, selv om det gis støtte til dette fra det offentlige. Mange arbeidsgivere oppgir at de ikke har “ressurser til å sette seg inn i ordningene” eller de vil ikke ta utgifter og bryderi med tilrettelegging. Statistikken er uforandret siden 2000: sysselsettingsraten blant registrerte med nedsatt funksjonsevne i arbeidsdyktig alder er ca. 48 % (for andre ca. 78 %) og av disse har rundt halvparten deltidsstillinger. I henhold til Statistisk Sentralbyrå er det rundt 78 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker å komme i arbeid men møter for store barrierer. Har de “valgt” å gå på uføretrygd?

Et annet problem som Koksrud ikke tar opp er det faktum at uføretrygd ikke velges av den enkelte men må godtas av NAV på grunnlag av helsevurdering. Med mindre hun og hennes meningsfeller mener at det norske trygdesystemet ikke arbeider etter objektive kriterier men at det avgjørende er individets eget ønske og valg, er dette en noe underlig virkelighetsoppfatning. Dette handler ikke om et valg men om en rekke faktorer som 1) systemets, dvs. NAV saksbehandlernes forståelse av individets faktiske evner og muligheter og 2) arbeidsmarkedets vilje til å ta inn personer med nedsatt funksjonsevne. Når det gjelder 1) har vi nok av forskningsrapporter om ungdom med nedsatt funksjonsevne som ikke har fått støtte f.eks. til studier i fag de ønsket og mestret fordi NAV veilederne manglet kompetanse på hva man kan utføre i arbeidslivet med nødvendig tilrettelegging. Noen har måttet avbryte eller skifte utdanningsløp fordi de fikk ny saksbehandler som eksempelvis mente at blinde bare kan arbeide som håndverker eller pianostemmer, og ikke ville støtte utdannelse i statsvitenskap. Når det gjelder forklaringsfaktor 2) er også dette forsket grundig i, men ikke fulgt opp av politikerne f.eks. ved gjennomgang av IA-avtalesystemet.

Koksrud peker på løsninger som har som premiss å bidra til mistenkeliggjøring av de fleste uføretrygdede, samtidig som de ordningene hun foreslår for å sysselsette uføre vil gjøre disse menneskene til et definert B-lag i arbeidsmarkedet. Hun mener åpenbart at uføretrygden til nå er så rikelig at det er et reelt valg å leve på den i stedet for å jobbe. At noen gjerne ville tjent litt på arbeid ved siden av trygden men ikke kan, fordi de da risikerer å miste uføretrygd, er ikke problematisert. At det kan være “mer lønnsomt å være trygdet enn å arbeide” er en utrolig myte i de høyreorientertes verden som dessverre er blitt en etablert sannhet.

Koksruds løsning er ikke tilrettelegging, fleksibilitet i arbeidstid og holdningsskapende arbeid, men fleksible lønnsordninger. Den ene løsningen er faktisk å frata funksjonshemmede arbeidstakere rettigheter ved unntak fra tariffordninger, begrunnet med at de er mindre produktive enn “friske”. For å unngå misnøye i fagbevegelsen kan man sikre at ordningen blir begrenset i tid og i antall. At dette vil styrke heller enn å svekke utbredte fordommer mot funksjonshemmedes arbeidsevne, og virke sterkt stigmatiserende og direkte diskriminerende er tydeligvis ikke et tema.

Personer med nedsatt funksjonsevne har like stor lyst og kompetanse til arbeid som andre så fremt forholdene ligger til rette i form av fysiske betingelser og forståelse av individuelle behov. At de skal gis lavere lønninger, være en del av begrensede kvoter og kun ha midlertidige kontrakter vil virke diskriminerende og forsterke stemplet som et B-lag innen arbeidslivet. I stedet for å mistenkeliggjøre og styrke fordommene mot uføretrygdede vil det være betydelig bedre om man i stedet fokuserte på de trekk ved norsk arbeidsmarked som utestenger mennesker som vil arbeide – hvis de fikk velge.

Om jødehat og muslimhets

2011-08-05T00:28:00.002+02:00

Høyres leder Erna Solberg uttalte i dag at muslimhetsingen i dagens samfunn, som har gitt seg et så grotesk utslag som Breiviks massakre den 22. juli, minner om forfølgelsen av jøder i mellomkrigstiden. Jeg er langt på vei enig i dette, og har antydet noe lignende i en tidligere bloggartikkel, selv om det blir innvendt fra så vel muslimsk som mosaisk hold at tidspunktet var feil.

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom jødehat og hets mot muslimer, ikke minst at det ene dreide seg vesentlig om rase og forskjellige trekk som ”folk flest” mente var typisk for den, mens det andre handler om religion og trekk ”folk flest” mener er typisk for denne.

For 80 år siden var det ikke anstøtelig å omtale en kjøpmann som ”dyr som en jøde” eller kommentere sleipe folk som ”jødeaktige” og så videre. Dette foregikk i vårt land, og i andre, noe som ga seg mer eller mindre ekstreme utslag som pogromene i Russland der mange var overbevist om at jødene mesket seg med blod fra uskyldige russiske barn.

Alt dette hadde røtter tilbake til middelalderens kristenhet der jødene som en fremmedartet minoritet var gode syndebukker, ikke minst fordi de drev utlån av penger (åger) – fordi kristne ikke kunne bedrive den slags geskjeft. Den mildeste formen for jødehat var at man altså hadde et indre bilde av jødene som griske og grådige, den groveste var periodiske utrenskninger og pogromer. På 1800 tallet kom mer eller mindre ”vitenskapelige” utredninger om jødetrusselen mot samfunnet og man fikk en politisk antisemittisme som ble plukket opp av nazistene og for alltid forbundet med dem. Det var det industrielle massemordet på 6 millioner jøder fra hele det tyskokkuperte Europa, bl.a. Norge, som ga verden et så brutalt sjokk at den ”folkelige antisemittismen” - som skapte en tankeverden som til syvende og sist var grunnlaget og forutsetningen for at nazistene kunne gjøre det de gjorde – forsvant. (Vi hører riktignok i dagens Norge om skolebarn som bruker ”jøde” som skjellsord, men dette er knyttet til staten Israel og ikke til rasehat).

Vi er dessverre i dag i ferd med å etablere et tilsvarende ”bilde” av muslimer i det vestlige samfunn som gir et tilsvarende fremmedgjørende resultat og som har skapt grobunn for hat og fanatisme som Breiviks forbrytelser er et ekstremt utslag av. Vi har utviklet assosiasjoner når det gjelder muslimene som vold, terrorisme, kjønnslemlestelse og – mest ekstremt, planmessig overtakelse av den vestlige kultur. 22. juli var dette i ferd med å tenne en gnist i det norske samfunn som kunne ha hatt alvorlige følger dersom massemorderens identitet som norsk nordmann ikke raskt var kringkastet. Norske muslimers tilbakeholdenhet og solidaritet i den situasjonen som er oppstått er eksemplarisk og gjør til skamme alle dem som straks tenkte ”islamittiske terrorister” da Regjeringskvartalet ble sprengt.

Det som er skjedd er at alle tilhengere av Islam skjæres over en kam – på grunn av noen fanatikeres gjerninger. Osama bin Laden og hans folk drev og driver terror i Allahs navn, Taliban er en muslimsk gruppe som står for den strengeste fortolkning av Islam og foretar stadig terrorangrep og så videre. Altså – muslimer er fanatikere og terrorister! Og dessuten skiller de seg ut ved klesdrakten sin og er et skummelt fremmedelement. Akkurat som jødene i sin tid? Det var folk som man kunne se var muslimer som ble dyttet av bussen den 22. juni. Det finnes en Facebookgruppe som oppfordrer til ikke å kjøre i taxier som er ført av muslimer – og det kan gjøres for de synes jo? De er mørkhudete og noen har rare plagg. Mange hater hijab – offisielt fordi det er et kvinneundertrykkende symbol, uoffisielt fordi det plager dem at noen er annerledes, en del av ”terrorbanden i blant oss”. Når det gjaldt jødene bar de en ”kollektiv skyld” for korsfestelsen av Jesus. Muslimene har i dag en ”kollektiv skyld” for 11. september og alt det der.

Alt dette er avhengig av mangel på kunnskap om våre medmennesker, for å kunne vokse frem. Det er sjelden man i disse tider hører om at mye av den medisinske kunnskapen vi har bygger på muslimsk vitenskap, at vi bruker arabiske tall, at vi kjenner vår egen klassiske antikke kultur fordi muslimene oversatte den, at noe av verdens vakreste arkitektur og kunst er inspirert av Islam. Jeg må tenke på en barnebok jeg leste som liten der en engelsk gutt (på 1600-tallet)blir undervist av en katolsk munk som beretter om ”maurernes” storhetstid og vitenskapelige landevinninger i Spania. ”Det er mulig at de en gang var så flinke” tenker gutten, ”men nå er de bare fryktelige pirater”.

Det er lettvint å tenke om andre gruppevis, og i klisjeer. Enhver av oss er ikke fri for å gjøre dette. Men negative klisjeer som slår rot en gang for alle i ”folkesjelen” kan bli farlige når de kombineres med frykt og man får dem daglig ”bekreftet” i form av uttalelser og kommentarer som styrker det mer og mer grumsete bilde man har av ”de andre”.

Vi kan ikke la de drepte fra 22. juli 2011 gå i sin grav uten å våge å ta et oppgjør med de vrangforestillinger og den hatske ideologiske idéverden som skapte et monster som Breivik. Noen mener at det er for tidlig å snakke om dette – vel, det er betydelig bedre enn å la debatten komme for sent. Ellers gjør vi skam på oss selv og vår evne til å lære av historien.

De som ikke blir invitert til te-selskap

2011-08-03T23:43:00.010+02:00

USA har besluttet å heve gjeldstaket gjennom et kompromiss, resultatet av en tautrekking som i manges øyne har skandalisert landets ansvarlige politikere. Ingen er glad for kompromisset, hverken Demokratene som har måttet gi slipp på kjernesaker som at landets rikeste skal betale skatt, Republikanerne som er splittet mellom de som arbeidet for et kompromiss eller den ytterliggående Tea Party bevegelsen som bare vil redusere det offentliges utgifter slik at de rike kan bli enda rikere og slippe å betale skatt. Likevel er det tydelig at det er Tea Party gjengen som vant denne tautrekkingen.

Taperne er de ressurssvake i den ressurssterke staten USA. Når det offentlige skal spare inn der i landet er det ikke for eksempel forsvaret som vil tape på det (selv om det skal komme nedskjæringer også der) men de sårbare gruppene som eldre og personer med nedsatt funksjonsevne. Atter en gang. USA er på randen av å måtte skifte nasjonalsang til den gamle, triste slageren fra depresjonsårene "Brother can you spare me a dime?". Denne tiden var - som kompromissets USA blir - preget av at staten ikke vil hjelpe de hjelpetrengende men vil stole på at "markedet ordner dette", slik president Hoover mumlet til en journalist den gangen.. Men markedet ordnet ingenting - også den gang var det spekulanter som startet hele ulykken, men det hele ble løst gjennom Roosevelts New Deal som ga staten en aktiv rolle i å skape arbeidsplasser og fikk landet på rett kjøl.

I dag har USA ingen Franklin D. Roosevelt ved roret, selv om mange hadde store håp til Obama da han overtok. Han har hatt en tung jobb etter å ha arvet president Bushs og Republikanernes enorme gjeld som resultat av kostbare kriger og skattelettelser til de rikeste, som hadde støttet Republikanerne. Men Bush-regimet hadde også svekket situasjonen for svake grupper som bl.a. funksjonshemmede ved å utnevne republikanske dommere som i en økende rekke saker dømte i disfavør av personer med nedsatt funksjonsevne som påberopte seg den amerikanske antidiskrimineringsloven, Americans with Disabilities Act eller ADA. Dette er i seg selv en god lov, som bl.a. lovfester standarder for universell utforming på føderalt nivå, den såkalte Section 508 lovgivningen. Men den er ikke fulgt opp av det vi i Norden ser på som en selvfølge, grunnleggende velferdsgoder som sikrer en god levestandard for personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er sagt at ADA lovgivningen sikrer tilgjengelighet til det amerikanske samfunnet, men at den aldri har skapt en arbeidsplass. Dette har mye for seg selv om USA i gode tider har gjort mye for at funksjonshemmede kommer i arbeid. Men også arbeidsløsheten er høy, og dette er et problem som nå kan bli forverret. Erfaringsmessig er personer med nedsatt funksjonsevne de første som blir utestengt når arbeidsmarkedet blir hardere. Med nye innstramminger er det ikke vanskelig å tenke følgene for de som på forhånd stiller svakt. Obama burde som det er sagt spilt kortene sine bedre ved ikke å gi etter for de mest ressurssterkes talsmenn, Tea Party bevegelsen. Kanskje blir han ikke gjenvalgt - selv om det blir en mager trøst for det amerikanske samfunnets mange tapere.

Det blir svært mange som ikke blir invitert i det teselskapet, men må stemme i den gamle melodien "Brother, can you spare me a dime" i stedet...

Hvorfor?

2011-07-26T23:28:00.021+02:00

"Hva er galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur? SOm er rotløshet satt i system og vil rive landet vårt i filler". Dette er ikke et sitat fra massemorderen Breivik, men fra representantene for Fremskrittspartiet Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen. De skrev dette i en artikkel som fikk stor oppmerksomhet i august 2010 men dessverre ble glemt bort i debatten siden. Før den i dag får ny aktualitet av flere grunner - at det har vekket en del oppmerksomhet at Breivik tidligere var FrP aktiv, noe Siv Jensen naturlig nok ikke liker å bli minnet om, men også fordi den er et symbol på den mye bredere fiendtligheten til det flerkulturelle Norge enn det fantasten Breivik står for.

Mange vil helst unngå en debatt om disse tingene, det skyldes på at vi er i en sorgperiode, og for Fremskrittspartiet er enhver assosiasjon med terroristen Breivik selvsagt meget skadelig i forkant av en valgkamp der partiet allerede er svekket av diverse skandaler av mer fredelig type. Jeg synes heller ikke at det er riktig å laste FrP på noen måte for den grusomme terrorhandlingen som rammet Norge 22. juli 2011 - de har aldri stått for noe som ligner på den voldsforherligende fantasiverdenen som Breivik tydeligvis befinner seg i.

Likevel er det ikke til å komme forbi at FrP - og andre lignende partier i Europa - er med på å nøre opp under en fremmedfiendtlighet som forgifter samfunnet. Den første reaksjonen hos en del folk 22. juli var å angripe innvandrere, fordi man trodde islamistiske grupper hadde slått til mot Regjeringskvartalet og dermed det norske demokratiet. Det varte ikke lenge før man fikk vite at det i stedet var en ressurssterk nordmann fra Oslo Vest som sto bak - men disse glimtene av rasistisk motivert trakassering gir oss et glimt av hva som kunne ha skjedd. Gjennom utallige kanaler har mange fått et kollektivt fiendebilde, et vrengebilde av det multikulturelle samfunn der alle med mørk hud står for en potensiell trussel mot det "ekte norske" - hva nå det er. Vi skjærer alle over en kam, på samme måten som det var "greit" å hetse jøder i 1930 tallet.

Ingen gikk til politiaksjon mot FrP da de brukte valgplakater om "kriminelle innvandrere" i en tidligere valgkamp. Ingen reagerte annet enn med indignasjon da Tybring-Gjedde kom med ovenstående påstander. Høyre, som burde ta sterk avstand fra slike uttalelser, ivrer etter å komme i posisjon sammen med Fremskrittspartiet. Det betyr at de enten er villige til å glemme et av hovedprinsippene ved konservatismen - respekten for andre kulturer - for å vinne taburetter, eller at partiet er på glid mot de samme standpunktene som FrP?

Vrangforestillingene til Breivik er ikke oppstått av ingenting og angrepene hans blir av ham selv erkjent som en direkte aksjon rettet mot Arbeiderpartiet fordi de er viktige forkjempere for et flerkulturelt samfunn - og dermed forrædere mot det norske (eller mot den norske kultur som Tybring-Gjedde uttalte det i 2010). Midt i den nasjonale sorgen er det ingen som har villet gå nærmere inn på denne siden av saken - hvorfor får Fremskrittspartiet og andre europeiske partier som har fiendtlighet til integrasjon og multikulturelt samfunn på sin politiske agenda økende oppslutning? Hvorfor er vi tilbake til en tenkemåte der en gruppe skjæres over en kam og medlemmene av denne gruppen - muslimene - skal bære en kollektiv "skyld"? Hvorfor er vi så naive at vi nærmest overser uttalelser av den typen bl.a. FrP kommer med - og ikke ser sammenhengen når enkelt tilfeller av rasistisk vold forekommer?

Jeg gjentar: Fremskrittspartiet er ikke voldsforherligende eller direkte rasistisk i sin ideologi. Men de har funnet en fremstillingsmåte som i likhet med deres europeiske søsterpartier er "stueren" i sin kritikk av det multikulturelle samfunn. Og dersom vi ikke ser sammenhengen mellom denne "milde formen" for innvandrerfiendtlighet og skepsis mot et multikulturelt samfunn og de mer ekstreme utslagene av overgrep mot innvandrere eller de som politisk kjemper for et flerkulturelt samfunn - risikerer vi å stå like uforberedt neste gang et forskrudd individ vil gjøre tanker til handling.

De døde fra Utøya og fra Regjeringskvartalet vil ikke kunne få et bedre gravmonument enn at vi alle kjemper mot fremmedfiendtlighet og nasjonalistisk propaganda, også den som er kledt i politisk korrekte rober. Dersom vi går i dybden på det kollektive tankegrums som rasisme og ondartet skepsis mot andre kulturer er - og klarer å kjempe like effektivt mot det - da har vi svaret på hvorfor en slik tragedie som 22. juli kunne forekomme og hvordan vi kan unngå at det skjer igjen.

Inkludering - tross hat og terror!

2011-07-23T23:37:00.010+02:00

Mange ord er sagt og skrevet og flere vil komme, om den ufattelige tragedien som på en svært ubehagelig måte har satt Norge på verdenskartet den 22. juli 2011. Det som mange først trodde var enda et terroristanslag fra radikale islamister (som forøvrig prøvde å ta "æren" for terroren) viser seg å være et sykt massemord utført av en ressurssterk, tydeligvis skolert og idelogisk bevisst person fra Oslo Vest. Det er tragisk nok at norsk statsforvaltning blir angrepet med en bilbombe som til nå er bekreftet å ha kostet syv mennesker livet.

Men det kalde mordet på 85 tenåringer, kanskje fler, og skuddskader og psykiske skader på mange flere, får følelsene til å tippe over for mange. 91 familier er ødelagt ved at det kjæreste er tatt fra dem, mange andre er berørt. Det er mye uoppklart rundt gjerningsmannen - hvis det er bare en - men det er tydelig at dette er et politisk motivert anslag av en som føler seg høyt hevet over andre; som forakter svakhet og ikke minst de som står for et inkluderende samfunn. Han har rettet sitt hat mot "snikislamiseringen" i Norge og Europa og har åpenbart funnet det riktig å slå til mot de som er "skyldige" i denne utviklingen, Arbeiderpartiets regjeringsapparat og den ungdomsorganisasjonen som rekrutterer nye medlemmer av dagens største regjeringsparti.

Det er jo en rasjonalitet bak dette dersom man er avstumpet nok - "man slår ikke bare ihjel rottene men også ungene i rottereiret" som en nazist sikkert ville uttrykt det. Dette forteller mye om hvilke tanker som får utvikle seg åpent i et åpent samfunn som det norske. Vi oversvømmes av informasjon og for et sykt nok sinn er det nok av påvirkningsmuligheter, fora for utveksling av tanker med likesinnede og å psyke seg opp gjennom nettspill og annet. Oklahomaattentatet, ikke 11. september, er den beste parallellen her.

Men vi snakker ikke om en ensom skrulling men om et symptpom. Vi i Arbeiderpartiet skal være "stolte" over at det nettopp er det som vi står for som er det fremste hatobjektet til denne personen: toleranse, støtte til et multietnisk samfunn, inkludering og solidaritet. Og ikke minst et åpent demokrati, ikke minst symbolisert av ungdommens sommerleier på Utøya, som ble åstedet for en ufattelig og syk massakre. Regjeringen Stoltenberg gjør noe veldig bra når forstyrrede eks-FrP'ere kan bygge opp et så sykelig hat som 22. juli 2011 vitner om. Og det samfunnet vi kjemper for skal vi uredd fortsette å kjempe for.

Et samfunn der alle har like rettigheter og der mennesker fortsatt skal vise solidaritet med hverandre. Et samfunn som kjemper mot diskriminering på grunn av etnisk bakgrunn, religion, seksuell legning, kjønn, alder eller nedsatt funksjonsevne. Det er det landet som omverdenen kjenner og som mange internasjonalt nå frykter at skal miste sin identitet, på grunn av de grufulle hendelsene. Vi har alle et ansvar for politisk å kjempe for at vårt solidariske samfunn ikke bare skal fortsette som før, men bli sterkere og enda mer tydelig. Ikke glem sorgen, ikke glem raseriet - men bruk det aktivt til noe godt!

EU ønsker felles europeiske tjenestestandarder

2011-06-07T13:40:00.003+02:00

Europakommisjonen tar initiativ til standarder for alle slags tjenesteområder.
I dag eksisterer det mange standarder for produkter i Europa, som fastsettes av de tre standardiseringsorganisasjonene CEN, CENELEC og ETSI. Disse får i mandat fra Europakommisjonen å utvikle standarder og tekniske krav til produkter fra biler og kjøleskap til mobiltelefoner. Kommisjonen ønsker nå å ta initiativ til å få laget felles europeiske standarder på tjenesteområdet, som skal dekke alt fra turismetjenester til logistikk. Dette initiativet tas gjennom en forordning som ble lagt frem 2011-06-01 som gir Kommisjonen anledning til å presentere mandater for utvikling av tjenestestandarder. Dette kan også omfatte krav om universell utforming eller design for alle. Også juridiske tjenester eller ulike typer rådgivningstjenester vil bli dekket av forordningen.

Målsettingen er at standarder skal bidra til økonomisk vekst fordi de påvirker industrien til å utvikle sammenlignbare produkter og fjerne usikkerhet i forbindelse med investeringer. Et eksempel på vekst som er skapt gjennom standardisering er GSM, den europeiske standarden for mobiltelefoner, som ga europeiske produsenter som Nokia en fordel i forhold til konkurrenter i Asia og USA da GSM standarden ble global.

Tjenesteområdet utgjør i dag ca. tre fjerdedeler av EUs brutto nasjonalprodukt og det eksisterer allerede enkelte sektorvise standarder i Europa på områdene posttjenester, transport, logistikk og elektroniske kommunikasjonsnettverk. Men Kommisjonen oppfatter utviklingen av standarder på tjenesteområdet som for langsom, spesielt i forhold til utviklingen av nasjonale standarder i EU-landene (453 nasjonale standarder mot 24 felles europeiske i perioden 2005-2009). Dette kan føre til nye barrierer mot felles utveksling av varer i det Indre Marked fordi man må forholde seg til en rekke ulike nasjonale krav. Standarder som er felles vil motvirke dette fordi europeiske standarder utgjør en sterk føring på produsenter selv om de er frivillige å følge. Dette er fordi standarder utarbeides på grunnlag av konsensus mellom sentrale aktører. På den annen side er det også mange protester fra ulike tjenesteprodusenter som mener at det må være forbrukerne som skal bestemme hvilke varer og tjenester som best ivaretar deres behov. Også små og mellomstore bedrifter i EU er skeptiske til Europakommisjonens initiativ, bl.a. fordi forordningen ikke gir dem, men bare medlemslandene stemmerett når standardene skal fastsettes. I tillegg har mange små og mellomstore bedrifter problemer med å avsette ressurser til å delta i standardiseringsarbeid.

På sin side har ANEC, som er den europeiske interesseorganisasjonen som ivaretar forbrukernes interesser i forhold til standardisering, uttrykt klar støtte til standardiseringsinitiativet fordi standarder “påvirker oss hver dag og over alt. For forbrukerne er standarder viktige fordi de, når de er skikkelig utviklet og anvendt, kan gjøre livet lettere og produktene som vi kjøper sikrere, de har bedre samvirkningsevne og er tilgjengelige for alle uansett alder og funksjonsdyktighet”, i følge lederen for ANEC, Stephen Russel. Andre kommentarer er også positive fordi tjenestestandardisering vil gi bedre innsyn i markedet for forbrukerne og vil øke innovasjon. Dessuten er standardisering markedsdrevet og konsensusbasert og er en fordel, ikke en trussel.

Den nye forordningen er planlagt å skulle gjelde fra 2013-01-01.
Standard Norge driver standardiseringsarbeid på flere tjenesteområder, bl.a. innen universell utforming og tilgjengelighet knyttet til tjenester. Standard Norge komité SN/K 531 arbeider nå med en standard på dette området for å sikre at det stilles krav som sikrer at så vel rammene rundt tjenester av ulike typer som tjenestene skal være tilgjengelige for alle.

Standarder for universell utforming innen jernbanesektoren

2011-06-05T23:36:00.009+02:00

Jernbanesektoren er den viktigste innen offentlig transport i Europa, både når det gjelder fornyelse og innovasjon og når det gjelder størrelsen på markedet som er verdt flere titalls milliarder Euro. For å nå målsetting fri bevegelighet av varer, tjenester og passasjerer innen EU har Europakommisjonen utgitt to direktiver om interoperabilitet for høyhastighets- og vanlig jernbane, og en del av oppfølgingen er gjennom standardisering. Standardisering innen jernbane har generelt høy prioritet i EU og det er laget over 165 standarder, ved siden av mange som i dag er under utvikling.

Når det gjelder universell utforming har EU også lagt stor vekt på lovgivning og det finnes i dag så vel rettighetslovgivning for togpassasjerer med redusert mobilitet, som en teknisk spesifikasjon for interoperabilitet (TSI) for funksjonshemmede i det transeuropeiske jernbanesystemet for konvensjonelle tog og høyhastighetstog (også gjeldende i Norge, jfr. EØS-komitevedtak av 2011-05-20). I tillegg arbeides det i dag med en serie standarder som skal bidra til bedre tilgjengelighet innen togtransport.

Teknisk Spesifikasjon for Interoperabilitet (TSI)
Dette dokumentet er først og fremst utarbeidet for å ivareta interoperabilitet, eller samtrafikkevnen, innen jernbanetransport. Bakgrunnen var ønsket om å harmonisere bestemmelsene som lages for å øke tilgjengeligheten for personer med nedsatt funksjonsevne innen togtransport, både for konvensjonelle tog og høyhastighetstog. TSIen definerer tiltak for delsystemene infrastruktur og rullende materiell som på en effektiv måte skal forbedre tilgjengelighet for jernbanetransport for denne gruppen. Den omfatter krav til tilrettelegging av så vel infrastruktur som rullende materiell. Målet er å sikre togpassasjerer med nedsatt funksjonsevne samme tilgang til jernbane i hele det transeuropeiske jernbanesystemet. TSIen består av minimumskrav, slik at den enkelte nasjonalstat kan stille tilleggskrav for å bedre tilgjengeligheten så fremt dette ikke medfører uforholdsmessige byrder for jernbaneselskapene eller hindrer samtrafikkevnen på det transeuropeiske jernbanenettet. Det er også målet at økt tilgjengelighet vil føre til større antall togpassasjerer. I hvilke tilfeller TSIen vil få anvendelse eller ikke vil være en konkret vurdering av tiltakshaver og godkjennende myndighet (i Norge: Statens jernbanetilsyn) i den enkelte sak. Den vil ikke gjelde for arbeid som innebærer en ren utskifting av komponenter og ordinære vedlikeholdsaktiviteter. Se:.

Standarder for tilgjengelighet
En standard er et dokument som beskriver et produkt, et system, en arbeidsprosess eller deler av disse. Standarder utarbeides av interessegrupper som ønsker felles spilleregler i markedet eller etter bestilling fra myndighetene knyttet til behov. Standarder er frivillige å bruke.

På jernbaneområdet er det CEN/TC 256 (TC er Technical Committee) som er ansvarlig for å utarbeide standarder bl.a. etter bestilling fra EU. CEN/TC 256 har sekretariat i den tyske standardiseringsorganisasjonen DIN. En TC er delt inn i underkomiteer og arbeidsgrupper, og i denne er det arbeidsgruppen WG 44 som arbeider med standarder for tilgjengelighet for Personer med Redusert Mobilitet som er vanlig term for funksjonshemmede i transportsammenheng. WG 44 ble etablert i 2009 og har 40 registrerte eksperter som medlemmer.

De standardene som spesielt gjelder tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne er:

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Generelle krav- Del 1: Kontraster. Denne standarden omhandler krav til rullende materiell og infrastruktur i Europa som er dekket av TSI (Teknisk Spesifikasjon for Interoperabilitet) for personer med nedsatt funksjonsevne. Den definerer elementer som er universelt relevante for barrierefri reise, som belysning, anti-gli tiltak, kontraster, taktil informasjon, formidling av visuell og akustisk informasjon (piktogrammer) etc.

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Generelle krav- Del 2: Informasjon

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Generelle krav- Del 3: Optiske og friksjonsrelaterte egenskaper

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Utstyr og Komponenter om bord på Rullende Materiell – Del 2: Elementer for å sitte, stå og bevege seg

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Utstyr og Komponenter om bord på Rullende Materiell – Del 3: Passasjer og innvendige dører

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Tilgjengelighet for Personer med Redusert Mobilitet til rullende materiell – Del 1: Trinn for av- og påstigning

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Tilgjengelighet for Personer med Redusert Mobilitet til rullende materiell – Del 2: Ombordstigningshjelpemidler

◦Jernbaneapplikasjoner – Design for Personer med Redusert Mobilitet – Krav til frie atkomstveier (kun infrastruktur)

Alle disse standardene er planlagt å være ferdigstilt i desember 2013. Som man ser gjelder de den fysiske utformingen hovedsakelig av rullende materiell men også infrastruktur. I Norge vil for øvrig norsk standard NS 11001:2009 Universell utforming av byggverk Del 1: Arbeids- og publikumsbygninger være meget relevant for utformingen av infrastruktur som stasjoner, når det gjelder jernbanetransport.

Omsorgspartiet Høyre har landsmøte – en nærmere titt på årets kolleksjon av fåreklær

2011-05-07T12:07:00.002+02:00

Mens partiet Høyre har sitt landsmøte og viser at de er mer opptatt av at sykepleierne har gode nok karakterer enn at det også er tilstrekkelig mange av dem, vekker det også oppsikt at man har snudd fra å snakke om skattelettelser til å fremstille seg selv som et velferds- og omsorgsparti. Sosial-Erna er den populære lederen for et ”godt” parti som har skjøvet skattelettelsene i bakgrunnen og valgfriheten – alle fall for de ressurssterke – i front.
Det er alltid interessant å se på hvordan politiske partier prøver å fremstille seg selv utad, spesielt når valgårets kolleksjon presenteres. For Høyres del blir det å se på en kolleksjon av skreddersydde fåreklær. Kolleksjonen finner vi, som vanlig, i varekatalogen, kalt partiprogrammet der omsorg omtales under kapitlet ”Valgfrihet gir verdighet”.

Det er mange godbiter: ”De som jobber med eldre skal ha solid medisinsk og faglig kompetanse (…) god legedekning og kvalifisert personell er viktig for at sykehjemstilbudet har høy faglig kvalitet”. Ingen kan være uenig i dette. Arbeidsvilkårene, slik Adeccoskandalen og andre eklatante brudd på arbeidsmiljøloven – som Høyre for øvrig menes må ”mykes opp” er derimot ikke nevnt. Ei heller fokuseres det på sammenhengen mellom gode arbeidsforhold og de ansattes evne til å gi ”beboerne den hjelp og behandling de trenger”. Strategien er å sette pasientrettigheter opp mot ansattes rettigheter og alle holder jo med sin syke mor!

Interessant er også formuleringen ” For Oslo Høyre er kvalitet, fleksibilitet og valgfrihet viktigere enn hvilke leverandører som tilbyr tjenestene” (Les: ..og hva slags arbeidsvilkår de tilbyr sine ansatte). Dette er god kamuflasje for liberalistpartienes privatiseringslinje, ”valgfrihet” er et godord som alle er for. At valgfriheten er avgrenset til de som har mest ressurser er en biting, informasjonen skal være god og tilpasset, ikke betalingsevnen.

Innføring av ny teknologi i hjemmebasert omsorg slik at eldre kan bo hjemme så lenge det er trygt og forsvarlig er en annen interessant formulering. Dette er også på overflaten positivt – smarthusteknologi registrerer når du går på do, om du blir der unormalt lenge og om du husket å låse døren før du la deg. Men det beste ved den er at det reduserer behovet for ansatte i omsorgssektoren og dermed skattebyrden for ressurssterke velgere. Ny teknologi koster imidlertid også penger og det vil være interessant å se hvordan dette regnskapet skal gjøres opp – mon private løsninger vil tilby den beste teknologien og best omsorg – til de som kan betale for det? Hvor mye moderne teknologi vil det offentlige tilbudet kunne tilby med lavere offentlige budsjetter for å finansiere de skattelettelsene Sosial-Erna ikke lenger nevner?

Personer med nedsatt funksjonsevne har fått en bra omtale i programmet: ”Oslo Høyre mener samfunnet må legge til rette for (at funksjonshemmede skal ha de samme muligheter til å delta i samfunnet) gjennom å stille krav til universell utforming”. Med andre ord er Oslo Høyre for at man ikke skal begå lovbrudd ettersom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, plan- og bygningsloven og lov om offentlige anskaffelser pålegger at man stiller krav til universell utforming. Det koster like lite som å skrive ”Oslo Høyre vil at biler skal stanse på rødt lys”.
At Unge Høyre vil ha et ”ungdomsopprør mot universell utforming” eller at Høyre ikke akkurat er høyt på banen når deler av næringslivet skriker over seg over de angivelige kostnader ved universell utforming er en annen sak, åpenbart.

Øverst på tiltakslisten kommer så at ”Oslo H vil konkurranseutsette driften av ungdomshelse, skolehelsetjeneste, habilitering og rehabilitering”. Etter en del år med liberalistpartienes styre i hovedstaden burde man ha blitt klar over at konkurranseutsetting er et annet ord for privatisering. Vi er dermed tilbake til utgangspunktet – veien mot et samfunn der betalingsevnen avgjør kvaliteten på omsorgstjenestene. Dette plagget i fåreklærskolleksjonen går under navnet ”valgfrihet”. Det er ikke akkurat Dressmanntilbud – høyreomsorgen er for de som er ressurssterke eller i det minste har ressurssterke pårørende. Den beste kvaliteten går til de som betaler mest. For at det tilsynelatende skal være et likeverdig privat tilbud til resten av borgerne, stiller man ikke krav til at private tilbydere skal overholde bagateller som arbeidsmiljøloven for de som utøver tjenestene, eller man lar være å kontrollere om den blir fulgt. Bare pressens avsløringer fikk liberalistpartiene til å si opp avtaler på løpende bånd med Adecco og tilsvarende virksomheter – de som ytet tjenester ved sykehjem som Høyre fremstilte som mønsterbruk. I slike krisetilfeller retter Høyre en anklagende pekefinger mot de som (er så dumme at de) blir tatt – ikke mot den ideologien som legger til rette for at arbeidstakere må jobbe i økter langt ut over det som arbeidsmiljøloven krever (- den skal jo ”mykes opp”, forresten).

Etter dette glimt inn i fremtidens omsorgssamfunn á la Sosial-Erna må man stille seg spørsmålet: er det dette vi vil? Er samfunnet der enhver er sin egen lykkes smed et ideal – enten man går rett på som ”ulven” FrP eller skrittvis som ”fåret” Høyre – er det dette som er målet for fremtidens norske samfunn? Og kan man kalle det et velferdssamfunn? Det må være et viktig argument når stemmeseddelen skal brukes.

Gratulerer med dagen!

2011-04-30T22:02:00.002+02:00

Da er det blitt 1. mai igjen - en dag som mange prøver å fremstille som en anakronisme (det finnes jo knapt nok noen "arbeiderklasse" igjen) og andre å sabotere (Kiwi arrangerer f.eks. vareopptelling denne dagen - da forstyrrer man ikke "forbrukerne"). De av oss som er litt mer bevisste på virkeligheten for de mange som ikke lever på livets grønne gren, ser imidlertid at symbolikken ved denne dagen er viktigere enn noensinne. Vi ser en bevisst taktikk fra liberalistpartiene Høyre/Frp og deres medløpere der man søker å sette "forbrukernes" interesser opp mot arbeidtakernes rettigheter; vi ser en økende grad av privatisering - kamuflert som konkurranseutsetting - som fører til elendige vilkår for arbeidstakerne og vi ser et mer og mer delt samfunn. Adecco saken var bare ett eksempel, flere og flere eksempler på vikarbyråenes og andres misbruk av ansatte blir stadig avslørt. Vi har fått et samfunn der stumme heloter svetter med å drive hjulene rundt mer eller mindre usett og under elendige forhold, for at andre skal ha overskudd til å svette på treningsstudio eller innta sin kaffe.

Vi har også fått et samfunn som klager over misbruk av trygd, samtidig som mange trygdede holdes utenfor arbeidslivet. Et slags omvendt Gjest Baardsen-samfunn der man "hjelper de store og refser de små" - istedet for å rette et kritisk blikk mot fordommer, mangel på fleksibilitet og regelrett rovdrift fra arbeidsgivernes side velger å fokusere ensidig på de mange som angivelig misbruker trygdesystemet. Det er de som har det vanskeligst som mistenkeliggjøres.

Vi har fått et samfunn der aviser som Aftenposten, partier som Unge Høyre og næringsvirksomheter som Selvaag driver en kampanje mot at alle skal kunne ha tilgjengelige boliger, slik at bl.a. eldre og funksjonshemmede skal kunne bo der de vil og besøke dem de vil. Integrering gjennom tilgjengelighet for alle fremstilles som sosialisme og byråkrati. Unge Høyre ønsket sogar et "ungdomsopprør mot universell utforming" - enda et eksempel på hvordan de borgerlige bruker stråmenn og tilforlatelige argumenter for å overbevise folk om det er de som har det vanskeligst som er suspekte. I denne sammenheng setter man ubemidlet ungdom opp mot funksjonshemmede - i stedet for å fokusere på hva det er som driver markedskreftene og som gjør at boligprisene drives kunstig til værs og som gjør det mer og mer umulig for unge uten rike foreldre å bosette seg i de større byene.

Vi har en hovedstad der det er i snitt 12 års forskjell i forventet levealder mellom øst og vest, og der liberalistpartienes "politiske løsning" er at man satser på å vinne velgere i de velstående bydelene - ikke å gjøre noe med de mange og økende sosiale problemene.

Er 1. Mai avlegs? - Det er en av årets 365 dager men har fortsatt stor symbolverdi, om ikke annet for å erindre at dette tilsynelatende så vellykkede samfunn (slik de borgerlig eide mediene fremstiller glansbildet for oss) fortsatt inneholder store motsetninger, stor urettferdighet og svært mange fortielser. Viktigere er nok valgdagen, når vi har en sjanse til å gjøre slutt på det borgerlige flertallet i Oslo - men 1. mai ruver fremdeles som solidaritetens og arbeidets dag - dagen for de som ikke synes så godt, og dagen for de som ser mer enn mange ønsker at man skal se, og bryr seg mer enn enkelte finner det opportunt..

Ha en god 1. mai!

Nå skal de trygdede tas - igjen

2011-04-21T23:17:00.004+02:00

Dagens NRK nyheter viser at Arbeids- og inkluderingsdepartementet, AID, har fått gjennomført en undersøkelse om hvor omfattende misbruket av syketrygd er her i kongeriket. Det (forønskede?) svaret er kommet - NAV er minst blitt svindlet for 2 milliarder kroner av unnalurere, påstått syke og andre som angivelig misbruker systemet. Triste NAV ansatte (som ellers ikke har problemer med å gi avslag til folk med ulike behov) står frem som sannhetsvitner, for ikke å snakke om "mannen/kvinnen i gata" som sier sin hjertens mening i påskesola om disse latsekkene som lever høyt på sykepenger.

Man kan undre seg over hvorfor AID bruker så mye ressurser på å finansiere slike undersøkelser, bortsett fra å ha et grunnlagsmateriale for å sette inn enda en offensiv mot landets trygdede. Vi har godt kjennskap til hvordan brukerne av systemet føler seg mistenkeliggjort av NAV, vi vet godt hvor vanskelig mange føler at det er å trenge inn i det byråkratiske spindelvevet som NAV systemet utgjør og hvor mange som faktisk trenger hjelp, som til slutt gir opp kampen og ikke får de godene de skulle ha rett til i en såkalt velferdsstat.

Mitt spørsmål til Departementet er: har man brukt like store, eller større ressurser som de har brukt til denne slags mistenkeliggjørende undersøkelser - på å få de som faktisk ønsker arbeid men ikke får det, pga. arbeidsgivernes holdninger og mangel på fleksibilitet, tilbake i jobb? Hvor mange kroner har AID brukt på å gjøre noe med at bare en av 10 arbeidsgivere vil så mye som innkalle en blind arbeidssøker til jobbintervju? Hva gjør AID med at NAV har saksbehandlere som anbefaler akademisk utdannede funksjonshemmede å bli snekkere?

AID satser mye på å "ta" de som misbruker systemet - hva gjør de for å "ta" arbeidsgiverne som bidrar til holde de som ikke er i tipptopp helsetilstand utenfor arbeidsmarkedet? Eller til å forhindre at de som har jobb men blir syke, ikke kastes ut av arbeidslivet?

Vennligst bruk skattepengene mine på en bedre måte, minister Bjurstrøm!

Innlegg på Funka Nus tilgjengelighetsdager

2011-04-14T15:03:00.002+02:00

I skrivende stund er jeg i Stockholm og har levert et innlegg om universell utforming, lovgivning i Norge og Europa og standardiseringens rolle som verktøy for dette. Gjengis nedenfor. Ellers kan man se alle innlegg på: http://www.funkanu.se/deltagare2011.

Lovgivning og standardisering i Norge og Europa – betydning for universell utforming

Rudolph Brynn, prosjektleder, Standard Norge

Sammendrag: Universell utforming, eller Design for Alle, har økende aksept i de europeiske land, så vel på EU som på nasjonalt nivå, ikke minst i Norge. Dette har gitt utslag i et økende antall lover og handlingsplaner. Men effekten når det gjelder bedre tilgjengelighet og integrasjon i samfunnet for alle avhenger av at de lovfestede kravene faktisk følges opp med aktivitet – ikke minst gjennom god finansiering, konkrete, målbare tiltak og en grundig evaluering, samt brukermedvirkning. Et viktig verktøy i arbeidet for et tilgjengelig samfunn for alle er standardisering. Både i Norge og i Europa finnes det relevante standarder og flere blir nå produsert. EU bruker mandater til standardiseringsorganene aktivt for å få utarbeidet felles europeiske standarder for universell utforming. Disse skal støtte opp om europeisk og nasjonal politikk.

Jeg vil i denne artikkelen gi et overblikk over utvikling av lovgivning som er relevant i Norge og Europa og deretter fokusere på standardisering som verktøy for å gjennomføre krav om universell utforming og tilgjengelighet gjennom konkret veiledning.

1. Innledning
I Norge og Europa brukes universell utforming som et prinsipp i politikken som skal danne grunnlag for tiltak som sikrer likestilling og tilgjengelighet for alle. En definisjon av universell utforming er ”utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming”. Prinsippet for universell utforming er et uttrykk for ønske om likestilling ved at man utformer varer, tjenester og omgivelser slik at alle kan benytte dem, i så stor utstrekning som mulig. Likestilling innebærer at man kan ta del i alle samfunnsområder uten å måtte henvises til spesialløsninger og særtiltak. Prinsippet nødvendiggjør derfor en helhetstenkning mht. utforming av samfunnet og de sosiale sammenhenger ulike fasiliteter som bygg, transport etc. inngår i. Det er i så vel Norge som i Europa og andre deler av verden en voksende erkjennelse av dette.

I Norge skiller man mellom universell utforming – dvs. en utforming av bygg, uteområder, arbeidsplasser, transportmidler etc. som alle kan benytte – og tilgjengelighet, som er et ”svakere” uttrykk og kan være avgrenset til bestemte grupper, for eksempel tilgjengelighet for rullestolbrukere. Undersøkelsen viser at universell utforming i Norge benyttes i økende grad i vedtatt politikk uttrykt gjennom stortingsmeldinger etc. og benyttes også i utredninger og rapporter. Tilgjengelighet (og deltakelse/brukermedvirkning) blir også tatt inn på relevante steder i lovgivningen.

2. Lovgivning i Norge
Hovedprinsippet for norsk tilnærming til universell utforming er å kombinere lovgivning, politiske føringer og kompetanseoppbygging, bl.a. ved handlingsplaner som ”Norge universelt utformet innen 2025”. Dette er de virkemidler som har vist seg mest effektive over tid men effekten av dem har vist seg å være avhengig av flere faktorer:
• Lovgivning må følge sektoransvarsprinsippet (mainstreaming) og omfatte en aktivitetsplikt.
• Politiske føringer må følges opp av finansiering av konkrete og helhetlige tiltak, helst over flere år (en begrensning vil kunne være at statsbudsjettene er ettårige, men langsiktig finansiering må sikres for at man skal oppnå en forønsket langsiktig effekt).
• Handlingsplanene må være aktivt forvaltet for å tilpasse seg den politiske og faglige utviklingen løpende.

I Norge ble prinsippet om universell utforming fastlagt som et prinsipp for politikk og lovgivning fra slutten av 1990-tallet, men de sentrale dokumenter i denne utviklingen har vært NOU 2001.22 Fra bruker til borger (2001) som var Manneråkutvalgets levekårsutredning om personer med nedsatt funksjonsevne i Norge. Denne utredningen konkluderte med at det var et behov for en antidiskrimineringslov i Norge.
De mest sentrale lovene i Norge er:

2.1 Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
Denne loven trådte i kraft den 1. januar 2009 og har stor betydning så vel juridisk som politisk. Ved at det er både en antidiskriminerings- og en tilgjengelighetslov, peker Regjeringen på det særegne ved diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne: at det ikke bare dreier seg om direkte diskriminering, ofte bygget på negative holdninger og fordommer. Det dreier seg også om strukturer og systemer som i seg selv kan virke diskriminerende om de ikke har den rette utformingen.
Loven skal håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet og – nemnda, jfr. § 16. Lovens formål er uttrykt i § 1:

§ 1: ”Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering pga. nedsatt funksjonsevne”.

Loven skal gjelde på alle samfunnsområder unntatt familielivet, men også andre spesifikke områder er ikke klart inkludert eller utelatt, for eksempel varer og tjenester, samferdsel og teksting og tegnspråktolkning. Loven forbyr både direkte og indirekte diskriminering av funksjonshemmede - det avgjørende er altså om nedsatt funksjonsevne brukes som begrunnelse for å behandle noen mennesker dårligere enn andre. Loven tar opp universell utforming på flere områder. § 9 definerer dette prinsippet slik:
§9: ”Offentlig virksomhet skal arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innenfor virksomheten. Tilsvarende gjelder for privat virksomhet rettet mot allmennheten. Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens funksjon kan benyttes av flest mulig.

Offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt (på) tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.
Brudd på plikten til å sikre universell utforming etter tredje ledd regnes som diskriminering”.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har en spesifikk paragraf om IKT og universell utforming:

§ 11: ”Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke, skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller som på annen måte gjør informasjon anvendbar.
Nye IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot eller stillet til rådighet for allmennheten, skal være universelt utformet fra og med 1. juli 2011, men likevel tidligst tolv måneder etter at det foreligger standarder eller retningslinjer for innholdet i plikten. For eksisterende IKT-løsninger gjelder plikten fra 1. januar 2021. Plikten omfatter ikke IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lovgivning”.

Lovens virkeområde når det gjelder informasjons- og kommunikasjonsteknologi defineres i Ot.prp.44 (2007-2008) slik:

”Lovforslaget gjelder IKT-løsninger rettet mot allmennheten. Lovforslaget avgrenser således mot IKT-løsninger som retter seg mot den enkelte. Forbruksutstyr, så som mobiltelefoner eller fjernsyn, er i utgangspunktet ikke rettet mot allmennheten som sådan, men vil være det om de utplasseres i det offentlige rom til bruk for publikum, eksempelvis i bibliotek eller på offentlige eller private servicekontorer. Det er likevel grunn til å tro at loven vil kunne påvirke også slike produkter.”

Forskrift til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven på IKT området vil tre i kraft 1. juli 2011 og vise til konkrete standarder som skal følges for at nettsteder etc. skal være universelt utformede.
Viktig er også at diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 3 innfører aktivitetsplikt. Dette er et viktig punkt fordi det krever aktive tiltak fra så vel offentlige som private virksomheter som er rettet mot allmennheten. Aktivitetsplikt innebærer en større forpliktelse enn kun et forbud mot diskriminering i seg selv:

§ 3: ”Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål.
Arbeidsgivere i privat sektor som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, og arbeidsgivere i offentlig sektor skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Arbeidslivets organisasjoner har tilsvarende aktivitetsplikt innenfor sine virkefelt”.

Det er flere utfordringer knyttet til den fremtidige fortolkningen av loven. Koplingen mellom diskriminering og universell utforming vil innebære et behov for klar definering og operasjonalisering av dette prinsippet. Dette ikke minst med henblikk på klager som vil komme om diskriminering pga. mangel på tilgjengelighet. Erfaringer fra andre land som har antidiskrimineringslovgivning, viser at spørsmålet om hva som er ”uforholdsmessig byrde for virksomheten” når det gjelder gjennomføring av universell utforming, vil bli en juridisk utfordring. Loven legger også vekt på standardiseringsarbeidets betydning for å oppnå lovens formål. Dette vil være et sentralt verktøy i fremtidens arbeid for universell utforming av IKT.
Det er Direktoratet for forvaltning og IKT, DIFI, som skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven på området IKT. Se ellers: http://www.lovdata.no/all/hl-20080620-042.html#9

2.2 Lov om offentlige anskaffelser
Revidert lov om offentlige anskaffelser ble vedtatt den 30. juni 2006 og trådte i kraft den 1. januar 2007. I lovens § 6 Livssykluskostnader, universell utforming og miljø heter det at:
”Statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen .”

I Veileder til reglene om offentlige anskaffelser defineres universell utforming i henhold til forskriftens § 4-1 bokstav I som ”utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.” Definisjonen omfatter alle typer anskaffelser. Hensikten med universell utforming er å forenkle livet for alle ved å sikre at produkter, kommunikasjonsmidler, bygde omgivelser etc. blir mer anvendelige for flere mennesker, med små eller ingen ekstra kostnader.
Det nevnes videre i veilederen at
”etter lovens § 6 og forskriftens § 3-1 åttende ledd skal oppdragsgiver ved planleggingen av anskaffelsen ta hensyn til universell utforming. Ved å ta hensyn til universell utforming allerede når man planlegger anskaffelsen sikres det at universell utforming ivaretas på en best mulig måte med lavest mulig kostnad. Det er opp til den enkelte oppdragsgiver å bestemme hvilke fremgangsmåter eller løsninger som best kan ivareta hensynet til universell utforming.”

I tillegg fastsetter forskriftens §§ 8-3 og 17-3 første ledd tredje punktum at de tekniske spesifikasjonene når det er mulig skal utformes slik at det tas hensyn til kriterier for tilgjengelighet for funksjonshemmede og universell utforming.
Med andre ord kreves det altså at man i så vel planlegging som i tekniske spesifikasjoner i en anskaffelsesprosess skal ta hensyn til tilgjengelighet og universell utforming. For utdypende veiledning henvises til Deltasenterets veileder Universell utforming i offentlige anskaffelser fra 2006 samt andre av Deltasenterets publikasjoner. Se ellers: http://www.lovdata.no/all/nl-19990716-069.html

2.3 Arbeidsmiljøloven
Arbeidsmiljølovens § 4-1 krever generelt at arbeidsmiljøet i en virksomhet er forsvarlig med henblikk på arbeidstakernes miljø og psykiske helse. § 4-1 4. ledd sier i tillegg at:
”Atkomstveier, sanitæranlegg, arbeidsutstyr mv. skal så langt det er mulig og rimelig være utformet og innrettet slik at arbeidstakere med funksjonshemming kan arbeide i virksomheten .”

Dette innebærer at arbeidslivet skal være åpent for at funksjonshemmede skal kunne delta ut fra egne evner og kvalifikasjoner og ikke med utgangspunkt i funksjonsevnen. Dette omfatter såvel personer med kortvarig og personer med varig nedsatt funksjonsevne. Disse regler suppleres med krav i plan- og bygningsloven på området publikumsbygg og arbeidsbygninger. § 4-6 Særlig om tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne sier at:
”(1) Hvis en arbeidstaker har fått redusert arbeidsevne som følge av ulykke, sykdom, slitasje e.l., skal arbeidsgiver, så langt det er mulig, iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstaker skal kunne beholde eller få et passende arbeid. Arbeidstaker skal fortrinnsvis gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging av arbeidet eller arbeidstiden, endringer i arbeidsutstyr, gjennomgått attføring e.l.”

Det innebærer også at arbeidsgivere, så langt det er mulig, skal sørge for iverksetting av tiltak for at en arbeidstaker med nedsatt arbeidsevne pga. ulykke, sykdom etc. skal kunne få/beholde arbeid som gjør at vedkommende kan fortsette i arbeidet. Slike tilretteleggingstiltak kan omfatte endring av rutiner, teknisk utstyr og hjelpemidler, ombygging på arbeidsplassen, ved siden av opplæring og omskolering, etc. Se ellers: http://www.lovdata.no/all/nl-20050617-062.html

2.4 Plan- og bygningsloven
Byggesaksdelen av plan- og bygningsloven krever at tiltak som krever søknad og tillatelse skal innenfor sin funksjon være universelt utformet i samsvar med forskrifter gitt av Kommunal- og regionaldepartementet. Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, som ble vedtatt i 2010 (TEK10), inneholder en rekke konkrete krav til universell utforming.
Kapittel IV Produkter til byggverk har krav til universell utforming som et gjennomgående krav. I lovens bygningsdel er krav til universell utforming gitt i kapittel 28 Krav til byggetomta og ubebygd areal, i kapittel 29 Krav til tiltaket og i kapittel 31 Krav til eksisterende byggverk.
Kapittel VI Plassering og opparbeidete utearealer, § 6-1 sier at ”opparbeidete utearealer rettet mot publikum og mot større grupper mennesker, samt opparbeidet uteareal for arbeidsbygning skal være universelt utformet (…)”. I forskriften utdypes dette med at ”med universell utforming av et uteområde menes at området skal være utformet slik at personer med nedsatt funksjonsevne på en likestilt måte kan delta i de aktiviteter som området gir muligheter for”.
Det er også bestemmelser knyttet til byggverk med krav til universell utforming og tilgjengelighet, herunder arbeidsbygg og boliger, krav til at publikumsbygg og arbeidsbygninger med to etasjer eller flere skal ha heis, brannsikkerhetsbestemmelser, krav til rom, inngangsparti, planløsning, oppholdsarealer, bad og toalett, balkonger og terrasser, badstuer og fryserom, kommunikasjonsveier, dører og korridorer, trapper, bestemmelser og lydforhold og vibrasjoner, romakustikk og lydoverføringsanlegg, rømningsveier, krav til heiser og heisesjakter og annet. Se ellers: http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/dok/hoeringer/hoeringsdok/2009/byggesakforskrift/horingsnotat.html?id=564949 og http://byggeregler.be.no/cms/

3. Europeisk lovgivning
EU har fulgt sektoransvarsprinsippet i lovgivningsprosessen som berører rettigheter og tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne.
EU har tre hovedtyper av lover:

• Forordninger (Regulations) vedtas av Rådet enten sammen med Europaparlamentet eller med Kommisjonen alene. Dette er en generell lov som er bindende i alle deler. I motsetning til Direktiver som er rettet mot medlemslandene, og vedta som er rettet mot spesifikke mottakere, er Forordninger rettet mot alle. En Forordning har direkte effekt, noe som betyr at den skaper lover som er gjeldende i alle medlemsland på samme måte som en nasjonal lov, uten at de nasjonale lovgivende myndigheter skal foreta seg noe.
• Direktiver vedtas av Rådet sammen med Europaparlamentet eller med Kommisjonen alene. Direktivene er rettet mot medlemslandene og har som hensikt å få likhet mellom de nasjonale lovene. Et Direktiv er bindende for medlemslandene når det gjelder det resultatet som skal oppnås, men det er opp til hver enkelt stat å bestemme formen og metoden som skal anvendes for å oppnå målene som Fellesskapet har satt opp innen rammen av deres nasjonale juridiske system. Hvis et Direktiv ikke er blitt gjennomført i en medlemsstats nasjonale lovgivning, hvis det er utilstrekkelig gjennomført eller hvis gjennomføringen er forsinket, kan innbyggerne klage direkte til nasjonale domstoler med begrunnelse i Direktivet.
• Meddelelser (Communications) er ikke juridisk bindende men viser hvilken politikk på et bestemt måte som Rådet ønsker og anbefaler at medlemslandene skal følge. Ofte er en Meddelelse et forhåndsvarsel om at det vil komme EU-lovgivning om en tid. Kommisjonen utgir også Hvitebøker (white papers) som foreslår tiltak på EU-nivå på et bestemt område. Dersom Rådet støtter Kommisjonens forslag kan det føre til et tiltaksprogram for EU på dette området.

I EU er antidiskrimineringslovgivning avledet av Artikkel 13 i Amsterdamtraktaten, som trådte i kraft i 1999. EU har i tillegg lagt stor vekt på sektoransvarsprinsippet, dvs. at de ulike enhetene/generaldirektoratene i Europakommisjonen på sine ansvarsområder sørger for at prinsippet om like muligheter og lik tilgjengelighet for alle integreres i så vel politikk som lovgivning.

3.1 Forslag til antidiskrimineringsdirektiv
EU la i 2. juli 2008 frem et forslag til lov mot diskriminering generelt på grunnlag av bl.a. nedsatt funksjonsevne. Lovforslaget ble fremmet i form av et direktiv som baserer seg på Artikkel 13 i Amsterdamtraktaten. Det foreslåtte direktivet dekker alle diskrimineringsgrunnlagene i Artikkel 13, det vil si religion og tro, alder, seksuell orientering og funksjonsnedsettelse. Diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelse behandles særskilt i Artikkel 4 i direktivet. Hvis direktivet blir vedtatt vil det bety at diskrimineringsvernet til EU-borgere med nedsatt funksjonsevne utvides til å gjelde langt mer enn arbeidslivet, transportområdet og offentlige anskaffelser.
Forslaget til Artikkel 4 "Lik behandling av personer med funksjonsnedsettelser" i direktivet ser slik ut:
”1. For å garantere etterfølgelse av prinsippet om lik behandling i forhold til personer med nedsatt funksjonsevne:
a. Tiltak som er nødvendige for å gjøre funksjonshemmede i stand til å ha effektiv, ikke diskriminerende tilgang til sosial beskyttelse, sosiale fordeler, helsetjenester, utdannelse, og tilgang til varer og tjenester som er tilgjengelige for allmennheten, inklusive boliger og transport, skal ytes etter behov, herunder gjennom passende modifikasjoner eller tilpasninger. Slike tiltak må ikke medføre en uforholdsmessig byrde, og heller ikke kreve grunnleggende endringer i sosial beskyttelse, sosiale tiltak, helsevesen, utdannelse eller relevante varer og tjenester eller kreve at det ytes alternativer til dette.
b. Uavhengig av forpliktelsen til å sikre ikke-diskriminerende tilgjengelighet og der det trenges i et spesielt tilfelle, skal man yte en rimelig grad av tilrettelegging unntatt i de tilfeller der dette medfører uforholdsmessige byrder.
2. Med henblikk på vurdering av om tiltak som er nødvendige for å oppfylle avsnitt 1 utgjør en uforholdsmessig byrde, skal man ta spesielt hensyn til organisasjonens størrelse og ressurser, dens egenart, beregnede kostnader, varenes og tjenestenes varighet, og mulig gevinst av økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Byrden skal ikke være uforholdsmessig stor når den er tilstrekkelig kompensert for av eksisterende tiltak innen rammen av likestillingspolitikken i det medlemsland det dreier seg om.
3. Dette direktivet skal ikke ha innvirkning på bestemmelser i Felleskapsloven eller nasjonale regelverk som dekker tilgjengelighet til spesielle varer og tjenester”.

I forarbeidene til Direktivet står det at Artikkel 4 skal sikre tilgjengelighet for funksjonshemmede til sosiale tjenester, helsetjenester, utdannelse og til varer og tjenester som ellers er tilgjengelig for publikum. Unntaket er i de tilfellene der dette vil utgjøre en uforholdsmessig byrde.
Enhver borger som mener seg diskriminert kan ta opp saken med EF-domstolen selv om det forholdet saken dreier seg om, ikke lenger gjelder. Det er også, som i den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, anledning til å la seg assistere av organisasjoner i de juridiske eller administrative prosedyrene, uansett hva nasjonal lovgivning sier om dette. Bevisbyrden skal ligge på den som skal ha utført den diskriminerende handlingen, ikke offeret.
Medlemslandene har to år til å implementere direktivet i nasjonal lovgivning etter at det er vedtatt og offentliggjort av EU. Medlemslandene har anledning til å sette en tidsfrist på fire år for å oppfylle forpliktelsene til å yte tilgjengelighet for funksjonshemmede etter at direktivet er vedtatt.
Når det gjelder lovgivning på IKT området på EU/EØS-nivå var Riga-erklæringen en viktig politisk føring. Rigaerklæringen av juni 2006 satte opp konkrete politiske mål for å sikre tilgjengelighet til IKT, med spesielt fokus på funksjonshemmede. Dette skal oppnås gjennom tilgjengelig digitalt innhold på alle plattformer, interoperabilitet for tekniske hjelpemidler, og sørge for design for alle i utviklingen av IKT produkter og tjenester. Brukermedvirkning, merkeordninger, kvalitets- og konformitetskontroller og andre virkemidler skal benyttes. Man skal også oppmuntre til nærmere samarbeid mellom IKT industri og tekniske hjelpemidler sektoren og lage felles europeiske læremidler i design for alle.
Viktig er også i denne sammenheng Direktiv mot diskriminering bl.a. på grunnlag av nedsatt funksjonsevne fra 2000, som kombinert med handlingsplan mot diskriminering var et viktig skritt i retning av europeisk antidiskrimineringslovgivning som omfattet denne gruppen.

3.2 Relevante EU Lover og forskrifter
EU lover der tilgjengelighet nevnes eksplisitt, omfatter følgende områder:
3.2.1 Offentlige anskaffelser
EUs reviderte Direktiv om offentlige anskaffelser (Dir.2004/18/EC og Dir. 2004/17/EC) åpner for at det kan stilles krav om universell tilgjengelighet ved offentlige innkjøp av varer og tjenester over en viss terskelverdi. Direktivet trådte i kraft 31. januar 2006 i EU landene. I direktivet understrekes det at krav om universell utforming må spesifiseres klart ved utlysning av anbudsrunden, i form av tekniske anneks til utlysningen. Se også: http://www.dkom.si/util/bin.php?id=2004121408020465 og http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=CELEX:32004L0017:EN:HTML

3.2.2 Bygninger og uteområder
EU har kun i begrenset grad vedtatt lovgivning som berører universell utforming av bygg og uteområder. Europakommisjonen finansierte et program for å spre og utveksle informasjon om universell utforming av bygg. Dette ”Build for All” prosjektet er avsluttet og en ”verktøykasse” er produsert . Denne vil være viktig verktøy for offentlige innkjøpere for å sikre universell utforming. I tillegg støttes et nettverk av eksperter under navnet European Concept for Accessibility, ECA, der også Norge er representert . Mandat M420 vil være et viktig skritt i retning av mer aktiv politikk fra EUs side på dette området (se avsnitt om europeisk standardisering).
7. rammeprogram for forskning og utvikling er viktig for mange områder av interesse for funksjonshemmede, særlig under ”samarbeidsprogrammet” der man definerer politiske prioriteter for forskning. Se også : http://www.build-for-all.net/ og http://www.eca.lu/ .

3.2.3 Transportlovgivning
Dette er det området der EU har kommet lengst i lovgivningsprosessen. EUs Hvitbok ”European Transport Policy for 2010: time to decide” nevner at intermodalitet mellom ulike transportformer er nødvendig for å sikre tilgjengelige reisekjeder for alle og muliggjøre økt bruk av offentlige transportmidler. Hvitboken understreker også at det er en forutsetning for at flere mennesker skal benytte offentlig transport at kvaliteten på transportmidlene forbedres, og at spredning av informasjon om eksempler på god praksis er et av virkemidlene.
Kommisjonen støtter mer bruk av tilgjenglig offentlig transport. Kommisjonen bør ta initiativ til å fremme europeiske standarder mht. alle aspekter av bygninger og uteområder, inklusive planlegging, bygging og bruk av bygninger. Se også: http://ec.europa.eu/transport/strategies/2001_white_paper_en.htm

Transportlovgivningen kan deles inn i :
3.2.1.1 Togtransport : Kommisjonens forordning om rettigheter for passasjerer på internasjonale togreiser (COM(2004)143 final) ble vedtatt i september 2007 og trådte i kraft i 2009. Den gjelder for så vel internasjonal som nasjonal togtransport og omfatter minimumskrav til informasjon som skal gis til passasjerene, kontraktsforhold, forpliktelser overfor transportørene ved ulykker, forsinkelser eller kanselleringer, reiseforhold for passasjerer med redusert mobilitet og samarbeid for å få gjennomført forordningen. For passasjerer med redusert mobilitet er artiklene 27-31 av spesiell betydning; disse fastsetter retten til en passasjer med redusert mobilitet (PRM) til å skaffe seg billett og reservere reise på internasjonale togruter, til å få bistand under betingelse av at personen har forhåndsmeldt sine behov til togselskapet, hvem som er ansvarlig for å yte bistand, om retten til å forlange bistand fra togselskapene eller turoperatøren ved ombord- eller avstigning og om kommunikasjonen mellom jernbaneselskapet eller turoperatøren og de stasjonsansvarlige. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2007:315:0014:0041:DA:PDF og http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2008:064:0072:0207:EN:PDF.

3.2.1.2 Flytransport: Lov om flypassasjerers rettigheter ved forsinkelser, kanselleringer og nektet ombordstigning har regler om fortrinnsrett til bistand for passasjerer med funksjonsnedsettelser, rett til å bringe med seg førerhund etc.; bestemmelser om rett til bistand i det at operatørene av flyselskapene skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot behovene til personer med redusert mobilitet og deres ledsagere; krav om at flyoperatørene skal gi prioritet til frakt av personer i denne gruppen samt enhver med sertifiserte tjenestehunder/førerhunder som ledsager dem, samt barn uten følge. Artikkelen fastsetter også at i tilfelle nektet ombordstigning, kanselleringer og forsinkelser skal personer med redusert mobilitet og deres ledsagere ha rett til bistand. Blinde og svaksynte personer skal ha tilgang til informasjon i alternative formater. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=COM:2007:0168:FIN:DA:DOC
Lov mot diskriminering av flypassasjerer på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne var den første europeiske antidiskrimineringsloven for mennesker med funksjonsnedsettelser. Passasjerer med funksjonsnedsettelser skal ikke kunne nektes ombordstigning dersom denne er begrunnet funksjonsnedsettelse, med mindre det er tungtveiende sikkerhetsmessige grunner stadfestet i internasjonal, EU- eller nasjonal lovgivning. De har rett til bistand uten at det kan kreves ekstra betaling for dette, slik at man kan bevege seg uten avbrytelse fra avtalt utgangspunkt på flyplassen (drosjeholdeplass, busstasjon, parkeringsplass etc.) til ombordstigning. Flyplassene er ansvarlige for denne bistanden. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2006:204:0001:0009:DA:PDF

3.2.1.3 Busstransport: Bussdirektivet kommer med konkrete krav til utforming av bussene som vesentlig er til gode for bevegelseshemmede. Det omhandler prioriterte sitteplasser for passasjerer med redusert mobilitet, herunder at minst ett slikt sete skal ha plass under eller ved siden, for en førerhund; kommunikasjonshjelpemidler som skal finnes ved de prioriterte sitteplassene og ved rullestolplassene; piktogrammer, som skal være tydelige og plassert utenfor bussen slik at det tydelig ses hvilken inngang som er tilgjengelig for rullestoler; krav til plasser for rullestoler; plassering av klappseter på det sted der rullestoler kan festes; festeanordninger for rullestoler; krav til belysning på ombordstignings- og avstigningspunktene for personer med redusert mobilitet; ombordstigningshjelpemidler, herunder knelingssystemet for bussen etc. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2002:042:0001:0102:DA:PDF
Direktiv om rettigheter for passasjerer på internasjonale bussreiser tar opp rettigheter i tilfelle av ulykker, forsinkelser, kanselleringer m.v. Kapittel 2, punkt 2.1 tar opp rettighetene for passasjerer med redusert mobilitet på de andre transportområdene i dagens EU. Det er ingen lovgivning som dekker dette feltet, og passasjerer med redusert mobilitet mottar ikke sammenlignbare tjenester på tvers av landegrensene i EU, fastslår Kommisjonen. Kommisjonen understreker at man må legge vekt på rettighetene til denne gruppen passasjerer som enten unngår å reise eller møter for mange hindringer til å kunne gjennomføre internasjonale bussreiser. Se også: http://ec.europa.eu/transport/road/consultations/doc/2005_10_14_passengers_bus_coach_working_paper.pdf og http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=COM:2008:0817:FIN:DA:PDF

3.2.1.4 Maritim transport: Direktiv om sikkerhet til maritim passasjertransport ble revidert i EU i forbindelse med økt risiko for terrorisme . Et avsnitt om tilgjengelighet og sikkerhet for passasjerer med redusert mobilitet ble ved samme anledning føyet til. De konkrete krav i loven er fastsatt i Artikkel 6B og i Anneks III til direktivet: Et skip skal utstyres slik at en bevegelseshemmet passasjer lett kan foreta om bord- eller avstigning lett og sikkert og sikres adgang til de ulike dekkene gjennom ramper, løfteplattformer eller heiser. Det skal være tydelig skilting til slike fasiliteter ved inngangen til skipet og andre relevante steder overalt om bord. Skilting skal være tilgjengelig og lett lesbare for passasjerer med funksjonsnedsettelser, også de med sensoriske funksjonsnedsettelser, og være montert på sentrale steder om bord. Alarmer skal være i tilgjengelig format for passasjerer med alle typer funksjonsnedsettelser, herunder sensoriske funksjonsnedsettelser og utviklingshemmede. Gelendere, korridorer og ganger, døråpninger og dører skal være tilgjengelige for passasjerer med rullestol. Heiser, bildekk, passasjersalonger, fasiliteter og toaletter skal være utformet slik at de er tilgjengelige for passasjerer med redusert mobilitet. Europakommisjonen har sendt ut på høring et arbeidsnotat som tar opp rettigheter for passasjerer på havgående eller innenlands sjøtransport i EU . I en eventuell ny lovgivning vil EU spesielt legge vekt på: Tilgjengelighet til havner om maritime transportmidler, såvel som andre former for transport fra havnene, rett til ikke å bli nektet ombordstigning på grunn av redusert mobilitet, rett til å få nødvendig informasjon og bistand gjennom hele reisekjeden og uten ekstra utgifter, etc. Se også: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/en/oj/2003/l_123/l_12320030517en00180021.pdf og http://www.efta.int/content/publications/EEASupplements/supplement-2008-NO/No38-08-NO og http://www.imo.org/includes/blastDataOnly.asp/data_id%3D1916/815.PDF og http://ec.europa.eu/transport/strategies/2001_white_paper_en.htm

4. Standardisering som verktøy for universell utforming

4.1 Hva er en standard?
En standard kan kort defineres som en beskrivelse av viktige sider eller karakteristika ved for eksempler varer, tjenester og/eller arbeidsprosesser (dette inkluderer også prøvingsmetoder). En standard er også et forslag til valg av alternativer, men utelukker ikke andre løsninger. Standarder utarbeides etter initiativ fra interessegrupper som ønsker seg felles spilleregler i markedet. De kan fremme nasjonal konkurransedyktighet og bidra til utvikling av formålstjenlige og sikre produkter, og bidra til bedre og mer kontrollerbare produksjonsprosesser. Standarder er frivillig å bruke, unntatt når myndighetene krever at de skal brukes, eller når det i avtaler er bestemt at de skal brukes. En standard består som regel av en orientering, et forord og en beskrivelse av omfang/”scope” – dvs. på hvilket område standarden skal benyttes, f.eks. et teknisk hjelpemiddel for personer med nedsatt funksjonsevne. I tillegg kan standarden inneholde referanser til andre standarder som er relevante.
Standarder er nødvendige for å gi felles retningslinjer for hvilke krav som skal settes til varer og tjenester. Eksempler på bruk er at man ofte benytter standarder som spesifikasjon ved kjøp og salg for å forenkle, effektivisere og rasjonalisere kjøpsprosessen.
Standarder er også viktige for å gi mer detaljerte beskrivelser der EU-direktiver, nasjonale lover og regler gir overordnede krav og, som nevnt, i forbindelse med tekniske spesifikasjoner i offentlige anbud. Standarder er også gjennom sine nøyaktige beskrivelse av karakteristika for produkter et viktig verktøy for planleggere og designere. Standarder kan angi krav til tilgjengelighet, og med henblikk på krav om universell utforming er det derfor viktig at man legger inn slike ved utformingen av standarder som vil bli brukt av planleggerne i deres spesifikasjoner. Omvendt vil mangel på slike krav føre til utilfredsstillende og utilgjengelige løsninger som man vil måtte kompensere for ved langt mer kostnadskrevende ombygginger og spesialløsninger.

4.2 Standarder som verktøy for universell utforming – norsk tilnærming
Standarder er et av de mest sentrale verktøyene for å oppnå politiske målsettinger om f.eks. universell utforming. Anerkjennelsen av standardiseringsarbeidets betydning for universell utforming er blitt uttrykt bl.a. ved at Standard Norge har utarbeidet en egen handlingsplan for universell utforming innen standardisering (se under). På internasjonalt plan har man laget en egen veileder, ISO Guide 71/CEN/CENELEC Guide 6, som gir anvisninger til standardiseringskomiteene på ulike nivåer om hvordan de kan sørge for å inkorporere universell utforming når de utarbeider standarder på ulike områder. Det er besluttet å legge enda mer vekt på dette aspektet i standardiseringsarbeidet i Europa, bl.a. gjennom en arbeidsgruppe for tilgjengelighet der også Standard Norge er representert.
Målet med å se universell utforming i sammenheng med standardisering er at universell utforming skal være en naturlig del av produktdesign, arkitektur, planlegging og service.

I forarbeidene i Ot.prp.44 (2007-2008) til den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er standardisering nevnt flere steder. Dette gjelder bl.a. bruk av fagterminologi. For at man skal kunne gjennomføre at det blir stilt krav om universell utforming er det viktig at så vel myndigheter som andre har konkrete standarder å referere til. Det poengteres at standardisering viktig for universell utforming av bl.a. informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Videre oppfordres det til at Standard Norge skal utføre arbeidet for universell utforming i samarbeid med organisasjonene av funksjonshemmede og tjenesteleverandørene.
Det er også viktig at standardiseringsarbeidet utføres på internasjonalt nivå, fordi meget av det utstyret som brukes er produsert i andre land enn Norge, og for å sikre interoperabilitet med for eksempel tekniske hjelpemidler. Det er derfor også viktig at norske eksperter tar del i det internasjonale standardiseringsarbeidet. Det må i forbindelse med fastsettelse av krav til universell utforming foretas nærmere avveininger av nivået for kravene i standardiseringsarbeidet og ved fastsettelsen av kravnivået i forskrifter.

Standardisering bidrar til at man får inkorporert universell utforming i standardene, dvs. prinsippet om at hovedløsningen skal være tilgjengelig for alle uten behov for spesialløsninger . Prinsippet betyr da at alminnelige produkter søker å være så tilgjengelig som mulig for så mange som mulig uten at tekniske hjelpemidler er nødvendige for at brukere med nedsatt funksjonsevne skal kunne nyttiggjøre seg av produktene.

Forholdet kan illustreres slik:

Figur 1 Forholdet mellom alminnelige ”mainstream” produkter og brukerens evne til å gjøre bruk av disse, tekniske hjelpemidler og universell utforming (Rudolph Brynn)

Produsentenes viktigste motivasjon for universell utforming av produkter er at man når en større markedsgruppe. Også produsenter av typiske tekniske hjelpemiddelprodukter kan benytte seg av universell utformingsprinsippet. Et eksempel kan være at produsenter av skjermlesere kan konstrueres slik at de kan benyttes mot forskjellige operativsystemer og ulike typer maskinvare. Dette ville kunne løse problemer for arbeidstakere med nedsatt synsevne som arbeider på arbeidsplasser med tynne klienter, dvs. at operativsystemet er knyttet til en hovedmaskin mens de andre maskinene ikke kan tilkoples annen maskinvare.

4.3 Universell utforming og standardiseringsarbeid i Standard Norge
Standard Norge laget i 2004 i samarbeid med Post- og teletilsynet og Norsk Elektroteknisk Komité en handlingsplan for universell utforming i standardisering. Handlingsplanen beskriver relevant standardiseringsaktivitet innenfor prioriterte områder. Områdene er valgt ut med bakgrunn i politiske føringer, brukerbehov og samfunnsbehov, igangsatt standardiseringsarbeid samt mulighetene for finansiering. Prioriterte områder i handlingsplanen er:
• Bruk av standarder i forhold til offentlig innkjøp
• Bygg/anlegg
• Transport
• Symboler og piktogrammer
• Informasjonsteknologi og telekommunikasjon
• Elektriske installasjoner
• Turisme
• Ergonomi
• Generell opplæring
Innenfor de ulike områdene er det foreslått en rekke prosjekter, og det er identifisert behov for:
• Nye standarder på enkelte områder
• Deltakelse i europeisk/internasjonalt standardiseringsarbeid, samt etablering av nasjonale standardiseringskomiteer
• Opplæring i prinsippene om universell utforming for deltakere i standardiseringsarbeidet
• Tilleggsprodukter for å fremme kunnskap om og bruk av standardene.

Fra 2009 har man i Standard Norge arbeidet med en revisjon av handlingsplanen. I tillegg er det utarbeidet en kort veileder for standardiseringskomiteer som skal være til hjelp når det gjelder å bedømme om det er relevant å inkorporere universell utforming i deres standard og noen sjekkpunkter for hvordan dette kan gjøres.

På nasjonalt plan er universell utforming inkludert i flere standarder (NS):
4.3.1 NS 11001-1 Universell utforming av byggverk Del 1: Arbeids- og publikumsbygninger
Standarden har to deler, del 1 omhandler arbeidsbygg/publikumsbygg og del 2 omhandler boliger. Målgruppen for standardene er først og fremst de prosjekterende og oppdragsorganisasjoner som har ansvar for nybygging. Siden disse standardene utgjør første generasjon standarder for universell utforming, innholder de en del grunnlagsinformasjon for å bidra til økt forståelse for temaene:
- bevegelse
- syn
- hørsel
- orientering
- miljø/overfølsomhet
Standardene omhandler konkrete krav og anbefalinger. Dette dreier seg om krav til for eksempel inngangsparti, planløsninger i byggverk, kommunikasjon, veifinning, tekniske installasjoner og klima og materialbruk. Titlene på standardene signaliserer at de dreier seg om løsninger i bygninger, men de berører også løsninger fra parkering/atkomstvei til bygning.

4.3.2 NS 8175:2008 Lydforhold i bygninger – lydklasser for ulike bygningstyper
Standarden brukes til å dokumentere at lydkrav i plan- og bygningsloven er oppfylt. Denne standarden tar opp lydforhold, lydisolasjon, etterklang etc. i boliger, skoler og undervisningsbygg, barnehager, sykehus og pleieinstitusjoner, overnattingssteder og kontorer. Standarden skiller ikke mellom personer med nedsatt funksjonsevne og andre når det gjelder kravene til bygninger.
Videre har Teknisk Forskrift til bygningsdelen av plan- og bygningsloven (se avsnitt 2.4) flere tiltak innen universell utforming, og romakustikk er sentralt. Dette gjelder spesielt grenseverdier for støy, spesielt innendørs men også foruteareal/atkomst. Kontorlandskap og skolelandskap er spesielle utfordringer for personer med nedsatt funksjonsevne. For eksempel blir bruk av tekst-til-tale teknologi en støykilde i landskap. En standard for akustikk ventes ferdigstilt i 2011.

4.3.3 prNS 11005 Universell utforming av opparbeidete uteområder
Standard Norge komiteen Universell utforming av uteområder arbeider med å utvikle en ny standard som etter planen vil foreligge sommeren 2011. Gruppen forholder seg særlig til plan- og bygningsloven og Teknisk Forskrift til denne, men også andre krav. Andre temaer er krav i Vegdirektoratets håndbok i universell utforming, kulturvern og landskapsvern, veifinningssystem og ledelinjesystem og for eksempel atkomstvei som en lenke til NS 11001 (se 4.3.1).

4.3.4 NS 11010:2011 Tilgjengelige reiselivsmål – Registrering av prioriterte krav og anbefalinger
Denne reviderte standarden angir krav til tilgjengelighet for registrering i eksisterende virksomheter for bevegelseshemmede, synshemmede, hørselshemmede og astmatikere/allergikere. Standarden gir i tillegg anbefalinger slik at virksomheten ytterligere kan øke kvaliteten for disse gruppene. Utforming av bygninger og uteområder reguleres av norske lover og forskrifter og man kan ikke unndra seg de forpliktelser som følger av regelverket ved å referere til denne standarden. Standarden har videre en sjekkliste for gjennomgang av virksomhetene i forhold til kravene i standarden. Den kan benyttes til kartlegging av virksomheters fysiske utforming, nærmeste uteområder, opplevelses- og aktivitetstilbud og kan brukes av reiselivsmål som tilbyr overnatting, servering eller opplevelser av permanent karakter som opplevelsesparker, idrettsanlegg, museer og utstillinger.
Standarden er revidert for tilpasning til NHO Reiselivs kvalitetsordning for overnattingssteder, definisjoner og krav i NS 11001 og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2009. Det er ikke en standard for universell utforming.

4.3.5 NS 3041:2007 Skilting – Veiledning for plassering og detaljer
Standarden omfatter utforming, plassering og lesbarhet ved bruk av innendørs og utendørs skilt og gir krav til: generell informasjon, materialbruk, form og farge, språk og versalhøyde. Det omfatter også oversikt over skilttyper, herunder krav og råd på området.

4.4 Nye standardiseringstiltak
I tillegg igangsetter Standard Norge standardiseringsarbeid på områdene universell utforming knyttet til tjenester, og universell utforming av reisekjeden, samt andre tiltak.
Det er satt sammen en ny nasjonal standardiseringskomité for universell utforming innen IKT og Standard Norge er representert i samordningskomiteene for arbeidsgruppene som skal gjennomføre EUs mandater M420 (universell utforming av bygg) og M376 (universell utforming av IKT), begge knyttet til offentlige anskaffelser, samt M473 om inkorporering av universell utforming i generell standardiseringsvirksomhet (se kapittel 5.1).
Når det gjelder arbeidet med standardisering innen universell utforming av IKT planlegger man i første omgang tre nasjonale standarder, om tilgjengelighet til nettsteder, herunder tekniske krav, prosesskrav og krav til testing; standard for tilgjengelige dokumenter, herunder regler for oppmerking og stilsett; og standard for utforming av automaters fysiske grensesnitt og brukerdialog.
Når det gjelder universell utforming knyttet til tjenester er det også satt ned en nasjonal standardiseringskomité som skal utvikle en eller flere standarder som skal stille målbare krav til tjenester – som er bredt definert – slik at de kan benyttes av alle. Arbeidet er basert på en utredning foretatt av Standard Norge som viste at det er store forskjeller mellom typer av tjenester når det gjelder eksistens av standarder som er relevant for universell utforming. De fleste eksisterende standarder er av rent teknisk art.
Når det gjelder universell utforming av reisekjeden (fra planlegging av en reise til fremkomst) bygger også dette arbeidet på en utredning foretatt av Standard Norge som viste et uensartet bilde når det gjelder eksistens av relevante standarder innen områdene IKT og informasjon, bygninger og infrastruktur, billettering og transportmidler. Det arbeides i dag med en elektronisk veileder som skal være et hjelpemiddel for så vel ansvarlige for offentlige anskaffelser som for transportoperatører og brukerorganisasjoner. Dette vil i neste omgang bli fulgt opp av standardiseringsarbeid. Det er planen at arbeidet med elektronisk veileder skal utvides til et nordisk prosjekt.

Jeg vil også nevne den spesielle betydning bruk av standardisering har som et redskap for å oppnå universell utforming gjennom offentlige anskaffelser.
Alt fra et tidlig stadium var det etterspørsel etter å kunne vise til konkrete standarder for at innkjøpersiden lettere kunne stille konkrete krav om universell utforming. Loven om offentlige anskaffelser bygger på to EU direktiv og trådte i kraft 1.1. 2007. § 6 i den norske loven krever at

”statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen.”

Fordi det offentlige utgjør en så vidt stor markedsmakt viser erfaringer fra andre land at jo mer konkrete krav om universell utforming som stilles, med tilhørende referanser til standarder, desto lettere er det å spre kunnskap om og forståelse av dette prinsippet hos industrien og leverandørene av varer og tjenester.

5. Europeisk standardisering
Europeisk standardisering foregår gjennom de tre standardiseringsorganene CEN, CENELEC og ETSI.
På internasjonalt nivå er det særlig ISO og CEN som arbeider med universell utforming gjennom generelle veiledninger (Guide 71/Guide 6) til standardiseringskomiteene, og spesielt på områdene IKT, transport og bygg. Guide 71 – i Europa kalt CEN/CENELEC Guide 6 - var ment å være en del av det overordnete rammeverket som standardiseringsorganisasjonene kan bruke i sitt arbeid for å støtte behovet for mer tilgjengelige varer og tjenester. Det identifiserer problemområder som det skal tas hensyn til ved utarbeidelsen av standarder slik at standarder normalt ikke bør begrense utformingen. Den er beregnet på de som er involvert i utarbeidelse og revisjon av internasjonale standarder, men inneholder også informasjon som kan benyttes av for eksempel produsenter, designere, tjenesteytere og utdanningspersonell. Guide 71 inneholder:
• Beskrivelse av en prosess der behovene til eldre og personer med nedsatt funksjonsevne kan tas hensyn til ved utarbeidelse av standarder
• Tabeller som sammenholder standardenes avsnitt med de faktorer som skal være vurdert av de som skriver standardene, for å sikre at alle evner blir tatt hensyn til
• Gir beskrivelser av kroppsfunksjoner eller menneskelige evner og de praktiske konsekvensene av funksjonsnedsettelser
• En liste med kilder som forfattere av standarder kan bruke til å finne frem til mer detaljert og spesifikt veiledningsmateriale

5.1 EUs mandater
En viktig rolle i europeisk standardiseringsarbeid spiller mandatene som gis av Europakommisjonen til de tre europeiske standardiseringsorganene, disse gis som føringer for at det utarbeides standarder og veiledere som underbygger politiske og lovmessige initiativer fra EU, og gir praktiske retningslinjer for hvordan for eksempel offentlige myndigheter som er ansvarlige for offentlige anskaffelser kan stille korrekte kravspesifikasjoner for å få varer og tjenester som for eksempel skal følge prinsippet om universell utforming. Standarder som er utviklet på grunnlag av mandater kalles ”harmoniserte standarder” og er utviklet gjennom en åpen og konsensustilstrebende prosess. Europeiske standarder må tas i bruk av alle medlemsland og setter til side nasjonale standarder der disse overlapper med de europeiske.

Det er tre sentrale mandater utgitt av Europakommisjonen som berører universell utforming: M376 om universell utforming av IKT i forbindelse med offentlige anskaffelser, M 420 om universell utforming av bygninger og M473 om inkorporering av universell utforming i generell standardiseringsvirksomhet.

5.1.1 Mandat M376
Fase 2 i dette arbeidet er akkurat igangsatt. Fase 1 omfattet rapportering om status for relevant standardisering i de europeiske landene og bl.a. USA, om behov for videre standardisering, status for nasjonal og europeisk lovgivning, og eksisterende systemer for samsvarsvurdering av IKT i forhold til krav til universell utforming. Det er nå etablert en CEN/CENELEC/ETSI Joint Working Group JWG eAccessibility som har i oppdrag å:
6. Lage en europeisk standard som spesifiserer for alle IKT relaterte produkter og tjenester innen hvert teknisk område som omfattes av offentlige anskaffelser de tilsvarende krav til tilgjengelighet, enten slike eksisterer eller blir utviklet på bakgrunn av Fase 1;
7. Lage en rapport om standarder og tekniske spesifikasjoner som følger kravene til tilgjengelighet;
8. Lage retningslinjer for kriterier for tilgjengelighet som er relevante for hvert teknisk område som omfattes av offentlige anskaffelser;
9. Veiledere og støttemateriell for ansvarlige for offentlige anskaffelser;
10. En elektronisk ”verktøykasse” som gir full tilgang til den europeiske standarden, veilederne og rapporten.
Det er ventet at de internasjonale WCAG 2.0 retningslinjene for universell utforming av nettsteder vil spille en viktig rolle i den kommende standarden.

5.1.2 Mandat M420
Fase 1 er i full gang under dette mandatet og det utarbeides to rapporter fra arbeidsgrupper under CEN/CENELEC WG 207:
Rapport 1
• Målet er å lage en samling data som indikerer elementene i bygde omgivelser ihht. ISO/DIS 21542 Tilgjengelighet og brukbarhet i bygde omgivelser, samt fokusere på ulik lovgivning, standarder for byggereguleringer, veiledere og samsvarsvurderingssystemer som dekker dem.
• Den gir også status for hvor dekkende lovgivning og standarder er, hvor det er gap, og om de omfatter funksjonelle og tekniske krav. Endelig omfatter rapporten en bibliografi.
Rapport 2
• Rapporten er en analyse av eksisterende samsvarsvurderingssystemer for bygninger og produkter i forhold til krav om tilgjengelighet til bygde omgivelser.
• Omfatter beskrivelse av metode, analyse av eksisterende systemer og krav i noen EU land, samt Canada.
• Omfatter også beskrivelse av juridisk rammeverk for offentlige anskaffelser og krav om tilgjengelighet/universell utforming.

5.1.3 Mandat M473
Dette mandatet går ut på å inkorporere universell utforming i all relevant standardiseringsvirksomhet. Det er erfart at for eksempel CEN/CENELEC Guide 6 (ISO/IEC Guide 71) i svært liten grad er referert til av de europeiske standardiseringskomiteene og man ønsker nå å ta et grep for å få inkorporert prinsippet om design for alle inn i ”mainstream” virksomhet. Målet for dette mandatet er å lage et arbeidsprogram for standardisering som kan bidra til bedre tilgjengelighet for eldre og personer med nedsatt funksjonsevne, oppdatere eksisterende relevante standarder og utarbeide en ny standard som omfatter utviklings- og produksjonsprosessen av varer og tjenester som ivaretar denne målgruppens interesser.
Det skal lages én rapport om status for eksisterende relevante standarder, og én rapport om hvilke standardiseringsområder som bør dekkes for å oppnå best mulig resultat hva angår tilgjengelighet for eldre og personer med nedsatt funksjonsevne. Basert på dette skal det lages et standardiseringsarbeidsprogram og en handlingsplan med konkrete tidfestede tiltak på prioriterte områder for å gjennomføre tilgjengelighetsstandardisering på utvalgte områder.
Videre skal det lages en ny standard som beskriver hvordan varer som produseres av industrien, og tjenester som produseres av privat og offentlig sektor, kan ta hensyn til universell utforming i det man samtidig tar høyde for tekniske hjelpemidler og andre typer tjenester som kan overbygge gapet mellom den enkeltes evne til å bruke varen/tjenesten og selve produktene. Arbeidet skal utføres i samarbeid med brukerorganisasjonene.

5.2 Annet europeisk standardiseringsarbeid
Utenom mandatene utvikles det en rekke europeiske standarder som er relevante for personer med nedsatt funksjonsevne. Bl.a. har den tekniske komiteen under CEN, CEN/TC 256 Jernbanestandardisering igangsatt en arbeidsgruppe WG44 som nå utvikler ni standarder som skal bedre forholdene for togpassasjerer med nedsatt funksjonsevne. Det er også mye relevant standardiseringsarbeid i gang innen IKT, biometri, selvbetjeningsautomater og annet som vil bidra til bedre tilgjengelighet når de tas i bruk.

6. Konklusjon
Jeg har i denne fremstillingen presentert norsk og europeisk lovgivning som skal bidra til at man oppnår målet om bedre integrasjon av personer med nedsatt funksjonsevne i samfunnet gjennom bedre tilgjengelighet på ulike områder. Virkemidlet er gjennomføring av kravet om universell utforming, gjennom handlingsplaner, veiledere og standarder. Effekten av lovgivning og handlingsplaner for faktisk å oppnå målsettingen om et tilgjengelig og integrerende samfunn er avhengig av flere faktorer – samordning mellom de ulike tiltakene, god finansiering, grundig evaluering av tiltakene som må være konkrete og målbare, god brukermedvirkning fra berørte interesseorganisasjoner osv.

Ikke minst er standardisering et viktig verktøy: I Odelstingsproposisjon Ot.prp.44 (2007-2008), som utgjorde forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, ble standardisering nevnt flere steder. Dette gjaldt bl.a. bruk av fagterminologi: For at man skal kunne gjennomføre krav om universell utforming er det viktig at så vel myndigheter som andre har konkrete standarder å referere til. Det ble understreket at standardisering er viktig for universell utforming og Standard Norge ble oppfordret til å utføre arbeidet for universell utformingsrelatert standardisering i samarbeid med organisasjonene av funksjonshemmede og tjenesteleverandørene. Det må i forbindelse med fastsettelse av krav til universell utforming foretas nærmere avveininger av nivået for kravene i standardiseringsarbeidet og ved fastsettelsen av kravnivået i forskrifter.

Men selv den beste lovgivning og de mest gjennomarbeidede handlingsplanene er avhengig av at det gjennomføres konkret aktivitet og at det spres kunnskap hos alle aktører om hva universell utforming faktisk betyr.
Aktivitetsplikt knyttet til lovverket er etter min oppfatning sentralt – at det ikke er tilstrekkelig at aktørene lager gode handlingsplaner og setter opp erklærte målsettinger om universell utforming, men at de også må rapportere hva man konkret gjør for tilrettelegging og integrering. Erfaring fra kampen for likestilling mellom kjønnene har vist at dette er en god strategi.
Kunnskapsspredning om universell utforming i samfunnet er helt sentralt – det må integreres i undervisning på tekniske og fagskoler, arkitekt- og IKT utdannelse med videre. Og den informasjon som spres må legge vekt på at universell utforming er et gode for alle – ikke bare et tiltak som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne.
Først da kan vi ha håp om å nå målet om et samfunn som har plass til alle sine innbyggere.

Vedlegg De syv prinsipper for universell utforming
Centre for Universal Design ved North Carolina State University utviklet i slutten av 1990-tallet de syv prinsipper for universell utforming. Innholdet i begrepet brukes i Norge slik det er definert i USA.
De syv prinsippene er:
1. Like muligheter for bruk: utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for personer med ulike ferdigheter.
2. Fleksibel i bruk: Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter.
3. Enkel og intuitiv i bruk: Utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå.
4. Forståelig informasjon: Utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter.
5. Toleranse for feil: Utformingen skal minimalisere farer og skader som kan gi ugunstige konsekvenser, eller minimaliserer utilsiktede handlinger.
6. Lav fysisk anstrengelse: Utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt med et minimum av besvær.
7. Størrelse og plass for tilgang og bruk: Hensiktsmessig størrelse og plass skal muliggjøre tilgang, rekkevidde, betjening og bruk, uavhengig av brukerens kroppstørrelse, kroppsstilling eller mobilitet.

Tilfellet Adecco – en alarmklokke

2011-03-03T23:30:00.004+01:00

Dagens Næringsliv bringer i dag et interessant sitat fra Høyres leder Erna Solberg i forbindelse med en politisk duell hun og statsminister Stoltenberg hadde på en konferanse i Oslo. Hun uttaler at ”jeg er også opptatt av de ansattes rettigheter, men eldreomsorg dreier seg primært (min utheving) om å skape gode tilbud for dem som trenger hjelp. Jeg frykter ikke Ap i valgkampen hvis de satser mer på arbeidstagernes rettigheter enn kvaliteten for pasientene. Jeg tror folk er mest opptatt av det siste.” (DN 3. mars 2011).

Dette er et viktig sitat som forteller leseren ganske mye om høyresidens politiske grunnholdninger, om dyktige politiske rådgivere som vet å snu enhver sak bak frem og om hva slags samfunn disse politiske partiene vil fremelske dersom de kom til makten på regjeringsplan. Erna Solberg skal ha takk for klar tale.

Taktikken først: Det gjelder å isolere Adeccosaken som en kjedelig enkeltsak der det mørkeblå Byrådet – straks NRK uheldigvis hadde avslørt utbyttingen av de ansatte i Adecco – viste handlekraft og sa opp kontrakten med selskapet og fossrodde unna eget ansvar for skandalen. Dette er en klok taktikk sett med omdømmebyråenes øyne, men det spørs hvor mange som lar seg dupere av den. Derfor følger man opp med å si at det er jo synd på de ansatte men det primære er å sikre de hjelpetrengendes behov. Man satser kaldt på at egeninteressen og ikke solidariteten er det som gjelder i dagens norske samfunn. Ola og Kari oppmuntres til en holdning om at ”så lenge jeg har det bra og får alt jeg skriker opp om, så er det likegyldig hvordan betjeningen egentlig har det”. – Er dette en klok taktikk?

Her kommer vi inn på borgerlig grunnholdning. Det har alltid vært en politisk linje at forhandlinger ikke skal skje i fellesskap men på et mest mulig individuelt plan, på bedriftsnivå. Felles tarifforhandlinger er sosialistisk styggedom. Individuelle avtaler gjør det lettere å dekke over utbytting av den typen som nå er avslørt i Adecco. Og når det blir avslørt, for eksempel av pressen, kan man anklage leverandøren for at bestilleren skal få slippe unna ansvaret.
Men samtidig blottlegger Byrådet – og de andre kommunene og virksomhetene som har benyttet Adeccos vikarer – at de enten ikke er i stand til å følge opp normal prosedyre ved anskaffelser av tjenester, nemlig å sjekke om betingelsene i kontrakten faktisk blir oppfylt gjennom en normal evalueringsprosess som skal være en del av prosedyren for offentlige anskaffelser – eller at de gir blaffen i om grunnleggende arbeidsrettigheter blir brutt eller ei. Jeg tror ikke på en slik utbredt udugelighet og uvitenhet hos kommunepolitikerne. Jeg tror heller at vi har fått et for høyresiden uvelkomment søkelys på den berømte toppen av isfjellet.
Vi har også sett et godt eksempel på hva som skjer når det er pris og ikke kvalitet som teller i konkurranseutsettingen. En del av anskaffelsesprosessen er å kontrollere leverandørens egen politikk når det gjelder arbeidsforhold i egen virksomhet, spesielt ved anskaffelse av slike tjenester. Dette er åpenbart grovt forsømt.

Må den norske velferden bygge på at vi har en masse av stumme heloter som tar til takke for de tierne de tjener i timen? Har vi ingen sympati for deres rettigheter? Her må man huske at det er ”de hjelpetrengende” og ikke minst deres pårørende som har stemmerett og ressurser og som det derfor primært må tas hensyn til. Disse lavtlønnede og overarbeidete anonyme innvandrerne har ikke politisk innflytelse, får ikke organisere seg, kan når som helst sendes rett hjem igjen dersom de lager trøbbel og er derfor lette å splitte opp og ufarliggjøres. Norge er i ferd med å endre seg til et speilbilde av USA på sitt verste, samtidig som vi smykker oss med honnørord som velferdsstat, solidaritet og et forbilde for alle andre. Peker noen på medaljens stadig mørkere bakside – forskjellsfellen – er det lett å appellere til egeninteressen og selvtilfredsheten – disse innvandrerne er tross alt glade for å ha jobb og for kronestykkene de kan ta med hjem når de ikke lenger er til nytte….
Er det dette samfunnet flertallet av den norske befolkningen ønsker seg? Ønsker vi den liberalistiske høyrestaten, der enhver er sin egen lykkes smed, at din og dine nærmestes sikkerhet avhenger av hvor dyr forsikring du har råd til, der tarifforhandlinger er erstattet av individuelle avtaler slik at forskjellene øker og øker?

Vi ønsker alle en god velferd for våre pårørende og gode tjenester til våre hjelpetrengende. Men et godt offentlig tilbud koster penger som betales over skatteseddelen. Tanken på å betale for felles goder har aldri appellert i høyrestaten. Da er det bedre å ha private tilbud som de som kan betale for det, kan shoppe etter ønske. Da kan man ha råd til skattelettelser for den samme gruppen. Tilbudet til de som ikke har fullt så god råd, er uføretrygdet etc. får heller dekkes av ”det sosiale sikkerhetsnettet” som vel så bra kan opprettholdes av veldedige organisasjoner som det offentlige. Den liberalistiske sirkel er dermed sluttet – forskjellsfellen har klappet igjen.

Adeccosaken er ikke en kjedelig affære – den er en alarmklokke.

Helhetsbildet - ikke glansbildet

2011-02-25T11:14:00.003+01:00

Mens VM-entusiasmen blomstrer, i alle fall i Oslo, finner det sted en interessant utvikling i samme hovedstad, for den som har tanke for den videre politiske utviklingen på lokalplan. Det er jo faktisk valgår i år og etter meningsmålingene å dømme lever vårt fedreland i en salig høyrerus, noe som tilsynelatende ikke lover godt for et maktskifte for eksempel i Oslo. Det er i seg selv ikke forbausende at en regjering som sitter i sin andre periode på rad, sliter med meningsmålingene i en tid der man shopper politikk like impulsivt som i en klesbutikk. På den ene side får ministre som er passe varme på taburettene sine et visst anstrøk av maktarroganse når de skal forklare populasen enkle politiske sammenhenger. På den annen side er det like lett for ”menigmann” (hvem nå det er) å la seg påvirke av enkeltsaker der regjeringen har opptrådt dumt og teit, i allefall i følge tabloidmediene.
Intet nytt i dette.

Det som gir grunn til bekymring er at dag-til-dag politikkens dominans bidrar til å tåkelegge mer langsiktige ideologiske valg, og avgrenser det å sette enkeltsakene i større perspektiv til de som har tid og anledning til slike øvelser. Enkeltsaker er viktige i seg selv, men enda viktigere er det å sette dem inn i et større puslespill for å se hele bildet.

La oss ta tre saker som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre: Adecco skandalene og TT-ordningen, samt utenlandske gjestearbeidere.
Adecco affæren er vel kjent – umenneskelige arbeidsforhold for ansatte, 20-timers økter, direkte løgner på nyhetene etc. – så eklatante brudd på norsk lov at det mørkeblå byrådet var nødt til å si opp kontrakten med en privat leverandør. En kjedelig enkeltsak? Ja, for så vidt, men den avslørte en rystende mangel på kontroll fra bestillersiden, en utrolig kynisk personalpolitikk fra leverandørsiden – og hadde ikke NRK avslørt skandalen ville forholdene antagelig kunnet vare i god tid fremover. Men den viser også hvilken kultur som blir oppmuntret ved byrådets privatiseringspolitikk, der det åpenbart gis signaler om at det er pris og ikke kvalitet som er avgjørende. Dette styrker grådighetskulturen blant leverandører av varer og tjenester som det offentlige trenger, der man skjærer ned på de ansattes basale rettigheter og behov for å kunne levere et billigst mulig anbud. Dette aspektet kan det ikke fokuseres nok på – det mørkeblå byrådet har nok av apologeter som går ut i media og forherliger ”konkurranseutsetningens” velsignelser for å gi et glansbilde av privatiseringsprosessen.

Den andre saken er etter hvert blitt velkjent nok, skandalene rundt Byrådets innføring av en ny TT-ordning. Jeg har tidligere skrevet om dette, men i denne sammenheng er det verdt å trekke en parallell til førstnevnte sak i det vi igjen ser hvor negative konsekvenser en prisfokusert anbudsprosess får – denne gang for brukerne av den tjenesten som kjøpes inn. Man innhentet igjen det billigste tilbudet uten å sjekke hvilke bakgrunn leverandøren hadde – bl.a. at de var kastet ut som leverandør i Sverige. Resultatet er at de som trenger TT i økende grad må bruke penger på alminnelig taxi for å nå jobben, utdanningsplassene etc. Her veltes altså de kortsiktige kostnadene (dyr transport) over på brukerne, ved siden av de langsiktige (store problemer med å fullføre utdanningsløp eller beholde jobben pga. transportbarrierene).

Det tredje snapshotet er fra arbeidslivet generelt, der det meldes om et økende B-lag av arbeidstakere som kan tjene ned til 60 Kr timen. Det handler om polakker for det meste, baltere og andre østeuropeere, samt andre innvandrere. Det har de siste dager kommet fram at selv svenske gjestearbeidere får utrolig dårlige kontrakter. Prøver de å organisere seg blir det sparken. I følge Høyres leder står mange av polakkene for høyreverdiene og partiet vil derfor satse på dem framover. ”Polske rørleggere” er ingen nyhet og pengesterke nordmenn har vent seg til å bruke denne billige arbeidskraften. Eventuell samvittighet prates bort med følgende argumenter:

• De er jo kommet hit frivillig og de får så mye ut av småpengene de tjener når de reiser hjem til eget land.
• Hvis man ikke ga dem jobb til 60 kroner timen ville de jo ikke ha noen penger og leve i nød og fattigdom.
• Er de ikke fornøyd, og prøver å oppnå menneskelige arbeidsvilkår, er det bare å hente folk fra andre østeuropeiske land.

Dette er ikke argumenter hørt på gaten, men fra talerstolen i norske borgerlige partier!
Den norske velstanden viser en skinnende medalje utad med en blanding av velferdsstat og kapitalisme, finansiert av et velfylt oljefond. Medaljens bakside er tusenvis av underbetalte arbeidstakere, som i beste ”Das Kapital”-stil tjener nok til å leve og reprodusere seg, men som ikke nyter godt av de tilbudene den famøse velferdsstaten gir norske borgere. Dette er de høyreverdiene som skal tilbys polakker og andre stumme heloter. Det er stor grunn til å advare dem.

Når høstens valg kommer er det verdt å tenke på om det er et slikt liberalistisk samfunn vi ønsker? Der pris erstatter kvalitet, der velferdsretorikken kamuflerer økende klasseforskjeller, og der et menneskes verdi kun måles i kroner slik at det settes likhetstegn mellom å være trygdet og være snylter? Se på helhetsbildet og ikke på glansbildet.

Transport til besvær

2011-02-02T09:21:00.008+01:00

Vi skriver februar, uten at TT-ordningen i hovedstaden har bedret seg - tross alle hyggelige forsikringer om at alt skulle ordne seg etter et "par dagers" innkjøringsvansker. Rådet for funksjonshemmede i Oslo kommune har i sakens anledning sendt et brev til Byrådet som nå er lagt ut på Rådets hjemmeside. Her blir det pekt på de mange problemene som er oppstått og pekt på de særlige problemene som utviklingshemmede brukere møter når transportordningen er blitt så dårlig som den er etter nyttår. Byrådet blir bedt om en tett oppfølging av hele transporttjenesten for funksjonshemmede i Oslo og gjennomføre en evaluering.

Vi har gjennom mediene blitt godt kjent med hvordan TT ordningen har falt veldig uheldig ut for mange brukere, inklusive personer med kognitive funksjonsnedsettelser. Det er bra at det er fokus på at det er et problem, men det trenges også en mer dyptgående analyse av hva som ligger bak den dårlige ordningen som Høyre/FrP byrådet står ansvarlige for og ikke minst hva som ikke er gjort i forberedelsen av reformen innen spesialtransport.

Man har åpenbart ikke sett på erfaringene fra andre land, som Finland.I vårt nordiske naboland ligger også spesialtransporten under kommunene og det er ca. 88 000 brukere av denne ordningen. Minimumsantall reiser er lovfestet 18 enveisreiser i måneden, eller 216 i året. (Oslo som har best ordning i Norge har 150 reiser). I praksis har kommunene satt dette som maksimum og man prøver å innskrenke antall brukere så meget som mulig. Det er mulig å søke om tilleggsreiser men det er svært vanskelig å få tilsagn til dette. Også i Finland har man forsøkt med samkjøring av brukerne, det ble introdusert i Helsinki i 2004. Erfaringene er meget negative: det var vanskelig å få kontakt med sentralen, kundetjenesten og sjåførene kjente ikke til adressene man bestilte reiser til og det var alvorlige forsinkelser som satte brukerne i fare for å miste jobben, studieplassen etc. Kort sagt nøyaktig de samme problemer brukerne i Oslo har i dag. I tillegg kom økende sosial isolasjon, for eksempel sluttet funksjonshemmede i Helsinki å gå på kino fordi man risikerte å komme 1 time for sent til filmen og måtte gå 1/2 time før den var slutt.

Til slutt måtte man gå med på at folk fikk unntak fra den ikke fungerende samkjøringen og bestille turer individuelt som før. I tillegg er det en utfordring i Finland at anbud skal sendes ut hvert annet år og at det er separate anbudsrunder for call kundesentra og taxiselskap. Fordi man, som i Oslo, har vært opptatt av pris og ikke kvalitet, legger selskapene inn så lave anbud at det ikke er regningssvarende og man må som bruker forholde seg til stadig nye og inkompetente kundesentra og sjåfører, slik at man er i en slags "permanent innkjøringsfase". I tillegg har brukerne svært høye telefonutgifter på grunn av ventetiden.

Man har åpenbart kun vært interessert i pris ikke kvalitet. Igjen er erfaringene fra Finland interessante: Så snart en ny operatør har klart å få orden på systemet er det andre elementer i transportkjeden som blir endret og det er konstante endringer på leverandørsiden. I neste anbudsrunde gir ingen av leverandørene samme tilbud som i forrige runde slik at det er konstante endringer i personell, konstante "startvansker" og innsparingene går tapt i endrede konkurransegrunnlag, anskaffelse av ny programvare for kundesentrene for hver gang leverandør endres og et synkende antall reiser fordi brukerne ikke lenger klarer å forholde seg til kaoset. Som i Norge var det en uutalt forutsetning at brukere av TT transport ikke er avhengige av å komme tidsnok til bestemmelsesstedet men har all verdens tid.

- Hadde Byrådet interessert seg for å studere konsekvensene av samkjøring ut fra andres erfaringer kunne mye av dagens problemer vært unngått...

Man har ikke sett TT transporten i forhold til tiltak for å gjøre ordinær transport tilgjengelig. De som er avhengig av TT transport kan ikke bruke offentlig transport fordi den ikke er tilgjengelig. Selv om man gjennomførte full universell utforming i offentlig transport i Norge ville det fremdeles være noen som var avhengig av spesialtransport, men færre. I dag er imidlertid situasjonen at ca. 20 % av befolkningen har problemer med å bruke offentlig transport i Norge, noe Reisevaneundersøkelsene viser. Mye blir gjort av Ruter på området men mye gjenstår. Det er fremdeles utilgjengelige trikker i Oslo, ikke alle steder dekkes av bussruter, og der hvor det rullende materiellet er tilgjengelig er holdeplassene utilgjenglige. Man kan føye til touch screen billettautomater som er umulige å bruke for blinde og svaksynte og svært vanskelige for passasjerer med kognitive funksjonsnedsettelser, og andre praktiske problemer i et transportsystem som mer eller mindre er helt basert på selvbetjening. Inntil dette er betydelig bedret er folk avhengig av TT - men Byrådet har åpenbart ikke sett denne sammenhengen.

Man har åpenbart heller ikke utredet konsekvensen av en dårlig transportordning for mulighetene for personer med nedsatt funksjonsevne til å beholde jobb og studieplasser. Dagens arbeidsliv er tøft og krevende for mange, og det er mangel på fleksibilitet. Daglig forsentkomming og stress pga. krav om samkjøring og udugelige kundetjenester styrker ikke funksjonshemmedes posisjon i arbeidslivet. Som jeg har nevnt så ofte tidligere på denne blogg: Mens 78 % av innbyggerne i Norge i yrkesaktiv alder (16-67 år) er i arbeid er de tilsvarende tall for registrerte funksjonshemmede 44 % hvorav 50 % er i deltidsstillinger. Arbeidsgiverne i vårt land har meget negative holdninger til arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne - bare 1 av 10 vil så mye som invitere en blind person med førerhund til jobbintervju! Når transportordningen bidrar til usikkerhet om når arbeidstakeren faktisk kommer og går på og fra jobben bidrar dette neppe til å styrke forståelse og toleranse på arbeidsgiversiden.

En "byregjering" har ansvar for en helhetlig politikk som bygger på kjennskap til befolkningens behov og interesser. Denne dimensjonen har dessverre ikke vært til stede da Høyre/FrP planla sin reform av transportordningen, noe innbyggerne som er avhengig av TT blir hardt rammet av. Det skal grunnleggende tiltak til fra Byrådets side, før noen igjen gir disse politikerne sin tillit ved neste valg.

Universell utforming og vern av historiske bygninger og kulturminner – en uunngåelig konflikt?

2011-01-26T16:59:00.010+01:00

Ikke sjelden hører man innvendinger mot at eldre bygninger og andre kulturminner skal bli gjort til gjenstand for tilrettelegging for alle brukere, inklusive personer med nedsatt funksjonsevne. Så vel Byantikvaren som Riksantikvaren fremstår som en hindring når organisasjonene av for eksempel personer med nedsatt funksjonsevne krever bedre tilgjengelighet til publikumsfasiliteter som er plassert i eldre bygninger. Men samtidig pågår det mye arbeid sentralt og lokalt, noe man kunne få et overblikk over bl.a. på et seminar arrangert i 2010 av Miljøverndepartementet i samarbeid med Riksantikvaren. Det er hos Riksantikvaren som hos andre offentlige etater økende oppmerksomhet rundt krav om universell utforming og man har laget en egen handlingsplan/strategi på området, der det heter at ”Direktoratet (dvs. Riksantikvaren) ligger i forkant når det gjelder kompetanse på møtet mellom kulturminner og universell utforming. Dette gjelder både kjennskap til produkter og løsninger, men også ideologi, metodikk og kommunikasjon”. Et av de mest fornuftige tiltakene under handlingsplanen er å lage eksempelsamlinger for å vise hvilke tekniske og designmessige problemstillinger det er behov for å løse og samtidig ”definere kulturminnenes tålegrenser”. I tillegg har Riksantikvaren egen hjemmeside om temaet, der diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gjennomgås og analyseres med henblikk på kulturminner. Her heter det at ”hensynet til tilgjengelighet for alle må derfor avveies med hensynet til vern av umistelige kulturminneverdier”.

Det er problemstillingen i et nøtteskall og det er selvfølgelig forståelse for dette i de kretser som er mest opptatt av universell utformingsaspektet, selv om man har inntrykk av at de umistelige kulturverdiene oftest teller mest. Spørsmålet er hvor vanskelig det egentlig er å løse dilemmaet. Riskantikvaren regner for eksempel opp at det er ca. 182 000 arkeologiske kulturminner i Norge, og fordi ”en overveldende majoritet av de arkeologiske minnene ligger i skog og utmark, uten vei eller skilting, vil kun en liten del av disse kunne bli tilrettelagt for besøkende overhodet”. Med andre ord, det store flertall av norske arkeologiske minner er så bortgjemt og avsondret at besøk fra publikum generelt ikke er mulig?

Det vil være nyttig å ta frem eksempler fra flere land for å se hvordan man har forholdt seg til disse utfordringene. To ganger har jeg for eksempel hatt fornøyelsen av å møte arkitekt Lisa Foster fra Storbritannia som er ekspert på å finne smarte løsninger på tilgjengelighetsutfordringene i Storbritannias svært mange historiske bygninger og ruiner av klostre, katedraler og annet. Storbritannia har som Norge lovgivning som krever tilgjengelighet for alle til nybygg, men utfordringene ligger der som i vårt land i å foreta tiltak på eksisterende, historisk viktige bygninger og kulturminner på en slik måte at man bevarer bygningenes karakter og materialer, og ikke ødelegger eller tildekker viktige deler av dem. Foster er partner i Access Audit Consultants og skrev en lærebok i temaet i 1997 som stadig er en klassiker hva eksempler på god praksis angår. Eksempler på prosjekter som er utført inkluderer

• Fjerning av trappetrinn og erstatning av tunge dører på United Church i Winchester fra 1853 som både full tilgjengelighet til inngangspartiet og bevarte inntrykket av den gamle fasaden fullstendig.
• King’s College Library i Cambridge er et annet eksempel, der man ønsket å sikre tilgang til biblioteket og spisestedet i øvre etasjer på biblioteksbygget. Den gamle trappen ble erstattet av en heis og man laget en ny trapp ”i gammel stil” som erstattet den gamle. Resultatet var at eldre undervisningspersonale og studenter med nedsatt funksjonsevne alle fikk full tilgjengelighet til det gamle bygget samtidig som de elegante historiske trekkene ble fullt bevart.
• Trerice i Cornwall er et sjeldent, bevart gods fra Elizabeth 1s tid der hovedinngangen har trapper. Imidlertid har man trinnfri atkomst fra gårdsplassen bak huset, i rimelig nærhet til parkeringshus, WC og kafeteria. De viktigste severdighetene er i 1. og 2. etasje og det er trapper mellom etasjene - men man kan ved en omvei komme inn direkte i 2. etasje utenfra, noe som er avmerket på turistinformasjonen.
• Etter reformasjonen ble en hel del klostre og katedraler i England ødelagt og ligger i dag som maleriske ruiner. Arkeologiske minnesmerker erkjennes som meget sårbare og minimale forstyrrelser når man anlegger stier rundt dem for besøkende. Et annet prinsipp som brukes er at fortolkning/informasjon kan supplere fysisk tilgang til slike anlegg. Et eksempel er Hailes Abbey i Gloucestershire fra 1200-tallet der man gjennom informasjonspaneler plassert langs en sti rundt ruinen får audiobasert informasjon om hvordan munkene levde for 500 år siden, og lengden på informasjonen er tilpasset behovene til turister med ulike kategorier av funksjonsnedsettelser. Alt utstyr er kompatibelt med høreapparater, ved siden av at informasjonspanelene er plassert i høyde tilgjengelig for rullestolbrukere.

Alt dette er resultatet av at eksperter bruker tilgjengelighetslovgivningen til å skape nye og innovative løsninger, heller enn å poengtere det nytteløse i å skulle gi ”alle” tilgang til Storbritannias mange historiske skatter. Britisk lovgivning har siden 2004 pålagt eiere av visse historiske bygninger å foreta endringer som gjør dem tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne (universell utforming er vanskeligere/ikke mulig for mange meget gamle bygninger og anlegg og dette aksepteres også av interesseorganisasjonene). Eller som det står i en fagartikkel av Robin Kent, som også er arkitekt og spesialist på området tilgjengelighet til historiske bygg:
”Access for everyone to historic buildings open to the public may be desirable but this was not always appreciated by the original builders. Castles, for example, usually discourage access for all”.

På den annen side er det beregnet at økt tilgjengelighet til landets historiske bygninger kan gi en betydelig økning i antall besøkende og billettinntekter, og at slike tiltak kan gjøre kulturminner populære hos så meget som 40 % av befolkningen. Slike tiltak krever ikke bare rullestolstilgjengelighet til hovedinngangen og at det installeres tilgjengelige toaletter, men også at det er mulig å bevege seg inne i bygningen/anlegget, at det er tilgjengelige rømningsveier ved brann, god skilting, belysning og lydsystemer og tilgjengelige formater på dokumentasjon etc. Det er ca. en million blinde i Storbritannia men bare fem prosent av dem er uten synsrest. God bruk av kontrastfarger og –belysning som ikke er i konflikt med det historiske interiøret vil gi også denne gruppen en tilfredsstillende opplevelse av bygningsinteriøret.

Standardisering brukes aktivt i Storbritannia og i arbeidet med tilrettelegging av historiske bygninger vises det til britisk standard BS 8300:2001 Design of buildings and their approaches to meet the needs of disabled people, ved siden av informasjon fra for eksempel det britiske blindeforbundet RNIB etc. Prinsippene for tilretteleggingen av britiske historiske byggverk og anlegg er vel kjent også fra Norge. Tilgjengelighetsløsningene skal verken marginalisere eller overfokusere på behovene til personer med nedsatt funksjonsevne. Er det ikke mulig å tilrettelegge hovedinngangen må en alternativ inngang anlegges så nær den som mulig for ikke å stigmatisere unødige besøkende med nedsatt funksjonsevne. Det er alltid å foretrekke at hovedinngangen blir tilpasset. Det er også viktig å understreke at en eventuell alternativ inngang kan brukes av alle, ikke bare besøkende med nedsatt funksjonsevne. Hvis det ikke er mulig pga. bygningens beskaffenhet å anlegge en rampe eller rekkverk/håndlister på fasaden kan man anlegge rampe innenfor hovedinngangen eller bruke alternativ inngang/bakdør etc. Skilting skal være tydelig og lett forståelig.

Storbritannia har som Norge klausul i loven om ”uforholdsmessig byrde” og bruk av skjønn når det gjelder krav om tilrettelegging av eksisterende bygninger. Den britiske regjeringen ønsket at dette skulle utdypes ved prejudikatsdommer (case law) men rettighetskommisjonen har utarbeidet en kodeks for god praksis som fastsetter kriterier for hva som kan kalles rimelig av fysiske utbedringer av bygninger. Først og fremst arbeider man for å fremheve nytten av at flere kan ha glede av landets rike historiske arv og kulturminner.

Også i Norge vil kravene i Norsk Standard NS11001 Universell utforming av byggverk måtte brukes for å sikre tilgjengelighet til historiske byggverk, og en standard om universell utforming av uteområder er på trappene. Men også her i Norge vil det trenges gode veiledere og eksempelsamlinger fra de stedene vellykkede tiltak er foretatt. Når det gjelder forholdet mellom tilrettelegging og behov for vern av historiske byggverk i Norge er det ikke helt klart hvordan diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal anvendes. I forarbeidene til loven, Ot.prp.44 (2007-2008) heter det at ”hensynet til fordelene ved tilrettelegging må også i noen sammenhenger antas å måtte veies mot vernehensyn, jf. for eksempel kulturminneloven”. Videre at ”det må for eksempel i noen sammenhenger aksepteres særløsninger når universell utforming ikke kan skje uten å komme i konflikt med tungtveiende vernehensyn. En tilpasset men midlertidig rullestolsrampe vil lettere kunne aksepteres enn en permanent ombygging”. Imidlertid kan det ikke aksepteres at en offentlig virksomhet ikke skal være tilgjengelig for allmennheten selv om den er lokalisert i en verneverdig bygning – ”det offentlige vil ha et særskilt ansvar for å sikre at slike hensyn ikke kommer i konflikt med hverandre”.

Som kjent har Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) mottatt en rekke klager over mangel på universell utforming av byggverk (65 % av klagene som bygget på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller 102 klager i 2009), bl.a. forretninger som er lokalisert i verneverdige bygninger, for eksempel Universitetet i Oslo og Frognerseteren restaurant. Også LDO etterspør regelverk som avklarer forholdet mellom vernehensyn og krav om universell utforming ved siden av dialog mellom angjeldende etater og gode veiledere for eierne. Her vil de britiske erfaringene komme til nytte, i arbeidet for å gi alle tilgang til vår felles kulturelle og historiske arv i Norge.

Bruk av tynnklienter – et problem for noen

2011-01-21T10:02:00.005+01:00

Bruk av tynnklientteknologi er økende på dagens større arbeidsplasser, fordi det gir økonomiske og drifts- og sikkerhetsmessige fordeler for de som driver virksomhetene. Men det har også ført til voksende problemer for funksjonshemmede på grunn av manglende kompatibilitet mellom tynnklientteknologien og datatekniske hjelpemidler. Det er risiko for at dette kan føre til økt eksklusjon fra arbeidsmarkedet for de som er avhengige av hjelpemidler for å kunne utføre arbeidsoppgaver i et IT-dominert arbeidsmiljø. Standardisering av krav til kompatibilitet mellom tynnklientteknologi og datatekniske hjelpemidler vil være et nødvendig virkemiddel for å bedre situasjonen.

Den 20. januar 2011 avholdt MediaLT, som er en av de fremste virksomheter i Norge på universell utforming av IKT spesielt hva angår løsninger for ulike grupper av personer med nedsatt funksjonsevne, et seminar der resultatene av TYNN-prosjektet ble lagt frem. TYNN-prosjektet (se MediaLTs side http://www.medialt.no/tynne-klienter-og-hjelpemiddelteknologi/930.aspx) går i dybden på hvilke problemer ulike grupper av personer med nedsatt funksjonsevne møter i brukergrensesnittet mellom tynne klienter og egen hjelpemiddelteknologi, for eksempel skjermlesere. I prosjektet undersøkte MediaLT hjelpemidler for dyslektikere, synshemmede og bevegelseshemmede.

En tynnklient/terminal er en datamaskin (eventuelt et program) som er en del av et nettverk, for eksempel innen en bedrift, med klient-server arkitektur, der klienten har lite eller ingen applikasjonslogikk slik at den er avhengig av en terminalserver som behandler aktivitetene. Presentasjon av data foregår på tynnklientene mens prosesseringen av dataene foregår på en eller flere servere i nettverket (terminalservere). En tynnklient i betydningen datamaskin inneholder normalt minimalt med maskin- og programvare, ofte et operativsystem og nødvendig programvare til å kople til server; ofte mangler CD-spiller etc. selv om de samme komponentene er til stede som i en PC (tykke klienter der program og prosessering ligger lokalt og dataene lagres på en server).

Tynnklienter benyttes ofte i store virksomheter pga. økonomiske fordeler og drifts- og sikkerhetsmessige fordeler både for offentlig og privat sektor. Tynnklienter gir høyere driftssikkerhet og lavere kostnader ved siden av at man kan forenkle administrasjonen av systemet. Man kan også bruke den samme applikasjonen for eksempel på iPader etc. Problemet som ofte er blitt tatt opp i forbindelse med universell utforming er at tynnklientteknologien er vanskelig for brukere som er avhengige av datatekniske hjelpemidler. For eksempel ble disse utfordringene nevnt i forbindelse med funksjonshemmedes problemer på arbeidsplasser fordi koplingen til tynnklientene var og er problematisk, og at det oppstår enda større problemer når ansatte ikke sitter fast ved en terminalplass men flytter på seg, og fordi det kreves at bare brukeren av NAVs datatekniske hjelpemidler skal benytte datamaskiner der disse er installert (Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevnes statusrapport fra 2007). TYNN-prosjektet ville identifisere omfanget av problemene som disse brukerne møter og foreslå tiltak for å avhjelpe problemene. Prosjektet gikk ut på å gjennomføre intervjuer og opprette et testmiljø der brukertester kunne gjennomføres og, etter at prosjektet er avsluttet, gjøre det mulig for IKT-ansvarlige å teste ut og lære om tynnklientoppsett i forhold til hjelpemidler. Det skal også utarbeides en veileder. Målet er å gjøre det lettere for personer med nedsatt funksjonsevne å få alminnelig arbeid i en tid der datakompetanse er mer og mer essensielt.

Men prosjektet viser også at barrierene vokser heller enn å forsvinne med økt bruk av tynnklientteknologi. Leverandører av for eksempel skjermlesere hevder at de støtter tynnklientteknologi, men dette viser seg ofte ikke å være tilfelle. Problemet oppstår når programvaren kjøres på en server og skjermleserne ikke kommuniserer med serveren. Det lokale skjermkortet viser ikke riktig skjermbilde. Det finnes spesialprogrammer som JAWS som kan hjelpe på problemet. Men spesialløsninger oppfyller for det første ikke kravet om universell utforming og for det andre er det et stort problem for mange brukere som er vant med PC/tykke klienter og hjelpemidler knyttet til disse, å skulle forholde seg til nye skjermlesere og spesialløsninger. MediaLT brukte Datakortet som en testmal for å prøve ut ulike datatekniske hjelpemidler. Ut fra undersøkelsen kan man trekke noen klare konklusjoner:

Det mest sentrale er spørsmålet om ansvar og kompetanse – det finnes kompetanse på tynnklientteknologi og på datatekniske hjelpemidler men svært lite helhetlig kompetanse på begge områder. Dette gjør at ingen har totaloversikt, samtidig som den teknologiske utviklingen leder til store tekniske utfordringer for at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne fungere effektivt på arbeidsmarkedet. Kunnskapen hos leverandørene beskrives som ”ad hoc” og den kompetansen som er kan raskt forsvinne ved utskiftninger etc. Det er manglende kunnskap om tynnklient teknologi hos hjelpemiddelleverandørene og vice versa, ved siden av at markedet i seg selv er lite. Verktøy for dyslektikere viste seg å fungere bra, likeledes alternativt pekeutstyr og tastatur for bevegelseshemmede, som hodemus, øyestyring, skjermtastaturer etc. Talegjenkjenning er fortsatt et stort problem med mange versjoner av tynnklientteknologi. Noe programvare er vanskelig eller umulig for blinde og svaksynte å benytte, mens andre krever spesielle tekniske hjelpemidler for å kunne brukes. Da blir det et tilleggsproblem at datatekniske hjelpemidler ofte ligger minst én generasjon bak den samtidige tynnklientteknologien. Dokumentasjon er vanskelig og det er ofte motstridende meldinger fra 1. og 2. linje support når man skal forsøke å få teknologien til å fungere sammen. Et spørsmål som ikke er avklart, selv om hjelpemidler for dyslektikere og bevegelseshemmede også ble undersøkt, er hvilke problemer andre grupper brukere enn synshemmede møter i forbindelse med tynnklienter.

Prosjektet er viktig av flere grunner. Arbeid for personer med nedsatt funksjonsevne er en av hovedutfordringene i dagens samfunn – ikke minst for synshemmede. Det finnes nok av undersøkelser som viser de barrierer denne gruppen møter i form av manglende tilrettelegging, problemer med transport til og fra arbeidsplassen og negative holdninger hos arbeidsgivere (jfr. Synovates undersøkelse fra 2007 for Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne, som viste at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville innkalle en blind med førerhund til jobbintervju). Med en teknologisk utvikling der flere virksomheter tar i bruk tynnklientteknologi og dette medfører en teknisk overstyring av klientene som gjør det vanskelig å få oppfylt preferansene (for eksempel skriftstørrelse) til den enkelte bruker med spesielle behov, risikerer man en økende utstøting av personer med nedsatt funksjonsevne fra arbeidsmarkedet. Funnene fra TYNN-prosjektet er alvorlige: For samtlige av brukerne som ble intervjuet ble overgangen til tynnklientteknologi opplevd som negativ: det ga dårligere tilpassede datatekniske hjelpemidler; det ble vanskeligere å mestre arbeidsoppgaver enn tidligere; man ble mer avhengig av hjelp fra kolleger; man ble mer avhengig av individuelle tilpasninger, som samtidig ble vanskelig å opprettholde. I tillegg hadde så vel ledelsen som IT support en positiv tilnærming til problemene men det var begrenset forståelse for hva problemene gikk ut på. Det er også en svakhet at IT kompetanse på dette området er personavhengig og veldig sårbart for utskifting av personell.

Standardisering peker seg ut som en løsning. Det behøves at krav om funksjonalitet legges inn i en eventuell standard for tynnklientteknologi uten at det er knyttet til bestemte eksisterende programmer – jfr. prinsippet om teknologiuavhengighet. En standard må kreve at tynnklientteknologi skal være kompatibelt med datatekniske hjelpemidler. Det er også viktig at det rettes oppmerksomhet på problemet i forbindelse med kravene til universell utforming som kommer med forskriften til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og i veiledere til lov om offentlige anskaffelser. På europeisk nivå kan problematikken rundt dette spilles inn til CENs arbeidsgruppe som skal utarbeide europeiske standarder og veiledere innen universell utforming av IKT i forbindelse med offentlige anskaffelser. Disse standardene er bygget på Mandat M376 fra Europakommisjonen og det er en god anledning til å få økt oppmerksomhet rundt tynnklientproblematikken på europeisk nivå og få lagt inn de nødvendige kravene i standarder som vil gjelde i hele EØS området.

Det er viktig at erfaringene fra MediaLTs viktige prosjekt videreføres, bl.a. ved at testmiljøet opprettholdes og at man får oppmerksomhet rundt det faktum at tynnklientteknologi er et problem for noen arbeidstakere - i den grad at hvis ikke tiltak blir gjort raskt vil flere personer med nedsatt funksjonsevne kunne bli utstøtt fra arbeidsmarkedet, med de følger dette får for det norske samfunnet som fra før av har stor arbeidsløshet blant funksjonshemmede. Kun 44 % av personer med nedsatt funksjonsevne er i arbeid i dag, 50 % av dem i deltidsarbeid. Over 70 000 mennesker ønsker å komme i jobb.

Da må ikke tekniske problemer bidra til å forverre situasjonen.

EU ratifiserer FN Konvensjonen om rettigheter for funksjonshemmede

2011-01-20T15:30:00.003+01:00

Det var en historisk begivenhet da EU lille julaften 2010 ratifiserte FN Konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, fordi dette er første gang i historien at EU som fellesskap har så vel signert som ratifisert en FN Konvensjon. . Konvensjonen skal sikre at alle personer med nedsatt funksjonsevne skal ha like rettigheter som andre borgere, bl.a. gjennom krav til tilgjengelighet. Alle EUs 27 medlemsland har signert Konvensjonen og 16 av dem har ratifisert den.

Konvensjonen setter minimumsstandarder for å beskytte politiske, sosiale og økonomiske borgerrettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne og EUs ratifikasjon er, som de uttaler i pressemelding av 5. januar 2011, et symbol på fellesskapets ønske om å bygge et barrierefritt Europa for innbyggere med nedsatt funksjonsevne, som er beregnet til å være rundt 80 millioner mennesker innen 2020, eller 1 av 6 personer. I tillegg kommer at ca. en tredjedel av eldre innbyggere over 75 år har nedsatt funksjonsevne som er aldersrelatert – dette antallet vil øke ettersom Europas befolkning blir eldre. Dette fører til at flere og flere vil oppleve samfunnsskapte barrierer på grunn av manglende tilgjengelighet, samt diskriminering.

Når EU har ratifisert Konvensjonen fører dette til at all lovgivning, politikk og programmer innen EUs kompetanseområde skal overrensstemme med Konvensjonens krav, og for de 27 medlemslandene at de skal sikre tilgjengelighet til utdanning, arbeid, transport, infrastruktur og offentlige bygg, sikre mulighet til deltakelse i valgkamp, stemmerett og politisk deltakelse for øvrig. I tillegg skal de etablere organ som skal overvåke gjennomføringen av Konvensjonen, også på EU nivå.

Dette er vidtgående krav og vil, dersom de blir grundig gjennomført, bedre forholdene for innbyggere med nedsatt funksjonsevne over hele Europa, som i dag ofte er de store samfunnspolitiske og -økonomiske taperne i store deler av Europa. Ratifiserende parter, så vel EU som medlemslandene, må informere FNs komité for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne om hvilke tiltak som blir gjennomført for å implementere Konvensjonen. Denne komiteen er sammensatt av uavhengige eksperter og vil sette søkelyset på mangler i gjennomføringen i de enkelte land og gi anbefalinger om videre tiltak.

I første omgang vil nok EUs egen lovgivning ha størst betydning for å bedre hverdagen for de mange menneskene med nedsatt funksjonsevne i EØS-området. Vi har i dag transportlovgivning som fastsetter passasjerer med funksjonsnedsettelsers rett til fri assistanse fra transportører innen luft-, sjø-, vei- og togtransport, rett til tilgjengelige tjenester og fordeling av ansvar når det gjelder tilgjengelighet til henholdsvis infrastruktur og transportmidler. I tillegg kommer en økende grad av antidiskrimineringsbestemmelser som omfatter personer med nedsatt funksjonsevne, bl.a. i arbeidslivet. I tillegg arbeides det med en generell antidiskrimineringslovgivning for EU. Europakommisjonen ønsker å bidra til universell utforming av bygninger og IKT gjennom mandater til de europeiske standardiseringsorganisasjonene osv. Norge er berørt av det meste av disse bestemmelsene gjennom EØS avtalen, og EUs ratifikasjon av FN Konvensjonen er derfor også viktig for vårt land. Norge har ikke ratifisert Konvensjonen ennå i skrivende stund. Dette vil skje når det norske lovverket er gjennomgått slik at det ikke er motsetninger mellom dette og bestemmelser som må følges av partene som har ratifisert Konvensjonen.

Men det er en viktig historisk begivenhet at EU har gjort det, og dermed tatt et viktig skritt på veien mot et Europa uten barrierer for innbyggere med nedsatt funksjonsevne. Vi gratulerer!

Viktig diskusjon i Brussel om universell utforming av bygninger

2011-01-18T16:19:00.002+01:00

På den andre dag i europahovedstaden har vi en viktig diskusjon om hvordan man best oppfyller EUs mandat M420 om universell utforming av bygninger. Det er samlet inn mye informasjon om eksisterende standarder og lovgivning som stiller krav om tilgjengelighet eller universell utforming fra de fleste europeiske land (ikke minst Norge), samt USA og Canada, selv om noen mangler. Dette gir et veldig godt bilde av situasjonen i EØS området, men det er viktig å notere seg at lover i seg selv ikke skaper tilgjengelighet for alle til bygninger når de ikke gjennomføres. Dette skaper mangel på forutsigbarhet når offentlige innkjøpere skal stille krav, og når bygningsindustrien, entreprenører etc. skal levere inn anbud i det Indre Marked. Men det skaper også mangel på forutsigbarhet når en eldre person eller en person med nedsatt funksjonsevne skal reise til et annet land og har behov for å besøke offentlige bygninger. Felles bestemmelser vil skape et mer tilgjengelig Europa for de store brukergruppene som blir berørt av dette.

Men hva slags krav? Mandat M320 ser for seg utvikling av felles europeiske standarder, veiledere og en elektronisk verktøykasse for offentlige innkjøpere. Et alternativ til dette vil være å bli enige om omforente administrative krav som er lovfestet og som må være oppfylt for eksempel for å få EU støtte til et byggeprosjekt. Standarder kan så komme til som en spesifikasjon av hvordan man skal utføre kravene. Et argument for dette er at standarder ikke er lovfestet i Europa. I USA har man antidiskrimineringslovgivning kombinert med lovfestede standarder som til sammen har skapt meget vellykkede resultater i samfunnet, ikke minst fordi man har kombinert tilgjengelighet så sterkt med rettigheter.

Kommisjonen ser med interesse på de norske standardene og vil at innholdet av disse skal spilles inn i arbeidet med hva som skal bli sluttresultatet av M420 arbeidet. Spørsmålet er som sagt hva som kommer ut – en regulering, veileder eller en europeisk standard?
En europeisk standard vil være overordnet norske, nasjonale standarder. Men fremdeles kan man stille mer vidtgående krav i Norge, i henhold til norsk lovgivning. Foreløpig er det viktigst for Kommisjonen å få et klart bilde av de tekniske kravene som gjelder i hvert land for å danne et helhetlig bilde av hva som gjelder i internasjonale krav, hvilke krav som ikke stilles internasjonalt (ISO), men nasjonalt og ut fra disse opplysningene få et bilde av hva som må kreves på europeisk nivå. På bakgrunn av denne informasjonen vil det bli klart hva slags referansedokument som skal lages.

Samtidig er det viktig å legge vekt på at M420 skal skape et hjelpemiddel for de som driver med offentlige anskaffelser. Disse er svært ofte ikke selv eksperter på universell utforming. Det er nok av lovgivning i Europa som krever tilgjengelighet men svært lite av samsvarsvurderingssystemer – dvs. systemer for kontroll av hvorvidt for eksempel krav om universell utforming faktisk er oppfylt. Dokumentet som kommer ut av denne prosessen må løse dette problemet.

I Norge er dette ikke en ukjent problemstilling. Siden 1. januar 2007 har vi hatt en lov som krever at myndighetene skal legge universell utforming inn som et premiss i planleggingen av offentlige anskaffelser men det har vært uklart for resten av prosessen. Mangel på samsvarskontrollsystemer har bidratt til dette og vi har eksempler på offentlige anskaffelser av produkter og tjenester som ikke har vært verken tilgjengelige eller universelt utformet – jfr. for eksempel TT-tjenesten i Oslo, men også anskaffelser av bygninger og infrastruktur som ikke har vært tilgjengelige. Det er derfor viktig at Norge tar full del i det arbeidet som foregår i EU under Mandat M420 for å sikre et bedre system for kontroll, men også for å skape forutsigbarhet for brukerne.

Mandag i Brussel

2011-01-17T09:02:00.003+01:00

Da er det tid for årets første jobbreise til "min andre hjemby" Brussel! Det skal jobbes med standardisering innen universell utforming av bygg med henblikk på offentlige innkjøp - med andre ord offentlige bygg og arbeidsbygninger. EU arbeider for universell utforming gjennom mandater til standardiseringsorganene i Europa, CEN, CENELEC og ETSI. Mandatene gis spennende navn som M376 (universell utforming av IKT) eller M420 (universell utforming av bygninger) og dette gir ressurser til å sette ned arbeidsgrupper som vedtar standarder, veiledere og elektroniske "verktøykasser" som alle offentlige anskaffere i EØS området kan bruke.

Jeg er så heldig å være norsk representant i samordningsgruppene for begge disse mandatene. Arbeidet følger samme mønster: I fase 1 utarbeides oversikter over lover og regler for universell utforming i alle EØS-landene, samt over samsvarsvurderingssystemene i de land som krever tilgjengelighet eller universell utforming. Med andre ord - hvilke krav gjelder og hvordan sjekker man at de blir oppfylt? Disse rapportene er forøvring interessant lesning for enhver som er interessert i andre lands arbeid for at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha tilgang til samfunnet. Fase 2 er utarbeidelsen av selve standardene, veilederne etc.

Dette er viktig arbeid ikke bare for å sikre felles krav for entreprenører og arkitekter som skal levere til det offentlige enten det er til kommuner i Norge eller fylker i Frankrike eller den spanske stat - men også for å skape forutsigbarhet for Europas ca 50 millioner innbyggere med nedsatt funksjonsevne samt den voksende eldre befolkningen - og alle andre som har nytte av et tilgjengelig samfunn. EU har også et mandat som gir standardiseringsorganene beskjed om å sørge for universell utforming generelt i alt relevant standardiseringsarbeid, men det mangler fortsatt et mandat for transportområdet. Innen jernbane er det forøvrig på gang et arbeid med universell utformingsstandarder for tog, som dreier seg henholdsvis om toaletter og kontrastfarger.

Det er veldig interessant å ha møte med eksperter fra alle kanter av Europa, f.eks. den kjente Francesc Atagall fra Barcelona som har bidratt så mye til å gjøre Barcelona og andre deler av Spania til et valfartssted for oss som er opptatt av universell utforming og helhetlig tilnærming til samfunnsutvikling. Det er også viktig å treffe f.eks. irske representanter og se hvor lik tankegangen er mellom deres land og Norge på dette området. Europeisk samarbeid handler om å utveksle informasjon og erfaringer og lære av hverandre for å nå et felles mål - ikke å legge ut om hvor flink man er i eget land! Det er synd at dette sjelden kommer frem i den norske europadebatten generelt.

Det er også fint å være tilbake i det gråværspregete Brussel og oppleve stemningen i de kjente og kjære gatene der du hører mange tungemål, ser på travelheten (når man ikke er aktivt med i den selv) og får anledning til å møte alle vennene som bor her nede. Snakk om å forene det nyttige med det behagelige!

Tilgjengelighet til universell utforming

2011-01-11T12:15:00.002+01:00

Universell utforming er over oss – i form av handlingsplaner, lovreguleringer og som et trylleord for politikere eller et banneord hos enkelte innen byggenæringen og høyresiden. For mange er det verktøyet for å skape et samfunn uten barrierer, for andre er det bare enda en tyngende bestemmelse fra de sosialistiske, byråkratiske myndighetene som landets overarbeidete meglere og entreprenører må forholde seg til.

Men forståelsen av begrepet universell utforming er ikke alltid like sterk. Ofte blandes begrepet sammen med ”tilgjengelighet”. Tilgjengelighet er noe som skal gjøre for eksempel et byggverk brukbart for en person med nedsatt funksjonsevne, ofte som et midlertidig tiltak, ved at det for eksempel legges skinner på en trapp. Universell utforming handler om at alle skal kunne benytte bygningen uten at det skal være nødvendig med slike løsninger. Det sentrale her er ordet ”alle”. Men også begrepet universell utforming assosieres som regel med personer med nedsatt funksjonsevne, hvilket strider mot den tankegangen som opprinnelig lå bak visjonen til Ron Mace som dannet Center for Universal Design i North Carolina.

Universell utforming kan best forstås gjennom å repetere de syv grunnleggende prinsippene som Center for Universal Design utformet i 1997, det året begrepet dukket opp i Norge:
1. Like muligheter for bruk – dvs. at utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for personer med ulike ferdigheter
2. Fleksibilitet i bruk – utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter
3. Enkel og intuitiv i bruk – utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå
4. Forståelig informasjon – utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter
5. Toleranse for feil – utformingen skal minimalisere fare og skade som kan gi ugunstige konsekvenser, eller minimalisere utilsiktede handlinger
6. Lite fysisk anstrengelse – utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt og med et minimum av bry og krefter
7. Størrelse og plass for tilgang og bruk – passende størrelse og plass skal gjøre tilgang, rekkevidde, betjening (service) og bruk mulig, uavhengig av brukerens kroppsstilling eller mobilitet

Disse prinsippene skulle være et hjelpemiddel for designere av byggverk, transportmidler, maskinvare og alt som er relevant, men de har ikke i tilstrekkelig grad ført til større forståelse av hva som må gjøres i forhold til bredden av brukere som skal kunne benytte det som fokuseres på. I en fagartikkel fra 2008 diskuterte Jane Bringolf fra University Western Sydney hva mangel på forståelse av ”alle”-aspektet ved universell utforming kan føre til av utvanning og misforståelser. Som hun skriver: ”This has resulted in a lack of understanding of the concept, which in turn, has allowed the terms ”accessibility” and ”disability” to inhabit the language of universal design”. – Eller, sagt med andre ord – når funksjonshemming knyttes for sterkt til begrepet universell utforming forsvinner noe av hensikten med det og man får en assosiasjon med spesialtiltak overfor en avgrenset brukergruppe (funksjonshemmede), i stedet for en forståelse av at det er et gode for alle.

Dette har vi nok av eksempler på i Norge. Både på engelsk og på norsk bruker man heller uttrykket ”handikaptoalett” enn ”tilgjengelig toalett”. (På engelsk brukes endog ”disabled toilet” (selv om det fungerer ordentlig) – poenget er hvem som skal bruke det, ikke toalettet selv). Vi fokuserer på at det er handikappede som skal bruke toalettet, ikke på toalettet som skal kunne bruke av alle ”uavhengig av brukerens kroppsstilling eller mobilitet” (jfr. pkt 7 over).
Konsekvensen av dette har vi sett i Selvaags og OBOS’ kampanjer mot kravet om universell utforming – ved å rette fokuset mot ”funksjonshemmede” blir det lett å argumentere mot å gjøre leiligheter tilgjengelige for de som ikke er ”funksjonshemmede”. Bringolf pekte på det verdiladete i feil termbruk: ”Choosing the grammatically incorrect term shows the value-laden thinking that designers apply to the design features by choosing to identify the attribute of the user (disabled) and not the product or building feature (accessible)”. Da blir det også lett for Selvaag og deres meningsfeller å få ”folk flest” med seg – “jeg er ikke handikappet, så hvorfor skal jeg betale ekstra for at boligen min skal ha handikapptoalett?!”

Valg av begreper er altså ikke en tilfeldighet, men noe som kan gjøres bevisst. Ved å røre sammen funksjonshemning, tilgjengelighet og universell utforming oppnår man en treenighet som Bringolf kaller ”ting for folk med en funksjonsnedsettelse”. I en kultur som den norske, der alle tenker på seg og sitt, er det lett å piske opp empati mot en avgrenset gruppe der termen universell utforming skulle vært forstått som et gode for alle.

Hun påpeker også at lovgivning kan ha de samme negative effekter som feil bruk av termer. Fordi krav om universell utforming nesten alltid kommer i lover som berører personer med nedsatt funksjonsevne spesielt, forsvinner poenget med at det også er til fordel for andre. Universell utforming kreves i FN-konvensjonen for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne og i den norske diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette gjør at designere, arkitekter og andre oppmuntres til å tenke i retning av spesialisert utforming – ikke utforming som kan bruke av alle. Da blir universell utforming enda et juridisk problem for byggenæringen i stedet for en mulighet for kreativ tankegang. Jeg har litt problemer med å være enig i hennes videre argumentasjon om lovgivningens negative effekt på innovasjon som følge av at lovgivningen ”fryser” standarder for utforming på ett bestemt stadium og således hindrer videre utvikling. Som når det gjelder utvikling av standarder kan dette løses ved å sikte mot krav som er teknologiuavhengige.

Men hun peker også på et viktig dilemma i valget mellom særlovgivning og inkludering av krav om universell utforming i generelle lover som ikke retter seg inn mot bestemte grupper. Skal alt som gjelder universell utforming inn i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller skal det ligge krav inkludert i for eksempel sektorlovgivning? Dette utredes her og der i Norge og hittil har man hatt ”ja takk, begge deler”-løsninger. Noe av den første lovgivningen som krevde universell utforming i Norge var EU direktiver på transportområdet. Bussdirektivet, direktiv om maritim transport, forordning om fly-, båt og busspassasjerers rettigheter bidro alle til å gjøre norsk transport betydelig mer tilgjengelig i dag enn det var for 10 år siden. Loven om offentlige anskaffelser (som også bygger på EU-direktiv) kom to år før diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og har stor betydning for å sikre at det offentlige stiller krav om universell utforming av varer og tjenester ved innkjøp på alle administrative nivåer. Men samtidig nevnes begrepet universell utforming i samme åndedrag som ”personer med redusert mobilitet”, ”funksjonshemmede” og tilsvarende. Særlig tydelig blir sammenbindingen av ”funksjonshemmede” og ”universell utforming” da begrepet i Norge for første gang ble grundig juridisk utredet og definert i forarbeidene til, og i selve bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette er en lov om diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne og hvordan mangel på tilgjengelighet utgjør en type av slik diskriminering. Det er ikke en lov om universell utforming som sådan.

Det er positivt for målsettingen om et barrierefritt samfunn å ha lover og regler for universell utforming. Men det kan ha en negativ dominoeffekt å bruke ett begrep for å gi det en annen betydning og dermed utvanne det, enten det ligger en bevisst intensjon bak eller ikke. Det er poengtert at sammenbindingen mellom universell utforming og funksjonshemmede river det førstnevnte begrepet ut av betydningen ”for alle” og over til å bety noe som er spesielt for personer med nedsatt funksjonsevne.

I Norge har dette gitt argumenter til de som vil motarbeide og fjerne de lovfestede kravene om universell utforming. Det er spesialtiltak for noen få (hvor mange rullestolbrukere er det egentlig her i landet?) og blir en økonomisk belastning for de fleste. Støttet av Unge Høyre og liberalistene har deler av byggenæringen kunnet skape og piske opp en konflikt mellom unge nyetablerte og andre med begrenset økonomi, og funksjonshemmede som krever ”handikapptoaletter” overalt.

I denne situasjonen blir det viktig å fortsette å arbeide for at det brer seg en forståelse av at universell utforming er utforming for hele befolkningen, gjennom å tydeliggjøre begrepet og gi opplæring om det faktiske innholdet i det. Debatt om universell utforming er positivt og viktig, ikke minst i disse dager da vi ser økende motstand, bygget på bevisste eller ubevisste feilslutninger om hva dette begrepet faktisk betyr – et bedre og mer tilgjengelig samfunn for alle.

Rett til høyere utdanning for alle?

2011-01-07T15:13:00.003+01:00

Studentopptøyene i Storbritannia fortjener større oppmerksomhet i Norge enn som en episode i utlandet krydret med anslag mot Charles og Camilla. Det dreier seg nemlig om en omfattende universitetsreform iverksatt av den liberal-konservative regjeringen og som medfører store forandringer for britisk ungdom som ønsker å ta høyere utdanning. Reformen innebærer offentlige nedskjæringer på 40 % i bevilgninger til universitetene, ifølge en artikkel av Rachel Sweetman i bladet Forskningspolitikk. Det som derimot ikke berøres er studier i naturvitenskap, medisin og teknologi – økonomisk ”nyttige” fag, i motsetning til for eksempel samfunnsvitenskap og humaniora. I tillegg vil altså studieavgiftene stige til værs, offisielt begrunnet med at det å studere er en investering i høyere fremtidige lønninger i forhold til de som ikke tar høyere utdanning. Studier og høy utdanning er ikke lenger et offentlig gode som tilkommer enhver som ønsker å studere men et privilegium for de som kan betale for det/har foreldre som kan det. Det vil bety at ”høyere utdanning (er) bare verdifull i den grad den gir et direkte økonomisk utbytte (via de mest anvendte fagene) og høyere utdanning først og fremst bør finansieres som et privat gode, som en investering”, konkluderer Sweetman.

Når rett skal være rett er dette ikke bare toryenes og de liberales verk, også Labour under Blair og Brown la vekt på at utdanning skal ha økonomisk betydning, (og ikke var til for å tilfredsstille intellektuell nysgjerrighet). De var heller ikke rundhåndet med bevilgningene til høyere utdanningssektoren.

Det essensielle spørsmålet er hvordan dette skiller seg fra for eksempel norsk politikk der man har offentlig finansierte studieplasser og oppretter stadig nye. For den som satser på en høyere utdanning og ikke har velbemidlete foreldre eller personlig god råd, er utvilsom dagens norske modell best. Man kan selvfølgelig ta en debatt om den lette tilgangen til høy utdanning i Norge bidrar til mindre motiverte studenter – jfr. debatten for en tid tilbake om ”alle” som skiftet utdanningsløp under studiene. Kanskje vil en strikt egenfinansiering av studiene skjerpe fokus for unge studenter, eller kanskje tvert imot vil det kunne føre til at færre begynte på høyere utdanning enn før. Men er det sjanse for at ideen om at studenter skal betale mer studieavgift fordi det er sannsynlig at de vil få desto høyere lønn siden i livet slår rot i Norge? Og at dette vil føre i kraftige kutt i norsk offentlig finansiering av studieplasser? Vi har jo allerede tilløp til at det legges fokus på ”økonomisk fordelaktige” studier fremfor at man velger etter interesse og anlegg. Høyresiden vektlegger i dag en slik tankegang allerede fra skoletrinnet ved prioritering av matematikk, språk etc. heller enn historie og samfunnsfag. Det skal gjøre barna til gode økonomiske aktører i markedet, i stedet for lite matnyttige intellektuelle.

Vil vi en verden der markedet skal styre utdanningsvalget, i stedet for evnene til den enkelte? At myndighetene skal styre studievalget ved å sponse noen fag på bekostning av andre og at mangel på studiefinansiering avgrenser akademia til de mest økonomisk privilegerte? I dag snakker vi om betydningen av at dyktige mennesker med dårlig startgrunnlag pga. sosiale forhold, økonomi, sykdom eller funksjonsnedsettelser skal, gjennom ulike tiltak, få samme mulighet til å studere som andre. Vil ikke en markedstankegang og en offentlig filosofi om at utdanning er en personlig investering i fremtidig høye lønninger (slik at markedet kan opprettholde sine økende priser etc.) stride direkte mot vårt demokratiske grunnsyn?

Dette er ikke noe som skjer borte i Storbritannia, det er et tankegods som allerede ”skyller” innover våre kyster. Det setter grunnleggende verdier i fare dersom man ikke er klar til å ta debatten og slå alarm i de like muligheters navn.

NHOs uføreshow

2011-01-05T22:08:00.004+01:00

”Nothing about us without us!” var slagordet som ble brukt i 2003, det Europeiske Året for Funksjonshemmede. Bakgrunnen var at Europas over 40 millioner mennesker med funksjonsnedsettelser var lei av å være objekter, ikke subjekter når nasjonal og internasjonal politikk og lovgivning som gikk direkte på deres interesser og livssituasjon ble utformet.

Næringslivets Hovedorganisasjon hadde tydeligvis ikke hørt om representasjonsprinsippet da de den 5. januar 2011 arrangerte en stor konferanse om ”uførefellen” som de mener Norge er i ferd med å gå i. På konferansen deltok et utvalg av Norges millionærer og toppolitikere som med alvorlige miner erkjente at det antagelig ikke er så lett å gå på trygd, men at vi for den nasjonale økonomiens skyld må gjøre det betydelig vanskeligere og mindre ”fristende” å leve på uførepensjon, i stedet for å gjøre ærlig arbeid. De som glimret med sitt fravær var representantene for ”de uføre” selv. Her var det i sannhet en diskusjon om, og ikke med, dem det gjaldt.

De som kunne sagt noe om hva slags politikk som faktisk trenges for at de 70 000 personer med nedsatt funksjonsevne som ikke får jobb skal kunne slippe det uuttalte stemplet som latsabber og få gjort den innsatsen de ønsker å gjøre. De som kunne sagt noe om de holdninger som arbeidsgiverne møter dem med – for eksempel at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville så mye som innkalle en blind person med førerhund til jobbintervju. De som kunne fortalt om uttallige barrierer som hindrer dem i å ta fullt del i arbeidsmarkedet fordi næringslivet ikke vil redusere fortjenesten ved å tilrettelegge arbeidsplassene. De som kunne gitt et sant bilde av hvor ”lettvint” det er å leve på uføretrygd.

I stedet fikk vi det vanlige showet der man riktignok forsøker å være politisk korrekte ved å erkjenne at det nok er noen som faktisk ikke kan jobbe, men at de som kan værsågod får komme seg opp av godstolen og ut i arbeid som skikkelige folk. De vanlige fordommer hos samfunnstoppene, som neppe noensinne har fått føle utestengelse pga. vanskelig økonomi, fikk i stedet luftet alle sine gode ideer klekket ut på parnasset, som kan sammenfattes i at det ”skal lønne seg å jobbe”. Underforstått lønner det seg altså i dag i følge dem å ta det med ro, cashe inn uføretrygden og la andre (NHO-folket) arbeide for dem. Ingen tok opp hva som faktisk hindrer folk som i dag lever på uføretrygd i å få arbeid, eller hvordan man må sloss fra dag til dag for å overleve på en uføretrygd. Ingen snakket om mistenkeliggjøringen og uviljen fra NAV byråkratene, om følelsen av å være så meget mer ”mislykket” som man er omgitt av de som tilsynelatende er ”vellykkede” fordi det å være i arbeid er opplest og vedtatt som selve definisjonen av å være et nyttig samfunnsmedlem.

Det blir som å ha en konferanse om innvandrere med kun etnisk norskfødte nordmenn til stede, eller om den norske urbefolkningen uten en eneste same til å presentere sine synspunkter. Men det er verre fordi det er "godtatt" å ha en slik diskusjon uten representasjon av dem det snakkes om eller rom for alternative synspunkter. Uførefella som var temaet handler om at man tilsynelatende er for generøs med å la folk som ikke er i stand til å arbeide - eller for manges vedkommende ikke får arbeide - få en pensjon så de ikke går til grunne. Dette har i hele etterkrigstiden vært en sentral del av ideen om velferdsstaten. Utad er selv de rikeste investorene enig i dette prinsippet. Problemet med velferdsstaten er at den finansieres av skatter. Og mange av de samme som er talsmenn for at ”det skal lønne seg å arbeide” er for skattelettelser – til seg og sine. En sammenheng det ikke snakkes for høyt om.

Det ble heller ikke snakket mye om hva som hindrer personer med nedsatt funksjonsevne i å få fullverdig arbeid – holdninger, mangel på fleksibilitet i arbeidstid og arbeidsoppgaver, fordommer så vel mot dem som eldre. Bare om hvordan antallet uføre vokser og ligger landet til byrde. Ikke rart milliardærene til slutt rømmer landet, slik skattebyrde som hviler og vil hvile på dem!

Det andre problemet er det enighet om – med økt levealder vil det bli flere på trygd og færre til å betale skattene som skal finansiere dem. Stoltenberg lånte øre til økonomene da man først gikk inn for aldersregulering også av uføretrygden - slik at de som ikke kan velge om de vil fortsette å arbeide vil få det betydelig verre med reduksjon i den lille uførepensjonen de skal leve av. Det ser ut som LO har fått ham og regjeringen på bedre tanker og at det skal bli unntak for uføretrygdede. Dette er dårlig nytt for næringslivets talerør NHO og høyrekreftene. Lager man unntak for de uføretrygdede ”unnalurerne” faller pisken bort, den som skulle tvinge dem til å arbeide. Løsningen kan ikke være trusler og høyt profilerte uføreshow med tilhørende middag i Operaen. Den kan ikke finnes av økonomenes modeller alene. Den ligger i holdningsarbeid nettopp overfor NHOs medlemmer, planmessig tilrettelegging, regulering av arbeidstid og tilrettelagt ordinært arbeidstilbud og fokus på dem det gjelder, de som i dag ønsker å arbeide men som utestenges på grunn av mangel på tilrettelegging som tar hensyn til alder, funksjonsevne og de andre faktorene som i dag tvinger mange over på heltids uføretrygd.

Det skulle være nok av temaer for fremtidige NHO konferanser, om bare kunnskapen og de konstruktive holdningene var til stede.

TT transport - kaos fra første dag

2011-01-04T09:59:00.003+01:00

Som Ivar Johansen har blogget om i dag http://www.ivarjohansen.no/temaer/funksjonshemmede/2823-transport-funksjonshemmede.html , er det ingen stor overraskelse at den første dag med reformert TT ordning ble en blåmandag i mer enn en forstand for brukerne. Til tross for at byrådet har hatt god og lang tid på seg har man gjennom innføring av samkjøringsprinsippet sørget for en ordning som muligens er økonomisk fordelaktig, men en forutsigbar ulykke for de som skal benytte den. Samkjøring er altså en variant av gamle dagers "kameratkjøring" der folk som skulle til samme arbeidsplass delte bil og slik reduserte bilbruken i byene. Samkjøring for funksjonshemmede betyr imidlertid at man skal plukke opp flere passasjerer med behov for spesialtransport på samme tur, men uten at de skal til samme destinasjon. Systemet styres fra et call centre i Sverige, senere såvidt jeg forstår i Moldavia (!) - Det trenges ikke stor fantasi for å forstå at dette vil gi store problemer i form av irriterende forsinkelser for passasjerer som skal komme tidsnok til møter, arbeidsplasser, forelesninger og annet som krever at man stiller på et bestemt klokkeslett.

De økonomiske fordelen ligger i at det blir færre kjøringer og mindre utgifter til spesialtransport - sett fra økonomenes og politikernes ståsted. Den økonomiske bakdelen har man tydeligvis ikke konsekvensutredet - tapt arbeidstid, forsinkelser som igjen har ringvirkninger på andre. Alle kjenner til og skriker opp om konsekvensene av stadige togforsinkelser, som rammer alle passasjerer som er avhengige av togtransport. Få har bekymret seg over de like store forsinkelsene som den gruppen som er avhengig av TT vil møte dag etter dag med samkjøringen.

Men i tillegg til rene samfunnsøkonomiske konsekvenser er det verdt å se på hvilke holdninger som ligger bak den politikken som har ført til innføringen av samkjøring i TT. Det er tydelig at man ikke har tatt alvorlig at også brukere av TT - det vil for det meste si personer med nedsatt funksjonsevne - har like store behov for å komme presis som andre. Enten det er studenten eller professoren som bruker TT, er det ikke populært at man kommer for sent til forelesningen. I dagens arbeidsliv er det heller ikke befordrende for arbeidsgivernes holdning til arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne dersom forsentkomming blir en vanlig del av hverdagen. Det kan føre til at de problemene personer med nedsatt funksjonsevne i dag har såvel innen utdanningssektoren som på arbeidsmarkedet vil øke betraktelig. Det vil, ved siden av de økonomiske tapene for samfunnet ved at så mange mennesker ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, føre til økte personlige belastninger for dem som rammes av et dårligere transporttilbud.

Det sittende borgerlig byrådet har i sannhet spart på skillingen og latt kronen fare ved denne politikken. I tillegg kommer at man kunne ha sett på erfaringene fra f.eks. Finland der man prøvde seg med samkjøring for flere år siden men innså at dette ikke fungerte. Interessant var det f.eks. at mange følte det som belastende at en liten gruppe medpassasjerer skulle få innsikt i hvor man beveget seg i løpet av dagen. Brukerne hadde hverken privatlivets fred i en vanlig taxi eller anonymiteten i en buss eller trikk. Det ble fort litt for "sosialt" i en maxitaxi. Interessant er det også at mens Oslo i dag har best TT ordning i landet med 150 reiser i året og betydelig mindre i andre fylker, har man over 180 reiser overalt i Finland i dag.

Vi er bare inne i den andre dag av livet med reformert TT ordning og det skal ta tid før det hele er innkjørt. Men at systemet ruller bedre vil ikke endre det faktum at det blir mer usikkerhet i hverdagen, mer irritasjon, mer forsentkomming for de som er avhengig av TT. Hvorfor skal ikke det telle?

Nytt år med gufs av det gamle

2011-01-03T22:34:00.004+01:00

Allerede på den tredje dag av det nye år 2011 fikk vi i Dagsrevyen et gufs av fortidens tankegods når det gjelder spørsmålet om alle mennesker skal ha rett til å bo der de vil i vårt samfunn. Norsk Eiendomsmeklerforbund sluttet seg til de som mener at denne retten ikke skal gjelde for personer med nedsatt funksjonsevne, eldre og andre som ikke er i riktig god fysisk form og som derfor vil ha glede av tilgjengelighet til boliger flest.

Bakgrunnen var Dagsrevyens innslag i forbindelse med at vi får en ny sentralbanksjef, som spådde ikke bare renteoppgang men også høyere boligpriser, noe som burde få både den ene og den andre gjeldstyngede husholdningen til å tenke seg om og vise økonomisk forsiktighet. Dette fikk han støtte for fra Norsk Eiendomsmeklerforbund som beregnet en stigning i boligprisene på ca. 8 % i året som kommer. Det som må gjøres, mente de, var å legge til rette for økt boligbygging, slik at man unngår en markedsboble ved at prisene eksploderer fordi det er mangel på boliger.

Så langt, intet å bemerke, bortsett fra at d'Hrr økonomer ikke diskuterte hvordan man skal kunne få bedre kontroll over et marked og en prisøkning som gjør at stadig flere får problemer med å kjøpe, at flere stifter gjeld de må slite med i mange år, og at det samtidig er mangel på utleieboliger. I dag har man i Oslo en gjennomsnittspris på Kr 8.000,- pr. rom (!) skal vi tro avisene. Eiendomsmeklerne og økonomene mente derimot altså at det gjelder å bygge mer for å holde prisene fra å klatre enda mer.

Interessant nok, men så føyde man til at "da må man slippe krav om miljømerking og universell utforming" som - og det vet jo alle som har fulgt Selvaags korstog mot funksjonshemmede de siste år - er det som virkelig skaper høye boligpriser! Vi har dermed en situasjon der ikke bare enkeltbedrifter som Selvaag og OBOS driver propaganda mot at alle skal ha den samme rett til å bosette seg der man ønsker, og besøke sine venner der de bor, men også en større interesseorganisasjon. Det er interessant at organisasjonen slår sammen miljøkrav og universell utforming som noe som er prisverdig, men kostnadsdrivende - altså noe negativt. Det er synd at NRK atter en gang lar slike påstander og utsagn få stå uimotsagt, men det er en annen diskusjon. Vi har ferske beregninger som taler imot påstandene når det gjelder hvor "fordyrende" universell utforming faktisk er når man inkluderer det i designfasen av et bygg. Men dette forties når næringsinteressene skal tale.

Det er trist når det mer og mer systematisk skapes et bilde av at universell utforming - og miljøhensyn - er for spesielt interesserte og egentlig ikke angår "flertallet". Næringslivet bruker sine ressurser på propaganda som skal skape et skille mellom de med "spesielle behov" og forbrukerinteressene forøvrig. Det er ikke fellesskapets interesser i form av integrasjon og like muligheter for deltakelse - men næringsinteressene som skal telle. For at næringsinteressene skal selge har kapitalismen alltid fokusert på billige produkter som et (tilsynelatende) flertall skal kunne kjøpe mer og mer av, enten de trenger dem eller ikke. Bolig er noe man virkelig trenger. Meklerne spiller et interessant spill når de samtidig driver prisene til værs og fremstår som de bekymrer seg over folks lommebok. Det er en nedrig propaganda å rette søkelyset bort fra kontroll over markedskreftene og i stedet atter en gang legge skylden på funksjonshemmede og byråkratiet som stiller "unødvendige" krav om universell utforming.

Da er Julen her!

2010-12-23T10:54:00.006+01:00

Det skal bli deilig å hvile noen dager forhåpentlig i behagelig stillhet og ettertanke. Julens budskap om kjærlighet til våre nærmeste og gjerne andre medmennesker i tillegg kommer noen og enhver i hu, folk er blide mot hverandre - iallefall utenom julehandelen og trafikkaoset.

Egentlig har vi en veldig lang oppladningsperiode i dette landet, helt fra november, slik at julen i økende grad blir et slags klimaks etter en dyprødfarget, glitrende orgie. Vi vandrer i juleprydete gater der årets trender i lilla med dypblå (?) juletrær og colareklame-nisser i vinduer, på TV og overalt ellers. Egentlig synes jeg alt dette er vel og bra, glad i julen som jeg alltid har vært. Fordi jeg er i stand til å sile bort alt press om å kjøpe alt man ikke har bruk for, gi blaffen i elektroniske greier som næringslivet til det kjedsommelige informerer meg om at jeg helt sikkert "trenger", fordi de skal selge det, og alt det andre sludderet. Så kan jeg faktisk ha akkurat den avslappede julestemningen jeg vil i en hel måned, minst.

Men mange er i en vanskeligere situasjon, fordi man føler på presset om å skaffe seg alt det andre tilsynelatende - for det forteller jo næringslivet oss - kjøper inn i bøtter og spann. Og mange har ikke råd til det. Og det gjør vondt, når "alle andre" er vellykket og vasser i gryn. Vi fortelles at vi kjøper for milliarder (!!) av kroner til jul, og den ene historien tar den andre om folk som kjører kredittkortet varmt mens de ennå ikke har betalt ned gjelden fra forrige jul. Så går da myndighetene og næringslivet sammen om å berolige alle gjeldsslavene om at det skjer dem intet vondt, så lenge det er jul...
Rent patetisk blir det når Dagsavisen melder at Namsmannen i Oslo lover at ingen av de mest ulykkelige skjebnene hva gjeldsslaver angår, skal bli kastet ut i juleuken. Ikke bare fordi man skal være snille med hverandre i julen, men fordi det er så mange fridager at utkastelsesbyråkratene ikke kan belastes med slikt før i januar.

Nasjonen skryter seg hes over at finanskrisen her til lands er over, og at vi kan svi av milliarder på julegreier mens EU (som vi "heldigvis" ikke er medlem av) må spinke og spare og vrir seg i fattigdom og hatske demonstrasjoner. Vår forspiste nasjon har aldri vært mer fornøyd med seg selv, Høyre har aldri hatt større oppslutning på målingene og vi kan konsentrere oss helt om viktige ting som oppførselen til visse skiløpere etc.

Men samtidig flyr det små notiser forbi om økende fattigdom blant norske barn - og deres foreldre; uro omkring hvorvidt man får en trygd å leve av som gamle eller om man må jobbe til man stuper; rekord i utkastelser fra hjemmet for de som har dårlig råd - og andre disharmoniske opplysninger. Raskt glemt? - Det gjelder jo bare folk "som har stelt seg dumt" og det gjør jo ikke flertallet, i verdens beste land å bo i. Et kritisk blikk på et samfunnssystem som skaper et faktisk økende antall "tapere" tar få seg tid til. Fordi regjering, storting, presse og næringsliv overdøver alle betenkeligheter og forkynner at vi alle bor i verdens mest velstående nasjon, at det er forbilledlig å bruke mest mulig penger og at alt går bra fordi det er typisk norsk å være god.

Men det betyr ikke at mange av våre politikere og næringslivsledere ikke tenker langsiktig. For å bruke penger trenges flere av dem, fordi prisene er jo så høye. (I løpet av året har vi for eksempel lest interessante artikler i Aftenposten om at det er bekymringsverdig at færre unge bruker de dyreste delikatessebutikkene, fordi prisene virker så høye. Noen tid etterpå kunne samme avis berolige oss med at flere nå har innsett at det er bra å fyre av litt ekstra penger for å "få kvalitet".)

- For å kunne rutte med mer trenges det åpenbart ikke å få kontroll over prisgaloppen, men å måtte betale mindre i skatt. Skatt går som kjent til å holde liv i velferdstilbudene til de nevnte personer "som har stelt seg dumt" og trenger sosial stønad, latsekkene som misbruker uføretrygden og selvsagt innvandrerne. Det har ikke vært mangel på gode tiltak i 2010 for å få opp inntektene (i allefall til de som har ganske bra inntekter fra før) og på sikt lette på skattebyrden:

* vi har hatt mange angrep på uførepensjonistene - gjennomgangstonen er at de fleste av dem burde jobbe i stedet for å late seg på skattebetalernes bekostning. De burde få seg jobb, i det minste måke snø eller smøre matpakker.

* aldersjustering av uføretrygd slik at latsekkene skal få enda mindre å rutte med og således tvinges ut i arbeidslivet.

* reformer og kontrareformer i folketrygden som skaper full forvirring, men verre er det at mange som ikke har helse til det, vil fortsette å jobbe av frykt for å få dårlig råd. Dette vil skape betydelige helseproblemer (og belastning på systemet) for de som for lengst burde fått nyte sitt otium og ha en god og velfortjent livsaften. Den siste del av livet kommer til å bli betydelig kortere for de som ikke har god råd, og de som har hatt yrker med hardt manuelt arbeid.

* påminnelser om hvor viktig det er at vi kjøper mer så vi ikke forsterker krisen, som landet heldigvis har unngått. Gjerne bruk kredittkort.

* angrep fra eiendomsselskapene Selvaag og OBOS, gjennom landets kringkasting på de angivelige høye kostnader knyttet til universell utforming. At det kommer alle til gode å ha brukbare boliger, offentlige bygg og fellesarealer forties. Igjen peker man ut en svak gruppe, kalt funksjonshemmede, som syndebukker for "offentlig pengesløsing" som må betales av skattebetalere. Som stråmenn har man brukt studenter og ungdom som ikke lenger får råd til de knøttsmå boligene Selvaag har laget spesielt for dem..

* Eksplosjon i husleiene i Oslo og andre steder, som faktisk fører til at mange unge som ikke er utstyrt med velstående foreldre får alvorlige problemer, tar de samme virksomheter, politikere og medier knapt notis av. Det var jo tverrpolitisk enighet om å oppheve husleiereguleringen! Overskrifter får derimot den som er best på å selge bolig godt over takst, til de som har råd.

* Flere og flere forstår "fornuften" i Høyres argumenter og aner at de vil lette på skattetrykket hvis de bare kommer til makten. Midlene vil man helst ikke tenke på, som kutt i velferdstilbud, veldedighet, kalt frivillighet, i stedet for rettighetsfestede tilbud til de som trenger det. Ikke rart partiet for tiden har størst oppslutning.

Og mye annet. Men nå skal julefreden senke seg over fedrelandets jord og alle fortjener en god hvile. Ikke minst de som vil ha vondt for å sove, hvis velbegrunnede uro for fremtiden holder dem i spenn. Det var dem som Julens budskap egentlig handlet om.

Ut å fly - uten bry? - Ikke med Norwegian!

2010-12-05T22:13:00.005+01:00

Det var litt overraskende å lese om Norwegians politikk overfor (synlig) funksjonshemmede passasjerer. En idrettsmann som bruker rullestol ble nektet å reise alene på Norwegians rute og måtte i stedet benytte SAS. På spørsmål om hvorfor svarte selskapets talsperson at dette dreide seg om sikkerhet - man vurderer om passasjerene kan klare å komme seg ut av et fly alene i en nødssituasjon, og dersom selskapet vurderer at vedkommende ikke kan dette, nektes han eller hun å reise uten ledsager. Det er altså snakk om sikkerhet, og ikke diskriminering av passasjerer med (synlig) nedsatt funksjonsevne det dreier seg om...

Dette har vi hørt før - mange ganger. For omtrent 10 år siden jobbet jeg i Brussel i European Disability Forum. En dag ble jeg kontaktet av Europakommisjonen, DG Transport, som jobbet med et direktiv om flypassasjerers rettigheter. De hadde kommet på at det kanskje burde inn en paragraf om passasjerer med redusert mobilitet, og deres spesielle problemer. De tenkte på at en passasjer med funksjonsnedsettelse fikk slippe først inn, men sist ut, og at kanskje dette bød på problemer ved overgang til nytt fly, tidsmessig. Men kunne jeg finne andre eksempler de burde tenke på?
Jeg fikk noen tid å finne eksempler fra medlemsorganisasjonene i alle de europeiske medlemslandene, og etterhvert ble det samlet inn drøye 60 eksempler på til dels grov diskriminering fra flyselskapenes side overfor personer med synlig eller ikke-synlig funksjonsnedsettelse. Flere selskaper, f.eks. Air France, krevde underskrift på en erklæring fra passasjerer med funksjonsnedsettelser om at de ikke skulle være til sjenanse for andre passasjerer. Noen var nektet å reise i det hele tatt fordi selskapet hadde fått rede på at passasjeren hadde vært til behandling hos psykiater. Mange hadde opplevd å få sine elektriske rullestoler ødelagt, fått dem utlevert med frakoplet batteri, var nektet ombordstigning fordi rullestolen ikke passet til bagasjeluken etc. En særlig stygg - og berømt - historie kom fra Tyskland der passasjerer hadde forlangt erstatning fordi det var passasjerer med "synlig utviklingshemning" ombord, noe som hadde ødelagt kvaliteten på reisen. De fikk erstatningen. Svært mange saker var unnskyldt med at det dreide seg om sikkerhet - enten for passasjerer med nedsatt funksjonsevne eller også for de andre passasjerene!

Denne katalogen ble sendt Kommisjonen, som reagerte med å lage langt mer omfattende bestemmelser mot diskriminering av flypassasjerer med nedsatt funksjonsevne enn det de opprinnelig hadde forestilt seg behovet for. Det kom siden et eget direktiv om rettigheter for flypassasjerer med redusert mobilitet, som forbyr flyselskapene å nekte noen ombordstigning eller på annen måte stille spesielle krav til passasjerer som er begrunnet med vedkommendes funksjonsnedsettelse. Det ble også forbudt å kreve betaling for assistanse til passasjerer med funksjonsnedsettelse, noe som særlig opprørte Ryanair.. Det har oppstått en del saker med norske flypassasjerer som har opplevd diverse former for diskriminering, for det meste på utenlandske flyruter med selskaper som åpenbart ikke hadde lest direktivene skikkelig. I Norge er de tatt inn i luftfartsloven gjennom EØS avtalen. Det er derfor ikke mer lovlig å opprette sine egne "sikkerhetsbestemmelser" i Norge enn det er i Spania eller andre EU-land.

Derfor er Norwegians politikk ikke bare juridisk tvilsom, men meget skuffende i året 2010. For en del år siden, da selskapet var nytt, nektet de lenge å ta ombord rullestolbrukere i det hele tatt - av "sikkerhetshensyn". Det ble sterke reaksjoner fra organisasjonene av funksjonshemmedes side, da staten gjennom daværende minister Victor Normann (H) inngikk avtale med selskapet for statlige tjenestereiser. Det så ikke helt bra ut at staten samarbeidet med et selskap som direkte diskriminerte enkelte passasjerer på grunn av deres funksjonsnedsettelse. Siden var Norwegian nødsaget til å ta med rullestolbrukere men det kommer altså fram at de likevel ikke skal behandles som andre passasjerer - de nektes å reise uten ledsager. Passasjerene kan selvfølgelig svare med å boycotte selskaper som Norwegian, men det reduserer valgfriheten mellom selskaper for en bestemt gruppe av passasjerer - på grunn av egenskaper knyttet til deres person. Det hadde vært fint om noen tok opp selskapets policy i rettsvesenet og får den prøvet mot såvel norsk som europeisk antidiskrimineringslovgivning.

Det er tross alt snart 2011...

Unge Høyre og korstoget mot funksjonshemmede

2010-12-01T18:10:00.002+01:00

Dagens avis forteller oss at Unge Høyres leder er enig i at det trenges et ungdomsopprør mot de høye boligprisene og at det først og fremst må gjøres opprør mot kravet om universell utforming. De slutter seg dermed, ikke overraskende, til Selvaags, Fremskrittspartiets og andre liberalistiske krefters korstog mot at ungdom (og andre) med funksjonsnedsettelser skal kunne bo der de vil og besøke hvem de vil - som såvel unge Asheim som andre tar som en selvfølge. Det er trist, men det er særdeles viktig for velgerne å merke seg.

Selvaag og deres liberalistiske støttespillere har valgt å fokusere på snusirklene for rullestoler på bad, som er en del av kravene i Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven. Dette for riktig å kunne få frem det absurde i "statens" på legg om at alle boliger skal være for "de handikappede" og at alle nå skal betale dyrt for å få en "handikappleilighet" de ikke har bruk for. Det er i seg selv tåpelig å flagge sin uvitenhet og antikke holdninger på en slik måte, men det rammer også en gruppe mennesker meget hardt som alltid har vært utestengt fra et normalt sosialt liv. Ikke på grunn av egenskaper ved seg selv, men på grunn av et samfunn som aldri har tatt seg bryet med å fjerne unødvendige fysiske barrierer. I USA innså man for lenge siden at kun lovpålegg tvinger næringslivet og andre til å fjerne barrierene og tenke innovativt. I Europa er denne tanken på fremmarsj og EU har gitt et mandat til standardiseringskomiteene til å lage en standard for universell utforming som alle myndigheter i Europa skal følge. I Norge har vi vært i forkant med plan- og bygningslovens krav. Det er sørgerlig at enkelte deler av byggenæringen, som nå støttes av det ytterste høyre i Norge, skal forstå så lite av at det handler om alles rett til selv å velge hvor man vil bo og hvem man vil besøke.

Jeg er helt enig i at boligprisene er for høye, ikke bare for unge men for enhver som ikke er mangemillionær, har rike foreldre eller ikke vil låne seg til fant for resten av livet. Men dette argumentet er selvfølgelig en stråmann for Unge Høyre. - Hvor var de, da husleiereguleringen ble opphevet og leiemarkedet eksploderte, noe som rammer unge, eldre og funksjonshemmede? Hvor er Unge Høyre når folk protesterer mot meglernes profittmaksimering og alle triksene for å blåse prisboblen stadig større?
Asheims og Unge Høyres utspill om at opprøret først og fremst må rettes mot kravet om tilgjengelighet for funksjonshemmede viser høyresidens sanne holdninger til personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er en åpen og ærlig krigserklæring mot det som mennesker med noenlunde utviklet etikk ser på som en selvfølge, nemlig at alle har rett til å være en del av samfunnet. At noen skal straffes for sin nedsatte funksjonsevne ved å sperres ute fra deltakelse i arbeid, utdanning - eller som det dreier seg om her, et alminnelig sosialt liv - burde være en holdning som hører historien til. Selvaag, Fremskrittspartiet og Unge Høyre viser oss klart at det ikke er tilfelle.

La oss huske dette utspillet, ikke minst ved neste valg..

Smart forslag for arbeidslivet?

2010-10-28T17:55:00.002+02:00

Hanne Bjurstrøm har, som mange vil ha lagt merke til, kommet med et utspill om å få ned antall uføretrygdede i Norge. Ved siden av å skjære ned på den ikke akkurat fete uføretrygden folk mottar når de havner utenfor arbeidsmarkedet, skal det opprettes såkalte smartjobber slik at enhver kan bidra ”etter evne”(?) gjennom snømåking, matpakkesmøring for barn eller endog tallknusing. Nå ble det en del oppmerksomhet på akkurat det med snømåking som av funksjonshemmede ble oppfattet som nedverdigende, selv om det bare ble tatt frem som et eksempel fra ministerens side.

Men poenget er at ministeren og hennes rådgivere har angrepet problemet fra feil side – ved atter en gang å legge press på de som mottar uføretrygd. Ingen benekter at det er nødvendig å få ned tallet på dem som ikke har behov for trygd (nå skal det kalles uførestønad for å understreke det midlertidige i ordningen…), eller at det er noen som urettmessig mottar slik trygd. Men stemningen er blitt slik at den ene politikeren etter den andre henholdsvis snakker om ”de uføres” lave arbeidsmoral eller hvordan man skal gjøre det lønnsomt å arbeide (som noen lever fett på en uføretrygd?). Men samtidig som pekefingrene, påstandene og patentløsningene finner sin daglige plass i mediene er det en ganske stor gruppe som føler en stigende grad av eksklusjon fordi de stadig påminnes om sin angivelige manglende evne (eller vilje?) til å bidra til samfunnsøkonomien. Det er blitt slik at et menneskes verdi kun måles ut fra arbeidsdyktighet og bidrag til økonomien og det å tilsynelatende ikke å kunne yte et like stort bidrag som andre er ille nok, om man ikke i tillegg skal beskyldes for mangel på innsatsvilje eller dårlig arbeidsmoral. Når alle skjæres over en kam mister man fokuset på behovene til de som pga. egen funksjonsnedsettelse faktisk ikke er i stand til å arbeide på samme måte som andre. Og når man utelukkende fokuserer på individene som mistenkelige objekter, og ikke på arbeidsmarkedets egne barrierer mot deltakelse, blir også politikken feil.

Statistikken er gjentatt ofte nok, men tåler en repetisjon: Det er i følge Statistisk Sentralbyrå ca. 70 000 mennesker med nedsatt funksjonsevne som ønsker å få seg jobb. Sysselsettingen i denne gruppen i alderen 16-67 år er på 44 % og av dem er 50 % i deltidsarbeid. Dette skyldes flere ting: at personer med nedsatt funksjonsevne frykter for å miste uføretrygd dersom man har for stor arbeidsandel, at kreftene ikke strekker til for mer enn deltids stilling eller at det er vanskelig å få fleksibel arbeidstid eller –oppgaver. Denne statistikken har holdt seg konstant i alle fall de siste 10 årene. Men dette er statistikk som gjelder de som mottar uføretrygd – vi har også annen statistikk. Statusrapporten til det daværende Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne for året 2007 viste at bare 1 av 10 arbeidsgivere ville innkalle en høyt kvalifisert blind arbeidssøker med førerhund til jobbintervju og bare 1 av 3 ville invitere en høyt kvalifisert rullestolbruker. Dette skyldtes ikke så meget bevisst diskriminerende holdninger som mangel på kunnskap om hva arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne faktisk kan yte. Mange tror at blinde ikke kan bruke en PC. Andre kjenner ikke til at man kan få økonomisk støtte til tilrettelegging av arbeidsplassen, eller til nødvendige arbeidstilknyttede tekniske hjelpemidler. Atter andre har uttalt at de ikke har ressurser til å sette seg inn i det kompliserte regelverket for støtte til arbeidsgivere for å kunne ansette/beholde arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne – særlig små og mellomstore bedrifter.

Alt dette er like viktig å ta tak i - ved siden av de problemene funksjonshemmede møter for å få fleksibel arbeidstid og –oppgaver - som det å fokusere på ”de uføre” slik det blir gjort av så vel regjering og opposisjon. Regjeringen innrømmer selv at den andre delen av IA avtalen – den som skulle få folk inn i, eller hindre at de falt ut av arbeidsmarkedet, har kommet i skyggen i forhold til det å få ned sykefraværet. Bjurstrøm & Co må konsentrere seg om å få den gruppen som i dag ønsker, men ikke får, jobbe inn i arbeidslivet. Det må bli slutt på at det offentlige bidrar til å la uføretrygdede føle seg som en uverdig belastning på samfunnsøkonomien. Det er på høy tid at arbeidsgiverne stilles til rette for sin mangel på innsats og vilje til å ta kvalifiserte funksjonshemmede inn i staben. Det er hederlige unntak, som Telenor og deres program for å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet, men så lenge resten av næringslivet ikke følger dem blir det en dråpe i havet. Det samme gjelder staten som ikke kan nøye seg med å ta inn én trainee med nedsatt funksjonsevne pr. departement – det gir en håndfull mennesker jobberfaring men så lenge de ikke blir fulgt opp når traineeperioden er over, er det til lite hjelp.

Kanskje først og fremst må så vel arbeidsgiverne som Bjurstrøm selv og hennes rådgivere forstå at personer med nedsatt funksjonsevne kan utføre helt vanlige jobber så lenge de blir tilrettelagt – og slutte med middelalderske ideer om at er du funksjonshemmet duger du bare til de enkleste oppgaver som matpakkelaging etc.

NRK svarer på tiltale!

2010-09-21T22:06:00.003+02:00

Da har det kommet inn svar fra NRK, ført i pennen av Stein Bjøntegård. Svaret gjengis i sin helhet, i det frie ords navn:

Viser til henvendelser om Dagsrevyens innslag som behandler spørsmål om den nye byggeforskriften. Formålet med reportasjeserien har vært å kartlegge konsekvensene av den nye forskriften som ble innført i sommer.

Se link for de to reportasjene:

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7284239

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7287319

Innsender påstår at NRKs reportasjeserie er en kampanje initiert av Selvaag. Den påstanden stemmer ikke. NRK har på eget initiativ tatt kontakt med flere store utbyggere for å høre deres erfaringer med de nye reglene. NRK har også bedt dem beregne eventuelle kostnadsøkninger. OBOS forteller blant annet at en toroms leilighet kan bli opptil 600 000 kroner dyrere på grunn av de nye reglene. Grunnen er at reglene krever større areal, bad med snuplass, brede ganger og plass til rullestol ved sengene. Flere andre aktører har regnet seg frem til lignende kostnadsøkninger. Når nær sagt en samlet eiendoms- og byggebransje utrykker bekymring over hvordan de nye forskiftene virker, så er dette journalistisk interessant! NRK må stille spørsmål om samfunnsutviklingen fra ulike sider – uavhengig om enkelte grupper vil føle dette ubehagelig eller ubeleilig.

Rudolph Brynn ber NRK ” innse at universell utforming er et samfunnsgode” og vil at vi i stedet skal ha vinklinger og saker om problemene funksjonshemmede har når det gjelder tilgang til bolig, arbeidsmarked og studieplasser. Dette er spørsmål NRK har fokusert på jevnlig i flere år. Senest ved studiestart 17.august hadde NRK en reportasje om problemene funksjonshemmede studenter har i fht NAV og finansiering. For to uker siden publiserte NRK en reportasje om manglende tilgang for rullestolbrukere på et hotell i Bergen. Saker om manglende tilrettelegging er nær sagt gjengangere i NRKs nyhetssendinger. Men: NRK kan ikke forhindres fra å stille spørsmål ved om forskrifter innført av politikerne også har problematiske sider, selv om dette er forskrifter de funksjonshemmedes interesseorganisasjoner ønsker og har kjempet lenge for.

Når en rekke aktører i byggebransjen og studentsamkipnader over hele landet forteller om store utfordringer på grunn av den nye loven, så kan ikke NRK overse dette selv om det kan føles vondt for noen at spørsmålene i det hele tatt reises.

Det er heller ikke slik at det er de funksjonshemmedes organisasjoner som skal måtte svare for regler innført av politikerne. NRK har derfor vært opptatt av at det er de som er ansvarlige for reglene som må svare for hvorfor universell utforming bør være et 100 %-krav. I saken om studentsamskipnadene ble likevel Unge Funksjonshemmede intervjuet, og de ga uttrykk for at full tilgjengelighet er en naturlig samfunnsutvikling som de ser på som et gode for alle.

Ingunn Westerheim omtaler også Dagsrevyens reportasje om Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO): http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/226876/ Reportasjen handler om LDOs mange nederlag i klassiske likestillingsssaker. Flere kilder peker på at det kan være en sammenheng med at to tidligere ombud er slått sammen til ett. Og at denne organiseringen har gått ut over likestillingskampen. Dette er også spørsmål som er journalistisk relevant å behandle, selv om enkelte seere oppfatter det som ubehagelig.

Med vennlig hilsen

Stein Bjøntegård

Åpen e-post til NRK

2010-09-12T22:54:00.003+02:00

Inspirert av dagens reportasje i Dagsrevyen sendte jeg følgende lille melding til journalisten, Håvard Heggen:

Jeg har nå i to innslag i Dagsrevyen, laget av deg, observert en ensidig fokus på kostnadene ved at det i Teknisk Forskrift til plan- og bygningsloven kreves universell utforming av såvel publikumsbygg som nye boliger. Det virker meget uheldig at problemene som unge møter i dagens boligmarked nå skal ses i sammenheng med at det kreves universell utforming - av NRK presentert som "spesialtilpasning for funksjonshemmede". - Dette viser for det første at begrepet universell utforming i svært liten grad blir forstått. Det er et virkemiddel for å fjerne samfunnsskapte barrierer for alle, ikke bare funksjonshemmede. Eldre, gravide, folk med tung bagasje - alle har nytte av et tilgjengelig samfunn.
I din første reportasje fikk OBOS og Selvaag, samt Unge Høyre, god "spalteplass" for å snakke om den fordyrende effekt innbygging av universell utforming vil få for unge førstegangskjøpere - men ingen funksjonshemmede. For det første gjelder kravet om universell utforming NYE boliger, ca 1 % av boligmassen. Det er sjelden at unge førstegangsetablerende går inn på dette boligmarkedet, men det er bare ett aspekt. Selvaag har kjørt denne kampanjen også i 2009, særlig gjennom Nettavisen. Det ble den gang påpekt at universell utforming ikke er en spesialtilpasning men en markedstilpasning. Statistisk Sentralbyrå viser i sin befolkningsfremskriving at innen 2050 vil 25 % av Norges befolkning være over 67 år. Legger man til at 17-20 % av befolkningen alt i dag har nedsatt funksjonsevne blir det faktisk et ganske stort marked for både Selvaag og andre for tilgjengelige boliger?

Det vil også være interessant for NRK å vite at i dag er kun 7 % av norske boliger fullt tilgjengelige, og at det således ikke akkurat er flust med boliger for den som har nedsatt funksjonsevne. Det betyr i praksis at sitter du i rullestol er det faktisk svært vanskelig å besøke venner og slektninger og gjøre alt det som andre tar som en selvfølge. Når det gjelder unges problemer med å etablere seg på boligmarkedet ville det være mer interessant om NRK fokuserte på markedet selv - hvorfor er prisene blåst så kunstig høye som de er? Hva var egentlig konsekvensene av at husleiereguleringen ble avviklet? Hvordan rammer den norske grådighetskulturen såvel unge (som ikke klarer å spare sammen egenkapital pga. husleiene), som eldre som i dag blir kastet ut av leilighetene sine fordi husleien har steget til 17000 - 23000 kr. i måneden, og funksjonshemmede fordi uføretrygden ikke lenger dekker boutgiftene og dermed heller ikke kan kjøpe en av disse nye universelt utformede leilighetene?
NRK burde også kjenne til at det for lengst er beregnet at kostnader til universell utforming av en ny bolig utgjør fra 1-2 % av de totale kostnadene (se f.eks. Vista Utrednings forarbeid til Teknisk Forskrift og deres rapport til Kommunaldepartementet). Samme tall forekommer av undersøkelser gjort for EU.

Så til dagens reportasje. Det ble fremstilt som et problem at Studentsamskipnaden må bruke mer penger på universelt utformede studentboliger og at det blir fordyrende for prosjektene som antagelig må avlyses. Likevel hadde man fullført ett bygg - uten at noen funksjonshemmede hadde flyttet inn! For det første: Teknisk Forskrift trådte i kraft 1. juli. Tror noen at dette huset ble bygget på 2 måneder? Det ble nok igangsatt god tid før det. For det andre: Det er ikke bare boligene som gjør studier tilgjengelige for funksjonshemmede, det handler om universell utforming av undervisningsmateriell, transport, IKT og mye annet. Ingenting av dette er fullt til stede i Norge i dag. For det tredje: Har Samskipnaden gjort noe for å sikre at funksjonshemmede studenter skulle få disse boligene? Eller hindret ikke-funksjonshemmede fra å flytte inn? Og sist: Kjenner NRK statistikken for studentboliger i Norge: Fra Statsbudsjettet kan man lese (i Statusrapport 2007 fra Nasjonalt Dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne) at:
I 2004 var det 28 840 studentboliger, herav 655 tilrettelagte, eller 2,3 %
I 2005 var det 29 098 studentboliger herav 753 tilrettelagte eller 2,6 %
I 2006 var det 29 446 studentboliger, herav 850 tilrettelagte eller 2,9 %.
NOU 2001:22 viste at det var stor mangel på studentboliger generelt (som i dag) og nærmest ingen tilrettelagte. Det har siden den gang vært en meget svak økning i tilgjengelige studentboliger. At det i dag kreves universell utforming er et helt nødvendig pålegg for å rette på den elendige situasjonen i Norge i dag hva angår tilgjengelige boliger generelt, og studentboliger spesielt.

NRK burde også fokusere på at når studenter med nedsatt funksjonsevne gjennom bedre tilgjengelighet får tilgang til utdannelse vil dette i neste omgang gi bedre sjanser til å få arbeid og at man dermed vil kunne bidra med skatteinntekter for samfunnet. Hvorfor ikke fokusere på den samfunnsmessige gevinsten i stedet for kun på funksjonshemmede som en "kostnad"? Forøvrig: Mens 78 % av nordmenn i yrkesaktiv alder i dag er i jobb gjelder dette kun 44 % av funksjonshemmede, og 1/2 av dem er i deltidsarbeid pga. manglende fleksibilitet i arbeidslivet og frykt for å tape trygderettigheter. 70 000 funksjonshemmede ønsker arbeid. Utdanning er et viktig steg på veien..

Det er på høy tid at NRK innser at universell utforming er et samfunnsgode og til beste for ALLE borgere, ikke bare funksjonshemmede. Dere burde også gi ordet til de virksomheter som fokuserer på innovasjon og de mange muligheter til nyskaping som ligger i den nye lovgivningen, ikke til de som kun klager over kostnadene og prøver å sette publikum opp mot en samfunnsgruppe som i Norge hver dag møter direkte og indirekte diskriminering, ikke minst gjennom Norsk Rikskringkastings reportasjer..

Med hilsen
Rudolph Brynn

NRK vs "de dyre funksjonshemmede" - atter en gang

2010-09-12T19:40:00.002+02:00

Av ukjent årsak fortsetter Norsk Rikskringkasting sin "kritiske journalistikk" om hvor dyrt det er at samfunnet gjøres tilgjengelig - nærmere bestemt at det er dyrt når studentboliger skal gjøres universelt utformet. I dagens Dagsrevy 12. september er man igjen i gang. Studentsamskipnaden dukker opp i to runder, det ene innslaget om hvordan man tross kostnadene har fullført et bygg med tilgjengelig entré og toaletter (og likevel har det ikke flyttet inn andre enn "funksjonsfriske" studenter!). Det andre med en kommentar om at prosjekter på Sogn ikke skal kunne fullføres fordi det blir så fordyrende når man skal ta hensyn til disse funksjonshemmede.

Riktignok var det denne gang litt mer balanse i og med at NRK inkluderte modererende kommentarer såvel fra Utdanningsdepartementet som fra Unge Funksjonshemmede, som forsøkte å forklare at dette faktisk fører til et bedre samfunn for alle og at det faktisk gir funksjonshemmede studenter anledning til å besøke andre studenter.

Men atter en gang driver altså NRK sitt ensidige og kunnskapsløse fokus på kostnader ved universell utforming i stedet for på den samfunnsmessige gevinsten. Igjen blir tiltak fremstilt som utelukkende rettet mot funksjonshemmede og det vises ingen forståelse for at universell utforming er et prinsipp som er til gode for alle.
Dårlig journalistikk er det også at NRK ikke har fått med seg at det i svært mange år har vært en alvorlig mangel på tilgjengelige studentboliger såvel i Oslo som i andre byer og at dette faktisk har hindret unge funskjonshemmede fra å ta høyere utdannelse. Er ikke dette et eksempel på såvel diskriminering og sløsing med samfunnsressurser, NRK? Det er faktisk mange unge funksjonshemmede som ønsker å ta høyere utdannelse for dermed å kunne få seg bedre jobber - og dermed betale skatt til samfunnet. Men mangel på tilgjengelighet hindrer dem. Er dette et uinteressant aspekt?

Og det er fremdeles ingen i NRK som fokuserer på hvorfor boligmarkedet er så vanskelig for unge - nemlig at markedet er sluppet fritt og at prisene blåses opp til et kunstig høyt nivå, samt at husleiereguleringens opphevelse har gjort situasjonen særdeles vanskelig, ikke bare for unge men for eldre, personer med nedsatt funksjonsevne og alle andre, som ikke har god råd eller lyst til å låne seg til fant.

Dette ensidige fokus på å henge ut funksjonshemmede utelukkende som en "utgiftspost" og sette noen mennesker opp mot "flertallsinteressene" er en skam for Norsk Rikskringkasting!

NRK og "de dyre funksjonshemmede" - neste episode

2010-09-08T21:26:00.006+02:00

Så er vi igang igjen med en Dagsrevyreportasje der tiltak for universell utforming av samfunnet presenteres som noe som er spesielt rettet mot funksjonshemmede - og ikke noe som er til alles fordel. NRK fulgte i dag, 8. september opp sin ensidige fokusering på "kostnadene" ved å gjøre bygninger og omgivelser tilgjengelige, sist gang handlet det om Ombudet, denne gangen om boliger. Nå er det hensynet til unge nyetablerende boligkjøpere som settes opp mot "spesialtilpasning for funksjonshemmede" (elegant illustrert av en rullestolbruker som skal på toalettet).

Sannhetsvitner er en OBOS talsmann som erkærer at boligene blir fra 100.000,- til 600.000,- kroner dyrere og - selvfølgelig - en Selvaagtalsmann som erklærer at prosjekter de har igang med å lage boliger særlig rettet mot førstegangsetablerende ungdom nok må skrinlegges, og boligene selges til mer pengesterke grupper. Årsak: Kravene om "spesiell tilrettelegging" for disse funksjonshemmede. I kveldssendingen fikk vi enda et vitne i Unge Høyres leder Asheim som er "forbauset" og støtter NRKs implissitte konklusjon om at handikapptilpasningen nok vil ramme unge særlig hardt og at det nok må innføres unntak fra de strenge bestemmelsene.

Én ting er at at NRK på nytt intervjuer alt og alle om hva de mener om "spesialtiltak for funksjonshemmede" - unntatt personer med nedsatt funksjonsevne selv. Disse samfunnsborgerne fremstilles igjen og igjen indirekte som en kostbar samfunnsbyrde, når de ikke stakkarsliggjøres av pressen som sørgerlige eksempler på folk som har det vanskelig.
En annen ting er at statskringkastingen driver svært dårlig journalistisk forhåndsarbeid når de lager disse ensidige "kostnadsreportasjene". Dersom journalistene hadde lest Teknisk Forskrift til plan- og bygningsloven skikkelig, hadde man kanskje forstått at kravene gjelder universell utforming og ikke "spesialtilpasning". Hadde de gått inn i dette begrepet ville man sett at kravene skal gjøre boliger tilgjengelige for alle, ialle faser av livet, og ikke bare "de funksjonshemmede". Gravide, folk som har tunge løft, folk som har brukket benet og ikke minst eldre har alle glede av at samfunnet er tilgjengelig. Bildet av rullestolbrukeren som skal på do viser hvor lite Rikskringkastingen har forstått av kravene i forskriften.

Det er også forbausende at NRK nå tar opp en debatt som allerede har vært kjørt. Selvaag, som her igjen fikk slippe til med sine argumenter om hvor dyrt allting blir med universell utforming, kjørte som kjent denne debatten for en god tid tilbake, og fikk mye spalteplass spesielt i den mørkeblå Nettavisen. Denne fremstilte kravene som absurde og latterlig byråkratiske. Vi som fulgte debatten husker også de brunstripete meningene som "folk flest" fikk spalteplass til, der den mildeste kommentaren var at "snart er det bare kommunister og handikappede igjen i dette landet". - Etter hvert klarte noen, som Standard Norge, å få litt fakta på bordet, nemlig at universell utforming er svært lønnsomt for samfunnet ikke minst fordi befolkningsfremskrivingen viser at ca 1/4 av Norges befolkning vil være over 67 år gamle innen 2040/2050, og at vi alle vil kunne ha glede av hjem som er beboelig uansett fysisk funksjonsevne eller livsfase. I dag er faktisk bare 7 % av norske boliger fullt tilgjengelige. Det betyr faktisk at svært mange ikke har den samme rett til å velge hvor man vil bo/fortsette å bo, som de som er uten fysiske problemer. De tiltak som skal gjøres i forbindelse med universell utforming av nye boliger utgjør maksimum 2 % av de totale utgifter - dette er allerede beregnet i såvel Norge som i utlandet. Ombygging av eksisterende boliger når behovet oppstår er betydelig dyrere. - Hvorfor fokuserer ikke NRK på dette?

Dersom man ikke gjør tiltak nå for å oppfylle krav til universell utforming av nye boliger, vil man i fremtiden få eksplosive kostnader knyttet til å bygge om utilgjengelige boliger. For dem som tvinges til å forlate sitt hjem og inn på sykehjem vil manglende tiltak i dag gi fremtidens generasjoner en betydelig større regning enn det OBOS og Selvaag og andre klager over hva angår universell utforming.

Det er også utrolig at NRK ikke fokuserer på den prisboblen i det norske boligmarkedet som faktisk er problemet, og som utvilsomt lager vanskeligheter for unge som skal etablere seg, og for alle andre uten meget stiv lommebok. Det er prisene og markedet som er problemet, ikke funksjonshemmede.

NRK som for en tid siden satte kvinnediskriminering opp mot "universell utformingstiltak" for funksjonshemmede, er nå opptatt av å sette ungdom og andre med dårlig råd opp mot funksjonshemmede. Hvorfor denne ensidige journalistikken? - Jeg har tillatt meg å illustrere artikkelen med en historisk plakat fra en tid der statskontrollerte medier (i Hitler-Tyskland) også drev fokus på hva funksjonshemmede "kostet" samfunnet. Jeg tviler på at Norsk Rikskringkasting har et ønske om å trå i disse fotspor?

NRK bør skamme seg over å være med på å peke ut syndebukker og bidra til diskriminerende holdninger overfor funksjonshemmede i en situasjon der mange har det vanskelig.

NRK Dagsrevyen og diskriminering av funksjonshemmede

2010-08-30T23:22:00.003+02:00

Dagens Dagsrevyen var en sterk opplevelse, i det hovedoppslaget var at LO mener at Likestillings- og diskrimineringsombudet driver for mye arbeid med saker som gjelder tilgjengelighet for funksjonshemmede, og at dette går på bekostning av arbeid for likestilling mellom kjønnene... http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/227039/.
Som "case" bruker NRK en kjøpesenterleder i Trondheim som, arme mann, ble pålagt av Ombudet til å bygge en rampe i senteret - enda ingen hadde klaget over at det ikke var noen rampe tidligere! (Kanskje det knapt hadde vært noen rullestolbruker i senteret tidligere, fordi det ikke var noen rampe der?). Han kunne ikke forstå hvorfor Ombudet driver med universell utformingssaker.

Verre ble det når LO mener at hele området personer med nedsatt funksjonsevne burde tas fra Ombudets arbeidsområde fordi disse sakenes antall overstiger saker som gjelder god, gammeldags kjønnsdiskriminering. Til slutt blir det sagt at det er bedre at man hadde et eget ombud for funksjonshemmede "slik det var før". Dette er direkte feil - Norge har i motsetning til Sverige aldri hatt et eget ombud for funksjonshemmedesaker. Det burde NRK ha visst.

Det som forskrekker er uvitenheten såvel fra NRKs side som de som uttaler seg. Poenget at mangel på tilgjengelighet i samfunnet er diskriminering, er helt fraværende i reportasjen. Omfanget av saker (som hittil stort sett har dreid seg om tilgjengelighet til bygninger) viser hvilken tilstand dette landet er i når det gjelder mengden av samfunnskapte barrierer. I dag kan ikke funksjonshemmede velge hvilken butikk man vil gå i, hvilken kontorbygning man vil besøke eller jobbe i, eller hvilken kino man vil gå på. Alt slikt, som personer uten nedsatt funksjonsevne tar som en selvfølge. - Hvorfor fokuserte ikke NRK på det?!
At LO hevder at all denne fokusen på den faktiske grove diskriminering som har skjedd og stadig skjer overfor funksjonshemmede, skulle gå på bekostning av kjønnskampen er i beste fall bygget på uvitenhet - i verste fall et bevisst ønske om å dempe fokuset på kampen for likestilling av funksjonshemmede. Hvilket motiv de skulle ha for dette utspillet kan man jo gruble over?

Når det gjelder det mer interessante spørsmålet om man heller burde hatt et eget ombud for personer med nedsatt funksjonsevne er det argumenter på begge sider. Men i denne sammenheng vinkler NRK det slik at diskrimineringssaker om funksjonshemmede er "noe helt annet" fordi det stort sett dreier seg om tilgjengelighet og universell utforming. Det er fullstendig feil: mangel på tilgjengelighet er mangel på respekt for alles rett til å bevege seg i samfunnet, enten det gjelder arbeid, utdanning eller normalt sosialt liv. Det er diskriminering, om enn indirekte.
Men det er nok av saker om direkte diskriminering av funksjonshemmede. Hvis LO er bekymret for kvinner, kunne de jo ta opp de grove overgrep som kvinner med nedsatt funksjonsevne ofte blir utsatt for, både på grunnlag av sitt kjønn og sin funksjonsnedsettelse? Hvis LO er opptatt av arbeidstakeres rettigheter, hva med å gjøre noe med det faktum at bare 1 av 10 arbeidsgivere vil så mye som innkalle en blind til jobbintervju, og bare 1 av 3 en rullestolbruker?

Det er mer enn nok saker som gjelder direkte og indirekte diskriminering av funksjonshemmede i det norske samfunn til å fylle denne delen av Ombudets agenda i mange år fremover. NRK Dagsrevyen og LO har ikke gitt noe positivt bidrag til kampen for likestilling med dagens innslag!

Høyre, FrP og Likestillings- og diskrimineringsombudet

2010-08-30T10:06:00.001+02:00

Våkne nyhetslyttere har sikkert fått med seg at sentrale politikere i Høyre og Fremskrittspartiet – spesielt Oslopartienes representanter – stiller seg sterkt kritisk til virksomheten til Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO. Det er flere år siden Høyre begynte disse angrepene pga. det tidligere ombudets oppfordring i forbindelse med valget til å stemme på innvandrere og funksjonshemmede. Nå har man trappet opp kampen i fellesskap med Fremskrittspartiet og de omtaler bl.a. Ombudet som et ”venstreorientert synseorgan” som misbruker skattebetalernes (særlig de med god råd som stemmer på ytre høyrepartiene må vi tro) penger på en strøm av venstreorienterte uttalelser.

Litt paradoksalt er det selvsagt, med tanke på hvor lenge særlig Høyre har bedrevet disse angrepene, at de to partiene bruker som argument at Ombudet nylig har ”tapt” en del saker, hvorav det mest kjente kanskje er hijabforbudet i Politiet, der justisministeren overprøvde LDOs vedtak om at forbud er diskriminerende. Man skulle jo tro at det liberalistiske Høyre og det liberalrasistiske Fremskrittspartiet nettopp burde glede seg over et slikt resultat! Men nei, de tror de nå har enda et argument for å ta rotta på denne torn i øyet som kritiserer offentlig og privat rasisme, støtter klager mot butikkeiere som ikke gjør lokalene sine tilgjengelige – i det hele tatt, som gjør jobben sin.

Ombudets jobb er å overvåke og avgi uttalelser på basis av norsk diskrimineringslovgivning. Denne har tradisjonelt omfattet forbud mot diskriminering på grunnlag av kjønn, seksuell legning og etnisk opprinnelse, siden januar 2009 også diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne. I det siste har de for eksempel hatt en hel del saker basert på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven når det gjelder tilgjengelighet til byggverk. I mange av disse sakene har Ombudet gitt klare uttalelser om at næringsdrivende må legge til rette inngangen og andre deler av sine lokaler, for at alle skal kunne benytte seg av dem. Når man også tar med Ombudets forsvar av individers rett til å vise sin identitet gjennom bruk av turban for sikher eller hijab for muslimske kvinner i offentlige etater og andre uttalelser som strider med norske fordommer, er det ikke rart de blå ser rødt.

Saken viser to ting. For det første at veien mot likestilling og frihet fra diskriminering er meget lang i dette landet. For det andre at det nye liberalistiske Høyre og det gamle liberalrasistiske Fremskrittspartiet ikke vil bidra til å korte den inn.

Når det gjelder kamp mot diskriminering og for integrasjon i samfunnet blir veien ikke kortere av at man så lenge hadde vanskelig for å erkjenne at Norge er et diskriminerende samfunn. Vi har presentert oss selv så lenge som den gode viljes hjemland at man trodde på det selv til slutt. Det tok for eksempel svært lang tid før det politiske establishment erkjente at det faktisk trenges lovgivning som verner personer med nedsatt funksjonsevne. I halvannet år har vi hatt en lov som både forbyr direkte diskriminering av funksjonshemmede (som for eksempel at bare 1/10 av norske arbeidsgivere vil innkalle en blind til jobbintervju) og indirekte diskriminering (næringsdrivende som nekter å tilrettelegge for alle). Det var store håp til Ombudet som iverksettende organ da denne loven trådte i kraft. Mange mener de kunne vært mer hardtslående i kampen for likestilling. Men det er tydeligvis for mye for Høyre og FrP. FN konvensjonen pålegger Norge å ha et ombud til å overvåke at landet oppfyller forpliktelsene i forhold til antidiskrimineringslovgivningen. Høyre og FrP ønsker altså at landet skal begå et internasjonalt lovbrudd når de vil nedlegge LDO.

Hva så med LDOs ”venstreorienterte synsing”? Vel, dette med hijab og turban, og rosenkranser også for den saks skyld, er jo omdiskutert i mange land. I Storbritannia tillater man etniske eller religiøse hodeplagg i politiet og sikher har som politifolk opprettholdt ro og orden over hele det britiske imperium siden 1800 tallet. I et praktisk innstilt og kosmopolitisk samfunn som det britiske har man innsett at det siste man skal bråke med er individenes uttrykk for identitet så lenge de ikke utgjør en sikkerhetstrussel. Man kunne lære av dette i Norge. I stedet bruker man vikarierende argumenter om symbolsk kvinneundertrykking (uttalt av de samme politiske krefter som i alle år har bekjempet likestilling for norske kvinner), eller at ingen skal påtrykkes andres religiøse oppfatning – ved at de må se en turban på politimannen.
Alt dette sneversynet er det Ombudet prøver å bekjempe – og skape et samfunn som er ikke bare fysisk, men også mentalt tilgjengelig for alle.

At Høyre og Fremskrittspartiet gjør det til en politisk sak å bringe Ombudet til taushet betyr at de to partiene nå er dominert av ideologiske krefter som det er svært viktig at resten av oss bekjemper. Dette er nødvendig dersom Norge skal ha grunnlag for å fortsette sitt selvbilde som en tolerant nasjon med tradisjonelle verdier som frihet og likeverd for alle borgere, uansett hudfarge, religion eller funksjonsevne.

Tybring-Gjedde, FrP og kulturen – eller hvordan kebaben fortrenger vassgrauten

2010-08-27T11:07:00.002+02:00

De fleste har vel fått med seg Aftenpostenkronikken ”Drøm fra Disneyland” laget av herrene Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde, begge sentrale i Oslo FrP. De tar et oppgjør med Arbeiderpartiet som etter deres oppfatning har ført en bevisst politikk for å gjøre Norge multikulturelt. Dermed skal Ap ha gjort seg skyldig i å svekke den norske kulturen.

Et viktig argument i deres verk er: ”Ja, de kulturelle bevegelsene over landegrensene er sogar en berikelse roper de (hylekoret som forsvarer det multikulturelle samfunn, m.a.) ut fra sine babelske tårn. Ja vel. Men det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet. Det er forskjell på en gradvis og naturlig utvikling, og en rask politisk styrt kulturell revolusjon. Det er åpenbart ikke det samme at grupper av etniske nordmenn adopterer køntrimusikk-kultur som at 20000 cowboyer får adgang til Norge for å dyrke sin egen kultur. Eller?”

Det er deres frykt at norsk kultur vil bli trengt til side og marginalisert av den planmessige kulturelle (les muslimske) invasjonen av Norge, den gode kulturen vil bli ”omskapt til symboler for en intolerant og ekskluderende fortid”. Derfor sverger de to på at de aldri vil bidra til ”kultursviket” til Arbeiderpartiet, ikke en gang om det blir ”satt opp plakaten ”skutt blir den som…”!” Det siste er ment å skulle vekke assosiasjoner mellom den sosialdemokratiske-muslimske allianse og nazi-okkupasjonens overgrep i Norge. - Aldri i verden om de vil føle seg flerkulturelle noen gang!

Det mangler ikke reaksjoner og flere vil komme; Høyres kommentarer spenner fra at man ikke forstår hva FrP vil oppnå med dette, til erkjennelse av at dette er et dårlig grunnlag for et regjeringssamarbeid. Siv Jensen tar ikke avstand fra kronikken – tross alt er det vel ikke tvil om at Tybring-Gjedde treffer sitt partis grunnfjell ganske godt? De to herrer har allerede fått velfortjente klapp på skulderen fra Vigrid og Stopp Innvandringen også.

Det vil nok komme diverse artikler i nær fremtid, og de fleste vil ta opp rasismetråden – så jeg lar det aspektet ligge her, selv om kronikken gjør hva den kan for å piske opp fremmedfrykt og ”oss mot dem” tankegang. Tross alt har FrP mistet mange stemmer i det siste og det er tid for ”å finne seg selv”. Fremmedfrykt, Rasisme og Populisme (=FRP) er dessverre fremdeles grunnpilarer i fremskrittsideologien, ved siden av liberalismen. Høyre har i sin allianseiver bare ønsket å se det siste aspektet og lukket øynene for det første.

I stedet vil jeg mer fokusere på kulturdebatten som de to herrer på en noe klønete måte tar opp. Forfatterne harselerer over hylekoret som påstår at kulturelle bevegelser over landegrensene er en berikelse. Problemet er at det er svært vanskelig for noen nasjon ikke å bli påvirket – og utviklet av fremmed kulturpåvirkning. Noe annet hindrer fremskritt og utvikling. Det har vært gjort bevisste forsøk på total isolasjon av et land (Kambodsja under Pol Pot) fra fremmed kultur. Andre nasjoner eller folk har ligget så avsides til at de aldri har vært utsatt for noen annen kultur enn sin egen, for eksempel nyfunne stammesamfunn på Ny Guinea. Det ene førte til folkemord, det andre er et samfunn på steinalderstadiet.

Norge har aldri vært et kulturelt isolert land, og det var først på nasjonsbyggingsprosessens tid at man begynte den bevisste jakten på det ”nasjonale” – som en protest mot unionen med Sverige. Vi fikk Ivar Aasen, Asbjørnsen og Moe og andre kulturarkeologer som limte sammen det de likte best fra folkedypet til en norsk kulturarv. Journalisten og historikeren Herman Lindquist fra Sverige har i sitt verk ”Historien om Sverige” bevisst i hvert eneste bind påpekt hvordan fremmedkulturelle alltid har vært med å utforme svensk arkitektur, politikk og embetsvesen. Det samme var selvsagt tilfelle i Norge, bortsett fra at administrasjon, språk og politikk var import fra Danmark, med unntak av den såkalte bondekulturen. De fremmedkulturelle var franskmenn, tyskere og italienere. Altså europeere. Men kulturpåvirkningen av oss i det fjerne nord stanser ikke der. Lenger tilbake i tid spilte romersk kultur en stor og utviklende rolle også i vårt fjerne nord. Og denne tok som kjent opp i seg så vel afrikanske som asiatiske elementer. I nyere tid spiller vi jazz (afrikanske røtter), sjakk (indiske), bruker moderne legemidler (arabiske), betaler med pengesedler (med arabiske tall på) og spiser spagetti (kinesiske) og mye annet.

- Men det er ikke slik kulturpåvirkning som plager Tybring-Gjedde og Andersen, så lenge det er etniske nordmenn som utøver ”fremmedkulturen”. Problemet er når kulturbærerne selv ankommer fedrelandet og slår seg ned, dvs. når de er synlig ”fremmedkulturelle” generelt og muslimer spesielt. Det blir som når man irriterer seg over burkakvinnfolk hjemme men ser på dem som artige og eksotiske når på ferie i muslimske land. De to utvikler sin egen dolkestøtslegende á la nasjonalsosialistene i 1920-årene: det er Arbeiderpartiet som bevisst har sluppet inn disse hordene av muslimer som driver gode nordmenn ut av hjemmene sine og pulveriserer norsk kultur. Kebaben fordriver vassgrauten! Det er også kjente toner fra mellomkrigstiden når Tybring-Gjedde i et intervju i dag hevder han har flertallet bak seg. Det mangler bare at ”Norge trenger en sterk hånd som kan rydde opp i den avskyelige tingenes tilstand” for at følelsen av deja vu skal være komplett. Men det er en forskjell: selv for Fremskrittspartiets leder i Oslo blir det for sterkt å si at rasen (den norske, kaukasiske) er i fare, slik man kunne lire av seg den gang. I stedet er det kulturen som er truet av ”muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse”.

Det er lett å avfeie FrPernes kulturutspill som en stråmann for ”god gammeldags” rasisme. Men vel så viktig er det å diskutere om tilstedeværelsen av såkalt fremmedkulturelle egentlig er så kulturskadelig i et lite land som Norge.

* For det første: hvor viktig er størrelsen? Er landet virkelig for lite til å absorbere ulike kulturer og smelte dem sammen slik USA alltid har gjort? Svaret er nei, med mindre trangsynthet og nasjonalisme får politisk styrende makt i Norge og skaper en virkelighetsoppfatning at vi må være oss selv nok og starte en etnisk rensning.

* For det andre, blir ”norsk” kultur trengt ut av muslimsk – er en Grieg-konsert blitt avlyst på ordre av Arbeiderpartiet for at Konserthuset skulle brukes til Bollywood filmaften? Svaret er igjen nei – man har faktisk fått en større valgfrihet her i landet hva kulturelle inntrykk angår, og kan oppdage at det finnes en større verden enn fjernsynsteateret fra tidlig 60-tall.

* For det tredje – er ”muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse” kulturelt betinget i Fremskrittspartiets øyne? Eller snakker vi om FrPernes egen enfoldighet, deres egen rasistisk fundamenterte dogmatisme og deres egen intoleranse? Ut fra et kulturelt perspektiv er påstanden om muslimsk enfold fullstendig latterlig og farlig uvitende. Muslimene har gitt Europa en stor litteratur, moderne medisin, musikk, billedkunst og andre impulser som gjør tilværelsen betydelig rikere. Dette inngår ikke i FrPernes argumentasjon – det handler selvsagt om terrorisme, at ”de tar jobbene fra oss” og at de ikke respekterer det norske”.

Det er jo greit at Fremskrittspartiet så klart står frem med sin prinsippolitikk, til glede for oss velgere som får bekreftet at fremmedfiendtlighet og intoleranse har et hjem i et norsk etablert politisk parti. Det er trist at partiet gir etter for kulturell påvirkning fra en tid og et politisk grunnsyn som i sin ytterste form førte verden ut i ragnarok for 71 år siden. Men det er betimelig at noen stiller et stort spørsmålstegn ved den norske evne til toleranse og til å se at verden er større enn dalføret man bor i dersom FrPs utspill gir dem flere stemmer i kommende valg..

Arbeid til glede og besvær

2010-08-22T11:09:00.004+02:00

Interessant oppslag i Aftenposten i dag, om at økningen i uføretrygd kamuflerer en sterk økning som ellers ville ha vært, i antall sykmeldinger. Dette fremgår av en rapport fra Frisch-senteret som kan lastes ned fra . Det er interessant fordi det punkterer mytene om at økt bruk av uføretrygd reflekterer at flere er i arbeidslivet (jfr. "det blir større branner jo fler brannbiler som rykker ut" - tankegangen) og at det er særlig slappe ungdommer som "sniker seg unna" arbeidslivet: det er folk i alle aldersklasser som må gi tapt når veien blir for bratt.

Forskerne fra Frischsenteret som står bak rapporten mener at andre forklaringsmodeller må brukes, som at arbeidslivet er blitt mer brutalt og at folk er mer oppmerksom på ordningene som finnes. Det har nok mye for seg. IA avtalen har ikke fungert og som bl.a. forskningsinstituttet NOVA har påpekt skyldes dette at man ikke har gjennomført alle deler av avtalen. Som kjent skulle IA avtalen både føre til redusert sykefravær gjennom forskjellige ordninger (som ikke har fungert) og til at færre falt ut av arbeidslivet/flere kom inn i det som i dag er eksludert. Det er den siste delen som ikke er blitt gjort mye med, selv om det er økt oppmerksomhet rundt problematikken. De siste ti år har til kjedsommelighet vist den samme statistikken: Mens ca 78 % av mennesker i arbeidsfør alder 16-66 år er i jobb i Norge er det bare 44 % av personer med nedsatt funksjonsevne i samme aldersklasse. Og av disse 44 % er det bare 1/2 som er i fulltidsarbeid. Betyr det at funksjonshemmede er like "late" som ungdomen nåtildags?

Det betyr heller at det er mangel på tilrettelagte arbeidsplasser, fleksibilitet i arbeidstid og -oppgaver, og sist men ikke minst holdningene til arbeidsgiverne. Man ser kun på utgiftssiden og aldri på gevinsten ved å ha ansatte som ser på arbeid som selvrealisering og som gjør like bra jobb som andre såfremt forholdene ligger til rette. Bare en av ti arbeidsgivere ville så mye som innkalle en blind arbeidssøker med førerhund til jobbintervju. Tidligere straffedømte er mye mer attraktive enn funksjonshemmede...

Når det gjelder et mer brutalt arbeidsliv vil nok oppfatningen av dette variere fra generasjon til generasjon. Konkurransen var like hard tidligere og arbeidstakerne hadde betydelig mindre rettigheter. Leser man memoarer fra f.eks. 1920-tallet vil man lese utsagn som "vi jobbet til vi var ferdige, det var ikke så slapt som nå" og lignende. Men det er ikke tvil om at det tøft og at man skal være heldig for å ha en jobb som interesserer og engasjerer den enkelte i den grad at hver dag er en glede. Konkurransen er hard og mange steder forekommer lite hyggelig språkbruk, mobbing, intriger som virker som en belastning i tillegg til selve kravene fra jobben selv. På mange arbeidsplasser mangler innsikten i hvordan man takler alt dette og resultatet er ødelagt helse. Heldigvis har vi sykefraværsordninger og uføretrygd. Alternativet ville vært fattigdom og svært mye lavere livskvalitet for de som ikke klarer løpet. Det leser vi også fra historiebøkene med beretningene fra en tid vi har lagt bak oss.

Men holdningene fra fortiden er der dessverre fremdeles. Tidligere var det helt alminnelig å anta at kvinner ikke er i stand til å utføre de samme jobbene som menn, i beste fall kunne de ta diktat. Å forfekte dette i dag ville være latterlig (selv om det stadig er kjønnsrelaterte lønnsforskjeller som avspeiler fortiden). Men stadig er det greit å anta at en person med nedsatt funksjonsevne ikke kan utføre en like god jobb som "funksjonsfriske" og at de stort sett vil komme arbeidsgiver til byrde. Man vil ha aktive og engasjerte mennesker! Bortsett fra i politiske taler skjer det lite. Statistisk sentralbyrå melder om 70 000 funksjonshemmede som ønsker fulltids arbeid. I dag er de på uføretrygd. Jeg tviler på om - hvis de fikk sjansen til å komme inn på arbeidsmarkedet - vil figurere spesielt høyt på sykefraværsstatistikken.

EU-saken – liv laga?

2010-08-17T10:18:00.002+02:00

Vi leser i dagens avis at noen atter har laget en meningsmåling blant folket der motstanderne mot norsk EU medlemskap fortsatt er i flertall. I en kommentar blir det påpekt at det nok skyldes problemene i EU landene og at man ikke vil ta del i dem. Det er nok en analyse som har mye for seg – men så er det å gå videre i analysen.

For det første: Hvorfor har folk flest et inntrykk av at EU stort sett er i trøbbel? Fordi det er den nyhetsdekningen vi får, og som fester seg.

Det er selvsagt helt korrekt at EU-landene er i vanskeligheter pga den økonomiske krisen – men det er også andre land i verden. Men viktigere er at det er så mye ellers som skjer i EU på godt og vondt, men det får man aldri høre om, med mindre man aktivt går ut og leter etter informasjon. Og de fleste gjør ikke det (jeg selv er skyldig i å ikke ta meg tid til å gå i dybden på mange interessante internasjonale spørsmål!) – og da blir den daglige nyhetsdekning desto viktigere. Som jeg tidligere har skrevet om på bloggen: en dame fra Estland flyttet en gang etter murens fall til Norge og ble meget forundret over nyhetsbildet man fikk her i landet: Det meste handlet om norske forhold (greit nok), Midt-Østen, rariteter og sport. Hørte man noe om Europa var det som regel negativt, ungdomsopptøyer, arbeidsløshet og liknende.
Resultatet er at informasjon om svært viktige prosjekter og nyvinninger i EU-samarbeidet, og som Norge med vår kompetanse og erfaring kunne bidratt sterkt til, fullstendig forsvinner fra nyhetsbildet.

NRKs europadekning minner i stedet sterkt om nyhetsbildet man fikk servert i det gamle Sovjetunionen av vesten – det gikk stort sett ut på streiker, uro, misnøye og fattigdom og man skulle tro de vestlige samfunn sto på randen av sammenbrudd og revolusjon i 40 år. Bakgrunnen var selvsagt at man skulle forstå at kommunismen var et så meget bedre samfunnssystem. Det er neppe tilsvarende ideologisk motivasjon bak NRKs europadekning, men snarere mangel på persipert interesse. Berlinkontoret – vitalt for dekning av europeiske nyheter – er for eksempel nedlagt! Vi får primært høre om det som skjer i USA og Storbritannia når det gjelder "vestlig nyhetsdekning". Hvis det skyldes at det er lettere å forstå engelsk enn for eksempel tysk og fransk for NRKs reportere er det en patetisk unnskyldning. Hvis det skyldes at importen av fjernsynsprogrammer og filmer så til de grader har innlemmet oss i den anglo-amerikanske kultursfære er det på tide med en utvidelse av perspektivet. Storbritannia er for eksempel et tradisjonelt euroskeptisk land og dette kan svært lett bidra til den negative nyhetsdekningen vi får av saker som gjelder det kontinentale Europa. Det skjer mer i Tyskland enn arbeidsløshet, det skjer mer i Frankrike enn skandaler og korrupsjon, det skjer mer i Nederland enn anti-islamisme - og det skjer mer i EU enn byråkrati!

For det andre: Hvordan kan det ha seg at ideen om europeisk solidaritet er helt fraværende når vårt land er så flinke til å se seg selv som verdens beste bistandsyter? Hvis det er så ”ille” i EU-landenes økonomi, burde da ikke vår styrtrike oljenasjon trå til og bistå? Fordi man paradoksalt nok fortsatt anser EU som en rikmannsklubb. I vårt stereotype verdensbilde er det de tradisjonelle u-landene (tydeligvis med unntak av Pakistan, de er jo terrorister) som skal ha solidaritet, ikke andre europeiske land. Det blir helt feil at vi skulle stille opp for andre europeiske land, det får tyskerne drive med. At vi derfor bli ansett som svært egoistiske av resten av Europa betyr visst ingenting – det er ikke en del av nyhetsbildet, som snarere dyrker vårt selvbilde heller enn å pirke på grunnleggende ”verdier”.

For det tredje: Hvorfor bekymrer det demokratiske underskuddet oss ikke mer? ”Alle vet” – dersom man spør – at Norge mottar en masse lover fra EU som vi idiotisk nok må følge, pga EØS avtalen. Der stopper som regel debatten, de mest aktive mener at da burde vi si opp EØS avtalen, hvis den er så dum. Det at man tar imot lover uten at man har hatt anledning til å stemme over dem, og at det eneste som vil gi stemmerett er medlemskap i EU, det er en ubehagelig ting man nødig diskuterer i det offentlige rom. Enda verre blir det dersom man tar opp at disse EU lovene faktisk fører til noe bra – at bybussene i Oslo og Bergen er tilgjengelige pga EU-direktiver for eksempel. Skal man snakke om direktiver skal det være negativt, de er dumme og byråkratiske og passer ikke norske forhold! At dette skyldes at ingen nordmenn var med i beslutningsprosessen og fortalte om ”norske forhold” diskuteres ikke.

Nei det er ikke lett dette med EU. Det enkleste er å fortsette å være imot det, i alle fall norsk medlemskap. Vi har det jo så bra.

Kong Jens han stod ved højen mast

2010-08-11T10:40:00.000+02:00

Dagens aviser bringer melding om at Jens har snudd i den formastelige Hardangersaken og vil sette i gang utredning om sjøkabel i stedet, lik at vestlendingene slipper å se på de samme master som vi på Østlandet så lenge har levd med. Mens Russland tørker bort og folk dør av luftforurensning i Moskva, og mens flommen i Pakistan drever tusenvis av mennesker har vi da en kampsak her i landet også: å slippe å se på mastene som skal bringe den strømmen som folk på vestlandet så sårt trenger. At regjeringen fulgte opp dette behovet for elektrisitet var jo bra, men at det så trenges master for å få strømmen frem til kundene – det ble for mye for de som plutselig så for seg en forandring i landskapet. At mastene knapt vil forstyrre de inntektsbringende turistskipenes utsikt er det ingen som har brydd seg om. I stedet har man vekket opp minnet om Altademonstrasjonene og andre heltedåder utført mot det onde fremskrittet, og vestlendingen Erna har endog fått anledning til å uttale seg om dårlig politisk håndverk.

Alle er med - og truet av lenkeaksjoner og sure ordførere har Jens altså havnet i en real Mastemyr. Nå er det ikke lenger bygging av landet og glede over industriell vekst som gjelder, nå er vi blitt så velnærte at spørsmålet om synlige strømmaster i fjellet er det eneste som får folk engasjert. Ikkje forstyrr utsikten min! Kan man kombinere dette med godt gammelt norsk hat mot ”hovedstaden” og dens vesen – ja så har man klart å vekke til live en sympati hos ”folk flest” som ulykkene i Russland og Pakistan tydeligvis ikke vekker. Den gang man fikk elektrisitet her i landet var det nok dem som klaget over de fæle stolpene som sto langs veien i det fagre norske landskap – men det var adskillig flere som gledet seg over å få strøm, elektrisk lys og alt det andre vi tar som en selvfølge. I dag hengir man seg til ”me veit at synden eksisterer men me vil ikkje sjå han i fargar”-syndromet.

Det er trist i en slik situasjon at Jens ikke følger sin beslutning men viker og lover utredning av usynlige alternativer. Det vil for det første åpne for press fra andre områder for å få samme løsning, som kanskje vil bli dyrere enn de berømte mastene. Utredning av alternativer skulle selvsagt allerede vært gjort og resultatene spilt inn i debatten. Men verre er det at han her viker for populistisk press uten å presisere klart at for å oppnå målet (strøm til Vestlandet) må man finne et rimelig middel (strømkabler og master) – og at verken elektrisiteten eller lyspæren lar seg avoppfinne.

Den dagen Bjarne Håkon ble lobbyist

2010-08-09T15:42:00.001+02:00

En av sommerens relativt interessante agurksaker var oppstandelsen rundt Bjarne Håkon Hanssens første jobb for First House der han altså ga råd om hvordan private barnehager skulle kunne drive effektiv lobbying mot den rødgrønne regjeringens politikk nettopp på området private barnehager. Det pikante ved affæren var at Bjarne Håkon hadde vært del av det samme regjeringskollegiet som utformet denne politikken. Han har forsvart seg med at han ikke lenger er politiker og derfor må kunne få drive den jobben han faktisk har nå.

Det har vært skrevet nok om dette og saken ble lagt på hylla med kloke kommentarer om at regelverket må bli tydeligere for hva eks-ministre kan tillate seg når det gjelder å gå i mot sin egen politikk. At man kan fortsette å sitte som minister og snu helt rundt på sin egen politikk er det ingen som har kommentert.
Det som ville være interessant i tillegg til debatten om politisk umoral (finnes det politisk moral?!) er å se på saken i lys av norske tradisjoner innen lobbyvirksomhet, eller mangel på dette.

Hvorfor så sterke reaksjoner på Bjarne Håkons umoralske opptreden? La oss se bort fra mannen og ministeren og se på lobbyismen som politisk faktor. I USA har man i lang tid hatt mektige lobbyer som rev til seg eks-politikere i den grad at president Obama har presentert lovgivning som skal begrense anledningen til at politikere kan fremme private saker gjennom sitt etablerte kontaktnett. At politikerne selv er lobbyister for egne lokale interesser er en annen sak. Videre er EU kjent for å ha systematisert et lobbysystem der tusener av interesser er etablert med store og små kontorer ledet av profesjonelle påvirkere som tidligere særlig beleiret Kommisjonens kontorer men nå i like stor grad arbeider mot Europaparlamentet etter at dette har fått større politisk innflytelse. Kommisjonen gjorde grep på 1990 tallet for å rydde opp i dette – på den ene siden opplevde Kommisjonen at de trengte lobbyistene fordi de selv var for få (tross euroskeptikernes påstander om et ”enormt” byråkrati) til å kunne ha oversikt over alle aspekter, på den annen side talte interessene med så mange tunger at det var vanskelig å opprettholde et konstruktivt system. Resultatet var at man oppfordret interessegrupperingene til å kombinere seg og i størst mulig grad tale på vegne av så mange beslektede interesser som mulig. Et typisk resultat var lobbyen av sosialt vanskeligstilte grupper i samfunnet (kvinner, innvandrere, folk med ulik seksuell legning og personer med nedsatt funksjonsevne) som samlet grupper som ofte taler hver sin separate sak men sjelden sammen. Resultatet var de nye antidiskrimineringslovene som stadig lages av EU.

I Norge har man ikke hatt tradisjon for dette. Typisk er det at før folkeavstemningene om EU medlemskap i 1994 hadde Sverige ca 500 lobbyister på plass i Brussel, mens Norge knapt hadde ti. Dette ble kommentert med at dersom vi kom inn i EU ville vi nok få oppfylt våre interesser ”slik vi hadde rett til”. Men dette betyr ikke at Norge er så gjennomregulert at enhver får det hun har rett til og at ingen interessepolitikk derfor er nødvendig. Det betyr at man har gjort seg vant med det som den første maktutredningen kalte ”den segmenterte stat” – organiseringen av det norske samfunn i ”segmenter” av faste samtale- og forhandlingspartnere innen de ulike sektorer av samfunnet, for eksempel Landbruksdepartementet og landbruksorganisasjonene, Kommunaldepartementet og KS og så videre. Disse segmentene fungerte trygt og godt – for de som var medlem av dem, mens andre som falt utenfor hadde veldig vanskelig for å komme særlig meget til orde. Dette er et mer demokratisk system enn det fascistiske korporative samfunn der staten kontrollerte korporasjonene av næringslivet, men det kan kalles mindre demokratisk enn et ”fritt for alle” lobbysystem selv om ressursene selvsagt vil ha mye å si for hvor stor innflytelse lobbyen vil få. Men innflytelse i politikk beror på mange faktorer jeg ikke går inn på her.

Det er dette lobbysystemet som nå har gjort sitt inntog i vårt fedreland og det kan synes like vanskelig og uvant å erkjenne det, som det er å forstå at man må delta i EU systemet for å få innflytelse på beslutningsprosessen der! Kontorer som First House kalles rådgivningskontorer men deres rolle er å bistå interesser av ulik art i å påvirke politikerne og beslutningsprosessen i lobbyisme. Dette må vi venne oss til selv om det nok særlig blir et problem for de ”gamle etablerte” medlemmene i de etablerte ”segmentene”. At de som er best kjent med de politiske irrganger i det norske politiske system, som Bjarne Håkon, blir særlig ettertraktet i dette systemet er ikke mer overraskende enn at for eksempel en journalist blir ansatt som medieansvarlig i en bedrift eller organisasjon. At det er et spørsmål om hans politiske (personlige?) moral å gå imot en politikk han selv var med å utforme for å tjene lønna hos sin nye arbeidsgiver blir etter min oppfatning å sette seg på en veldig høy hest, selv om episoden neppe øker respekten for politikerne som helhet.

Godt Nyttår!

2010-01-04T09:16:00.003+01:00

2010 er kommet ubønnhørlig med nye muligheter og utfordringer! Første arbeidsdag i dag med en hjerne som langsomt våkner opp etter nesten 2 ukers velfortjent dvale. Nyttårsløfte: Å drive videre som før med prosjektarbeid, bokskriving, sterkt politisk engasjement, men også en skikkelig sommerferie i år.

Som vi vet kommer intet av intet og de politiske utfordringene som dukker opp bygger således på ting som har skjedd før. Det skal bli tøft for mange å måtte flytte fra hjem de har bodd i kanskje hele livet fordi politikerne på Stortinget og Regjerinspartiene ikke stanset eller utsatte opphevelsen av husleiereguleringen. Det er forskrekkende hvilken mangel på interesse fra de fleste, og hvilken kynisme fra noen, som skyndet igjennom de mangelfulle forskriftene til opphevelsen av husleiereguleringen før man dro på sine julebord. Dagsavisen hadde en sterk reportasje om gamle mennesker, bl.a. en britisk krigsveteran, som nå må ut fordi grådighetskulturen har vunnet sin endelige seier i boligmarkedet. Vi får mange slike historier etter som nye folk får sine kraftige husleiepålegg og blir tvunget over til status som sosialklienter - kanskje 20 år etter at de avsluttet sin yrkeskarriere! Pinlig var det å lese ordfører Stangs slappe kommentar om at det blir rart at skattebetalerne skal finansiere "bostøtte for leieboerne" og dermed viste at han ikke har satt seg inn i saken skikkelig og/eller kun taler eiersidens sak. Skal ikke Hr. Stang være alle innbyggeres ordfører?

Ellers fortsetter krigen mot terrorisme der vi alle skal frykte islamister og samtidig huske at ikke alle muslimer er islamister eller somaliere mordere. Karrikaturtegneren i Danmark ble truet på livet og måtte gjemme seg på badet for ikke å bli slått ihjel av en somalisk islamist. At han selv muligens ikke innså rekkevidden av sine morsomme tegninger den gang han ble berømt for sine turbanvitser er det ikke mye snakk om. Kun Morgenbladet laget i sin tid en tegning av ham der han setter fyr på klærne til en del muslimer og deretter må flykte for dem mens han sier "for helvede! Det er jo helt vildt!" I stedet får vi høre at islamistene er fascister med et negativt kvinnesyn, men altså at enhver muslim ikke er islamist. En annen islamist fra Nigeria prøvde å ødelegge et passasjerfly men den gikk ikke. I denne saken kan man jo trøste seg med at det bare er fly til USA de vil sprenge, så ennå kan jeg dra trygt til Brussel.

Så kan vi notere at "nordmenn flest" vil flytte ut straks det ser ut som nabolaget deres er i fare for å bli overfylt av innvandrere (fargete sådanne, regner jeg med, ikke dansker). Den slags undersøkelser kjenner vi gamle godt fra USA og det er litt trist at den samme rasismen er dominerende her. Selv er jeg betydelig mer plaget av nordmenn som spiller dunk-dunk-musikk og inntar kokain som julemiddag og urinerer i portrommet. Men dette er jo resultatet av Høyres og Fremskrittspartiets politikk for et "Levende nærsamfunn" og jeg får huske på at når jeg "slår meg ned" i gjennomfartsårer som Bogstadveien må jeg regne med noe støy. At jeg og mange andre bodde der fra før er saken uvedkommende.. Takke meg til med innvandrere - kanskje jeg skulle flytte til en somalisk bydel?

Det var det hele - mer følger i det spennende nye år 2010!

Norge bryter menneskerettighetene

2009-12-18T12:55:00.001+01:00

En liten julehilsen fra Magnus Hammar som er generalsekretær i IUT, det europeiske leieboerforbundet:

Det är inte bara IUT (International Union of Tenants) som kritiserar Norge för dess bostadspolitik som missgynnar många hushåll, utan även FN! FN:s Kommitté för Ekonomiska, Social och Kulturella Rättigheter (CESCR) riktar i December skarp kritik mot Norge i en rapport till FN:s Råd för Mänskliga Rättigheter i Geneve (Human Rights Council), för att kränka ”rätten till social säkerhet och till en rimlig boendestandard” (the “right to social security and to an adequate standard of living”.

Denna Rätt finns beskriven i flera MR texter, bl a i Konventionen om Ekonomiska, Social och Kulturella Rättigheter, artikel 11, som Norge undertecknat och ratificerat. CESCR noterar särskilt med oro det ökande antalet vräkningar i Norge, av hyresgäster som inte kan betala hyran – och att missgynnade och marginaliserade grupp är särskilt drabbade av privatiseringar av kommunalt ägda bostäder.
CESCR rekommenderar Norge att åtgärda dessa missförhållanden och att anskaffa (eng. provide) tillräckligt med bostäder till hushåll med låga inkomster och andra missgynnade grupper.

Källa: UN General Assembly A/HRC /WG.6/6/NOR /2

God Jul og Kaldt Nytt År for Oslos leieboere

2009-12-17T19:03:00.001+01:00

Da er det klart – etter et farseaktig spill på Stortinget der Venstre la frem et forslag om utsettelse av opphevelsen av husleiereguleringen som de angivelig glemte å varsle andre Oslo-politikere om, bestemte Oslos bystyre i går at husleiereguleringen faktisk skal opphøre 1. januar. Den begeistringen som Helse- og sosialkomiteens tverrpolitiske vedtak om utsettelse hadde vakt hos de 3500 Oslo-borgerne som risikerer å miste hjemmet etter jul, sloknet dermed i vinterkulden.

Det blir fritt frem for husleiepålegg på 200 % eller mer og selv for de som har litt sparepenger vil dette si at de ikke bare mister sine hjem etter 20-50 års botid eller mer, men også sin økonomiske ryggdekning. Senterpartiministerens stadige repetisjon av gårdeiernes argument om at ”de har jo hatt ti år på seg til å finne en ordning” er selvsagt tøv – de som blir rammet nå er de som ikke hadde ressurser til å ordne seg på de ti årene. Hvordan skal en uførepensjonist eller en 80-åring få seg boliglån når det er så vidt at pensjonen har dekket den regulerte leien? Støtter kommunalministeren virkelig Fremskrittspartilederen i Oslos retorikk om at ”det ikke er en menneskerettighet å bo i Oslo”? – Det er nok så at det ikke er mange senterpartivelgere i bydel Frogner, men en minister bør være ansvarlig for hele befolkningens vel, ikke kun for de menneskene som avgir stemme til ministerens parti..

Trist blir det også for de som sier opp leieforholdet nå og som må betale 3 måneders leie før de forsvinner til en eller annen ettromshybel eller sosialbolig for å avslutte livet. Takket være Fremskrittspartiets byråd Listhaug blir det heller ingen hjelp å få til den lille utgiften på 60 000 kroner eller mer. Og den stadig like uklare forskriften som Kommunaldepartementet skriblet ned i høst, har ingen dekning for dette.

Men det de fleste av våre ”folkevalgte” heller ikke ser er at det ikke er bare disse 3500 gamle og funksjonshemmede som blir rammet av deres nyliberalistiske julefest, men også svært mange andre. Unge som flytter til Oslo, ungdommer som ikke har rike foreldre som kjøper leiligheten for dem men må leie, og andre får like store problemer. For å få boliglån må du ha en viss egenkapital. Det blir nærmest umulig å bygge opp når absolutt alt man får skrapt sammen skal gå til husleie. Dette blir en hovedstad for de rike – andre blir etnisk renset.

…så, mens vintermørket senker seg og våre politikere snakker om hvor interessert de er i global oppvarming, har de gjort sitt for å støte en liten og ”uvesentlig” gruppe mennesker ut i den helt store kulden.

Det er en skam som for alltid burde være klistret til de som er skyldige.

Sluttattest fra Høyre

2009-12-11T12:53:00.005+01:00

Lokalavisen Frogner var så vennlige å intervjue undertegnede på bakgrunn av at det var referert i Bydelsutvalgets møtepapirer at man hadde skiftet parti . Artikkelen (meget bra ;)) sto såvel i papir- som i nettutgaven: http://www.lokalavisenfrogner.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20091210/NYHETER/712109990/1051.

Jeg fikk god anledning til å begrunne noen av mine årsaker til å si farvel til liberalistpartiet og det ville vel vært det hele, dersom ikke en av mine tidligere partifeller som fornuftig nok valgte å være anonym, ga til beste følgende kommentar under tittelen "Endelig forsvant han", som i grunnen sier så mye mer om "Det nye Høyre" enn jeg kunne klart! Vedkommende anonyme åndsgigant har gjort seg fortjent til et fullt sitat:

"Rudolph Brynn har aldri hørt hjemme i Høyre, og derfor høres dette smart ut for alle parter. Endelig representerer Høyre gruppen de skal, uten å få en flau smak i munnen! Nyt dine siste 2 år som leder for rådet, Brynn! Det skjer aldri igjen etter 2011."

Det som er viktig å merke seg er vendingen "endelig representerer Høyre gruppen de skal (...)" - med andre ord er det noen grupper Høyre mener de ikke skal representere.
Et overblikk over hvem undertegnede anses å ha representert blir dermed interessant for Oslos velgere. Jeg husker fra min egen lille valgseddel at jeg poengterte å representere alle beboere, spesielt de som ikke hadde ressurser til å heve sin røst i samfunnet. (Fyda). Og i praksis har jeg gjort en del for personer med nedsatt funksjonsevne (ca. 20 % av befolkningen - vé dem om to år!), beboere som faktisk ikke setter pris på fyllebråk i gatene og ødelagt nattesøvn med derav følgende psykiske plager. (Uhørt!) Samt de rundt 3500 eldre og uføretrygdede som nå vil miste hjemmene sine etter at høyresiden og Bondepartiet har arbeidet så hardt for å få opphevet husleiereguleringen. I tillegg kan det sies at man har gjort en innsats for de unge som ikke har godt bemidlede foreldre og som vil måtte bruke alt de tjener på husleie og dermed ikke får spart opp til en egenkapital slik at de kan få sine etableringslån.

Du bør med andre ord være uten funksjonsnedsettelser, være godt bemidlet og i arbeidsfør alder, selveier og vel etablert på arbeidsmarkedet - for at de som nå representerer Høyre skal representere deg. Dette minner forbausende meget om den stategien et konsulentbyrå anbefalte overfor Oslo-partiet foran siste kommunevalg for å verve flere medlemmer: konsentrer dere om de gatene der det bor selveiere med god økonomi. Hvis ikke dette er en oppskrift på å være, og forbli, et endimensjonalt markedsliberalistisk parti, så vet ikke jeg.

Det er jo greit nok, men da burde Høyre vise ærlighet til å stå åpent frem med hvem de faktisk representerer, som den anonyme kommentator skrev....

The story of a Norwegian Housing Scandal

2009-12-08T08:17:00.003+01:00

In connection with the US Presidential Nobel Prize visit to Norway the focus of the world press is on this country. Perhaps the below standing press release will also be of interest to them:

Report on Norwegian Housing Scandal

3,500 Oslo tenants in danger of being evicted due to Government’s heedless deregulation of housing laws.

In the rest of the world the trend is moving in the opposite direction from the deregulation Norway presently is implementing. In the United States, President Obama has called for a comprehensive housing program, “The Right to Rent” insuring stable rents and long term security for tenants

Due to pressure and exstensive lobbying from i.a. the Property Owners’ Union (Huseierforbundet), the Norwegian Parliament in March 1999 passed a bill abolishing the Housing Law’s Chapter II regulating rents on apartments built prior to 1938. These apartments are mainly situated in the capital, Oslo. The Norwegian Statistics Bureau stipulates their number at on average 3,500 units.

The intent in deregulating was, at the behest of the Property Owner’s Union, to “harmonize” rents pertaining to these apartments to be on a “par” price-wise with the rest of the rental market. The property owners claim was that the rents were too low to mantain the buildings nor bring any profits. This was at best a “doctored statement” but sufficed to hoodwink most political parties of the day. They happily obliged by passing the deregulation bill through Parliament.

This was implemented in the understanding that, to sugar the pill, “on par” would be construed as meaning “a slightly lower level” than pure market value rent.
To make the transition to ”par” rent as ”painless” as possible for the exposed group of tenants, a ten-year special protection period was implemented, in which the landlords would be allowed to increase rents by between 10 and 15% annually, with the intention that when the ten-year period came to an end (as it will on Jan 1st. 2010), according to Parliament’s ”plan”, the considerable annual, compounded rent increases would have led to the rents for these apartments already being on a par with the desired market rent.
However, no regulatory body is in place to assure an upper level on rents after this date. No one has paid heed to the further implications of lifting all regulations. As a result of this rents on these particular, heretofore “protected” apartments has skyrocketed out of all proportion. From Jan 1st, some tenants are facing a staggering 300% rise in their already inflated rents, notably, also under threat of eviction if they do not pay up.

A few days ago Oslo Town Council (Bystyret) unanimously voted to petition the Government and “Storting” (Parliament) to postpone the deregulation – until proper measures were taken to render assistance to the 3,500 victims of this travesty of justice. The government refuses to postpone, even knowing all too well, that there is no ready relief. According to one politician, the government fears repercussions from the mighty Property Owners’ Union.

3,500 tenants are looking at a highly uncertain future, at the mercy of their landlords, with no one to protect their interests. Many face eviction in the middle of winter. The Norwegian government turns a blind eye. Deregulation of the housing market is more important.

What no one seems to have taken into considersation, in their haste to deregulate the rental housing market, is that the economic situation in the world does not follow diagrams drawn up by, nor passed as bills by the Norwegian Parliament. Furthermore the more embarrassing fact that they in doing so, have trampled all over the Human Rights Charter, to which Norway is a signatory.

Fluctuations in the world markets and the enormous, worldwide financial crises of 2008 naturally caused havoc to both intentions and calculations. Many people both in Norway and in the larger World suddenly suffered considerable problems of liquidity – the property bubble in the United States forced many to sell real estate, including many home-owners who became tenants overnight; at the same time as the house construction market slumped, among other in Oslo, and could not keep pace with the growing demand for i.a. rental dwellings, which thereby shot up in price.

This was not a situation unheeded by property owners, landlords and entrepreneurnial speculators.

Due to the haste in deregulating the last remaining mass of sensibly governed, rent regulated dwellings in Norway, no provision has been made to stipulate an upper limit to how much the rents in the aformentioned prewar apartments can be raised. It is now a no holds barred opportunity for landlords. And they know to use it.

Suddenly those who have speculated in buying up regulated prewar apartments have hit jackpot. They purchased (the apartments) cheap, precisely with a view to possible future deregulation, and now they can enforce a carte blanche handed them on a silver platter, a govermentally-backed go-ahead raise rents to whatever level you choose – either to make a financial killing – excuse the pun – or better still to use the sky as limit in rent raising as a weapon to expel undesirable tenants; who no longer serve the purpose of satiating their rapacious greed for profits. Redesigning interiors can make these apartments into crammed bedsits for students, each paying almost as much for a room, as the former tenant has for the whole apartment. Or, they can be tailored into luxury apartments for the very rich. This will in their opinion, be totally acceptable and consistent with what is termed “market reform”.

Simultaneously these same individuals have carried out a callous and unconscionable smear campaign against the tenants of said apartments. This has partly been done through lobbying and unwittingly through ”useful idiots” – often overbearing and pompous journalists lacking insight, who find cheap amusement in making fun of innocent people in their gossipy columns. Cheap entertainment for the masses. They have the gall to use the slogan “It is not a human right to live in a large apartment”.

Alas and alack, it seems that a great many of the newspaper reading public have been duped, including politicians, and so they have come to believe the lies about tenants of (formerly) rent regulated apartments being in some way or other conniving opportunists who have hitched their wagon (apartment) to a gravy train, utterly overlooking the unavoidable fact that these apartments were governed by valid contracts which Parliament could not null and void in this manner!
In other parts of the media the debate on the issue has so far been flaccid and unengaged, except for in some niche segments, sadly reflecting the fact that the Norwegian public is rather complacent. (80% of the country consists of home-owners).

When everyone agrees on an issue, something is probably wrong.

If one pays closer heed to the resources available to the opposing sides in this conflict, one immediately becomes aware of massive, howling imparity to the advantage of the Property Owning side, who represent the Landlords. They have millions of kroner available for their PR machinery, many lawyers, highly placed contacts, also in Parliament and Government.

Against these forces are arrayed a loose federation of tenants and sympathisers who gather behind their natural leading banner The Tenants’ Association (Leieboerforeningen, LBF) and the Action Executive (Aksjonsgruppa) that has been formed as a direct result of the ongoing struggle. Winning over the Town Council was a small victory, but if Government and Parliament refuse to postpone, it will not do much good.

Basically then, one must hope for rent subsidies which are supposed to be furnished by state and municipal cooperation, but will certainly have the effect of turning the victims into social clients whose self-image as free and independent citizens will thus be crushed for ever, as they will be forced to submit to the scrutiny of the welfare boards to determine if they are elegible for support.

Is this a development that we tacitly wish to accept?

Was the preamble to the deregulation bill comprehensively studied and carried out by parliamentary committees?
Was every stone turned so the case could be viewed from all possible angles before the deregulation was passed by Parliament? Were the tenant’s pleas heard and appreciated? Did the MPs realise what they were voting yea to, when they balloted to deregulate the last vestiges of protected rent regulated housing in Norway?

Sadly, the answer to all three questions is NO.

In the rest of the world the trend is moving in the opposite direction from the one that Norway is taking. In the United States, President Obama has called for a comprehensive housing program, insuring stable rents and long term security for tenants.
In other European countries, renting instead of owning one’s domicile is a much more accepted form of housing than it apparently is in Norway. The authorities in those countries do not look down their noses at tenants, and enforce certain rules and regulations governing the marketplace. They oversee their rental market because they take seriously the fact that it is a human right to have a safe home, and that it is to the benefit of the whole nation.
Furthermore they are aware of the social injustice in segregating the housing markets, and thus also society, solely on the basis of financial ability. They also seem to take seriously, that contracts – such as those governing duties and obligations between tenants and landlords cannot be arbitrarily and unilaterally broken, even expropriated and definitely not confiscated – such as was done to the 3,500 Oslo tenants whose rights were unceremoniously swept under the carpet.

This pertains to a society that we do not want, and that most people in this country in sincerity wish to diassociate themselves from, but which they now, nevertheless tacitly condone.

It is sad that the Norwegian government instead of deregulating the last of the country’s protected units of rent-housing has not in time seen the light and gone the other and positive course – along with the rest of the civilized world, and instead sought to enlarge and develop the field of social housing for all. It is after all, believe it or not – a socialist government!! And it is not too late to turn around and embrace these better policies, for the good of all.

Thus the IUT, The International Union of Tenants has sent a petition to the Norwegian Government requesting it to reconsider, as what is about to happen is in direct contravention of the Human Rights Charter. Perhaps better than anyone else, the IUT have posed the pertinent, necessary questions to form a picture of what is actually happening when one imposes unconscionable pressure on people such as the 3,500 Oslo tenants, with all it entails of mental anguish and physical discomfort, which surely must lead to psychological and physiological health problems.

We ask you to disseminate this story internationally, so as to highlight the injustice and hopefully remedy it before it is carried any further. Perhaps it is still not too late.

Atle Bakken.

EU ratifiserer FN konvensjonen om rettigheter for funskjonshemmede

2009-11-27T09:19:00.001+01:00

En stor dag:
EU har nå ratifisert FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne.

Dette er for det første historisk fordi det er første gang at EU signerer og ratifiserer en slik konvensjon.

For det andre gir det en betraktelig styrking av universell utforming fordi FN i konvensjonen har gitt en bred definisjon av dette (inklusive tjenester) og dermed binder såvel EU-landene, EU og andre som ratifiserer konvensjonen til å oppdatere lovgivning som krever universell utforming og klart definerer mangel på universell utforming som lovstridig diskriminering. Norge har signert men ikke ratifisert Konvensjonen nettopp fordi man må gå gjennom lovverket og oppgradere det mht. rettighetsvern og krav om universell utforming (spesielt for å ta med tjenester i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

For det tredje betyr dette at EU må opprette tilsvarende organer som nasjonalstatene for å overvåke at Konvensjonen gjennomføres skikkelig. Et slags europeisk LDO vil ha ansvar for at universell utforming innføres og implementeres i EU lovgivningen - og dette vil gi føringer for Kommisjonens mandater til standardiseringsorganene ved siden av at relevante direktiver og forordninger må stille strengere krav om universell utforming, noe som igjen vil føre til mer arbeid i standardiseringsorganene på dette feltet.

Her er European Disability Forums pressemelding i anledning dagen:

HUMAN RIGHTS: HISTORIC RATIFICATION BY THE EUROPEAN COMMUNITY

26 November 2009 /// The European Community has just ratified the United Nations Convention on the Rights of Persons with Disabilities. Unprecedented step forward for the first human rights treaty ratified in the history of Europe and a great signal sent to all EU Members States.
In today’s session of the Council of the European Union, the European Community ratified the United Nations Convention on the Rights of Persons with Disabilities (UN CRPD). This ratification represents a major policy shift toward enforcing human rights obligations and putting disability on top of the human rights agenda: this is the first time in the European Union history that the Community is going to accede to an international human rights treaty.
Nine core international human rights instruments
There are nine core international human rights treaties at the UN level. Entered into force on May 2008, the CRPD is the first United Nations Convention specifically related to the rights of people with disabilities; it became a reality largely due to active mobilization of those who participated in negotiating the text. For the EDF, this constitutes a historic achievement in the struggle against violations of the human rights of people with disabilities.
The instrumental Convention

The CRPD has set a number of precedents: it is the first major Human Rights treaty of the 21st century and the fastest to have been ratified by an impressive number of countries since its entry into force in 2008. With 143 signatories and 74 ratifications only just 32 months after opening the Convention for signatures, the UN CRPD sets an unprecedented record of commitment by the international community.
The UN Convention in the European Union
In the European Union, more than 65 million persons have a disability, representing more than 10% of the residents from 27 countries. Since its entry into force on May 2008, the Convention has been signed by all Member States and by the European Community; it has been ratified by 12 of them (Austria, Belgium, Czech Republic, Denmark, Germany, Hungary, Italy, Slovenia, Spain, Sweden, Portugal, and the UK)
In 2008, straight after it entered into force, the EDF called on the Members States for the unconditional application of the Convention and a commitment to open a permanent dialogue with all European organisations representing persons with disability. Since then, the European disability movement has been stressing the importance of the involvement of the civil society organisations in the implementation and monitoring process. Yannis Vardakastanis, President of the European Disability Forum, stressed: “The European Union has not only achieved a major step in its history, but it is also sending a positive signal to its Member States that haven’t ratified the Convention yet.”

How does it bind the Members States and the EU?

The UN CRPD binds its States Parties to a revision of all existing legislation, policies and programs to ensure they are in compliance with its provisions. Concretely, it will mean actions in many areas such as access to education, employment, transport, infrastructures and buildings open to the public, granting right to vote and political participation, ensuring full legal capacity of all persons with disabilities, and a shift from institutions where persons with disabilities live separated from society into community and home-based services promoting independent living.

All the institutions of the European Union will now have to endorse the values of the Convention in all policies under their competence: from transport to employment and from information and communication technologies to development cooperation. It also means that they have to adjust the accessibility of their own buildings, their own employment and communications policy.

This is only the beginning

While welcoming the conclusion of the Convention by the Community as the beginning of the new relationship between the EU and the UN, EDF voices its outstanding concerns:

-“We regret the reservation adopted by the Council to exclude the employment of persons with disabilities in the armed forces from the scope of the Convention. We invite other States Parties across the world to oppose this reservation to avoid setting a dangerous precedent worldwide,” stressed Donata Vivanti, EDF Vice-President.

-The delay in the procedure of the Community accession to the so-called Optional Protocol is harmful for citizens. According to this text European residents can claim their rights under the Convention if they had not been granted by the national courts. This delay also means that the UN Committee may not yet initiate the inquiry procedure into disabled persons’ rights violations in Europe. EDF wants to make sure the next EU presidency will work on the conclusion of the Optional Protocol.

- It is now crucial for the EU Institutions to work on the details of implementation and to ensure that a strong independent mechanism for monitoring implementation will be established soon: mechanism must be free from all undue pressure. The EU and the civil society are exploring a new ground on international law and human rights: over their consultation, the involvement of Disabled Persons Organisations with a right to influence the process is extremely important for the success of this first human rights treaty.

The European disability movement calls on the incoming Spanish Presidency to actively work towards the confirmation of the ratification over the United Nations in the first months of 2010. This necessary step will undoubtedly bring 65 million citizens with disabilities closer to the new leadership team of Europe straight when the Lisbon treaty enters into force.

- Gratulerer med dagen!

EU på tampen av sin fremtid

2009-10-14T11:57:00.002+02:00

Mens "alles" øyne er rettet mot Praha som de ikke har vært siden 1968, og Vaclav Klaus minste bevegelse følges av den europeiske pressen (unntatt den norske, så klart) så er det på sin plass å tenke over hva som faktisk er i ferd med å skje. EU står ved terskelen av en ny og spennende fremtid der fellesskapet vil få en ny grad av effektivitet og slagkraft, både innad og som global aktør. Man har vært veldig opptatt av ytre symboler som felles president og felles "utenriksminister", men dette er ikke essensen i reformene i Lisboatraktaten.

Det er gått såvidt lang tid siden denne grunnlovstraktaten opprinnelig ble laget at mange har glemt både bakgrunn og innhold. Bakgrunnen var integrasjonen i bredden - at EU nå består av 27 nye medlemsland og at en konstitusjon som gjenspeilte EU12 eller EU15 raskt ville bli handlingslammet dersom man beholdt svunne tiders vetorett og spilleregler. Det er gjort flere grep - flere saker (84 %) vil bli underlagt flertallavstemning og dette vil virke effektiviserende. Men i tillegg sørger den åpne samordningsmetoden OMC for at man får debattert grunnleggende verdier før man går inn i den ordinære lovgivningsprosessen. Dette skjer ved at representanter for medlemslandene kommer sammen i forkant, og ikke som nå først etter at formelle lovforslag er lagt frem av Kommisjonen for Rådet og Parlamentet. Det vil kunne fjerne vesentlige hindringer og uenigheter på forhånd. For Norges del er det ikke positivt at OMC benyttes i økende grad fordi vårt land ingen innflytelse har på Rådet, som nå vil beslutte i "begge ender" av beslutningsprosessen.

Et annet element er den økte makt til de nasjonale parlamenter. På mange måter kan man si at nasjonalstatene øker sin makt over EU med Lisboatraktaten, fordi de nasjonale parlamentet skal uttale seg til om et EU initiativ skal behandles best på nasjonalt nivå eller EU nivå, ved siden av OMC metodens vektlegging på de nasjonale regjeringer.
I tillegg vil man ha et økt fokus på områder som er av meget stor betydning for medlemslandenes befolkninger, nemlig sosial- og helsepolitikk. Toryene i Storbritannia har gått fra å kreve folkeavstemning om Lisboatraktaten til å protestere nettopp mot at EU skal ha kompetanse på dette området. Det bringer dem i konflikt med nettopp de gruppene som er mest opptatt av en felles sosialpolitikk i EU, som funksjonshemmede, fattige, innvandrere etc. som er de grupper som ønsker "mer EU".

I fremtiden vil det altså være en diskusjon om hvem EU egentlig er til for - de som er opptatt av et velfungerende marked eller innbyggerne i medlemslandene - de som utgjør EU.

Irland sa JA!

2009-10-07T09:45:00.002+02:00

Fra bevegelsen Vote YES to the Lisbon Treaty gjengir vi følgende kommentar:

EARTHQUAKE RESULT IN DUBLIN. KLAUS, THE PEOPLE HAVE SPOKEN. NOW SIGN, AND SHUT UP!

European Youth for an Irish YES have celebrated Ireland's tremendous vote of confidence in the Lisbon Treaty and in European integration as a whole following the exceptional result achieved on Saturday, October 2nd.67% of Irish people voted YES, with a 58% turnout - the highest on a European referendum in Ireland since the Maastricht Treaty in 1992. JEF-Europe canvassed for a YES vote on the streets of Dublin under its campaign network "European Youth for an Irish YES" gaining considerable media attention from media stations across Europe and the world. Commenting on the result, Toni Giugliano, Leader of European Youth for an Irish YES said:"This is not any ordinary yes vote. This is an earthquake result and its vibrations will be felt across all capitals of Europe! There is no doubt that this is a major vote of confidence in the European Union and the integration process as a whole.""Ireland has once again restored its confidence in the EU by voting overwhelmingly in favour of the Treaty. Few YES campaigners had predicted a two to one victory. The lies of the no campaign have clearly been exposed and didn't wash with the people of Ireland.""After years of No votes, rejections and having been told to think again so many times, the EU can finally take a breath of fresh air, move on and look to the future."Samuele Pii, President of JEF-Europe commented:"It was evident when campaigning through the streets of Dublin, that the Irish people wanted a stronger European Union that works for their interests. They simply realised that Ireland alone could not solve the many problems that Europe and indeed the planet currently face.""The people of Ireland were the only people of Europe to directly express themselves on the Treaty. It is now up to Poland and the Czech Republic to respect this vote and sign off the Treaty without delay.""The message could not be clearer for Klaus. The people have spoken, sign and shut up! Our campaign will go on until all countries in the EU have ratified the Lisbon Treaty and until this Treaty will have fully entered into force.""If Lisbon is signed off this year it would complete a 10 year cycle that began with the 1999 Cologne European Council with the prospect of reforming and democratising the EU's institutions and decision making process."Andrew Duff MEP, President of the Union of the European Federalists (UEF), added:"The Irish people have spoken loud and clear for more Europe. All those who wish Europe well rejoice. Now - at last - we go forward again!"

--*--

Det er tid for at Europa nå bruker sine muligheter. Foruten håpet om at liberalisten Klaus skal ta seg sammen er det imidlertid like viktig at Tory partiet i Storbritannia gjør slutt på sine Thatcherarv av euroskepsis og lar britene ta sin plass som medspiller i den europeiske utfordringen. Det er tegn på at Cameron gir opp sitt ønske om en folkeavstemning i UK om Lisboatraktaten. Men samtidig ønsker de konservative å fjerne elementer fra EU samarbeidet som betyr mest for innbyggerne, spesielt sosialpolitikk. De har åpenbart ikke fått med seg årsaken til at interessegruppene for de som opplever diskriminering og sosial eksklusjon ønsker seg MER EU - fordi det er EU som kan skape internasjonal solidaritet og antidiskriminering gjennom bindende lovgivning. Det er EU som har sikret tilgjengelige busser i Oslo, ikke Samferdselsdepartementet, bare for å ta ett eksempel. Ikke rart liberalistene er EU-motstandere..

Leieboernes dag

2009-10-05T16:02:00.002+02:00

I dag 5. november er det leieboernes dag internasjonalt.

I den anledning er det interessant å merke seg at på møtet i Bydelsutvalg Frogner den 29. september ble det enstemmig vedtatt en resolusjon som oppfordrer Kommunaldepartementet og Oslo kommune til å forlenge husleiereguleringen i Oslo i minimum 6 måneder. Årsaken er at forutsetningen for at opphevelsen av denne reguleringen skulle finne sted fra 1. januar 2010 ikke er til stede: kartleggingen av antall leieforhold er langt fra fullført og det vil ikke foreligge en endelig forskrift for støtteordningen til de som rammes av opphevelsen av reguleringen. BU vedtok også tidligere en resolusjon overfor Departementet der man ga uttrykk for sin bekymring over de sosiale konsekvenser av opphevelse av husleiereguleringen.

Bare i bydel Frogner regnes det med at dette vil koste 50 millioner kroner årlig i økte sosialutgifter, ved siden av de mange personlige tragedier som avviklingen av husleieregulering vil føre til for de mange som ikke vil kunne betale husleier som økes med opp til 200 prosent.
Siden da er det gitt midler til et informasjonskontor som bydel Frogner driver på vegne av hele byen. Det er dette kontoret som for det første skal ha en oversikt over hvor mange husstander som bor i regulerte leieforhold og for det andre gi dem informasjon. Det viser seg nå, bare 3 måneder før avviklingen av husleiereguleringen at ordningen har så store begrensinger at mange leietakere vil havne i en svært usikker situasjon og eldre ikke sikres en trygg alderdom i eget hjem. Flere, opp til 95 år gamle mennesker er allerede tvunget til å flytte på grunn av svært høye husleiepålegg. De som søker informasjon får beskjed om at støtte krever at man selger eventuell egen bil og hytte og ikke har formue utover en minimumsgrense. Med andre ord at personer som har arbeidet hele livet og nå har vært alderspensjonister i 20 år eller mer, plutselig finner seg selv som sosialklienter. Mange opplever dette som en ufortjent ydmykelse.

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner bekymrer seg spesielt for problemene leietakere med nedsatt funksjonsevne vil møte i denne situasjonen. Mange av de berørte har til dels omfattende bevegelsesnedsettelser og tap av bil vil redusere deres frihet i hverdagen. Det er også flere synshemmede som vil bli isolert når de må flytte ut fra sine kjente omgivelser. Men for alle vil følelsen av inngripen i deres privat liv og tap av retten til å bo trygt i sitt eget hjem fordi markedskreftene slippes løs, være det verste. Den 5. oktober er altså den europeiske Leieboernes dag og ITU, som er den europeiske leieboerforeningen vil sende ut en bekymringsmelding over det som er i ferd med å skje i Norge. Det er en grunnleggende menneskerettighet å slippe inngripen i eget privatliv, og en menneskerettighet å kunne bo trygt i eget hjem. Vårt land er i ferd med å bryte disse rettighetene. I tillegg kommer at resten av Europa nå beveger seg i retning av husleieregulering for de som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, og det arbeides for at retten til regulert leie blir tatt inn i Lisboatraktaten. Situasjonen i Norge står i skarp kontrast til dette.

Det er derfor BU konkluderer med at ”det må være et offentlig ansvar å kompensere for de problemene som oppstår fordi støtteordningen er etablert for sent til å kunne fungere etter hensikten”. Regjeringen og Oslo kommune har ikke gjort nok for å unngå en serie av personlige tragedier, konflikter og utkastelser som vil følge av opphevelsen av husleiereguleringen, dersom man ikke besinner seg i tide – og tiden er nå svært knapp.

Et valg er over - og mange viktige saker sover

2009-09-16T22:32:00.008+02:00

Etter at ryggverken ga seg etter to dagers marsj frem og tilbake over valglokalet for å assistere velgerne, kunne man bevilge seg en pause til ettertanke. Og da er det nok å gruble over. Først det som ikke ble diskutert i valgkampen.

EU-saken forsvant ikke fra valgkampen; den ble ikke en gang trukket frem fra glemselen. Det var paradoksalt å få en mail fra en spansk venninne som gledet seg over at Norge hadde fått sentrum-venstre regjering - fordi det måtte bety at landet snart blir med i EU. Det viser hvor omvendt alt er her i forhold til det kontinentale Europa - også hva partienes politikk mht. EU angår! Der hvor venstresiden på kontinentet ser på EU som et verktøy for å takle markedsliberalismen og skape solidaritet mellom landene, ser partiene til venstre for AP tvert imot EU som verktøy for de samme markedskreftene. Mens Høyre i Norge regnes som ja-parti, blir høyresiden på kontinentet heller assosiert med EU-skepsis og uvilje mot "Brussels" makt til å gripe inn i det frie marked. Hvorom er - man feide det hele under teppet på begge sider i den norske valgkampen. Europa beveger seg videre, ikke Norge.

Funksjonshemmede var et annet tema det var stille om. Hvorfor diskuterte ingen årsaken til at det stadig bare er ca 44 % av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidsfør alder som er i arbeid i dag - som i 2000? Og at bare 50 % av disse er i full tids stilling? Hvorfor snakker man fremdeles om at "det skal lønne seg å jobbe" og at de på uføretrygd er unnalurere og dovenpeiser som mesker seg på bekostning av de som jobber? Hvorfor snakker man om at IA avtalen ikke reduserte sykefraværet (les: unnaluringen) i stedet for å diskutere hvorfor den andre siden av IA avtalen ikke har vært fokusert på - nemlig den som skulle sikre at f.eks. funksjonshemmede ikke faller ut av arbeidslivet eller hindres i å komme inn? Hvorfor var det ingen diskusjon om arbeidsgivernes uinformerte holdning til arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne?

Venstres fall fra høyden er allerede godt debattert av andre. De valgte å gå i direkte konfrontasjon med FrP og fikk dobbel straff: de som tok poenget stemte AP for å bli desto sikrere på å unngå Jensens førerskap. De som følte seg tiltrukket av borgerlig regjering med FrP på laget (det er jo en del liberalister i Venstre også må vite) - stemte Høyre. Sponheims åpenhet kostet ham dyrt men han burde hatt honnør, ikke kjeft for dette.

Jeg vil heller fokusere på spørsmålet: Hvorfor tok ingen heller fatt i det Sponheim sa om menneskesynet i FrPs politikk, som var usmakelig for ham? Man var så opptatt av å kjenne varmen fra taburettene at man godtok hetsingen mot innvandrere og asylsøkere og
de nazi-aktige plakatene med muslimer som øker i antall, som går ut med norske blondiner og undertrykker sine egne søstre og døtre. Man godtok at FrP skulle snu roret helt over i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og som har en kulturpolitikk verdig en Julius Streicher. Man godtok et parti som har i prinsipprogrammet at funksjonshemmede skal integreres i samfunnet så lenge det ikke er til bryderi for andre.
Først og fremst godtok man tankegangen om at politikk skal handle om oss versus dem, om at befolkningen skal deles opp i grupper og at man skal lage regnskap om hva de gruppene man ikke liker, "koster" samfunnet - asylsøkere, innvandrere (de med ikke-kaukasisk etnisk opprinnelse) og de som ikke er i arbeid. Plakaten under viser at det med regnskap og kostnader knyttet til enkeltgrupper - i dette tilfellet utviklingshemmede - ikke er et nytt fenomen i politikken...

Og man diskuterer ikke det skremmende i oppslutningen
rundt dette partiet, som er så raske til å erklære seg "forfulgt" straks kritiske røster hever seg. Riktignok fikk FrP langt lavere oppslutning enn det så ut til før valget, men stor nok til at det er grunn til å tenke seg om. FrP er meget gode på å spille på negative strenger i et folk som tar velferden for gitt, og som nyter så godt av sin velstand at man tillater seg å sparke de som ikke "har lykkes". Uføretrygd tolkes som dovenskap, ikke problemer i samfunn og arbeidsmarked. Man gråter over Stein Erik Hagens flukt til Sveits mens gamle mennesker kastes ut av leilighetene sine fordi de ikke har råd til eksplosiv husleieøkning.
Men ennå kan trollet sprekke, dersom noen våger å ta opp det som ikke blir snakket om så høyt.

Aftenposten og universell utforming

2009-09-06T12:11:00.004+02:00

Det var en behagelig overraskelse å våkne med en artikkel på hele tre sider om universell utforming i dagens Aftenposten. Men allerede overskriften til journalisten Cathrine Hellesøy får deg ned på jorden: "Når alt skal tilpasses". Det viser jo at hun har lest seg til prinsippet om universell utforming (de er gjengitt i en egen ramme) men ikke forstått mange sentrale aspekter.

Overskriften er feil - universell utforming handler om utforming av f.eks. bygninger i utgangspunktet slik at alle skal kunne benytte dem. "Tilpasning" har vi nok av her i samfunnet, og Hellesøy tar typisk opp de estetiske problemene rundt plassering av ramper og andre foreløpige løsninger vi som jobber med politikk overfor personer med nedsatt funksjonsevne kjenner så godt.

Artikkelen gir deretter et inntrykk av at universell utforming handler om at alle skal være mest mulig like i et samfunn med universell utforming. Dette belegges med et sitat fra Likestillings- og diskrimineringsloven om at man skal "sikre like muligheter uavhengig av funksjonsnedsettelse" som hun tolker slik at "universell utforming handler altså dypest sett om et likhetsideal som det er uhyre vanskelig å være motstander av". Så kommer hun til problemstillingen: "men kan et slikt ideal føre oss på ville veier hvis det dras for langt, eller er likhet et objektivt gode"?

Journalisten har ikke fått med seg kanskje det som er hovedpoenget med den omtalte loven: At man i Norge for første gang kopler sammen mangel på tilgjengelighet med diskriminering. At det faktisk er diskriminerende når en person ikke kan benytte seg av en såkalt publikumsfasilitet på grunn av hans eller hennes funksjonsnedsettelse.

Helt absurd blir det når Hellesøy på grunnlag av sin problemstilling tar opp diskusjonen med filosofen Lars Svendsen om hvorvidt likhetsidealet alltid er av det gode og han trekker opp Pol Pots Kambodsja som et eksempel på et samfunn der "de som er best utrustet dras ned. For å oppnå virkelig likhet, må du gjøre de gode dårligere". Dette fører han videre til debatten om universell utforming ved å argumentere at dersom vi tilpasser samfunnet til de som er "minst funskjonsdyktige, kan vi få uheldige utslag over tid". Han flagger ytterligere sin åpenbare uvitenhet om temaet ved å illustrere dette med høyde på basketballkurver og konflikten mellom de med klaustrofobi og agorafobi. Mener altså Svendsen at de som ikke har nedsatt funksjonsevne vil bli "trukket ned" dersom personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne bevege seg uten assistanse i vårt samfunn, gå i butikken, gå på kino og ta seg en øl på et utested?? - Med litt uvilje kan man jo mistenke herr filosofen for å ha et noe negativt syn generelt på 20 prosent av Norges befolkning? Men jeg tror journalisten bør dele skyld med ham siden problemstillingen i utgangspunktet bygger på en misforståelse...

Dette harselerende inntrykk forsterkes med illustrasjonen fra eventyret om Rapunzel i sitt høye tårn (som skal utstyres med tilgjengelig heis, hehe)... Bruken av Pushwageners "soft city" skal også forsterke vårt bilde av at universell utforming skal føre til et marerittaktig samfunn der alle er helt like!

Deretter følger intervju med doktorgradsstipendiat Inger Marie Lid som forsøker å forklare journalisten hva som ligger bak prinsippet om universell utforming med utgangspunkt i regjeringens handlingsplan "Norge universelt utformet 2025". Hellesøy "får litt hetta" av denne handlingsplanen og Lid fortolker det som at det er uheldig at man har benyttet en såvidt bastant tittel uten at det blir klart hva som ligger i det av innsats og kompleksitet. Et annet problem med handlingsplanen er at den blir for vag, mens "fagfolkene mener det er en utopi" å ha Norge universelt utformet innen 2025. Mens Lid mener faren ved handlingsplanen er mangel på konkrete tiltak (som den forrige handlingsplanen som undertegnede selv skrev en evaluering av) - så er Hellesøy bekymret for at alle "rare og kronglete bygninger (skal bli) etter noen tiår med universell utforming. Med andre ord at vi ikke bare skal ha like mennesker, men like bygninger også.

Og hva skal det koste? Del tre av artikkelen omfatter byråkratiet, representert av seniorrådgiver Olav Rand Bringa som er en person som har jobbet med handlingsplanene og norsk politikk på området universell utforming i mange år. Overskriften er at "Ingen vet hva prisen er" - noe som er helt ukorrekt etter som dette allerede er utredet og ny teknisk forskrift til plan- og bygningsloven viser at kostnadene ved universell utforming vil utgjøre 1-2 prosent av totalkostnadene (dette nevnes også av Bringa i forbindelse med nybygg). Spørsmålet om hva gevinsten blir ved et universelt utformet samfunn blir ikke tatt opp..

Bringa kommenterer korrekt at det dyreste ved å gjennomføre universell utforming blir tiltak på eksisterende bygg og omgivelser. Hellesøy spør etter private butikkeiere og om disse vil innføre "en haug med masseproduserte ramper i bybildet" (og viser igjen at hun ikke forstår forskjellen på universell utforming og tilpasninger for tilgjengelighet). Det hele avrundes med at handlingsplanen i seg selv ikke er "universelt utformet" pga. tunge og "byråkratiske" setninger.

Én ting som slår leseren er at ingen person med nedsatt funksjonsevne er intervjuet i forbindelse med artikkelen. En filosof som åpenbart ikke forstår hva det handler om får "blikkfanget" i artikkelen, som ellers også gir et harselerende inntrykk.

Det andre som slår deg er at den positive vinklingen - at alle skal kunne ta fullt del i samfunnet som en grunnleggende menneskerett - mangler. Det er fokus på kostnader, ikke gevinst, ødeleggelse av mangfoldet (en helt abnorm påstand) ikke frihet fra diskriminering, og på at det er vanskelig språk i handlingsplanen, ikke på utfordringene med å bevisstgjøre f.eks. næringslivet på at alle skal kunne gjøre bruk av deres varer og tjenester (og dermed øke kundegrunnlaget). Universell utforming og dette prinsippets betydning for at folk skal ha lik tilgang til arbeid og utdanning er også fraværende.

Aftenposten har gjort en dårlig jobb med ett av samfunnets viktigste fremskritt.

Fremskrittspartiet, hijaber og blondiner

2009-09-04T12:14:00.003+02:00

En yndet strategi hos FrP og deres liberalistvenner er å komme med en "frisk" påstand, ofte injurierende mot en bestemt gruppe, for så å legge seg flat eller bortforklare når noen tar affære. Da har man sitt på det tørre men påstanden "henger" liksom igjen i luften slik at de som var målgruppen for budskapet får det og fordøyer det i sin politiske bevissthet. Hensikten med et budskap er i denne sammenheng å få "folk flest" til å tygge på det og forstå at det riktig slik som FrP fremstiller det - for det stemmer jo overens med deres egne fordommer.

For alminnelige politiske meningsytringer er ikke denne taktikken nødvendig - det er bare å slå den opp ad vegger og på torg. For hatbudskap mot en bestemt gruppe er det mer nødvendig å bruke den ovennevnte taktikken. Et godt eksempel er utfallet til FrP-representanten om at foreldre bør tenke seg om før de setter barn med Downs syndrom til verden. For de er bare en belastning på samfunnet. FrP avviste at de mente dette og representanten ble ekskludert. Alt i orden? Hvorfor får jeg da høre samme argument fra andre av samme politiske oppfatning?

Så til hijaben og blondinene. Vedlagt en plakat http://osl.admaker.dfun.no/pdf/0001622287-03.pdf - som nok ikke blir fjernet, og der budskapet er formulert som en morsom vits - "Mamma hvorfor må jeg gå ut med hijab når broren min får gå ut med blondiner?". Dette er en slags dobbelt rasistisk propaganda som både spiller på folks uvilje mot islam og de som profilerer seg som muslimer, og som spiller på fordommen om muslimske menn som jakter på norske blondiner. Attpå til skal man trekke på smilebåndet over den lille jenta som uttrykker det så bra! Likestillingombudet har helt korrekt påtalt reklamen som et brudd på FrPs løfte om å unngå diskriminerende reklame i valgkampen. Men Oslo FrPs leder avviser at det er noe galt i plakaten. Med andre ord er dette holdninger som partiet ønsker å stå for og det er greit for dem å spille på hat og fordommer mot spesielle samfunnsgrupper - og det på en måte som var comme-il-faut på 1930 tallet, men som ikke skulle være det i dag.

Hvordan slipper de fra det? Ved å angripe kritikerne: "ER du for tvangsomskjæring av jenter??", "ville DU at søsteren din skal måtte gå med hijab når Norge er ferdig tvangsislamisert??" og så videre. På 1800 tallet avviste man antiimperialister som "niggervenner". I dag er retorikken mer avansert, som vi forstår. Dersom kritikerne vinner frem, er det jo bare å legge seg litt flat. Budskapet blir hengende i luften..

Det er ikke rart at FrP og liberalistene vil legge ned Likestillings- og diskrimineringsombudet!

Når pengene forsvinner og kommunen strammer inn...

2009-09-01T09:46:00.002+02:00

...da er det ofte tiltak for universell utforming som er de første ofre, sammen med f.eks. personer med nedsatt funksjonsevne! Nedenfor gjengis en artikkel fra Fagbladet om virkeligheten bak politiske løfter om universell utforming av Holmenkollbanen. Foruten kommentarene som taler for seg selv, vil jeg bemerke at det er typisk at man fremdeles (!) anser universell utforming som noe som er til gode kun for "de funksjonshemmede" uten å begripe at kollektivtransport utformet etter dette prinsippet gjør den lettere å benytte for alle! Ennå er landet fullt av personer med barnevogn, eldre med rullator, gravide og endog enhver som sleper på en tung koffert. Så dette er ikke et spørsmål om at politikerne bare er slemme med personer med nedsatt funksjonsevne - de svikter oss alle!

Frp bryter bystyrevedtak om Holmenkollbanen

Bystyrets klare vedtak om at Holmenkollbanen skal tilpasses handikappede brukere, er i ferd med å bli brutt. Verken bystyrepolitikerne eller samferdselskomiteen er informert.

Det er Frps Jøran Kallmyr som er byråd for miljø og samferdsel i Oslo og som er ansvarlig for utbyggingen av Holmenkollbanen. Til Fagbladet sier han at alt er i orden.

– Så langt det er praktisk mulig, legger vi til rette for handikappede på alle stasjonene vi pusser opp, sier han.

Verken tid eller penger
Men når vi ringer til Kollektivtransportproduksjon AS, som er byggherre for prosjektet, har de en annen historie å fortelle.

– Det fins verken tid eller penger til universell utforming av stasjonene på Holmenkollbanen. Det eneste stoppestedet som vil være fullt ut tilpasset handikappede, er Holmenkollen, sier Bjørn Holthe-Andersen, prosjektsjef for utbedringen.

Kollektivtransportproduksjon AS er klar over bystyrets vedtak.

– Jeg kjenner til at bystyret har ønsket universell utforming, men det er en stor utfordring. Der vi får det til, vil vi gjøre små tilpasninger, sier Holthe-Andersen.

Bystyrevedtak ignorert
Den 18. juni i 2008 vedtok et enstemmig bystyre: «Holmenkollbanen oppgraderes og moderniseres basert på en løsning som tilfredsstiller kravene til universell utforming.»

Den 22. april i år vedtok bystyret «Oslo kommunes strategiske plan for universell utforming». Den sier: «Kollektive transportmidler og holdeplasser skal være universelt utformet». Akkurat det motsatte av hva som skjer på Holmenkollbanen.

Vantro og forbannet
Norges Handikapforbund reagerer med vantro når de får høre at stasjonene på Holmenkollbanen ikke blir tilpasset for bevegelseshemmete.

– Det er jo ganske fantastisk. Her fins det vedtak og handlingsdokumenter for å legge til rette for universell utforming i denne byen. Og så ruster kommunen opp banen, og tar ikke hensyn til de handikappede! sier Birger Nymo, tilgjengelighetskonsultent i Norges Handikapforbund.

– Jeg har jobbet så mye mot kommunen at jeg blir ikke skuffet lenger. Vi stanger hodet i veggen.

Holdt for narr
Ifølge Jøran Kallmyr er han i dialog med Handikapforbundet når det gjelder utformingen av stasjonene. Men i Handikapforbundet føler de seg slett ikke lyttet til.

– Vi sitter i møte etter møte. Jeg føler vi blir holdt for narr. Vi har møtt t-baneselskapet, Ruter og you name it, forteller Birger Nymo.

Et stort problem er den dårlige kommunikasjonen mellom etatene, mener han.

– Det er jo vanntette skott mellom de ulike etatene. Den ene har jo ikke peiling på hva den andre gjør. Den ene etatsjefen skylder på den andre. Alle skal de holde budsjettene sine, og vi møter en total ansvarsfraskrivelse når det gjelder universell utforming, hevder Nymo.

Dråpe i havet
Handikapforbundet er ikke imponert over bevilgningene til universell utforming av hovedstaden.

– Pengene som blir satt av, er en dråpe i havet. Kommunen tar ikke utfordringene på alvor. I Stockholm setter de av 1,2 milliarder til universell utforming, i Oslo noen titalls millioner. Det står skralt til i denne byen, mener Nymo.

Heidi Rømming, som er SVs representant i miljø- og samferdselskomiteen, bekrefter at Jøran Kallmyr ikke har informert komiteen om den manglende utformingen.

– Nei, det har vi ikke hørt noe om. Jeg tok det som en selvfølge at stasjonene ville bli universelt

Aksjonsgruppen har ordet igjen!

2009-08-10T18:47:00.002+02:00

Et nytt og interessant innlegg om husleieregulering fra Aksjonsgruppen for de som blir ofre for opphevelsen av husleiereguleringen fra januar 2010! Denne gang ved Merete Hannestad, bydel Sagene:

Husleiereguleringen bør ikke oppheves

Norge har de siste hundre årene hatt prisregulering på leide boliger i store byer. Fra 1. januar 2010 oppheves imidlertid denne reguleringen.

Den regulerte husleia har dekket driftskostnader, vedlikehold og oppgradering i gamle førkrigsboliger. Leietakerne har dermed bidratt til verdiøkning av boligmassen. Samvittighetsfulle huseiere har benyttet muligheten husleiereguleringslovens § 9C gir til å holde gårdene ved like, og oppjustere standarden. Ved Husbankfinansierte oppgraderingslån har de kunnet fordele kostnadene over 10–15 år. Dette har vært realøkonomisk fornuftig, og viser vilje til å ivareta langsiktige interesser.

Huseiernes Landsforbund ville fjerne husleiereguleringen, fordi de mente den førte til forfall: Lave leier gir ikke gårdeierne mulighet til å vedlikeholde gårdene, har forbundsleder Peter Batta uttalt.

Slike misvisende argumenter er ikke overraskende fra dette holdet. Men det kan virke som om huseiernes advokater ikke har lest den aktuelle loven. Den har aldri vært til hinder for vedlikehold og oppgradering. Hvis behovet er stort, gir loven adgang til fritak fra regulering. Eierne kan søke statlige lån, og kreve dette betalt av leietakerne gjennom husleien. Jeg har lest loven grundig og vet hvilke fordeler huseierne har. Det ville være meget interessant å få en seriøs offentlig debatt omkring disse spørsmålene, hvis huseierne og deres representanter våger å ta oppfordringen.

Spekulativt forfall er et kjent fenomen. Ofte har gamle gårder blitt omsatt som lukrative gavepakker til svært lav pris, uten at nye eiere har tatt ansvar med forbedringer. For eksempel ble leiligheter for omtrent 10 år siden solgt for mindre enn 200.000,- per stykk, mens de i dag selges på markedet for 2–3 millioner kroner.

Leietakere med lang botid i regulerte leiligheter har selv bekostet modernisering og oppussing av sine hjem. I motsetning til eiersiden, har de ikke hatt skattefordeler av dette. Bare i 2007 var eiersektoren i Norge subsidiert med cirka 64 milliarder kroner. Ikke en eneste krone av disse pengene hadde leietakere fordeler av. Dette er noe å tenke på foran økningen av husleienivået i 2010 for regulerte boliger i store norske byer, som Oslo og Trondheim.

Ifølge avdelingsdirektør Harald Assev i Bolig- og bygningsavdelingen i Kommunal- og regionaldepartementet «har ikke prisregulering noen samfunnsmessig hensikt». Denne uttalelsen står i sterk kontrast til dagens virkelighet med en finanskrise som har sitt utspring i boligspekulasjon. Riktig prissetting på leide boliger gjennom regulering kan gi større boligtilbud til alle i samfunnet.

Å ha et lovverk for riktig prissetting av boliger er nødvendig om en ønsker å bryte markedsdominansen og forhindre boligbobler. Men våre folkevalgte har valgt å fjerne lovverket og systemet som sikret prisvern for dem som leier på lengre sikt. De gjorde en stor politisk feil i 1999, da husleiereguleringsloven ble vedtatt avviklet i 2009/2010. Norge er det eneste landet i verden som ikke har prisstabilisering av utleieboliger. 20 prosent av befolkningen er leietakere i dette landet; ikke overlat alle disse menneskene til markedskreftenes høye prisnivåer!

Hva har vi lært siden forrige boligkrakk på 1980- og 90-tallet? Hva med å slippe til opinionen og kritiske fagfolk i boligpolitikken? Det kan virke som fornuft preller av som vann på gåsa hos maktens elite. Der gjelder bare markedet, eller «gjengs leie», som i dag overstiger markedsleien i deler av Oslo.

Regjeringen, Stortinget og Kommunal- og regionaldepartementet ser ikke ut til å ha forutsetninger for å se forskjell på boligpolitikk i by og bygd. De folkevalgte og embetsverket ser heller ikke ut til å kunne forstå hva det vil si å miste sitt hjem fordi husleia blir for høy.
Kanskje vi skulle gi byrådsleder i Oslo, Erling Lae og kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa hospitsplass i Oslo, som et lite prøveprosjekt for å gi dem erfaring fra virkeligheten og folk som bor der?

Merethe Hannestad,
Rivertzke Beboerforening, Sagene, Oslo
mhannest@getmail.no

Aksjonsgruppen har ordet

2009-08-03T20:42:00.003+02:00

Aksjonsgruppen for de som blir rammet av opphevelsen av husleiereguleringen i 2010, Anne Helset, har skrevet et godt innlegg om bakgrunnen for denne kampen og for hvor absurd det nå er at eldre mennesker på tampen av sitt lange yrkes- og pensjonistliv skal tvinges til å søke om sosialt boligtilskudd til Oslos gårdeiere (innlegget er forøvrig et svar til kommentar fra SVs Heikki Holmås):

Aksjonsgruppen for leietakere i husleieregulerte boliger har som mål at alle som bor i regulerte leiligheter skal kunne beholde sine hjem uten å bli fattige og uten å bli gjort til klienter.Regjeringens løsning, slik den foreligger i dag, gjør dette umulig.

Først litt historikk: fram til 1980 var det ikke mulig å eie leiligheter i førkrigsgårder i Oslo. Leiligheter var nettopp det ordet sier, en bolig man leide. Det er dermed ikke snakk om at leietakerne har VALGT i leie i stedet for å eie. Å leie langsiktig og prisregulert er en gammel, hevdvunnet boform i Oslo. Ved seksjoneringen som fant sted fra 80-åra, fikk noen,men langt fra alle, mulighet til å kjøpe. Mange syntes prisen de ble tilbudt var for høy. Mange opplevde deretter at hjemmet deres ble omsatt til spekulanter for en svært lav pris. Etter eierskiftet mistet leietakerne forkjøpsretten.Da lov om husleieregulering ble opphevet i 1999, ble forutsetningen for denne gamle boformen tatt bort. Tenk om tilsvarende skulle skjedd med dagens eieboliger nå? Hva ville skjedd om dersom Stortinget nå hadde foretatt lovendringer som ville gi 300% økning i bokostnad for selveierleiligheter, med gradvis opptrapping fra 2010? Tenk over det.

Aksjonsgruppen mener det er eierne av regulerte leiligheter, og ikke leietakerne, som bør søke om det boligtilskuddet som nå er lansert. Mennesker som har klart seg gjennom et langt liv (i krig og fred) vil ikke være en mellomkonto som sosialklienter, når statens penger skal gå til eierne. Vi er redd mange eldre vil holde seg fra å søke støtten av den grunn. De vil ikke “på fattigkassa”. Desssverre kan vi ikke si oss enige med deg i at Magnhild Meltveit Kleppa har gjort en god jobb. Hun som skulle være vår fremste ombudsmann i denne saken, har ikke lyttet til Aksjonsgruppen og de mange brevene hun har mottatt fra fortvilte leietakere gjennom flere år. I stedet har hun lyttet til en arbeidsgruppe av folk som befinner seg i trygg avstand fra problemet og dem som er rammet. Vi kjenner at vi er ofre for maktarroganse. Den løsningen som nå er funnet, mener vi er skammelig, selv om den hjelper noen. Heikki; du mener saken nå ligger hos Oslo kommune og byrådsleder Erling Lae. Vi mener den fortsatt ligger hos Regjeringen. SV og Arbeiderpartiet må sørge for å få saken opp i Stortinget på nytt! Dere kan ta utgangspunkt i utkastelsen av Aslaug Andersen og den trakkasering hun har vært gjenstand for av eier og boligspekulant Dante. Vi har flere eksempler om det trengs. Det er opp til Regjeringen å sørge for at det ikke blir ført en fortsatt høyrepolitikk i boligspørsmålet. At det har vært tilfelle i disse fire årene, der både AV og Ap har sittet i regjering, er mer enn beklagelig. Om en kan vente noe annet av Sp med sitt utgangspunkt blant selveiende bønder, er et annet spøremål. Men Sp´s Gudmund Restad var i sin tid en djerv talsmann for å likestille leietakere og boligeiere økonomisk. I rettferdighetens navn. Han er utdannet lensmann. Dagens senterpartister i Regjeringen burde ta en prat med ham.

Aksjonsgruppen ønsker dere lykke til og ber om at dere IKKE anser dere ferdige med saken, slik Kleppa uttalte. Den er så vidt begynt!! Problematikken omkring de regulerte boligene i Oslo kunne gi støtet til en ny, differensiert boligpolitikk for storby og pressområder; distrikter og områder med fraflytting.

Anne Helset.
https://www.i04.info/exchweb/bin/redir.asp?URL=http://aksjonsgruppen.org/

De første utkastelsene i gang

2009-07-27T00:02:00.003+02:00

En sterk reportasje på TV2 om de første eldre som kastes ut fra sine leiligheter som en forsmak på opphevelsen av husleiereguleringen neste år: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/helse/article2830730.ece! Det er tydelig at Senterpartiets minister ikke har stor sympati til overs for gamle mennesker i hovedstaden. Det var Kleppa som var sosialminister da man opphevet husleiereguleringen, basert på ukorrekte/falske tall. Dette satte som kjent i gang en prosess som allerede nå får sine første konsekvenser. Det var meningen at den gradvise opphevelsen av husleiereguleringen skulle lede til at den regulerte leien kom opp på samme nivå som såkalt gjengs leie, i løpet av 10 år. Dette har ikke skjedd. Tvert imot har utålmodige gårdeiere skrudd opp leien med ca 100 % fra dette årets begynnelse og lagt et utrolig press på de eldre og funksjonshemmede som bor i de angjeldende leilighetene.

Til tross for mange påstander om det motsatte: Det er ikke synd på gårdeierne. Det dreier seg om mangemillionærer som ser sjansen til å få svære ekstrainntekter på salg av disse leilighetene, og flere tyr til psykisk terror for å presse ut leietakerne. Vi ser nå hva som begynner å skje og hva som kommer til å ta helt av etter nyttår. - Hva er forbrytelsen til disse eldre menneskene? At de jobbet på normal inntekt i hele sitt liv, men ikke tjente nok til å kjøpe bolig med egen kapital, og at de ikke ønsket å delta i lånerotteracet før finanskrisen? Mange av dem er i allefall for gamle til å få noe etablererlån.

Nå er Kleppa igjen minister, og valgte å skyve halve regningen for sine tidligere vedtak over på Oslo kommune. De samme gårdeiere skal nå få "sosialstønad" ved at det betales et (utilstrekkelig) beløp i husleiestøtte til de som havner i klemma, etter meget strenge kriterier. Så strenge at kanskje de fleste ikke oppfyller dem? Så kan da Kleppa rolig avvente valget. Tross alt er det ikke mange velgere det dreier seg om, bare 3500 eller deromkring. Og noe er da gjort?

Dermed er regjeringen fornøyd (kanskje ikke SV), gårdeierne er fornøyd - enten de får offentlig stønad på skattebetalernes bekostning eller lykkes i å presse ut gamlingene og de uføre, og omsider kan få solgt de siste lelighetene. Bare de eldre og funksjonshemmede leietakerne som er glemt av alle, har ingen grunn til å være fornøyd.

Velkommen til velferdsparadiset Norge!